'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

29 mars 2011

Fangstmarksgraver

Da antikvaren Gerhard Schøning reiste gjennom Gudbrandsdalen i 1775, fikk han fra gården Bjølstad i Heidal med seg et funn som han med rette undret seg over. Ikke så mye på grunn av gjenstanden i seg selv – et enegget sverd fra yngre jernalder som var blitt funnet sammen med “en deel Piile” og noen andre saker – men på grunn av funnstedet: Gjenstandene var nemlig funnet langt inne i fjellet. Der inne, ved Heimdalsvatn, hadde det neppe noen sine vært fast bosetning, men Schøning forteller at det i vannet “falde de skiønneste Ørreder, ligesom i Heimdalen de feedeste Græsgange, og paa Fiældene der omkring, det beste Skytterie eller Jagt, efter Reins-Dyr”.
Bilde: Gravrøys i Finndalen, Vågå. Foto: Jostein Bergstøl/Kulturhistorisk museum.

Nesten 200 år senere, midt på 1960-tallet, fikk arkeologen Arne Skjølsvold høre at det nylig var gjort et gravfunn i Eltdalsfjellene i Trysil. I ettertid reflekterte han over sin egen reaksjon: “Da meldingen om funnet kom var jeg skeptisk ut fra tradisjonell tenkning… Vel vitende om at det i tilfelle være det første sikre gravminne i hele Trysil-området, anså jeg mulighetene for at dette skulle komme i fjellet som minimale.” Men et gravfunn var det, et av de rikeste vi har her til lands fra tiden omkring år 600.

Gravfunn som dem fra Eltdalen og Heimdalsvatn ble lenge kalt “fjellgraver”, mens lignende anlegg på svensk side av grensen gikk under navnet “insjögravar” eller “skogsgravar”. I dag omtaler man dem gjerne som fangstmarksgraver, og felles for dem er at de ikke kan settes i forbindelse med gårder eller landsbyer. Fangstmarksgravene kan ligge høyt til fjells, langt inne i skogen eller på bredden av innsjøer, på steder der man ikke har drevet jordbruk i jernalderen. Gravene fremstår som lave, nokså små røyser eller steinblandede hauger, eller også som enkle steinpakninger, og de kan av den grunn være vanskelige å oppdage. Fangstmarksgravene kan ofte være rikt utstyrte, og ikke sjelden finnes pilspisser eller annet jaktutstyr blant gravgodset.

Man er etter hvert blitt klar over at slike graver forekommer i et vidstrakt innlandsområde som i Norge kan se ut til å nå så langt sør som til øvre Telemark og nordlige deler av Akershus. I Sverige, der flere fangstmarksgraver har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser enn hos oss, finnes denne spesielle gravskikken fra ca. 200 f.Kr. og helt frem til 1200-tallet e.Kr. Langt de fleste gravene av denne typen hører imidlertid hjemme i merovingertid og vikingtid. Det er ingen tvil om at mange av fangstmarksgravene er funnet i områder som har gitt gode vilkår for jakt, fangst og fiske, men som er lite egnet for åkerbruk. I så måte er det funnet Schøning omtaler temmelig typisk, og i dette tilfellet vet vi da også fra skriftlige kilder at eierne av Sundbu i Vågå hevdet eiendomsrett til Heimdalsvatnet alt på kong Sverres tid (d. 1202). Et annet eksempel har vi fra Sølensjøen i nesten 700 meters høyde i Rendalen, som i historisk tid er kjent for det godt bevarte innlandsfiskeværet på Fiskevollen. Sølensjøfisket etter røye og sik ble så langt tilbake de skriftlige kildene rekker, benyttet i fellesskap av bønder i Øvre Rendalen.

Undersøkelse av grav fra 1100-/1200-årene på Krøkla i Nord-Fron. Foto: Arne Skjølsvold/Kulturhistorisk museum.

Spørsmålet er om det alltid har vært slik. I tilknytning til Fiskevollen er det undersøkt flere graver, og i én av dem var det i 900-årene blitt gravlagt en mann utstyrt med redskaper til fiske og jakt. Betyr dette at Rendalsbøndenes bruk av Sølensjøen til sesongfiske går helt tilbake til vikingtiden? Tja, vi må iallfall ta med i beregningen at det også er gjort eldre gravfunn ved Sølensjøen, og at Øvre Rendals eldste gravfunn, fra tiden like etter Kr.f., skriver seg fra en lignende lokalitet enda lenger nord – og like langt fra senere bondebygder. Og verre blir det når så vel arkeologiske funn som stedsnavn og pollenanalyser tyder på at en fast jordbruksbosetning i bygder som Tolga, Trysil, Øvre Rendal og Engerdal først ser ut til å være under etablering i yngre jernalder.

I mange av de samme områdene finnes det imidlertid omfattende anlegg for massefangst av rein og elg, og derfor har flere tenkt seg at det er fangstfolk med base i jordbruksområder lenger sør som ligger i fangstmarksgravene. Men så viser det seg altså at gravene i “fangstmarka” på flere vis skiller seg fra graver i bondebygdene. Noen forskere, som nevnte Arne Skjølsvold, har derfor stilt spørsmålet om ikke heller disse gravene var minner etter en befolkning som oppholdt seg i skog og fjell året rundt, altså en spesialisert fangstbefolkning. Inventaret i fangstmarksgravene er ikke spesielt “norrønt”, men fremstår i stedet som en blanding av norrøne former og former som ellers påtreffes i samiske kontekster. Arkeologen Jostein Bergstøl fant for eksempel en skinnskraper av en type som kjennes fra samiske boplasser, ved en etterundersøkelse ved Sølensjøen i 2002. På svensk side begynte man derfor relativt tidlig å tolke fangstmarksgravene som sørsamiske, og dette er nå en nokså utbredt tolkning også blant norske arkeologer.

Det har ikke vært enkelt å skifte sol og vind mellom de ulike oppfatningene, men nye funn av det som tolkes som samiske boplasser i Lesjafjellene og andre steder langt sør for det som i nyere tid ble regnet for sørsamisk område, kan tyde på at denne forklaringen er den rette. I så fall er fangstmarksgravene kanskje et arkeologisk sidestykke til de skriftlige sagakildene, som flere ganger synes å skildre ”finnmarker” i relativt kort avstand fra bondebygdene i Øst-Norge?

4 kommentarer:

Hege Skalleberg Gjerde sa...

Takk for at du retter søkelyset mot fangstmarksgravene og det forskningsfeltet som jeg jobber med for tiden! De som vil lese mer om dette temaet, kan sjekke ut bloggen min "Samer i sør" (www.hegegjerde.wordpress.com) med en god del lenker og informasjon :-)

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Har lagt inn Samer i sør på bloggrollen

Martin Gollwitzer sa...

Om noen kan lese tysk anbefaler jeg min avhandling fra 2001, der jeg forklarer hvorfor fangstmarksgraver er så spesiell og hvorfor man tidligere har betegnet de annerledes på den svenske siden av grensa. Avhandlingen har titelen: Besiedlung und Wirtschaft der zentralskandinavischen Gebirgsregion während der Eisenzeit.(Engelsk sammenfattning er med).

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Martins avhandling anbefales - det er hans fortjeneste at fangsmarksgravene i dag diskuteres som én - om enn sammensatt - funngruppe.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...