Husmenn og tjenere i Tveit

I 1723 fikk Lars Torgiessen utstedt ”grundebrev” fra Claus Jørgensen, borger i Christianssand, ”paa huus og tompt med en liden have, hvorudi han saaer 5 nottinger korn, sanker foder til 1 koe og 3 fænner, samt mahling paa gaardens qvern – betaler aarlig 20 dages arbeid paa jorddrottens kost.” Lars Torgiessen var husmann, og ”grundebrevet” var en festekontrakt på plassen Kjønna under Ålefjær i Tveit. Som gjenytelse for at han fikk lov til å bruke den vesle plassen, forpliktet Lars seg til å arbeide 20 dager årlig – uten annen lønn enn kosten – for gårdeieren, Claus Jørgensen.

En husmann var en mann som med samtykke fra bøndene på gården hadde bygget seg et hus vekk fra tunet. Han fikk et lite jordstykke til sitt eget underhold. Her hadde han sin åker og sin eng. Det var innmarka hans. Det lå ikke noen egen utmark til det. Husmannens kyr fikk han lov til å la beite i bøndenes felles utmark. En husmann var altså i grunnen en nybrottsmann avhengig av bøndene på garden. Etter plassens beliggenhet kan to forskjellige slags husmannsplasser skilles ut:

Hvor finnes plassene?
En del av husmannsbrukene ble anlagt ved det gjerdet som skilte mellom inn- og utmark. Slik beliggenhet viser at disse husmennene hadde i oppgave å vokte innmarka på gården, slik at dyrene som beitet på utsiden, ikke trengte inn i innmarka, over det lave steingjerdet. Det kan se ut til at slike plasser var blant de første som ble fraflyttet, men flere steder i Tveit kan man fortsett se spor etter dem. I de tilfeller det finnes tradisjon om de som en gang levde der, heter det gjerne at det var en kone som holdt til der. Slik er det iallfall lenger vest i fylket. En husmannsplass på Foss gikk under navnet ”Guris toft”.

Andre plasser ble etablert helt ute ved gårdsgrensen. Hovedoppgaven til disse husmennene syens å ha vært å vokte eiendomsgrensen, særlig for å unngå at folk på nabogården flyttet på byttesteinene. De drev også med gjeting, for at husdyrene ikke skulle overskride gårdsgrensen, som sjelden var markert med gjerde. Husmannsplassene ligger ofte vis-a-vis hverandre – på hver sin side av gårdsgrensen, slik at det ser ut til at når oppsitterne på én gard lot rydde en plass på sin side av grensen, svarte nabobøndene med samme mynt.

Midt på 1800-talet utgjorde husmannsklassen en betydelig arbeidskraftreserve i bygdene våre. Delvis hadde husmennene arbeidsplikt, og delvis arbeidet de hos bøndene for lavere daglønn enn på det frie marked. Det har vært hevdet at det var færre husmenn på Agder enn i andre landsdeler. I 1865 var det 0.38 husmenn for hver bonde i Aust-Agder, mens tilsvarende tall for Vest-Agder var så lavt som 0.11. Landsgjennomsnittet på det tidspunkt var 0.53.

Mange husmenn i Tveit
I så måte må Tveit være helt atypisk, iallfall hvis vi ser på forholdene slik de var i 1801. I folketellingen for det året finner vi 63 husmannsfamilier i Tveit, mens det var 81 bondehushold. Det gir 0.78 husmenn for hver bonde – altså himmelhøyt over snittet i Vest-Agder i 1865. Kan hende var Tveit et unntak på Agder. Men det kan også tenkes at husmannsvesenet var i relativt større tilbakegang i Vest-Agder i 1865 enn i andre amter, slik at folketellingen for 1865 ikke gir et riktig bilde. Mange husmannsplasser var dessuten i bruk bare i kortere perioder – oftest før, sjeldnere etter 1865. På Lømsland, der det bodde 1 husmannsfamilie i 1801, vet vi f. eks. fra skriftlige kilder at det har vært plassfolk også på tre andre steder.

En husmann drev en umatrikulert plass, altså en del av gården som ikke var skyldsatt. Av plassen betalte de leie til bonden, i form av arbeid og/eller pengeavgift. På Agder var oftest arbeidsplikten avgrenset til noen få dager i året, og det kunne gjelde både mann og kone. På Dønnestad fikk Gisle Ommundsen feste på en husmannsplass i 1720, mot fire dagers pliktarbeid. I 1723 ble det tinglyst grunnseddel fra Niels Olsen Foss til Hans Ommundsen på plassen Bakken, ”paa at opsætte sig et hus og bolig paa min grund mod nogle arbeidsdage”.

Mange betalte bare et visst pengebeløp, og slapp arbeidsplikten.

Men som vi har sett, fantes det husmenn som hadde nokså tung arbeidsplikt – slike som Lars Torgiessen, som måtte stå til disposisjon for jordeieren 20 dager årlig. Arbeidsplikten for husmennene skulle oftest utføres i onnene, da plassmannen ellers hadde nok å gjøre selv med å få potetene i jorden eller avlingen i hus.

Arbeidsplikt
En nokså typisk husmannskontrakt har vi bevart fra plassen Dalen under Lømsland. Denne plassen lå inne ved Jovannet. I 1818 ble det tinglyst festebrev ”fra Guttorm Andreas Christensen Lemsland til huusmand Ole Olsen Dahlen m. h. paa et stykke jord Dahlen kaldet, efter de der nedsatte stene og pæle, samt Borgaaskjærret og 3de Skrubbeskjær, alt beliggende i udmarken – for brug og raadighed for ham og kones livstid, samt at tage i min skov det fornødne brænde og løvbrydning, dog uten at fælde noget duelig træe, og forøvrigt med samme hugst tilføye den mindste skade som muligt. Hvad husene paa pladset angaar, da gives dem frihed at benytte samme for deres levetid, men efter deres død eller fraflyttelse, tilfalder de grundeieren. De materialier som behøves til husenes vedligeholdelse, maa hugges i grundeierens skov, og samme skal af ham fremkjøres til det sted hvor de vorder forbrugt. Paa disse vilkaar binder Ole Olsen sig til 1. at svare 9 arbeidsdager paa egen kost, tiden bestemmes af jorddrotten. 2. at holde husene paa pladset i forsvarlig stand. 3. kreaturet gaar sammen med kreaturet på Lømsland. 4. En dags gjedsel i ugen, saa lenge kreaturet gaar i skoven. 5. Villig til at forrette dagarbeide naar grundeieren forlanger det, mod vanlig dagløn.”

Ole Olsen skulle altså stille opp for bonden når sistnevnte fant det for godt – riktignok ”mod vanlig dagløn”. Kontrakten varte livet ut, men Ole og konen hadde ingen garanti for at barna deres fikk overta plassen når de selv var borte. Lenge etter (1917) hevdet slike bygselhusmenn at de livsvarige festekontraktene var en tvilsom fordel når resultatet av rydding og dyrking av en plass bare var økt avgift eller høyere bygselsum når et av barna skulle overta.

Ikke alle husmenn var jordarbeidere. Andre tok forefallende arbeid (var ”daglønnere”, som man gjerne sa) eller drev med håndverk. Husmannen Ommund Gundersen på Føreid var smed, Torjus Svendsen på Kjevik var skredder, mens Tarald Tellefsen på samme gård var snekker.

Ikke stemmerett
Husmennene var politisk umyndige. Grunnloven fra 1814 hadde slått fast at husmennene ikke skulle ha stemmerett ved valg. Husmannen stod utvilsomt under bonden på samfunnsstigen. Men alle husmenn var ikke like, og plassfolk og fattigfolk var ikke alltid synonyme begreper. I 1801 rubriseres f. eks. tre sagmestere og én møller i Bua som ”husmenn med jord”. Men de fleste husmannsplassene var nok temmelig små og fattigslige. I et skifte etter husmannskonen Åse Jørgensdatter på Skådet under Øvre Dønnestad får vi vite at husene på plassen bestod av én stue med kjøkken og en enkel kakkelovn i stuen, og et stolpehus. Da husmannen Sven Hoskuldsen på plassen Auglandsdalen under Justvik ble enkemann i 1768, eide han 3 kyr og 2 geiter, og av bygninger 1 gammel stue, 1 fjøs og 1 løe. De 4 bøndene på Justvik påtok seg ”at forsørge den gamle enkemand til hans død”, mot å få det han måtte etterlate seg. Sønnene fikk ingen arv, ettersom ingen av dem hadde anledning til å forsørge ham, heter det.

Husmenn i betydningen plassmenn dukker opp i kildene på 1500-tallet. Fremveksten av det moderne husmannsvesenet fant sted særlig på 1600-tallet og ble avviklet etter 1850. Det er ikke utenkelig at det fantes husmenn også før 1500-tallet, i høymiddelalderen. Mange av de kjente husmannsplassene i Tveit ligger iallfall på steder som bærer preg av å ha vært dyrket og bosatt i lang tid før 1500-tallet, og flere steder ligger det tufter etter plasser som ikke er kjent fra skriftlige kilder. Hamre hadde 6 husmannsplasser allerede i 1723, og det fantes husmenn både på Sanden og i Groviga i 1600-årene. Justvik står ikke oppført med husmenn i 1801, men vi kjenner likevel til 3 husmannsplasser på gården.

Tjenere og husmenn
Utviklingen av husmannsvesenet har i første rekke sammenheng med en sterk befolkningsvekst med knapphet på jord og sosial differensiering til følge. Folk uten gård ble gjerne husmenn når de giftet seg: gifte tjenestefolk var like uvanlig som ugifte husmenn i Tveit. Mange av de ”tjenerne” som opptrer i folketellingen 1801 må være barn av plassfolk. I 1801 var det 94 tjenere på gårdene i Tveit. Det gir et snitt på 1.16 tjenere pr. bondehushold.

Husmannsfamiliene i Tveit i 1801 var nokså små, ofte bestående av bare mann og kone. Generelt var det stor forskjell i størrelsen på husholdene mellom bønder og husmen. Den avgjørende forskjellen ligger i tidspunktet da barna flyttet hjemmefra. Husmannsbarna forlot foreldrene sine langt tidligere enn bondebarna. Derfor var tjenerholdet temmelig stort hos bøndene, mens det knapt eksisterte på husmannsplassene. Mange unge forlot et husmannshushold for å bli tjener i et bondehushold. Når vi tar tjenerinstitusjonen med i betraktningen, kommer derfor husmannsklassens rolle som produsent av arbeidskraft for bøndene enda tydeligere frem: Bondehusholdene overtok husmannsbarn så snart de kom i arbeidsdyktig alder, og beholdt dem så i en del år frem til de nådde gifteferdig alder og brøt ut for å danne egne hushold – i mange tilfeller på en husmannsplass.

Størrelsen på husmannens hushold var regulert ved en forordning av 1754. For husmennene skulle det være tillatt å holde hjemme én sønn og én datter over 16 år, ikke flere. Resten av ungeflokken pliktet å søke tjeneste. Hvis ikke risikerte de straff, for lensmann og fogd var pålagt å sørge for at ingen gikk i dagdriveri.

Fraflytting
Etter 1850 begynte antallet husmenn å gå tilbake i landet som helhet. Tilbakegangen var forholdsvis langsomt i de første tyve årene, men tok så fart i siste fjerdedel av forrige århundre. Årsaken til tilbakegangen var først og fremst den store omleggingen av næringslivet, hvis virkninger da begynte å bli merkbare. Det skaptes nye arbeidsmuligheter som de unge foretrakk fremfor å overta husmannsplassen. Noen dro til industri eller anlegg. Noen søkte til skoler – andre dro til Amerika. Samtidig ble jordbruket omlagt, og behovet for arbeidshjelp ble mindre. Mange husmannsplasser ble dessuten solgt fra gården og omgjort til selvstendige småbruk. Vesholta ble kjøpt fri i 1839. I 1805 kjøpte Markus Eriksen Ormelia av bøndene på Øvre Ve. Da ble det regnet med at gården kunne gi 1 ½ kyrs føde og en utsæd på 1 ½ tønne. Ormelia skulle (fortsatt?) holde hjuring to dager ukentlig.

Det var først fra et sent tidspunkt av at lovgivningen begynte å regulere forholdet mellom husmann og bonde. En husmannsvennlig forordning av 1750 ble trukket tilbake i 1752, og en ny, mer moderat av 1792 fikk liten praktisk betydning. Først husmannsloven av 1851 regnet skriftlig, tinglyst kontrakt som hovedregel, og beskyttet husmannen bl. a. ved å sette øvre grense for arbeidsplikten. Når loven kom nettopp i 1851, er det rimelig å se en sammenheng med Thranebevegelsens agitasjon og kamp for husmennenes rettigheter.

I 1801 var det et fåtall Tveit-gårder som skilte seg ut ved å ha nokså mange husmannsplasser. Størst var Boen med 8 husmenn, men flere av dem var nok først og fremst håndverkere. Men Dønnestad fulgte hakk i hæl med 7 plasser, og både Ålefjær, Prestegården, Drangsholt og Hamre hadde 6. På Ve var det 4 husmenn, og på Føreid og Foss 3. 2 husmannsfamilier holdt til på hver av gårdene Hånes, Kostøl og Bjelle, mens det var 1 husmannsplass på Lømsland, Ryen, Strømme og Brennevann.

Enkelte av de store og gode gårdene i Tveit hadde altså få eller ingen husmenn. Her er til gjengjeld antallet tjenere nokså stort. Et av brukene på Benestad hadde 5 tjenere, og det samme hadde et bruk på Lømsland. På Ryen hadde et bruk 3 tjenere, mens to av brukene på Timenes hadde 4.

Arkivert i:

• agder
• bosetning