Arkeologi i nord

Storrsheia is an open-ended, rather wide WNW-ESE-oriented valley in the hills near Vigeså in Bjerkreim, Rogaland, Southwest Norway. It is located at 200-225 m above sea level. The motor way between Kristiansand and Stavanger runs through the valley, and on both sides of the road is located a substantial deserted farm complex, investigated by Jan Petersen in 1929 and 1930 (Petersen 1933). The complex at that time consisted of the visible remains of six houses and more than 100 barrows and clearance cairns, as well as stone fences and cattle roads. Storrsheia was by far the largest of the deserted farms investigated by Petersen and others in the years between the two world wars. The fenced area covers c. 11 ha.

The area around Vigeså has been claimed as a veritable laboratory for settlement archaeological studies in Norway (Lillehammer 1985). The area in question are outlands for three modern farms located somewhat further to the east. Storrsheia is one of a total of six farms and farm c…

De vestlige deler av Agder utgjør et sentralt landskap i det kystområdet som Wencke Slomann i sin tid kalte ”folkevandringstidskomplekset” (Slomann 1986a:46-47). Her, i strøkene omkring Lindesnes, finnes en usedvanlig formrikdom i oldsaksmaterialet, og i graver fra yngre romertid og folkevandringstid finnes betydelige innslag av gull, våpen og import (ibid.). Også faste fornminner av typer som i det sydligste Norge oftest henføres til eldre jernalder, opptrer i stort antall i Vest-Agder. Det gjelder ikke minst borgene, som pr. i dag kjennes i et antall av omkring 70. Landskapet har derfor vært en yndet tumleplass for historikere og arkeologer utstyrt med teoretiske modeller for kultur- og samfunnsutvikling. Jeg er kritisk til sentrale sider ved flere av disse modellene og tolkningene, iallfall hva deres gyldighet for Vest-Agder i folkevandringstid angår. Det følgende representerer således et forsøk på å se på den tilgjengelige empirien med friske øyne - for deretter å komme frem til e…

Man har lett for å forestille seg kulturlandskapet som bondens landskap – som et jordbrukslandskap, resultatet av utallige generasjoners økonomiske virksomhet. For så vidt er det riktig nok, selv om bildet av det velpleide åkerlandskapet gjerne dominerer diskursen på bekostning av andre slags økonomiske landskap, f. eks. fiskerbondens mer ekstensive ”havskap”. Men til alle tider har mennesker virket i landskapet, og ikke bare av det. Det betyr at vi gjennom en ”praktisk”, økonomisk tilnærming til forståelsen av landskapet, risikerer å miste helt sentrale deler av det vi kan kalle det mentale kulturlandskapet. Først når vi åpner øynene for at det tenkte og det fysiske landskapet er to sider av samme sak, er det mulig å tolke kulturlandskapet som iscenesettelse. Når denne iscenesettelsen styres av en liten del av befolkningen, kan vi lese et maktens landskap ut av de fossile levningene etter fortidige kulturlandskap. Jeg skal forsøke å konkretisere gjennom noen eksempler fra Søgne.

Det k…