Gå til hovedinnhold

Jernalderhallen

Begrepet ”hall” opptrer i arkeologisk litteratur fra 1940-tallet og senere. Enkelte bygninger fra bronsealder har blitt betegnet som ”haller” (Becker 1972), men betegnelsen blir i økende grad knyttet til særskilt store rom eller hus fra yngre jernalder.

Følgende kriterier har vært foreslått for å kunne betegne arkeologisk en bygning eller en del av en bygning som en hall: Den må tilhøre en storgård, den må ha et rom med et minimum av takbærende stolper og den må utmerke seg ved sin plassering på gården. Ildstedene skal ikke vise spor etter bruk i forbindelse med matlaging eller håndverksaktiviteter. Gjenstandsmaterialet fra hallen skal dessuten være annerledes enn fra boligdelen i hovedhusene (Herschend 1993, Løken 2001).

Hallen antas å ha spilt en rolle i jernalderaristokratiets maktutøvelse (Herschend 1997, Hedeager 2001; 2002). Gjenstander som kan knyttes til kultiske funksjoner, som gullgubber, er ofte funnet i haller.

Det ser ut til at det enkelte steder alt fra slutten av førromersk jernalder opptrer en spesiell type hus med et uttrukket stolpepar i midten av huset. Slike bygninger er påvist på Forsand og Austbø i Rogaland, på Veien, Hønefoss i Buskerud og på Lunde, Lista i Vest-Agder. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.

Hallen som en egen bygning på gården synes å oppstå i yngre romertid (Løken 2001:81). Det har vært foreslått at slike selvstendige hallbygninger heller bør kalles ”sal”, mens betegnelsen hall heller skal forbeholdes rom i flerfunksjonsbygninger (Løken 2001:76ff, Brink 1996).

Kjente haller er påvist på lokalitetene Helgö, Uppåkrå og Slöinge i Sverige (Herschend 1995, Larsson 2002, Lundqvist 1996) og på Tissø, Lejre og Gudme i Danmark, de to sistnevnte endog betegnet som kongehaller (Jørgensen 1998, Larsen 1994, Sørensen 1994).

I Norge kjennes haller fra Borg i Lofoten (Munch 1991), Hovde i Sør-Trøndelag (Grønnesby 1999), Forsand i Rogaland (Løken 2001), Huseby i Tjølling i Vestfold (Skre og Stylegar 2004) og Veien på Ringerike i Buskerud (Martens og Gustafson 2001:17). Hallfunksjonen er på Borg knyttet til et rom i det store langhuset fra yngre jernalder. Hallene på Hovde og Forsand er egne bygninger datert til eldre jernalder.

Litteratur
Becker, Carl J., Hal og hus i yngre bronzealder. Nationalmuseets Arbejdsmark 1972, København.
Brink, Stefan, Political and social structures in early Scandinavia – a settlement-historical pre- study of the central place, Tor 28, Uppsala, 1996.
Grønnesby, Geir, Eldre jernalders hus og hall på Hovde i Trøndelag, Viking 1999, Oslo.
Hedeager, Lotte, Asgard reconstructed? Gudme – a ’central place’ in the North. I: Topographies of power in the Early Middle Ages, Leiden, 2001.
Hedeager, Lotte, Scandinavian ’central places’ in a cosmological setting. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Herschend, Frands, The origin of the hall in Southern Scandinavia, Tor 25, Uppsala, 1993.
Herschend, Frands, Hus på Helgö, Fornvännen 90, Stockholm, 1995.
Herschend, Frands, Livet i Hallen, Uppsala, 1997.
Jørgensen, Lars, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland. I: Fynden i centrum: keramik, glas och metall från Uppåkra, Uppåkrastudier 2, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 30, Lund, 1998.
Larsen, Anne-Christine, Kongehallen – et rekonstruktionsprojekt, Teknisk rapport nr. 1, 1994, Lejre.
Larsson, Lars, Uppåkra – research on a central place, recent excavations and results. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Lundqvist, L., Slöinge-projektet 1994 och 1995 – stolpar, guldgubbar och bebyggelse, Fornvännen 91, Stockholm, 1996.
Løken, Trond, Oppkomsten av den germanske hallen: hall og sal i eldre jernalder i Rogaland, Viking 2001, Oslo.
Martens, Vibeke Vandrup og Lil Gustafson, Norges bredeste jernalderhus? Nicolay 84, Oslo, 2001.
Skre, Dagfinn og Frans-Arne Stylegar, Kaupang - vikingenes by, Universitetets kulturhistoriske museer, Oslo, 2004.
Sørensen, Palle Østergaard, Gudmehallerne – kongeligt byggeri fra jernalderen, Nationalmuseets Arbejdsmark 1994, København.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…