Kongens reise

For tre, fire hundre år siden, da konge og regjering hadde sitt sete i København, var de kongelige Norgesreisene store begivenheter. Disse offisielle ferdene skjedde med års mellomrom, og himmel og jord ble satt i bevegelse i Kristiansand og andre kjøpsteder for å by den etter hvert eneveldige kongen det beste man hadde.

Om flere av disse kongelige Norgesreisene ble det skrevet og til dels publisert beretninger. Ja, Christian den 6.s reise til Norge i 1733 ble dokumentert grundig av tegnere og historieskrivere som deltok på ferden. Men det spørs likevel om ikke Frederik den 4.s Norgesreise i 1704 er den best kjente av disse reisene. Her står vi nemlig i den heldige situasjon at vi har overlevert to kilder som iallfall for den enes del er langt mindre polert enn den offisiøse beretningen fra sønnen Christian den 6.s besøk 30 år senere. Og begge disse skriftene inneholder interessant og kuriøs informasjon om Agderkysten.

Den ene kilden er en dagbok forfattet av ingen ringere enn generaladmiralløytnant Ulrik Chr. Gyldenløve – kongens halvbror. Dagboken hans ble trykt i 1770. Etatsråd Frederik Chr. Von Esmarcks utrykte manuskript om reisen er nokså knapt sammenlignet med Gyldenløves, men her finnes en del opplysninger om reisen gjennom Agder som ikke står hos sistnevnte.

Det var et stort følge som la ut fra Fladstrand den 29. mai. Flåten bestod av kongens egen jakt, Elephanten, og åtte andre fartøyer. I følget fantes blant annet to kammerjunkere, fire pasjer, seks lakeier, en munnskjenk, en forskjærer og kongens livlege. Med var også representanter for det danske kanselli, krigskanselliet, rentekammeret og generalkommisariatet; i realiteten var det en hel regjering på reise. Kongens flåte fulgte kysten fra Østfold nordover til Trondheim, og deretter over land ned til Oslofjorden. Først i begynnelsen av september kom det store følget tilbake til København.

I Arendal kom grev Ahlefeldt til kongen med beskjed om at tre mann som hadde “ført Kongens Cariol” og var på vei hjem i båt, var druknet. Det tok følget som et dårlig varsel. Herrene Lenthe og Ahlefeldt kom dessuten fra Risør til Arendal i en jakt “hvis Skibsfolk vare lutter Qvindfolk, og een gammel Kiærling styrede Baaden”. Gyldenløve nevner videre at mens kongen spiste middag i Arendal kom det en bonde og ba om noen små nåder. Etter sigende var bonden 160 år gammel, men ellers frisk og sunn. Det er vel bedre å stole på Esmarck, som også nevner episoden, men hevder at bonden var 106 år gammel.

Kongen ble kjørt i en medbragt vogn der det var mulig, men mange steder var det ikke fremkommelig. Gjennom Vestre Moland og Tveit ble derfor bønder utkommandert til å bære vognen frem på sine skuldre. Om Kristiansand, som var blitt anlagt 70 år tidligere, bemerker Gyldenløve at byen “er meget regelmæssig anlagt”, men han fester seg også ved at alle husene var bygd av tre. Kong Fredrik besøkte det nye galeiverftet ved Lagmannsholmen, men Gyldenløve klager over at halvparten av fartøyene var råtne. Bedre gikk det ikke på Christiansholm, byens stolte festning: “en Bygning, anlagt paa et Stæd, hvor den ikke kand giøre stor Tieneste”.

Under en middag i byen ble kongen underholdt med musikk. Ifølge Gyldenløve bestod konserten av “Violer, hvis Strænge man paa en ubarmhiertig Maade strøg, et Positiv, og een elendig Aria, som Byens Cantor sang, og blev geleidet af nogle Stemmer, som Øll og Brendeviin havde bragt til den allersidste Yderlighed”! Kongen tok også turen innom Ny-Hellesund, der det kun fantes ett hus. Gyldenløve omtaler som kuriøst at man der hadde utstyrt et par gamle stykker gyldenlær med glass og ramme og hengt opp til pynt i stuen – “som om det havde været Tegninger af Michel Ange eller af Raphael”.

I Mandal fikk kong Frederik høre om det berømte laksefisket på Foss i Bjelland. En utsending ble sendt de fem milene oppover dalen. Men da speideren ikke kom tilbake til Mandal, begynte kongen å gå til fots oppover langs Mandalselva. I Holum traff han på utsendingen, som kunne fortelle at vannføringen var for stor i fossen oppe i dalen til at fisket kunne utføres på vanlig vis. Dermed måtte kong Frederik ta til takke med å inspisere laksefisket i Nødingsfossen.

På Lista måtte Gyldenløve & Co. gjøre et opphold på Elle, mens kongen var reist i forveien til Flekkefjord med hele kjøkkenet på slep. “Trykket af Hunger” gikk hoffolkene opp på en “steil Klippe ved Enden af Havet” og moret seg med å kaste til måls på bøndenes båter som var trukket opp på stranden nedenfor. Én av båtene ble regelrett knust, men, skriver Gyldenløve, “med alt dette lykkedes ikke vor Fortsæt, at forglemme vores stærke Appetit.” Hos en bonde på Elle fikk de besøkende til slutt stilt sulten og slukket tørsten, selv om de ble servert “nogle Æg” og saltet laks og fikk vann i stedet for vin.