14 mars 2011

Jerusalem i Østfold

I 1458 ble bonden Torleiv Torleivsson i Heddal dømt for utukt. Han fikk ettergitt deler av den store boten han var blitt ilagt mot å dra på pilgrimsferd til Hellig-Olavs grav i Nidaros, til den hellige Birgittas kloster og grav i Vadstena – og til Værne kloster. Torleivs historie kaster et interessant lys over johannitterklosterets posisjon og rolle i Østlandsområdet i senmiddelalderen. Telemarksbonden og mange andre hvis livssti passerte eller endte på klosteret i Rygge, blir behørig omtalt i en nylig utkommet bok om Værne kloster: Hellige krigere – johannitterne på Værne kloster.

Praktbok
Boken er forfattet av historikeren Trond Svandal, og den er basert på hovedoppgaven hans fra 2004. Utgiver er Østfoldforlaget Valdisholm, med Tore Stubberud som primus motor. Hellige krigere er et kjærkomment tilfang, for en slik bok har manglet. Frem til nå har både fagfolk og andre interesserte vært henvist kun til kortere bidrag om klosterets historie, først og fremst til Erik Gunnes’ artikkel i tidsskriftet Collegium Medievale for et drøyt tiår siden.
Svandal vier johannitterordenens fascinerende historie i Det hellige land og ellers i Middelhavsområdet fra 1000-årene av stor plass. Han følger riddermunkene på deres vei til Jerusalem, via nederlaget mot Saladin i 1187 til det lange oppholdet først på Rhodos og deretter på Malta. Det er kildemessige årsaker til at stoffet er klart vektet mot johannitternes historie i middelalderen i stort. I boken fremkommer likevel mangt av ny informasjon og interessante vurderinger både av livet på klosteret og av Værne klosters betydning i samtiden. På flere vis er denne delen av Hellige krigere et nybrottsarbeid.

Illustrasjonsmessig fremstår boken som særdeles gjennomarbeidet. Olav Bjarte Klevbergs fotografier fra Værne kloster av i dag er vakre og stemningsfulle, og de øvrige illustrasjonene, som er hentet fra Guillaume Caoursins sjeldne bok om Rhodos’ beleiring i 1480, er alle små høydepunkter.

Visekansler Caoursins bok spiller også en ikke ubetydelig rolle i Svandals tekst. Beretningen om den tyrkiske beleiringen av Rhodos og johannitternes forsvar av øya var en senmiddelaldersk bestselger, og dessuten én av de første bøker som ble trykt i Norden – i Odense alt i 1482. Som propaganda for johannitternes sak og mot muslimene hadde utgivelsen stor effekt – og den heltestatusen ordenen fikk etter seieren over tyrkerne, er sikkert nok én forklaring på de store gavene som tilfløt også Værne kloster i tiårene nærmest 1500.

En utpost
I nesten 350 år hadde den vestlige kristenhetens kamp for å gjenerobre Jerusalem fra muslimene en liten, men livskraftig base i Østfold. For en som vokste opp i dette distriktet i 1970-årene, var Værne kloster i Rygge et sted utenom det vanlige. Like ved hovedveien lå storgården, men det var bare sjelden man våget seg inn på Klosteret for å se på kirkeruinen i hagen. Selvsagt visste en at det en gang hadde ligget et kloster der ute. Munkene ble aldri helt glemt, men 450 år etter det skjebnesvangre året 1532 var det lite annet igjen etter de sortkledde riddermunkene enn vage murrester i den engelske herregårdshagen, selve klosternavnet og et mylder av fortellinger om underjordiske ganger og kuttekledde skikkelser som plutselig kunne dukke opp i nærheten av Værne i mørke nattetimer. Etter så lang tid var johannitterne først og fremst en understrøm i det vell av sagn og fortellinger som omgav den gamle herregården.

Klosterkapitlet var ugjenkallelig ute da den siste priorien på Værne, Peder Jonssøn, stilte seg på feil side i maktkampen mellom den landsforviste eks-kongen Kristian 2. og kong Frederik 1. Kristian hadde den mektige – og katolske – habsburgkeiseren Karl 5. på sin side, den samme Karl som hadde gitt johannitterne Malta i 1530, etter at Suleiman hadde kastet riddermunkene ut fra Rhodos noe år tidligere. Prioren hadde dessuten et lønnlig håp om at den tidligere kongen ville forlene johannitterne med hele Mossedal (Hobøl). Året etter, i 1532, var både Kristian 2.s maktambisjoner og munkene i Rygge en saga blott. Kun én klosterbror var igjen på Værne, der han tjente som skriver for den nye, verdslige lensherren, Peder Brockenhuus. De øvrige var spredt for alle vinder.

Da hadde johannitterne altså vært på Værne i noe slikt som 350 år, siden 1180 eller der omkring. Det har versert flere forslag om hvem som i sin tid inviterte dem til Østfold. Gustav Storms gamle teori om at det var kong Sverre som opprettet klosteret, holdt lenge stand, mens nyere forskning har pekt på blant andre Erling Skakke, kan hende i samarbeid med kong Valdemar den store i Danmark – han som få år tidligere hadde fått i stand johannitterklosteret i Antvorskov. Fra ulike kilder vet vi jo at nettopp Valdemar drev en særdeles aktiv politikk for å vinne overhøyhet i det sørlige Norge – ja, om vi skal tro kronikøren Saxo, ble Valdemar faktisk kåret til konge over Viken i 1160-årene. Det var alt på det tidspunktet en dåm av fordums storhet over Værne – de helt spesielle vikingtidsfunnene og de store gravhaugene på gården peker i samme lei som den legendariske skildringen hos Snorre av kong Skjold på Varna, han som tok ynglingekongen Øystein Fret av dage helt borte ved Jersøy bare ved å stå på stranden hjemme i Rygge og vifte med kappen sin.

Ulike munkeordener etablerte seg i Norge i løpet av middelalderen, men johannitterordenen, “Den hellige Sankt Johannes av Jerusalems hospitalsorden”, var likevel en fremmed fugl blant dem. Klosteret på Værne var det eneste johannitterne hadde her til lands, og det var samtidig det ytterste ledd i en kjede av anlegg med helt bestemte oppgaver som strakte seg like til Levanten. Selv om ordenens opprinnelige formål hadde vært omsorg og pleie av pilgrimer i det okkuperte Jerusalem, fikk virksomheten snart en militær hovedside. Innen de første munkene kom til Rygge, var ordenens altoverskyggende formål å forsvare korsfarerstatene i Det hellige land. Værne og andre johannitterklostre ble opprettet for å finansiere og samle støtte til kampen mot muslimene. Selv om johannitterne ble kastet ut av Det hellige land i 1291, var ordenen ved inngangen til 1300-årene blitt en av middelalderens største og rikeste organisasjoner. I 1310 erobret johannitterne Rhodos og opprettet sin egen stat der.

Støtten uteble ikke i Norge heller. Værne kloster kom etter hvert i besittelse av et stort jordegods, først og fremst i Østfold og Bohuslän. Dette godset var fundamentet for klosteret, og inntektene, eller deler av inntektene, ble hvert eneste år sendt til ordenens hovedkvarter gjennom bankierer i Flandern og Tyskland. Organisasjonen var strengt hierarkisk – øverst befant stormesteren seg, og nederst de vanlige ordenshusene som Værne kloster, som var underlagt den nordiske prioren i Antvorskov. Flere ganger kom det klager fra Rhodos på at overføringene fra Norden ikke stod i stil med forventningene; brødrene var for mange her oppe, og de brukte en for stor del av inntektene fra sine store jordegods på seg selv.

Flere adelsslekter i Østfold og Bohuslän tilgodeså johannitterne på Værne med gaver, ikke minst i senmiddelalderen. Særlig viktig synes Bolt-slekten å ha vært. Både den senere erkebispen Aslak Bolt og ridderen Agmund Bolt, som var en av de virkelig store verdslige godseierne i området, gav jordegods til klosteret. Den største giveren av dem alle var imidlertid en kvinne, herr Agmunds sønnedatter Gudrun Håkonsdatter. Gudrun har kanskje tilbragt sine siste år på klosteret, i provent. Det samme er det grunn til å tro at herr Ivar Vikingsson, prost ved Mariakirken i Oslo, gjorde omkring 1490. Blant gavegiverne var det ikke bare adelsfolk. Vi finner også storbønder blant dem. Jordegods var heller ikke alt brødrene på Værne fikk. Før riksråden Jon Marteinsson dro på pilgrimsfred til Roma i 1400, testamenterte han blant annet en sølvkalk på over 300 gram til klosteret. Og selvsagt forventet man gjenytelser: to adelsdøtre gav således i 1472 et par gårder i Bohuslän til klosteret for at johannitterne hver uke skulle lese sjelemesser over den avdøde faren, Kolbjørn Gerst, “til evig tid”.

Arkeologiske vitnesbyrd
Ulikt mange andre munkeordener hadde ikke johannitterne klare regler for hvordan selve klosteranlegget skulle utformes. Inntil nylig var det derfor uvisst hvordan Værne kloster så ut i middelalderen. Men i 2009 kom viktig ny kunnskap for dagen, som et resultat av undersøkelser med georadar. Det viste seg at de synlige murene etter klosterkirken i realiteten bare er en mindre del av den opprinnelige kirken – som med en antatt lengde på over tretti meter og en bredde på ti meter virkelig må ha ruvet på toppen av bakkene innenfor Årefjorden. Dessuten fikk man kontrollert overleveringen om at dagens hovedbygning fra 1660-årene hviler på murene av en steinbygning fra klosterets tid. Også denne har vært av imponerende dimensjoner.

Ingen kommentarer: