Temmelig uventet havnet nylig en regulær Norgeshistorie på mitt skrivebord her i det sørlandske. For noe annet enn et nokså fullverdig første bind av en ikke-planlagt utgave av dette hederskronede formatet, kan man vel ikke betegne den som, boken som Einar Østmo har satt sammen for Schibsted.
Både temavalget og den i hovedsak kronologiske oppbyggingen minner om de etter hvert mange Norgeshistorieverkenes første bind – forfattet av arkeologer, og med en fremstilling som føres frem til folkevandringstidens slutt.
Forskjellen er at vi her møter 11 ulike forfatterstemmer. I all hovedsak bidrar flerstemmigheten til en positiv leseropplevelse for herværende anmelder. Samtlige bidrag står seg på at forfatterne kjenner sine spesialer til fingerspissene, og hver og en fører en god penn. Dette er bra populærvitenskap. Ingen av bidragsyterne faller for fristelsen til å henfalle til ”skjønnlitteratur” med banale arkeologiske fakta ispedd (”slik tente de opp ild i jernalderen – spinn et kjærlighetsdrama rundt det!”).
Så godt fungerer dette, at jeg vil råde redaksjonen for kommende Norgeshistorier til alvorlig å vurdere å gi et forfatterkollegium, og ikke én enkelt skriver, ansvaret for det – eller de – forhistoriske bindene. Fordelene med å la hver forfatter behandle et lite antall emner som hun eller han virkelig behersker, er åpenbare. Her får leseren i populær og konsentrert form en gjennomgang av de siste årenes arkeologiske forskning i Norge og Norden.
Det er liten tvil om at vårt stadig ekspanderende og mer og mer mangslungne fagfelt nærmest er blitt umulig å blikke over, selv for den mest leselystne. Arkeologen som behersker alle sider ved utforskningen av de ti tusen årene det bodde mennesker på vår del av den skandinaviske halvøy før den ble Norge, finnes ikke lenger. Det medfører ikke bare at det faglige og det tverrfaglige samarbeidet er av avgjørende betydning. Det gir også redaktøren en svært viktig rolle. Østmo løser den oppgaven til full tilfredsstillelse. Her er det røde tråder og indre sammenheng – gjennom 11 meget forskjellige bidrag, gjennom 10.000 års kulturhistorie og fra Svinesund til Varanger.
Et gjennomgående tema er kulturmøter. Særlig forfriskende fant jeg Bjørnar Olsens håndtering av problemet. I en analyse med stor tidsdybde tegner han med bred penn et bilde av Finnmark og Nordkalotten som en region som til alle tider har spilt rollen som ”kulturelt veikryss”. Utgangspunktet er denne nordlige, i en rent geografisk forstand perifere, utpostens rike ressurser – og strategiske plassering, så sant det er transportlandskapet som er målestokken vår.
Bakveien til Ishavet
Olsen presenterer leserne for et antall historiske tablåer fra regionen, og åpner ved flere anledninger for tankevekkende muligheter: var Finnmark i tiden like etter siste istid åsted for et møte mellom de første pionerene langs ”Nordvegen” og jegere fra områder i Vest-Russland eller andre østlige regioner som hadde funnet en alternativ rute mot nord, en som fulgte de store vannveiene øst for Finland opp til Kvitsjøen og Finnmark? Den sølvmynten som fantes i et samisk torvhus på Geahtčevájnjárga, og som var preget tidlig i 1400-årene i Hansabyen Reval/Tallinn – skyldtes dens nærvær ved Varangerfjorden ikke hanseatenes fiskeriaktiviteter langs kysten av Nord-Norge med Bergen som basis, men heller at folk på Nordkalotten inngikk i et annet handelsnettverk, der skinn var den viktigste varen – nemlig et med utgangspunkt i Novgorod, hansaforbundets konkurrent i øst?
Knut Andreas Bergsvik skriver om bofaste fangstfolk på Vestlandskysten i steinalderen. Nye for mange lesere er sikkert tankene om korn og husdyr som eksotika gjennom store deler av neolitikum. Det er et slags kulturmøte, det også. Bergsviks skildring av neolitiseringsprosessen skiller seg på flere punkter fra den Einar Østmo gir i sitt bidrag, som handler om den tidligste jordbrukskulturen på Østlandet. Årsaken til divergensen er først og fremst forfatternes ulike regionale utgangspunkt. Det eldste jordbruket på Vestlandet var antagelig vesensforskjellig fra det ved Oslofjorden. ”Før Norge ble Norge” er i stor grad en samling av regionale studier, og det er i denne sammenhengen en styrke.
Om ikke kulturdualismen er eksplisitt hos Bergsvik og Østmo, er den det hos Arne B. Johansen. Han tar for seg den eldste jernvinna, som han mener ble initiert og drevet av fangstfolk ”til fjelds oc oppe i landet”, for å bruke salig Peder Claussøns ord. Han skriver: ”Kan vi virkelig tro at steinalderfangstfolk i innlandet i Norge for over 2000 år siden hentet jernvinnespesialister fra for eksempel Polen?”, og han gir selv svaret: ”Visst kan vi det”. Argumentasjonen hans tar utgangspunkt i at jernvinneplassene i romertid på den ene siden ligger langt fra bondebygdene, og på den annen side synes å ha vært organisert på et vis som krevde stor arbeidsinnsats og mye arbeidskraft. Bare fangstfolket i innlandet kan ha maktet å mobilisere slike ressurser, hevder Johansen.
Men det er ikke det inntrykket som romertidsjernvinna gir overalt i landet. I Agderfylkene og Rogaland er derimot de, riktignok relativt fåtallige, lokalitetene som så langt er påvist, i stor utstrekning konsentrert til periodens sentrale bygder. Og var det bare fredelige hensikter bak den eldste jernvinna? Bonden trengte jern til redskaper, ja – men må ikke behovet for godt jern til ditto gode våpen ha vært minst like viktig i denne perioden?
Av de andre bidragsyterne skriver Hein B. Bjerck om den tidligmesolitiske pionerbosetningen, mens Svein Indrelid tar for seg steinalderfolkenes bruk av innlandet og fjellet. Øystein K. Johansen behandler bronsealderen, og Siv Kristoffersen og Per Ditlef Fredriksen skriver om dyreornamentikk og ”Hallenfreude” hos folkevandringstidens aristokrati. De andre jernalderbidragene utgjøres av Gård og bosetning i jernalderen (Bjørn Myhre), Romerriket og Norge (Lotte Hedeager). Videre gir Arne Emil Christensen en nyttig oversikt over utviklingen av sjøgående farkoster fra steinalder og til og med eldre jernalder – eller fra skinnbåt til roskip, om man vil. Christensen nevner avslutningsvis at utviklingen videre inn i 700-årene går mot kombinerte ro- og seilskip, slik vi finner det i Osebergskipet fra omkring 820, men, det er, med forfatterens egne ord, ”en helt annen historie”.
Hvorfor det, i grunnen? Hvorfor ikke tekster om yngre jernalder? For denne anmelder virker det litt underlig at man avslutter fremstillingen ved utgangen av folkevandringstiden. Den stemoderlige behandlingen av merovingertiden er vi i og for seg vant med, og i de ordinære Norgeshistoriene bestemmer jo tradisjonen at vikingtiden er historikernes domene. Dersom redaktør og/eller eller forlag har tenkt som så, at ”Norge” ble Norge i løpet av vikingtiden (i seg selv ikke noe uproblematisk standpunkt!), hadde det vel likevel vært på sin plass om man belyste de avgjørende århundrene som ledet frem til ”rikssamlingstiden”? Men la ikke denne innvendingen hindre noen fra å lese boken. For den fortjener å leses. Det har blitt en bok som står godt på egne ben. ”Vel blåst!” – både til forfattere, redaktør og forlag!
Einar Østmo (red.): Før Norge ble Norge – fra istid til jernalder. Med bidrag av Hein B. Bjerck, Svein Indrelid, Knut Andreas Bergsvik, Øystein K. Johansen, Bjørnar Olsen, Arne B. Johansen, Bjørn Myhre, Lotte Hedeager, Siv Kristoffersen, Per Ditlef Fredriksen og Arne Emil Christensen. Schibsted Forlagene AS, Oslo, 2004.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar