27 desember 2004

Et "kloster" i Kvinesdal

Ludvig Daae skriver i sin Krønike om Kvinesdal at det ”en Fjerdingsvei fra Kvinelvens Udløb ligger paa den østlige Side en liden Gaard (før Plads under det paa den anden Side liggende Ytre Egeland), der bærer Navnet Kløstar. Heraf er opstaaet en Beretning, om at der skulde have ligget et Kloster her i Middelalderen. Saavidt jeg har kunnet mærke, kjendes dog intet Sagn herom mellem Dalens egne Folk. I ethvert Fald har Klostret aldrig været til, ja hvad mere er, paa den hele Kyststrækning lige fra Utstein ved Stavanger til Gimsø ved Skien har aldrig existeret noget Kloster.” Daaes kategoriske avvisning av en slik bokstavelig tolkning av navnet Kloster, er senere godtatt uten forbehold, blant andre av Ånen Årli i bygdebøkene for Kvinesdal.

Daaes polemikk er etter alt å dømme rettet mot riksarkivar Christian C. A. Lange, som i 1856 hadde utgitt sin De norske Klostres Historie i Middelalderen, som fremdeles er det mest brukte referanseverk innen denne delen av vår middelalderhistorie. Han hadde notert følgende om Kloster i Kvinesdal:

”Desuden har man paavist Klostre paa forskjellige Steder omkring i Stiftet. Under Gaarden Egeland i Kvinesdals Sogn, Lister Fogderi, ligger en Plads Klostret, lige ved Kvines-Elvens Udløb i Feddefjord, netop hvor den udstrakte Hvinesheid ender. Dette Stedsnavn vækker, hvis det er gammelt, Formodning om, at en klosterartet Indretning her har været til. (…) Maaske har her været et Hospitium; thi vel ligger Stedet nu ude af den alfare Vei, men i ældre Tider, da Rideveien fra Stavanger til de østligere Fjeldbygder gik nordligere end nu og over Heiderne, laa Liknes lige i Veien, naar man fra Fedde skulde til Bjelland og Setersdalen.”

Men Daae, som bodde i dalen under oppveksten, kjente altså ikke til noen tradisjon kvinesdølene imellom, om at det noensinne skulle ha ligget et kloster eller et hospitium på Egeland. Men noen tiår før hadde Jens Kraft vist til nettopp en slik tradisjon, når han i sin Topographisk-Statiske Beskrivelse over Kongeriget Norge skrev om ytre Egeland at ”under hvilken sidste er Pladsen Klosteret, hvor det formodes forhen et Kloster har staaet.”

Og når Lange refererer at dette ”Udentvivl er (…) samme Sted, som Mørch betegner ved Liknes Kloster, efter den nærliggende Hovedkirke”, og viser til 1700-tallstopografen Anders Mørch, er det all grunn til å tro at det tidligere faktisk eksisterte muntlig tradisjon om et kloster i Kvinesdal. Anders Mørch (1756-1834) var en norsk prest, med stor og for sin samtid typisk interesse for fortiden. Hans mange notater og brev ligger på Nasjonalbiblioteket, håndskriftsamlingen.

Første gang gården Kloster omtales i skriftlige kilder, er i 1661. Da heter det at ”Closterit er et Støcke Eng som bruges under Ytre Egeland och saaes dertil Een Tønde Hafre Korn och føder tvende Kiør.” Den gang bodde det to husmenn i Kloster. Hvor gammel bosetningen og navnet er, vet vi ikke. Det er mulig at det dreier seg om en ødegård fra middelalderen som er tatt opp igjen i 1660-årene. Navnet kan under enhver omstendighet gå tilbake til middelalderen. Foruten Kloster, har vi bevart navnene Klosterbekken og Klosterøyna. Sameiet mellom Slimestad og ytre Egeland på Klosterøyna kan i og for seg tyde på at ”klosteret” skal søkes i en tid forut for etableringen av de historiske gårdsgrensene. Men vi kan ikke se bort fra navneskifter, og ei heller at navnet ”Closterit” faktisk viser til stedets angivelig avsides beliggenhet, slik Oluf Rygh i sin tid mente.

Vi kjenner ikke bakgrunnen for at Anders Mørch omtaler ”klosteret” som Liknes kloster. Kan hende fantes det på hans tid en tradisjon om at det var på Liknes klosteret hadde ligget? I så fall kan stedsnavnet Kloster muligens vise til en virksomhet som stod i forbindelse med ”klosteret”, nemlig laksefisket i Åna, som har vært drevet til langt opp i nyere tid. Fra andre steder vet vi at klostergeistligheten drev det stort innenfor fiskerivirksomhet.

I teorien finner vi to åpenlyse muligheter for slike tidlige klostre, eller eventuelt anlegg for munker eller nonner, i vikingtid og tidlig middelalder. Den ene er at en koloni av hellige menn eller kvinner, lik den som er sagnbelagt for Selja ved Stadlandet, kunne ha slått seg ned i Liknesområdet. Dette faller likevel temmelig usannsynlig, selv uten sagnbelegg, da slike kristne grupper søkte seg til de mest avsidesliggende og øde steder – ikke til tett befolkede og sentrale bygdelag som Kvinesdal.

Den andre muligheten er den tradisjon som nordmenn møtte på sine reiser i nordvest-Europa på 1000-tallet, nemlig at konger og adelsmenn opprettet klostre for senere å kunne gravlegges der. Et kloster hadde flere prester enn en kirke, dermed ble det lest flere bønner, hvilket var til stor hjelp for den avdøde.

Kirken formulerte på 11- og 1200 tallet en rangordning med hensyn til gravsted: katedraler, deretter klosterkirker og så som et sistevalg en forsamlingskirke (sognekirke). Grunnlaget for denne rangordning lå i frekvensen av forbønner ved de respektive typer kirker; jo flere bønner, jo mer hjelp til avdødes sjel. For den offisielle teologien var det ikke nærheten til kirkens altere med relikvier som var det avgjørende, men at det var mange prester som leste forbønner. Av den grunn var da også de aller fleste kirker som ble bygd av Vest-Europas øverste elite på 1000- og 1100-tallet, som gravsted for dem selv, klosterkirker.

Teoretisk sett, og med utgangspunkt i det sterke nærvær av aristokrati i Kvinesdal i alle fall i middelalderen, kunne det være grunlag for en klosteropprettelse i bygda på et tidlig tidspunkt. For selv om noen på et tidspunkt forsøker å opprette et kloster, er det ikke gitt at en slik institusjon lar seg opprettholde. I Danmark kjennes klosteranlegg alt fra 1000-årene. Man vet ikke meget om dem, men trolig har de hatt kort levetid. Det er ikke sikkert at det er noe annet enn mangelen på skriftlige kilder som støtter postulatet om at det aldri ble etablert noen klosterinstitusjon mellom Gimsøy og Stavanger. Det er for så vidt ingenting i veien for at slike tidlige klostre fantes også i det senere Stavanger bispedømme, uten at det har nedfelt seg i skriftlige kilder. Både i Holum (Fodnebø) og i Arendal finnes så vel tradisjon som stedsnavnsmateriale som muligens viser til klosteranlegg av samme type som kan ha eksistert i Kvinesdal

25 desember 2004

Håkon Melberg og "dansk tunge"

I vikingtiden ble Viken gjerne regnet som en del av den danske innflytelsessfæren. Men hvor langt tilbake i tiden kan dette forholdet etterspores? Språkforskeren Håkon Melberg (1911-1990) fra Halden mente at ikke bare daneveldet i Viken, men alle de skandinaviske nasjonene og de nordiske språkene, var et resultat av en militær og kulturell ekspansjon fra Danmark på 500-tallet e.Kr.

Haldenseren Melberg var kanskje mest kjent som krigshelt og XU-agent. Noen kjente ham også som romanforfatter – og, sammen med broren Sam, som en av jiu-jitsu-sportens pionerer her i landet. Men den allsidige lektoren var i første rekke språkforsker. I 1953 gav han ut tobindsverket Origin of the Scandinavian Nations and Languages. Den sentrale hypotesen i verket var den at de nordiske språkene – som i sagatiden gikk under fellesbetegnelsen “dansk tunge” – var et resultat av en dansk erobring i perioden fra yngre romertid til merovingertid.

Melberg var elev av filologen Carl Marstrander ved Universitetet i Oslo. Da førstnevnte forlot universitetet i 1937, skrev Marstrander at Melberg var en av de mest lovende unge lingvister som hadde vært ved universitetet i den siste mannsalder.

Om Origin skrev den kjente danske språkmannen Poul Diderichsen i et privat brev til forfatteren at ”man vil næppe i fremtidige undersøgelser over folke- og sprognavne slippe godt fra at overse det teoretiske grundlag De har givet. Mest spændende har det dog været at følge, hvordan de utallige upåagtede detailler i lyset af Deres teori får klar mening.”

Likevel fikk Melbergs teorier liten oppslutning, og det er få som kjenner hans arbeid. Filologen Arne Torp kommenterte i en aviskronikk i 1998 at ”så vidt eg kjenner til, har ingen norsk forskar nokon gong uttala seg om teorien i det heile, trass i at boka faktisk er skriven her i landet av ein nordmann. Kva grunnen til dette kan vere, skal eg ikkje spekulere i her, men eg synes Melberg kunne ha god grunn til å kjenne seg både såra og vonbroten over denne øyredøyvande togna frå sine eigne landsmenn, når det han faktisk seier at han vil invitere til med boka, er fagleg debatt kring teorien.”

Hva var det så Håkon Melberg hevdet? Utgangspunktet hans var at islandske forfattere helt frem til 1300-årene refererte til sitt eget språk som ”dansk tunge”. Denne språkbruken finner vi f. eks. hos Snorre Sturlason (1179-1241). Han bruker i flere sammenhenger uttrykket ”dansk tunge” om språket i de nordiske landene, selv om verken han eller andre islendinger regnet seg som daner. Likevel kalte altså Snorre språket sitt for dansk.

Melberg pekte på at det finnes mange paralleller til slik språkbruk. En USA-amerikaner eller en kanadier vil f. eks. kalle språket sitt engelsk, og ikke amerikansk eller kanadisk, men ingen av dem vil regne seg som engelskmenn. Språk og etnisk identitet er med andre ord to ulike størrelser, men det finnes en sammenheng mellom dem. Det er ikke tilfeldig at språket i USA og (deler av) Canada kalles engelsk; navnet vitner om en godt kjent og dokumentert kolonisering av engelskmenn, på samme måte som navnet England forteller om en langt tidligere kolonisering av de Britiske øyer, der bl.a. folk fra Angeln i Sønderjylland deltok.

Melberg mente at sammenhengen var en tilsvarende når islendinger på 1200-tallet mente seg å snakke dansk. Han hevdet at årsaken måtte være en dansk erobring eller kolonisering av det vide landområdet som i dag omfattes av Sverige og Norge. Melbergs hypotese bygger på et vell av kilder – skrifthistoriske, sagnhistoriske og arkeologiske i tillegg til lingvistiske.

Det var først etter at han hadde formulert sin hypotese for første gang, at Melberg gjorde seg kjent med den danske 1200-tallsforfatteren Saxo Grammaticus’ bok om Danenes bedrifter. Saxo, en samtidig av Snorre Sturlason, skrev et historieverk på latin om de danske kongene fra den eponymiske Dan i den grå oldtid og frem til Saxos egen samtid. Som historisk kildeskrift er Saxos verk høyst omstridt, men han har antagelig hatt tapte sagahåndskrifter å bygge på.

Men Saxos beretning gjengir altså et hendelsesforløp der danene fra yngre romertid og frem til midten av 500-tallet skal ha lagt under seg hele Skandinavia. Disse erobringene kulminerer med en viss kong Frode og hans allierte, høvdingen Eirik den målspake fra Rennesøy i Rogaland. Fredsperioden som fulgte, kalles av Saxo ”frodefreden”, og som en fredelig periode i en fjern fortid er ”frodefreden” også kjent av Snorre, bl.a. i Skaldskaparmål.

Arne Torp skriver i den nevnte kronikken:

”Det som eg først og fremst synest er spennande med teorien til Melberg, er det at han gir eit enkelt og overtydande svar på noko som i mange år har stått som litt av ei gåte for meg innanfor nordisk språkvitskap. Så vidt eg kjenner til, er den vanlege læra i dag den at dei språklege forfedrane til dei folka som snakkar det vi i dag kallar nordiske språk, kom hit til Skandinavia kring 500 år f.Kr. Dersom det er sant, og dersom dei då har budd nokolunde i fred og ro i dette området heile denne tida, så er det litt av ei gåte at det, så vidt vi veit, ikkje viser seg ein einaste dialektskilnad dei første tusen åra, medan det i dei neste fem hundre åra kjem opp ei mengd til dels svært tydelege skilnader. Dette er rett og slett så gåtefullt at det knapt kan vere sant; eitt eller anna må ha hendt. Dersom Melberg har rett, er gåta løyst: Alt som måtte ha eksistert av språk- og dialektgrenser før frodefreden på 500-talet, er rett og slett utradert, og dei nordiske skilnadene vi finn i dag, er altså yngre enn dette.”

Fra arkeologisk side har de danske våpenofferfunnene fra romertid og folkevandringstid bidratt til et helt nytt syn på maktforhold og militær kapasitet i den perioden Meldal behandler. Flere nye studier konkluderer med at det danske området fra og med yngre romertid går over fra å være en ”honningkrukke” som hadde trukket til seg plyndringstokter fra mindre heldig stilte naboregioner, til å bli en offensiv militærmakt som gjennomførte storskala angrep mot bl.a. den skandinaviske halvøy.

Om Melberg hadde rett, vet vi likevel ikke. Men han reiser viktige spørsmål om opphavet til de nordiske språkene – og om opprinnelsen til daneveldet. Det ligger en stor forskningsoppgave og venter her, både for historikere, arkeologer og språkforskere.

Kilder
Håkon Melberg 1953. Origin of the Scandinavian Nations and Languages. An introduction, I-II. Halden: Eget forlag.
Arne Torp 1998. Begynte dansketiden på 500-talet? Kronikk i Aftenposten, 21. august 1998.
Kjell Venås 2000. "Dansk tunge" og Håkon Melberg. Syn og Segn 4/2000.
Se ellers:
http://www.ivarfylling.com/
Arkivert i:

22 desember 2004

Olavsvollen

Snorre Sturluson forteller i sagaen om Olav den hellige at kongen lot bygge en voll på tvers av neset ved Sarpsfossen øst i Viken, og at han anla en kjøpstad – kalt Borg, det senere Sarpsborg – på stedet. Hva som er bevart av vollen, har vært omdiskutert. Og vet vi i det hele tatt hvor vollen, som i nyere tid har vært kalt Olavsvollen, lå? Et stort jordras sørget i 1702 for at deler av vollen og mesteparten av middelalderens Borg forsvant ut i Glomma.

Den såkalte ”Vollkomiteen” av 1922 nedla i sin tid et stort arbeid for å rekonstruere vollens forløp. I tiårene som har gått siden komiteen la frem sine resultater i 1927, har flere trukket ikke bare rekonstruksjonen, men også selve tradisjonen om en borgvoll, i tvil. Geofysiske undersøkelser utført for Borgarsyssel museum i 2002 kan imidlertid tyde på at Vollkomiteens konklusjoner var temmelig eksakte.

Ut i Glomma ovenfor Sarpsfossen går en kraftig voll av leirjord som synes å ha utgjort Olavsvollens nordligste parti. Vollen er en naturdannelse – det viste en mindre arkeologisk undersøkelse i 1960-årene – men ble opp til vår egen tid kalt ”Børærmen” eller ”Borgarmen”. Men på utsiden av vollen, mot vest, finnes en fordypning i terrenget. Den er temmelig grunn nå, men er svært tydelig på eldre fotografier. Det kan muligens dreie seg om en vollgrav, slik Vollkomiteen mente.

Hvis vi i dag forsøker å følge vollen videre sørover, finner vi at den gjennomskjæres både av Østfoldbanen og av Borregaards fabrikkspor fra Opsund. Inne i hagen til St. Marie gate 21 finner vi så vollen igjen i form av en temmelig bratt frontside. På den andre siden av gaten mente Vollkomiteen å finne igjen det tydeligste parti av vollen. På dette stedet lot man derfor steinsette et snitt, og man plasserte en stor bautastein ut mot St. Marie gate. I 1968 ble det utført en arkeologisk undersøkelse av denne delen av vollen i forbindelse med en gateutvidelse. Det viste seg at vollen inneholdt moderne fyllmasser.

Videre sørover fra St. Marie gate framtrer vollen som en svak forhøyning på vestsiden av Borregårdsveien. Ved Borregårdsveien 9 skrår den over veien mot sørøst. Vollens omtrentlige løp kan følges et lite stykke, før sporene forsvinner inne på Borregaards fabrikkområde. Jordfallet i 1702 fjernet trolig et stykke av den resterende vollen, mens fabrikkanlegget ødela resten.

En naturlig leirbakke og en ”voll” bestående av påfylte masser fra 1800-tallet! Det så lenge mørkt ut for vollen ved Sarpsfossen… Men det er gjort en rekke andre funn og observasjoner opp gjennom årene som tyder på at det faktisk har eksistert en voll tvers over ”neset” på østsiden av fossen, og at denne vollen i det minste for en stor del var menneskeverk.

I 1926, for eksempel, støtte man ved gravearbeid utenfor hagen til Borregårdsveien 9 på en kraftig steinpakning. Den besto av rundkamp i et belte som var ca. 10 m bredt. På midten var laget 1,2 m tykt. En rimelig tolkning av laget er at det har utgjort en del av fundamentet for vollen. Denne og andre observasjoner gjorde at man i 2002 fant det bryet verdt å gjennomføre en geofysisk undersøkelse av terrenget der Olavsvollen skal ha gått. For dersom det finnes bevarte rester av vollen under markoverflaten, har man nå metoder for å påvise dem.

Det finnes flere geofysiske undersøkelsesmetoder som kan brukes i arkeologisk øyemed. Felles for disse metodene – og det som samtidig gjør dem så egnet for moderne arkeologi – er at man kan bruke dem for å ”se” strukturer under bakken uten å måtte grave seg ned til dem. Det betyr at man kan bevare kulturminner under bakken, men likevel ”undersøke” dem. De geofysiske teknikkene som brukes av arkeologer, er basert på at man sender energi i form av elektromagnetiske bølger ned i undergrunnen, og deretter analyser de bølgene som reflekteres opp i dagen igjen. Undersøkelsen i Sarpsborg i 2002 var den første i sitt slag i Østfold.

Det er ikke bare begravde konstruksjoner i form av murer og så videre som kan påvises ved hjelp av slike teknikker. Også gjenfylte diker og andre nedgravninger kan etterspores. Grunnet de mange moderne gjerdene og bygningene i vollområdet, besluttet man å gjøre undersøkelser i fire avgrensede områder der det ikke fantes synlige moderne inngrep.

I utgangspunktet vurderte man at et magnetometer ville kunne gi gode resultater, ettersom den granitten som finnes i Sarpsborg-området og som antas benyttet i vollfundamentene, er naturlig magnetisk. Magnetometeret måler variasjoner i jordens magnetfelt forårsaket av endringer i magnetismen til jordmasser nær overflaten eller andre strukturer. Man antok at steinfundamentene kanskje ville være synlig som et ”bånd” av magnetiske forstyrrelser gjennom området. Men det viste seg at magnetometeret ikke ga noe klart resultat hva Olavsvollen angår – noe som antagelig skyldes at morenemassene i området inneholder store mengder granitt.

Derimot viste dette instrumentet at det finnes et ovalt område på ca. 15x18 m omgitt av en gjenfylt 1,5-2 m bred grøft i området mellom Wegnerbrakka på Borgarsyssel museum og Borregårdsveien 5. Det er usikkert hva slags struktur det dreier seg om. Fotgrøften til en fjernet gravhaug er én mulig tolkning av grøften – kirkegårdsavgrensning er en annen. Runde og ovale kirkegårder var i bruk over det meste av Norden i middelalderen, og kirkegårder med denne fasongen regnes ofte for å være svært gamle.

En annen geofysisk teknikk går ut på å måle variasjoner i elektrisk ledningsevne. Man sender elektrisk strøm ned i bakken, mellom to elektroder, og måler spenningsforskjellen som oppstår mellom to andre elektroder. Fordi ulike jordlag og forskjellige arkeologiske strukturer har ulik evne til å lede elektrisk strøm (og følgelig ulik elektrisk motstand), kan variasjoner i den motstanden som måles, avsløre murer og andre strukturer som ikke er synlige over bakken.

Denne siste metoden ga gode resultater i Sarpsborg. I samme område som magnetometeret avslørte den ovale ”innhegningen”, kunne man påvise et ca. 10 m bredt belte med høyere elektrisk motstand enn omgivelsene. Timothy Horsley, som stod for undersøkelsene i 2002, mener at det kan dreie seg om restene av en voll med stort innslag av stein. Mindre kraftige signaler i resten av området mellom Wegnerbrakka og Borregårdsveien gjør det sannsynlig at det er Olavsvollen vi har for oss. De påviste avvikelsene er nemlig sammenfallende med forløpet av Olavsvollen, slik Vollkomiteen av 1922 mente å kunne rekonstruere det. Bredden på ca. 10 m er jo den samme som for den steinpakningen man støtte på i 1926 – for øvrig ikke langt fra området som ble undersøkt i 2002.

Avvik som er forenlig med en voll ble også funnet ved arbeiderbrakka ”St. Olafs Vold” lenger sør, samt i et område umiddelbart nord for St. Marie gate. I det fjerde undersøkelseområdet, mellom Borregårdsveien 3 og St. Marie gate, ble det ikke funnet spor etter vollen. Ikke i noen av områdene ble det påvist klare spor etter en grøft eller vollgrav på utsiden av vollen.

De påviste sporene er ikke homogene. Variasjonene i signalene kan skyldes at Olavsvollen er ulikt bevart langs forløpet, eller også at byggemåten ikke har vært enhetlig.

Den geofysiske undersøkelsen gjør det svært sannsynlig at det faktisk fantes en voll tvers over ”neset” ved Sarpsfossen. Resultatene tyder også på at det voll-forløpet som Ingebret Aas og de andre i Vollkomiteen fant frem til i 1920-årene, i all hovedsak var det riktige.

Litteratur
Timothy J. Horsley 2003: Olav’s Wall, Sarpsborg, Østfold, Norway. Report on Geophysical Surveys, November 2002 for Borgarsyssel Museum. University of Bradford, Department of Archeological Sciences.
Lawrence B. Conyers og Dean Goodman 1997: Ground-Penetrating Radar. An introduction for Archaeologists. Walnut Creek.

20 desember 2004

Kulturlandskap, gård og gjerde på Jæren

”Aa, som eg kjenner att dette brune Heid-Lande med grøne Gardflekkir og her og der ein Skimt av Vatn eller Aa, so som det herifraa breider seg ned-yvi og ut-yvi til Havs: Tunheims- og Risa- og Tjensvollbakkane, Mossige- og Fossehøgdine og lenger nord og ned Hognestad- og Haugland-Gardane; midt ned-for Vindaugo mine hev eg Garborg med Aasen og Fórane; nedanfor det att Maulands- og Gudmestad- og Taarlands-markine med Torvmyri; lenger nede noko av Bø-Bygdi, og nordanfor der Nesheims- og Høylands-viddine; so lengst ned-ved Havkanten Aabrést, Haa, Nærland, Saltesandane; og so lyfter Have seg ut imot Himilsyni liksom i ein breid blaa Bakke, høgreist eller makleg etter som Lufti er.”
Arne Garborg: Knudaheibrev

Ottar Rønneseth er en av dem som har bodd på Jæren "i tusen år". Oppvokst i et gardssamfunn som gjemte synlige og usynlige minner om talløse generasjoners liv og tro, har han hatt helt spesielle forutsetninger for å beskrive jærsk kulturhistorie. Egentlig skulle han ha vært jordskiftetekniker og siden bonde på slektsgården Njærheim, men slik ble det ikke. Men utdannet agronom, det ble han. Og i et par år etter krigen virket han som melkekontrollør i Nærbø.

Men Jærens kulturlandskap, som i den første etterkrigstiden gjennomgikk store endringer, lokket. Her fantes fremdeles forlatte gardsanlegg, gjerdesystemer, åkerreiner og gravhauger – minner som sladret om et kulturlandskap som også i tidligere tider hadde vært utsatt for omfattende forandringer. Det var utforskningen av disse endringsprosessene som skulle bli Ottar Rønneseths livsoppgave.

Tidlig i 1950-årene begynte han systematiske studier av ødegardsanlegg og fossile åkerspor på Jæren. Oppdragsgiver var Institutt for Sammenlignende Kulturforskning, som i disse årene initierte flere markstudier i Rogaland, der blant andre også Albert Myhre deltok. Rønneseths feltundersøkelser ledet ham inn på en akademisk løpebane. I 1957 leverte han sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo. Avhandlingens tittel var ”Gard og gjerde – studiar i busetnaden på Jæren”. Den avhandlingen som her foreligger i norsk språkdrakt for første gang, er i bunn og grunn bare en utdypning av synspunkter Rønneseth hadde fremmet alt i sin hovedoppgave, ja, for så vidt allerede i den fyldige rapporten til ISK i 1953.

Etter et kortere opphold som museumsbestyrer i Mo i Rana, brøt han opp og satte kursen mot Göttingen i det daværende Vest-Tyskland. I 1966 forsvarte han sin doktoravhandling i arkeologi om ”Frühgeschichtliche Siedlungs- und Wirtschaftsformen im südwestlichen Norwegen”. Avhandlingen er tydelig influert av Rønneseths faglige veileder i Göttingen, Herbert Jankuhn, tysk arkeologis nestor, som alt i 1950-årene hadde skapt et nytt, historisk-genetisk bosetningsstudium, der så vel bosetningsarkeologi og bosetningsgeografi som bosetningshistorie, var viktige og integrerte bestanddeler.

Et forskningsopphold i Tibesti i det urolige Tchad i 1967 og 1968 gav Rønneseth anledning til å prøve ut sin metodikk i et ganske annerledes kulturlandskap. De to avhandlingene som Tchad-oppholdet resulterte i – ”Gräber im nordwestlichen Tibesti (Tschad)” og ”Verlassene Siedlungen im Tibestigebirge” – utkom ikke før i 1982, men representerte faktisk et tidlig forsøk på å bedrive ”etnoarkeologi” – lenge før begrepet ble myntet.

Den her foreliggende avhandling ble fremlagt til den filosofiske doktorgrad i kulturgeografi ved Stockholms universitet i 1974. På mange måter er ”’Gard’ und Einfriedigung” høydepunktet i Ottar Rønneseths forskerkarriere. Her skisseres alternative tolkningsmodeller til dem norske arkeologer utforsket i perioden 1960-1990. Men den tyske språkdrakten har gjort avhandlingen til et verk man gjerne siterer, men sjelden leser. Selv da det moderne kulturlandskapsbegrepet fikk innpass i norsk akademia i 1980-årene, ble ”’Gard’ und Einfriedigung” stående i bokhyllen (jfr. Widgren 1997b).

I dag er vi midt i det historikeren Jørn Sandnes nylig har kalt ”en kritikk på bred front av tradisjonell oppfatning, (…) et helt nytt forskningsparadigme”. Det dreier seg om grunnleggende revurderinger av alle sider ved livet i ”det gamle bondesamfunnet”, av sosial stratifisering og av bosetningsstruktur og –utvikling. Så vel historikere som arkeologer utfordrer vedtatte sannheter om den angivelig særegent norske historiske utviklingen. Det er igjen blitt tillatt å trekke veksler på og sammenligninger med kontinental forskning og kontinentale forhold.

I denne settingen er Ottar Rønneseths avhandling viktig. For han er europeeren fremfor noen i norsk bosetningshistorisk forskning. I den her foreliggende avhandlingen ligger ansatsene til flere av de senere årenes nytolkninger. Selvsagt kan mange av detaljene diskuteres etter så mange år, men hovedtrekkene og selve angrepsvinkelen – det overordnede grepet – mener jeg har blitt styrket, ikke minst gjennom det store arkeologiske kildetilfanget som har fremkommet siden 1974.

Jeg skal i det følgende forsøke å gjengi en del av Rønneseths hovedsynspunkter og vurdere dem opp mot de senere års bosetningarkeologiske forskningsresultater, i første rekke fra Jæren og det øvrige Rogaland. Det er for øvrig min overbevisning at tiden er overmoden for en dialog mellom Ottar Rønneseths historisk-genetiske bosetningsstudier og moderne bosetningsarkeologi.

Denne innledningen er ikke for noe referat av ”Gard og gjerde” å regne. Det er på tide at vi leser Rønneseths bok.

Landnåmets struktur
Grendene spiller en svært sentral rolle i ”Gard og gjerde”. For Rønneseth er det ikke gården, men grenda, som er det minste bosetningskammeret (Siedlungskammer). Det er grendene som bør være studieobjekter for bosetningshistorien – ettersom de utgjør de faste rammer for Rønneseths oppfatning av bosetningsutviklingen som fleksibel, åpen og diskontinuerlig.

Jærens særskilte topografi – som medførte at alle gårder og alle områder egnet for åkerbruk lå på morenerygger som hever seg over det for øvrig flate, myrlendte landskapet helt frem til den storstilte oppdyrkningen av myrene begynte på 1900-tallet – er utgangspunkt for hans hypotese om at det aldri utviklet seg gårdskomplekser eller landsbyer her i forhistorisk tid. Bebyggelsen bestod hele tiden av enkeltgårder. I kombinasjon med åkerbrukets ekstensive karakter i det Rønneseth kaller fase I eller den forhistoriske gårdens bosetningsperiode, gjorde det tilgjengelige jordsmonnet det umulig å løse problemet med befolkningsoverskudd gjennom gårddeling. I stedet måtte nye gårder tas opp. Dersom moreneryggene ikke hadde vært omgitt av myr og fuktig lende, hadde man kunnet rydde landnåmsgårdene like i nærheten, slik at hele gårdskomplekser eller landsbyer hadde oppstått.

I andre deler av Skandinavia er det sistnevnte scenario som manifesterer seg i det arkeologiske materialet. En bosetningsform som etableres i det vestlige Jylland fra omkring 200 f. Kr. har således spilt en viktig rolle i diskusjonen om opprinnelsen til de danske og sørsvenske landsbyene. Disse bosetningene består av en gruppe gårder omgitt av et felles hegn, og de er de eldste skandinaviske eksempler på bosetninger hvis fysiske struktur ser ut til å gjenspeile innbyrdes avhengighet, og som kan hende har utgjort et slags landsbyfellesskap (Rindel 1999; jfr. Becker 1977). I Nord-Sjælland ser bebyggelsene utelukkende ut til å bestå av enkeltgårder i den samme perioden (Stumman Hansen 1999:195). I Nederland opptrer ikke egentlige landsbybegyggelser før i det første århundret e. Kr, mens tradisjonen med å gi bosetningene en fysisk og synlig avgrensning også der ser ut til å kunne gå tilbake til yngre førromersk jernalder (Gerritsen 1999:145). Vender vi oss til Sverige, finner vi at det nylig har blitt skissert en temmelig heterogen bosetningsstruktur for eldre jernalder – med så vel enkeltgårder, som løse gårdsgrupper, landsbyer og storgårder. Egentlige landsbyer er påvist først og fremst i de sletteområdene som også i historisk tid har hatt landsbybebyggelse: Skåne, Halland og Västermanland (Widgren & Pedersen 1999:430).

I Norge er det bare et fåtall av de etter hvert svært mange undersøkte forhistoriske bosetningene som kvalifiserer til betegnelsen ”landsby”. Av disse igjen er det bare den dessverre dårlig publiserte førromerske bosetningen på Kongsgård i Kristiansand som kan oppvise hegn av samme type (?) som i de samtidige jyske landsbyene (Rolfsen 1992). På Forsandmoen i Sand i Ryfylke finner Trond Løken at ”av de totalt 15 gårdsanleggene som finnes i dette området i yngre romertid og folkevandringstid er det bare 4-5 som har flere (2-4) nybygde hus etter hverandre innenfor samme tomteområde. Vi må derfor også kunne konkludere med at det trolig bare er innenfor et kortere tidsrom av den 400 år lange perioden som yngre romertid og folkevandringstid varer at bebyggelsen kan ha omfattet så mye som 15 gårder” (1991b:27). Det finnes ikke gjerder eller andre strukturer som kan belegge samtidighet mellom de forskjellige gårdene på Forsandmoen, og det er mulig at man faktisk har å gjøre med et mindre antall gårder som gjennom disse 400 årene flytter fra tomt til tomt. All den stund gjerder ikke er bevart, kan det under enhver omstendighet ikke avgjøres med sikkerhet om vi har for oss en gruppe enkeltgårder eller en landsby.

Men landskapet på Forsandmoen er av en ganske annen karakter enn Jærlandskapet. Når det gjelder Jæren, holder Rønneseths hypotese om at det aldri utviklet seg større gårdskomplekser på grunn av den spesielle topografien, fremdeles stand når den måles mot det arkeologiske kildematerialet. Det er et bosetningsmønster som Jæren i så fall deler med en rekke andre skandinaviske landskap. De ringformede tunanleggene på Jæren, som Rønneseth alt på et tidlig tidspunkt hevdet var sentralplasser av en ganske annen karakter enn de samtidige jordbruksboplassene, synes å være ute av den norske landsbydiskusjonen (f. eks. Løken 1992). Likevel er det verdt å merke seg at hypotesen om enkeltgårder som den eneste bosetningsformen på Jæren i romertid og folkevandringstid, hviler på den forutsetning at Rønneseths ekstensive fase I-åkerbruk er kronologisk sammenfallende med gårdsanleggene av Ullandhaugtypen, dvs. at fase I i absolutt-kronologisk forstand faller i yngre romertid og folkevandringstid.

Dersom vi foreløpig ser bort fra de kronologiske aspekter ved Rønneseths modell, har vi altså å gjøre med en struktur der landnåmet skjer som nyrydninger med utgangspunkt i primærgårder. På dette viset oppstod i første omgang interesseområder rundt hver enkelt primærgard. Da sekundærgårdene ble ryddet, ble disse bosetningsområdene delt opp i mindre enheter, som etter ytterligere gårdsetableringer utgjorde grender. Etter at ekspansjonen var over, har vi altså å gjøre med et hierarkisk bosetningsmønster. I realiteten er dette en radikal modell for bosetningsutviklingen i Sørvest-Norge. Her er bosetningshierarki og sosial stratifisering både forutsetning for og resultat av måten ekspansjonen foregår på.

Denne forståelsen legger veien åpen for tanken om et styrt landnåm, der stormenn på hovedgårder av varierende dignitet fører an i bosetningsutviklingen – like fra starten av den bosetningsformen Rønneseth kaller den forhistoriske gården. Nettopp en slik hierarkisk oppbygging av det enkelte bosetningskammer er det Dagfinn Skre finner på Romerike –kan hende allerede fra bronsealderen av (Skre 1998), og slik ser det også ut til å være i Jærens nabolandskap i øst, den vestlige delen av Agder (Stylegar 1999, 2000).

Spørsmålet om kontinuitet i bosetningen er et viktig anliggende i ”Gard og gjerde”. Hva gravhaugene fra eldre bronsealder på Jæren angår, peker Rønneseth på at de finnes så vel på små som på store gårder, og så vel på gårder med antatt gamle navn som på gårder med yngre navn. Han stiller dessuten spørsmålet om hvordan vi forklarer at en gård som etter stadnamnforskningens tradisjonelle skjema er den eldste i en grend, faktisk er mindre og tydelig sekundær til en gård med et yngre navn? Ettersom jordbruksboplasser fra bronsealderen ikke var kjent i Rogaland på den tid, vegrer Rønneseth seg for å legge frem noe entydig svar. Men han synes å mene at bosetningstettheten kan ha vært langt større enn de synlige gravminnene bærer bud om, og at de monumentale, jordbygde haugene trolig ikke markerer de samtidige jordbruksboplassene, men heller er å oppfatte som en slags nekropoler. Det synspunktet har blitt styrket de senere år (Løken 1998a).

I yngre romertid/folkevandringstid ser det derimot ut til å være en klar og nokså entydig sammenheng mellom grav og gård, men bare frem til omkring år 500, da de synlige gravminnene på Jæren igjen avtar i antall. Da de historiske gårdene oppstår – i høymiddelalderen, ifølge Rønneseth – er den topografiske sammenhengen med den eldre jernalderens gravfelt og hustufter av Ullandhaugtypen igjen brutt. For Rønneseth innebærer dette mønsteret diskontinuitet i bosetningshistorien. Innenfor de enkelte grender har bosetningen i flere omganger vært gjenstand for grunnleggende omstruktureringer. Forsand er for så vidt et godt eksempel på slike omlegginger, men ettersom bosetningen her synes å opphøre ved overgangen til merovingertid, er trolig Forsandmoen for snever som analytisk enhet i bosetningshistoriske studier når vi kommer over i den vanskelige overgangen fra eldre til yngre jernalder.

Denne diskontinuitetshypotesen, der grenden eller das Siedlungskammer er den faste størrelsen, åpner for en fleksibel, åpen bosetningsutvikling, der tilsynelatende ”landnåmsfaser” veksler med kontraksjonsfaser. For så vidt er det ingenting i veien for at kortere eller lengre faser med ”landsbyer”, mangbølte tun eller samlokalisering av flere einbølte tun kan innpasses i Rønneseths modell. Men det er ingen direkte sammenheng mellom ”landsbyer” i romertid/folkevandringstid og mangbølte tun på de historiske gårdene, ettersom det ligger minst én total omstrukturering av bosetningen mellom disse to bosetningstypene.

I en slik tolkningsramme fremstår yngre romertid og folkevandringstid som en ekspansjonsfase der all ”ledig” jord er tatt i bruk. Gitt de spesielle naturgeografiske forholdene på Jæren, finnes det følgelig ingen holer på Jæren som var bosatt på et eller annet tidspunkt før utskiftningene i 1800-årene, som ikke hadde bosetning også i folkevandringstid. Og det gjelder enten de synlige sporene på lokaliteten skriver seg fra en historisk gård, en ødegård fra høymiddelalderen eller et yngre husmannsbruk.

Ottar Rønneseths diskontinuitetshypotese gjør tradisjonell datering av gårdenes (dvs. de historiske gårdenes) alder etter Magnus Olsens stadnamnskjema nokså meningsløs. De historiske gårdene oppstod ifølge Rønneseth samtidig, og som bosetningsenheter er de jevngamle. Det betyr ikke at f. eks. usammensatte naturnavn ikke er eldre enn navn sammensatt med –land eller –stad. Den relative stadnamnkronologien kan gjerne være korrekt. Men man kan ikke datere gårdenes alder på denne måten. De overleverte gårdsnavnene representerer et utvalg av navnefloraen, slik den var på det tidspunkt de historiske gårdene oppstod. På en hvilken som helst gitt gård – uavhengig av om gårdsnavnet er fra høymiddelalder eller fra bronsealder – kan vi forvente å finne spor etter bosetninger fra flere faser, ikke bare folkevandringstid, men også fra bronsealderen[1], som jeg snart skal forsøke å vise.

I Rønneseths fremstilling vokser gården frem en gang i romertid som en følge av den nye jernteknologien. De siste 20 årenes bosetningsarkelogiske undersøkelser i Rogaland har imidlertid gitt gården som bosetningsform en forhistorie som var uant i 1970-årene. Disse undersøkelsene gjør det nødvendig å revidere også Rønneseths faseinndeling og absolutte kronologi.

Det eldste jordbruket
Det har gjennom fagdebatten nasjonalt og internasjonalt de siste 20 årene etter hvert blitt klart at det som en tidligere forskergenerasjon oppfattet som et mer eller mindre skarpt brudd – gjerne som et resultat av en innvandring – mellom en opprinnelig ”jegersteinalder” og en påfølgende ”bondesteinalder”, trenger til nyansering. En del av de elementene som en gang ble oppfattet som intimt knyttet til en jordbrukskultur av sørskandinavisk type – så som keramikk – har vist seg å opptre i det arkeologiske materialet alt henimot slutten av eldre steinalder (Glørstad 1996). Likeledes har det tidlige oppsatte skillet mellom mobile jegere og bofaste jordbrukere blitt utfordret – og i det minste på Vestlandet begynner det å tegne seg et bilde av en mer eller mindre bofast befolkning, konsentrert til gode fiskeplasser og i kort avstand også til andre ressurser (spiselige planter, vilt, sjøfangst) lenge før man kan snakke om jordbruk.

Videre har innholdet i selve begrepet ”neolitikum” blitt problematisert (Thomas 1999). Enkelte arkeologer har foreslått at det vi kaller neolitikum kom hit til landet som en samlet pakke med åkerbruk og husdyrhold, en ny redskapskultur og en ny tanke- og forestillingsverden – og at den økonomiske delen av pakken slett ikke behøver å ha vært den primære; kan hende var det den nye tankeverdenen fra jordbrukskulturen lenger sør i Europa som lokket? Man har videre ment at en ikke uten videre utfra forekomsten av slipte flintøkser av sørskandinaviske former kan trekke konklusjonen at folk her i landet har drevet jordbruk på samme måte som i Danmark – og motsatt, at naturvitenskapelige resultater som godtgjør en form for husdyrhold og/eller åkerbruk i yngre steinalder, ikke nødvendigvis må bety at folk har vært bofaste bønder som har omgitt seg med sørskandinavisk redskapskultur og ideologi.

Først i de aller seneste år har det blitt mulig å utsi noe substansielt om karakteren av et eventuelt jordbruk i yngre steinalder og bronsealder. Det skyldes langt på vei tilkomsten av nytt kildemateriale av tverrvitenskapelig type (Diinhoff 1999). Arkeologenes tradisjonelle kilder – i denne sammenheng storredskaper (økser, hakker, sigder) av bergart og flint – har blitt supplert av kildekategorier som knapt noen hadde kunnet forestille seg fantes for bare noen få år siden. Hustomter fra siste del av yngre steinalder og bronsealder har vist seg å ligge bevart i dyrket mark – til tross for at jordlaget over dem har vært spadvendt og pløyd i mangfoldige generasjoner. Slike ekstensive bosetningsundersøkelser med gravemaskin har endatil gitt funn av bronsealderåkrer, blant annet i form av rydningsrøyser og dyrkningslag.

Paleobotaniske undersøkelser har likeledes lagt alen til vår kunnskap om det tidligste jordbruket – ikke minst på Sørvestlandet. Jæren utgjør foreløpig et unntak. Her har det i lang tid vært et problem for pollenanalytikere å finne egnede torvavsetninger og bassenger, og problemene har økt i takt med inngrepene i landskapet. Mange vann er uttappet, og de øverste lagene i myrene, som kunne ha fortalt om jordbruksaktivitet, er i mange tilfeller spadd bort og brukt til mittingsmold eller brenntorv (Prøsch-Danielsen 1999:357; jfr. Høeg 1999).

Kan hende er de manglende pollendiagrammene fra sentralbygdene på Låg-Jæren årsaken til den diskrepans som synes å eksistere mellom karakteren av det eldste jordbruket på Lista på den ene siden og Jæren på den annen side.[2] Fra Lista, Jærens tvillinglandskap i øst, som er langt bedre undersøkt enn Jæren hva pollenanalyser angår, er det i mange pollendiagram dokumentert tidlige, samtidige forekomster av kombinert korndyrkning og husdyrhold. De utgjør de eldste sporene etter jordbruk i Norge (Prøsch-Danielsen 1996a:96). Dateringene – de tidligste ligger omkring 4100 f. Kr. – tilsvarer i arkeologiske termer tidligneolitikum.

I Rogaland finnes de første indikasjonene på beitebruk ca. 4000 f. kr. Korndyrkning er først påvist 1000 år senere – og på det tidspunkt skulle altså korn ha vært dyrket på Lista i mer enn tusen år. Under en boplassundersøkelse i Kotedalen i Hordaland er det imidlertid registrert byggpollen i en struktur datert til 4700-4200 BP (ukalibrert). Fra Rennesøy i Rogaland har vi det hittil eldste makrofossil av hvete fra senneolitikum (ibid.).

På Forsandmoen (Åsheim) finner Helge Høeg pollen av beiteindikatoren Plantago lanceolata (smalkjempe) ved ca. 3950 BP (ukal.), mens han ikke kan dokumentere korndyrkning før 2950 BP (ukal.) (Høeg 1999:168). Andre undersøkelser tyder på at åkerbruket begynte så tidlig som 3200-3100 BP (Løken 1998b; Bakkevig 1998). I Sauda opptrer smalkjempe i pollendiagram fra yngre mellomneolitikum, 4330 +/- 120 BP (Prøsch-Danielsen 1990:19), mens Lisbeth Prøsch-Danielsen finner klare spor etter beiting i fjellområdene i Suldal så tidlig som 4750 +/- 80 i Tengesdal-Lindvang, Suldal (Høgestøl & Prøsch-Danielsen 1986). I et diagram fra Flekkstadmyra i Rennesøy finner Prøsch-Danielsen den første forekomsten av pollen fra smalkjempe ved 3815 +/- 110 BP (1993:32), mens kornpollen slett ikke er påvist.[3] På Kårstø er Plantago lanceolata registrert så tidlig som 5050 +/- 100 BP (Paus 1982).

Dette mønsteret, med et tilsynelatende rent husdyrbruk i tidlig og mellomneolitikum, er i overensstemmelse med resultatene fra innlandsbygdene i Vest-Agder (Høeg 1999; Stylegar 2000), og fra Telemark (Mikkelsen & Høeg 1979). Men det skiller seg altså fra det tidlige kombinasjonsjordbruket med både husdyrhold og korndyrkning, som tidligere er påvist i Oslofjordområdet og på Sørlandskysten.

Hva da med Jæren? Er jordbruket her av en annen karakter her enn i kystdistriktene lenger øst? Kan vi gjøre pollenanalytiske resultater fra øyene i Ryfylke, Suldalsheiene og indre Agder gjeldende også for Jærens del? Eller skal vi regne med at det er kombinasjonsjordbruket som har rådet grunnen på Jæren - som på Lista? Selv om det kan synes som om jordbruket i de undersøkte områdene i Rogaland er et rent husdyrbruk frem til senneolitikum/eldre bronsealder, kan vi ikke uten videre og ex silentio slutte at korndyrking ikke fantes lokalt. Det er selvsagt teoretisk mulig at innlandsbøndene var en slags februksnomader gjennom store deler av neolitikum og bronsealder. En annen mulighet er at det er en form for tidlig stølsdrift med utgangspunkt i jordbruksboplasser i mer sentrale kyststrøk vi finner spor etter i diagrammene fra Suldal og indre Agder. Det ville i så fall være i tråd med Bjørn Hougens synspunkter på den tidlige bruken av innlandsområdene (jfr. Hougen 1947).

Det finnes imidlertid en annen mulig tolkning. For mens flere av diagrammene fra kyststrøkene på Sør- og Østlandet skriver seg fra sentrale jordbruksområder, har flere av diagrammene fra Rogaland og indre Agder det til felles at de er utarbeidet med utgangspunkt i pollenprøver fra det som i historisk tid var typiske utmarksområder. Vi kan derfor ikke utelukke at man har drevet korndyrking og ”vanlig” kombinasjonsjordbruk i disse bygdenes sentralområder på det tidspunktet det kan påvises husdyrbeite i utkantene. Kan hende er det husdyr fra bygdesentraene i Suldal, i Rennesøy og i Tysvær som har beitet i datidens ”utmark”, slik at de tidligste forekomstene av Plantago i pollendiagrammene fra Kårstø og Tengesdal faktisk også daterer kombinasjonsjordbrukets komme til henholdsvis øyene ytterst i Boknafjorden og Suldal – mens de første påviste kornpollen viser at det nå har blitt tatt opp en jordbruksbosetning i nærhet av prøvestedene. I så fall skal vi regne med jordbruk av samme type som på Agderkysten, også i Rogaland. Men det er et problem at vi fremdeles mangler gode, daterte pollendiagram fra Jæren.

Men på Lista indikerer pollenanalysene altså et slags ekstensiv kombinasjonsjordbruk med både husdyrhold og korndyrkning helt fra starten av tidligneolitisk tid, for mer enn 6000 år siden – omtrent like tidlig som i Nord-Jylland og i Østfold. Der ryddes skogen i heiområdene i mellom- og senneolitikum. Fra da av gir det mening å snakke om et ”fast” og kontinuerlig jordbruk. I senneolitikum og videre inn i bronsealder forteller pollendiagrammene om utbredt husdyrhold og fast korndyrkning. Da er også de høyereliggende områdene på Lista forandret til lynghei og i bruk som beiteland. Forekomsten av pollen av ulike gressarter indikerer at det i åkrenes omgivelser har vært omfattende beitearealer. Trolig har åkrene i denne tidlige perioden hatt lange brakkperioder, da de har inngått i beiteområdene (jfr. Diinhoff 1999:23).

Kan hende skal vi tenke oss det tidligneolitiske jordbruket også på Jæren som et ekstensivt svedjebruk, mens den mellomneolitiske traktbegerkulturens jordbruk har vært et mobilt, arealkrevende krattjordbruk, der sekundære krattskoger har blitt brukt til kortvarig korndyrkning og deretter til husdyrbeite. I den senere delen av mellomneolitikum og – med fornyet intensitet - i senneolitikum skjer så den kraftige skogryddingen og utvidelsen av lynghei- og beiteområder, samtidig som et egentlig åkerbruk kan påvises.

Dette bildet er ikke ulikt det man har ment å kunne påvise i Danmark i den tidligste delen av yngre steinalder:

”I tidligneolitikum, især den ældre del, møder vi relativt små pladser, som fortrinsvis findes på let jord eller på områder med forskellige jordbundsforhold. Det harmonerer med det billede, som pollenanalyserne tegner, at man i de første århundreder af yngre stenalder betjente sig af svedjebrug og flyttede rundt i små grupper” (Nielsen 1993:92).

I Danmark blir boplassene større og bosetninger mer konsentrert og mer langvarig ved overgangen til mellomneolitikum. Der kan det se ut til at beliggenheten er bestemt av ”behovet for større græsningsmuligheder for kvæget,” som får større betydning i løpet av den eldre delen av mellomneolitikum (Nielsen 1993:93). Det er foreløpig ikke gjort arkeologiske funn som kan fortelle oss om det samme er tilfelle på Jæren.

Andre steder i Skandinavia er hustypene i tidlig- og mellomneolitisk tid varierende. Det finnes både langhus, uthus og hytter. Hyttene er ofte runde og med og uten frittstående takbærende stolper. Uthusene har færre stolper enn langhusene, og i noen tilfeller er de helt uten stolper. Langhusene fra tidligneolitikum er alltid utgravd ett og ett. Det finnes ikke spor etter uthus. De fleste svenske jordbruksboplassene fra denne perioden har ikke langhus i det hele tatt.

I tidligneolitikum og iallfall eldre mellomneolitikum bestod jordbruksbosetningene av ett relativt lite hus. I senneolitikum og eldre bronsealder var bebyggelsene fremdeles basert på enkelthus, men nå var huset dobbelt så stort som i periodene forut. Endringen skyldes antagelig at det nå var etablert et jordbruk som i mindre grad enn tidligere ble kombinert med storskala fangst, fiske og innsamling av spiselige vekster. Jordbruket og det faste åkerbruket førte til stort lagringsbehov. I stedet for å ha hus for forskjellige aktiviteter på ulike steder, samlet husholdene i senneolitikum sine aktiviteter på ett sted. Disse nye bebyggelsene kan vanskelig kalles noe annet enn gårder.

Når oppstår grendene?
I senneolitisk tid dominerer langhusene med takbærende stolper. Alle langhus fra og med tidligneolitikum til og med den eldste tidligste fasen av eldre bronsealder var enten énskipede eller toskipede. Fra og med periode II i eldre bronsealder ser det ut til at alle langhus bygges med to rekker av indre takbærende stolper, altså som treskipede hus. På vestkysten er det undersøkt toskipede langhus fra senneolitisk tid eller eldre bronsealder på Stokkset på Sunnmøre, men langt de fleste hus fra denne perioden er funnet i Rogaland (Kleiva 1996; Løken 1998a).

De siste 10 års ekstensive bosetningsarkeologiske undersøkelser i Rogaland har avdekket at slike toskipede langhus var en vanlig hustype i landsdelen i senneolitikum og eldste bronsealder (Løken 1998a). I løpet av 1990-årene ble det påvist spor etter til sammen 10 bygninger av denne typen på 6 ulike lokaliteter. Det dreier seg om Sørbø og Voll på Rennesøy, Østebø på Talgje, Austbø og Jåttå i Hetland og Røyneberg i Sola (Hemdorff & Krøger 1991; Hemdorff 1993; Løken, Pilø & Hemdorff 1996; Hulth 1997).

På Låg-Jæren vitner det store antallet flintsigder og –dolker om en formidabel bosetningsekspansjon i senneolitikum og eldste bronsealder. Åkerregistreringer i Klepp midt på 1990-tallet viste dessuten at det finnes flatehugget flint på nesten hver eneste hodl (Løken 1998a:183). På Lista viser pollendiagrammene kontinuerlige forekomster av kornpollen like fra senneolitisk tid. Samtidig opptrer sandpartikler i prøvene – og disse tolkes som spor etter jordbearbeiding. På Lista skjer tydeligvis den store avsviingen av skogen i senneolitikum og eldre bronsealder. Samtidig sees hele Vest-Agder fra kysten og langt inn i landet å være godt dekket av funn som kan knyttes til jordbrukskulturen (Stylegar 2000).

To av lokalitetene med toskipede langhus i Rogaland – Jåttå og Røyneberg – ligger på hver sin morenehøyde ved bredden av det uttappede Stokkavatnet. Avstanden mellom lokalitetene er ikke mer enn 300 meter. Begge steder har nye hus blitt oppført to ganger, og flere C14-dateringer viser at boplassene var i bruk samtidig i senneolitikum og eldste bronsealder. Trond Løken tolker forholdet dithen at vi ”står her overfor en boplasskontinuitet som går ut over brukstiden for et enkelt hus, til tross for at det har vært mange muligheter for endret lokalisering til andre morenehøyder i nærheten, dersom lokalområdets åkerbruksforhold ikke lenger var gode. Når så ikke har skjedd, kan det tyde på at andre områder alt var tatt i bruk, og/eller at driftsformen i åker- og februket var slik at områdene ikke ble utpint med et labilt bosetningsmønster som resultat” (Løken 1998a:183).

Olle Hemdorff peker for Hetlands vedkommende på at det ”på alle de selvdrenerende større og mindre høydedrag på de tre gårdene Husabø, Austbø og Skeie finnes spor etter forhistorisk bosetning fra slutten av steinalderen til vikingtid” (1994b:4).

Det er vanskelig å tolke disse resultatene annerledes enn at de hierarkisk oppbygde grendene er et faktum alt i senneolitikum. Foreløpig vet vi lite om hvilke forutsetninger bosetningsekspansjonen hviler på, ettersom det hittil ikke er påvist jordbruksbosetninger fra tidligere perioder av yngre steinalder i de sentrale deler av Rogaland. Når det gjelder Vest-Agder er det nylig, med utgangspunkt i fordelingen av gravfunn fra stridsøksfasen, foreslått at primærgårdene i kystdistriktene oppstår i den senere del av mellomneolitikum (Stylegar 2000). Det er mulig at stridsøksgraver av sørskandinavisk type markerer en slags sentralbosetninger i yngre mellomneolitikum. Kan hende skal vi forstå disse bosetningene som en slags innovasjonssentra, slik Mikkelsen hevder for Telemark (Mikkelsen 1989). Men det er også mulig at vi alt i mellomneolitikum har å gjøre med et samfunn preget av assymetriske sosiale relasjoner. Dersom bosetningsekspansjonen/landnåmet i stridsøksfasen og i senneolitikum/eldre bronsealder springer ut av slike sentralbosetninger, har vi her kanskje nøkkelen til å forstå den hierarkiske bosetningsstrukturen i senere perioder.

Nye undersøkelser vil kunne dokumentere om det samme er tilfelle på Låg-Jæren.

I Danmark har de siste 30 års store bosetningsundersøkelser endret oppfatningene av bronsealdersamfunnets grunnlag fundamentalt: ”Mens beskrivelsen i begyndelsen af 1960erne stadig lød på et såkaldt labilt system, er indtrykket i dag en helt annerledes stabil og organiseret bebyggelse” (Rasmussen & Adamsen 1993:140).

Bosetningstrukturen kan variere fra region til region. Men på Sørvest-Fyn er det påvist et bebyggelsehierarki med et oppland av mindre (og avhengige?) bebyggelser omkring en sentralplass (1993:141). En slik hierarkisering kan muligens også leses inn i den bebyggelsesstrukturen Trond Løken finner i deler av Rogaland i eldre bronsealder:

”Distribusjonen av de store gravhaugene fra eldre bronsealder antyder 4-9 kv.km store territorier, men bosetningen kan ha vært fast lokalisert på det jordbruksmessig gunstigste område. Med bakgrunn i muligheten for gjødslete faste åkre og det forhold at det, på et sannsynlig territorium på Forsandmoen med dalsidene omkring på ca. 4.5 kv.km, fra bronsealderens periode II, har vært to bosetningsenheter med tre gårds- eller driftsenheter innen en avstand på 800 m, må en kanskje vurdere om ikke et slikt territorium omkring de store gravhaugene fra eldre bronsealder kan ha vært tilhold for flere faste bosetningsenheter med et religiøst sentrum i haugene ” (1998a:187f.).

Også yngre bronsealder er en bosetningsmessig ekspansjonsperiode (Løken 1992:58). Det er belagt i flere pollendiagram fra Vestlandet, deriblant fra Forsand (ibid.). Ekspansjonen foregår nå med all tydelighet innenfor nokså små Siedlungskammern, slik tilfellet er nettopp på Forsand, der det skjer en trinnvis utvidelse av bosetningen fra kjerneområdet til andre områder på moens ca. 1.5 kvadratkilometer store areal omkring 800 f. Kr. og igjen omkring 400 f. Kr. (Løken 1998b:186). På Løbrekk i Strand er det i umiddelbar nærhet av et ødegårdsanlegg av Ullandhaugtypen undersøkt 3 u-formede hus, 1 koksteinsrøys og et felt med rydningsrøyser. Husene er datert til yngre bronsealder, mens rydningsrøysene skriver seg fra førromersk jernalder (Løken 1987; Løken, Pilø & Hemdorff 1996:83). Forskjellige steder på Jæren er det funnet til sammen 8 mindre hus fra yngre bronsealder – blant annet på Hognestad i Time og på Stavnheim og Vigrestad i Varhaug - mens 2 langhus fra samme periode er undersøkt på Håbakken under Orstad i Klepp (Løken 1989; Hemdorff 1987:228; Hemdorff 1994a; Sør-Reime 1997). Det omfattende fornminnefeltet på Håbakken har ellers gitt en rekke funn av bosetningsspor i form av dyrkningslag, gjerder og rydningsrøyser, med dateringer fra senneolitikum til og med førromersk jernalder (Juhl 1999). Fornminnene på Håbakken, som tidligere ble satt i forbindelse med jernaldergården på Kvåle (under Norheim i Time) like ved, har vist seg å tilhøre en stedegen bronsealdergård. I førromersk jernalder dekkes bosetningsområdet av rydningsrøyser, men det dyrkes fortsatt korn mellom røysene. Først i yngre romertid/folkevandringstid blir Håbakken lynghei, og det tolkes av utgraveren dithen at området nå kan ha blitt permanent utmark for gården på Kvåle (ibid.).

På Vestlandet finnes husene nå – i yngre bronsealder – ikke bare i de ytre kyststrøkene, men også innerst i fjordene (Løken 1998a; Valvik 1998). Ekspansjonen i yngre bronsealder kan tolkes som et ”landnåm”. Ingen hevder lenger at jernalderbygdene oppstod gjennom et landnåm. Det er i dag heller ikke uproblematisk å hevde at det var klimaendringer og jernets komme som var årsakene til at ”folkevandringstidsgården” oppstod (Pedersen & Widgren 1998:239).

Bronsealderens åkerbruk
Grendene med deres hierarkiske struktur er altså et faktum lenge før yngre romertid/folkevandringstid. I den forstand må enkelte av de elementer som Rønneseth setter i forbindelse med sin fase I, kunne sies å eksistere alt i senneolitikum/eldre bronsealder. Hva da med åkerbruket?

Den eldste dateringen av makrofossiler av korn i Rogaland har vi fra Håbakken i Klepp. Kornet lå i et dyrkningslag som er radiologisk datert til tidsrommet 2340-1920 f. Kr, med andre ord til senneolitikum (Juhl 1999:10). På Soma i Høyland er anleggelsen av et mindre felt med rydningsrøyser på toppen av en morenerygg datert til sluttfasen av yngre steinalder/eldre bronsealder (Holst 1997).[4] Korn av nakent bygg fra et dyrkningslag mellom røysene har gitt en datering til ca. 3600 BP,[5] dvs. eldre bronsealder. På lokaliteten fantes videre oldsaker og flintavfall tilhørende samme periode og en kokegrop C-14-datert til ca. 3900 BP (ibid.).

Flere steder i fylket har Arkelogisk museum undersøkt åkerreiner, og fra to av reinene foreligger det radiologiske dateringer. Opparbeidelsen av en åkerrein på Line i Time ser ut til å ha startet omkr. 3390 BP, mens bunnlaget i en rein på Løbrekk i Strand er datert til ca. 3370 BP. På Line hadde åkerreinen en mektighet på to meter, og jorden her bar preg av sammenhengende bearbeiding tvers igjennom. Pollenanalyser viser at skogen på stedet ble avsvidd i senneolitikum, ca. 1750 f. Kr., før man begynte å dyrke korn (Løken 1998a:186). En foreløpig udatert åkerrein på Hove og Sørbø i Høyland har en mektighet på tre meter, og i bunnen er det påvist en struktur som utgraveren tolker som en mulig rydningsrøys (Bårdseth 1997; Aakvik 1998). På Øksnevad i Klepp ble det i 1997 påvist et dyrkningslag under et felt med gravrøyser fra bronsealder og førromersk jernalder (Skauen 1997). Starttidspunktet for akkumuleringen av jord i reinene på Line og Løbrekk er ellers kronologisk sammenfallende med anleggelsen av rydningrøyser på Orstad i Klepp, Soma, Forsand og Årsvoll (i Høyland) (Hemdorff & Sageidet 1997: Løken 1998a).

På Vestlandet er forhistoriske dyrkningslag undersøkt og C-14-datert på 17 ulike lokaliteter (Diinhoff 1999:16; jfr. Åstveit 1999, Valvik 1999). Brorparten av dyrkningslagene skriver seg fra yngre bronsealder og førromersk jernalder, men Søren Diinhoff antyder at ”mer omfattende undersøgelser og flere dateringer generelt ville vise kontinuerlig opdyrkning fra sen stenalder og frem til romersk jernalder” (ibid.). Disse dyrkningslagene inneholder mer trekull enn et egentlig svedjebruk ville avsette, og Diinhoff tolker dette forholdet som et resultat av gjødsling: ”Der gjødsles med trækulholdig fyld og der gjødsles med minerogenholdig tørv. De tilførte jordmasser fører til oparbejdning af tykke dyrkningslag” (1999:18).

Stedvis – som på Austrheim og Gloppestad i Gloppen og Kvålslid og Rutlin i Sogndal – har man lykkes i å påvise hele åkersystemer fra bronsealder. Det dreier seg om mindre, terrengtilpassede åkrer, fra 400 til 1000 kvm store.[6] Slike åkrer har klare paralleller i nordeuropeisk bronsealder. Men mens de kontinentale åkrene utvikler seg til systemer av rektangulære åkrer omgitt av dype voller (Celtic fields) ved overgangen til førromersk jernalder, synes dette ikke å være tilfelle på Vestlandet (Diinhoff 1999:20).

Vender vi oss igjen til Rogaland, setter Trond Løken det kronologiske sammenfallet mellom de undersøkte åkerreinene og anleggelsen av en del av rydningsrøysfeltene i sammenheng med oppkomsten av kontinuerlig brukte, gjødslede åkrer (1998a:186). De eldste rydningsrøysene som foreløpig kjennes i Rogaland, kan dateres til senneolitikum og bronsealderens periode I (Prøsch-Danielsen 1999:358; Børsheim 1999). Det er hittil samlet inn pollenprøver fra 146 rydningsrøyser i Rogaland, de fleste av dem i Jærkommunene Hå, Time, Klepp og Sandnes, men foreløpig er det bare materiale som er analysert i forbindelse med RennFast- og IVAR-prosjektene, som er publisert (Prøsch-Danielsen 1999:361). De daterte røysene taler likevel sitt tydelige språk om at rydningsrøysfeltene for en stor del må være anlagt i bronsealderen, og at de dermed tilhører en eldre åkerbruksfase enn de(n) som kan knyttes til gårdsanlegg av Ullandhaugtypen.

Faste åkerspor som rydningsrøyser og gjerder har ikke oppstått ved den første bruken av marken som jordbruksland. Mange av områdene med rydningsrøyser må ha blitt tatt i bruk alt i neolitisk tid. Det innebærer at de faste åkersystemene skal forstås som et resultat av en driftsomlegging (Pedersen & Widgren 1998:241). På Forsandmoen har de undersøkte rydningsrøysene vist seg å ha blitt anlagt i begynnelsen av bronsealderens periode II – etter avsviing av en allerede beitepåvirket blandingsskog. Fosfatkarteringer indikerer at røysmarken har blitt gjødslet. Trond Løken skriver i den forbindelse at

”anleggelse av rydningsrøyser umiddelbart etter avsviingen, og samtidig med at de første husene blir bygget i området, må kunne tolkes slik at en ikke har drevet et svedjejordbruk ettersom et svedjejordbruk med såing 1-2 år i asken ikke innebærer behov for rydding av overflatestein. Analysen av makrofossilmaterialet fra hustufter fra Forsandmoen datert til periode II i bronsealder (…) viser at det har vært dyrket naken bygg samt hvetesortene emmer og spelt. Hyppig forekomst av meldestokk sammen med kornmaterialet, noe som vanligvis ansees som indikasjon på gjødslete åkre, synes å bekrefte konklusjonen om gjødsling av åkrene i rydningsrøysfeltene alt fra anleggelsen av disse. (…) En må fra tidlig bronsealder av ha hatt en driftsform hvor en forventer bruk av samme område over en lang tid, eventuelt med en form for korttidstrede, siden pollenanalysen også vitner om beiteaktivitet i området” (1998a:184; jfr. Bakkevig 1992).

Rydningsrøysene synes å oppstå i en periode da åkerbruket intensiveres. Omtrent samtidig kan det over hele Skandinavia spores et skifte fra naken til agnekledt bygg. Hvis naken bygg skal kunne høstes uten for stort tap av kjerner, må man bruke sigd og skjære over hvert aks høyt på strå. Det er mulig at den agnekledte byggsorten får innpass fordi høstingsmetoden endres til bruk av ljå og høsting på strå, og agnekledt bygg tåler å slåes med ljå uten at den derved mister kornkjernene. Det kan tenkes at overgangen til høsting med ljå har gjort det nødvendig å rydde stein på åkrene og derigjennom gitt opphav til rydningsrøysfeltene (Diinhoff 1999:21). Men rydningsrøysene ser foreløpig ut til å ha en langt eldre forhistorie i Rogaland enn ljåen, og overgangen fra nakne til agnekledte kornsorter synes her å skje først omkring 500 f. Kr. (Bakkevig 1998:56). Kan hende opptrer rydningsrøysene i flere, kronologisk adskilte åkerbruksfaser i vårt landskap? Den yngre fasen er vel i så fall den som har satt spor på Håbakken i Klepp, der bebyggelsen opphører med bronsealderen og driften legges om til røysmark som holdes i hevd gjennom førromersk jernalder og romertid (Juhl 1999:17). I begge faser (senneolitikum/eldre bronsealder og yngre bronsealder/førromersk jernalder) skal vi helst regne med permanente rotasjonssystemer med brakkperioder (Diinhoff 1999:27).

”Jernaldergården” oppstår
I slutten av eldre bronsealder og fremfor alt i yngre bronsealder er jordbruket over hele Skandinavia gjenstand for gjennomgripende endringer – mer omfattende enn noen gang siden neolitiseringen 3000 år tidligere. I løpet av det siste årtusenet før Kristi fødsel oppstår de ulike elementene som tradisjonelt har vært satt i forbindelse med ”jernaldergården”. Nå oppstår bolighus med en fjøsdel, der besetningen har vintertilhold. Nå tas jernet i bruk til redskaper for dyrking og slått, og selv utsædens sammensetning forandres (jfr. Bakkevig 1998).

Innføringen av fjøs ser ut til å være en innovasjon som uavhengig av klimatiske forhold sprer seg fra Mellom-Europa til Norden i løpet av bronsealderen. I den eldste fasen av bronsealderen – i perioden 1800-1500 f. Kr. – kommer buskapen på bås i Nordsjølandene, og noe senere også i deler av Danmark (Pedersen & Widgren 1998:256).

Generelt er langhusene alt fra senneolitikum av store nok til å romme en fjøsdel. Det er imidlertid særlig de treskipede langhusene fra yngre bronsealder som har blitt diskutert i en slik sammenheng. I langhusene i Fosie i Skåne målte man høyere fosfatverdier i den ene halvdelen av husene enn den andre, og i et langhus på Pryssgården i Östergötland var det spor etter mørke renner i den ene delen, som kan ha vært renner for å samle opp husdyrgjødsel (Welinder 1998:125).[7] Mens de senneolitiske, toskipede husene av den typen som er dokumentert f. eks. på Røyneberg og Jåtta, altså tolkes som bolighus uten fjøsdel, har de treskipede husene fra yngre bronsealder – slike som bl. a. er påvist på Håbakken og på Forsand – trolig vært kombinerte bolighus og fjøs.[8]

I yngre bronsealder kom jordbruket på Sørvestlandet til å bli basert på en kombinasjon av åkerbruk og husdyrhold. Produksjon av melk og melkeprodukter ble en viktig og integrert del av jordbruket – og denne produksjonen hadde langhus med fjøsdel og engbruk som sine forutsetninger. Mats Widgren og Ellen Anne Pedersen skriver i den forbindelse at denne ”typ av jordbruk har karakteriserats med talesättet ”äng er åkers moder” eftersom åkern för sin näringstillförsel varit beroende av stallgödsel, vars näringsämnen ytterst har sitt ursprung i betesmarker och slåtterängar. ”Äng er åkers moder”-jordbruket skulle alltså ha införts redan under yngre bronsålder” (1999:239f.). Begrepsbruken er kan hende anakronistisk, men med en viss rett kan man likevel hevde at den gårdsstrukturen med innmark og utmark som er karakteristisk for jernaldergårdene av Ullandhaugtypen, oppstår alt i løpet av bronsealderen (jfr. Diinhoff 1999).

Disse strukturendringene i jordbruket er altså betydelig eldre enn man tidligere har regnet med. De treskipede husene med fjøsdel indikerer at de jordbruksøkonomiske elementene som utgjorde gården i eldre jernalder, ble utviklet allerede i bronsealderen. Oppkomsten av denne hustypen er samtidig med de første synlige spor etter investeringer i marken i form av rydning – og muligens også steingarder (jfr. Juhl 1999). I Rogaland er de eldste rydningsrøysene datert til eldre bronsealder (Forsandmoen) – i Øst-Norge til yngre bronsealder (Holm 1995; Pedersen 1990; Prøsch-Danielsen 1996c), og disse dateringene kan tolkes dithen at de treskipede husene og rydningsrøysfeltene er deler av det samme jordbrukskomplekset (Pedersen 1999:50). Gjødsling – eventuelt med Plaggen/mittingsmold – og intensivert jordbearbeiding tilhører etter alt å dømme også dette komplekset (ibid.). De tidlige dateringene av gjødslede åkrer på Sør- og Vestlandet står i motsetning til eldre fortolkninger av rydningsrøysfeltene, som hevdet at de var et resultat av et ekstensivt vekselbruk (Gren 1989; Myhre 1978). Ellen Anne Pedersens undersøkelser i Hørdalen i Vestfold, der hun finner at intensive og ekstensive driftsformer kan ha eksistert samtidig, leder henne til følgende konklusjon:

”What we see today in the large clairance-cairn fields must be the sum of more than a thousand years of agrarian activities. Farms have been abandoned and new fields cleared. This might have happened as a part of social dynamics in the agrarian society and does not have to be explained only as a response to decreased fertility” (1999:50).

Støtte for slike synspunkter kan man finne også i materialet fra Rogaland, med Kirsten Juhls utgravninger på Håbakken som det foreløpig fremste eksemplet (Juhl 1999).

I Skåne i Sverige fantes slåttenger med innslag av styvede trær i førromersk jernalder, ja, kanskje allerede i yngre bronsealder (Pedersen & Widgren 1998:260). Tradisjonelt har man antatt at engbruket først oppstod da kortljåen av jern ble innført omkring Kristi fødsel. Men jernet slo gjennom som materiale i høstingsredskapene alt i slutten av bronsealderen, selv om en virkelig effektivitetsøkning i innhøstingen først kan spores i århundrene nærmest vår tidsregnings begynnelse. På Forsand dukker de eldste jernredskapene – bissel og krumkniv – opp nettopp i førromersk jernalder (Løken 1992:58), mens slagg fra jernvinne på moen er datert til tidlig førromersk jernalder – og settes i sammenheng med bosetningsekspansjonen her i denne perioden (Løken, Pilø & Hemdorff 1996:71). Andre steder i Rogaland – ikke minst i nordfylket – har det blitt registrert en rekke jernfremstillingsplasser de senere år (Haavaldsen 1996a). På Tagholt i Lund er det funnet 21 ovnsbunner som tyder på at det i århundrene rundt Kristi fødsel har foregått en kortvarig, men intensiv jernproduksjon basert på myrmalm (Haavaldsen 1996b).

For å oppsummere: I løpet av bronsealderen skapes det over det aller meste av Rogaland et jordbrukslandskap og en bosetningsform som våre besteforeldre ville ha nikket gjenkjennende til. De avgjørende steg mot et mer intensivt og i egentlig forstand fast åkerbruk, skjer i yngre bronsealder med innføring av langhus med fjøsdel, gjødslede åkrer og dyrkning av nye kornsorter. Jernaldergården, som vi kjenner den blant annet fra Ullandhaug, representerer antagelig en innordning av denne driftsformen i en ny romlig struktur som muliggjorde en økt vektlegging av husdyrholdet ved at slåtten kunne intensiveres og forbedres (Widgren 1997a). Den nye romlige strukturen med utgard og fegater medførte at landskapet ble låst i en struktur som ikke lenger muliggjorde flytting av åkrer og bebyggelse (ibid.; jfr. Løken 1998a). Denne strukturendringen i romertid har vært tolket som et resultat av behovet for overskuddsproduksjon av februksprodukter, muligvis knyttet til økt stratifisering i samfunnet (ibid.).

Romertid: Gårdsetablering eller tomtekontinuitet?
Omkring Kristi fødsel blir husene på jordbruksboplassene betydelig større enn tidligere (Løken, Pilø & Hemdorff 1996:72). Pollenanalysene forteller om intensivert beiting og åkerbruk mot slutten av førromersk jernalder, og forklaringen er trolig en intern bosetningsekspansjon knyttet til økt husdyrhold. Tydeligst er dette bildet på Forsandmoen, men det har antagelig generell gyldighet: over hele Skandinavia blir jordbruksarealene utvidet i disse århundrene, og så vel arkeologiske funn som fornminner og pollenbotaniske undersøkelser viser hvordan antallet bosetningsenheter blir flere (Løken 1992; Pedersen & Widgren 1998:267). Når vi kommer over i yngre romertid og folkevandringstid, fremtrer Rogaland, og i særdeleshet Jæren, som et sentralt jordbrukslandskap med monumentale gravhauger, boplasser med store langhus og rike arkeologiske funn. Jernalderens jordbrukshistorie på Sørvestlandet handler ikke bare om bondens selvberging, men også om behovet for å produsere et overskudd som gjør det mulig for stormenn å delta i et internasjonalt varebytte.

Bent Aaby mener med utgangspunkt i de sjællandske pollendiagrammene å kunne påvise at det frem til ca. 200 e. Kr. ”findes et arealkrævende landbrugssystem med ekstensive græsningsarealer. Dette agrarsystem er en fortsættelse af yngre bronzealders landbrug” (Aaby 1992:229). Deretter følger en fase fra ca. 200 til ca. 500 e. Kr., hvor de tidligere oppdyrkede områdene blir bevokst med hassel, eik og andre tørrbunnsurter – altså ”en markant reduktion af brugsarealer, og de opgivne arealer springer i skov” (1992:232). Dette tolkes som uttrykk for at et mindre arealkrevende innmark-utmark-system har avløst de arealkrevende, ekstensivt oppdyrkede ”keltiske” åkrene.

På Gotland har Dan Carlsson ved utgravninger i et fossilt åkerlandskap der, i likhet med hva tilfellet er i Rogaland, jernalderens steingarder og åkeravgrensninger fremdeles er synlige sammen med ruinene av gårdshusene, påvist en sekundær innhegning av de eldre ”keltiske” åkrene. Ved hjelp af hustufter og annet arkeologisk materiale har det vært mulig å datere disse sekundære gjerdesystemene, og så vel Carlsson som andre forskere mener at de eldre, arealkrevende dyrkningssystemene omkring 200 e. Kr. ”uppdelas på separata, sannolikt familjebrukade gårder (…). Gårdarnas sammanlagda inägomark omfatter den tidigare fasens åkermark (Carlsson 1979:157). Perioden etter 200 e. Kr. er på Gotland kjennetegnet ved at bosetningen stort sett består av enkeltgårder, og det kan med utgangspunkt i de bevarte, innhegnede åkrene vises at det dyrkede arealet har vært begrenset til 1-2.5 hektar pr. gård (ibid.).

Det kulturlandskapet som kom til å utvikle seg fra omkring 200 e. Kr. og som er karakteristisk for perioden frem til det 7. århundre, skiller seg markant fra åkersystemene i førromersk jernalder. Fra disse århundrene skriver de seg, de tallrike gårdsanleggene av Ullandhaugtypen. I svært mange tilfeller viser det seg at det nye kulturlandskapet med hustufter, utgarder og fegater overlagrer de eldre åkersystemene. De synlige strukturene på de bevarte gårdsanleggene på Jæren vitner om nye måter å drive husdyrhold på: fegater som gjør det mulig å flytte buskapen mellom utmarksbeitene og fjøset hver dag, og særskilte innhegninger for husdyrene. Den økte bruken av stein som byggemateriale i hus og gjerder gjenspeiler kan hende et endret syn på eiendomsrett og arv (Pedersen & Widgren 1998:302).[9]

Bebyggelsen i romertid og folkevandringstid består (med Forsand som eksempel) av gårdsanlegg med to parallelle hus – ett stort, inntil 50 m langt og 7 m bredt, og ett mindre, inntil 20 m langt og 5 m bredt (Løken 1992:53). Fra midten av yngre romertid – ca. 200 e. Kr. – kan det spores en overgang fra plasskontinuitet til tomtekontinuitet i bosetningen (Løken 1998a:186). Det er denne overgangen til tomtekontinuitet som, i kombinasjon med den utstrakte bruken av stein som byggemateriale, ledet en eldre forskergenerasjon til postulatet om at gårdens og det egentlige åkerbrukets opprinnelse skulle søkes i yngre romertid.

Den nye stabiliteten i boplasslokaliseringen fra omkring 200 e. Kr. har åpenbart sammenheng med at kulturlandskapet omtrent samtidig låses i en innmark-utmark-struktur med utgard og fegater. Trond Løken antar dessuten at også samfunnsstrukturen endres ”og eventuelt også produksjonsforholdene slik at det blir et større krav til en stabil lokalisering av bebyggelsen og den enkelte gård. Dette kan ha sammenheng med en ny framvekst av en økonomisk/sosial/politisk elite, slik dette også gir seg uttrykk i rikt utstyrte begravelser i Rogaland i denne tid” (1991a:9).

Fra hudeksportør til kornkammer? Den vanskelige fase II
Overgangen til merovingertid og funnknappheten i de følgende århundrene er fremdeles et problem i norsk arkeologisk og bosetningshistorisk forskning (jfr. Lillehammer 1994). Gårdsanleggene av Ullandhaugtypen ser omkring år 600 ut til å bli lagt øde over hele Sørvestlandet, pollenanalyser forteller om lavere beitetrykk og gravfunnene forsvinner nesten. Dette inntrykket kan gis mer generell gyldighet: over store deler av Skandinavia mangler vi bosetningsspor fra yngre jernalder og vikingtid, mens sporene etter bosetninger fra bronsealder og eldre jernalder er mange. En rekke steder har det kunnet dokumenteres at bosetninger og åkersystemer med lang kontinuitet oppgis ved overgangen mellom eldre og yngre jernalder (Forsandmoen, Einang i Valdres, Ystad i Skåne) (Pedersen 1999:50).

Den delen av ”Gard og gjerde” som omhandler disse ”mørke århundrene” og tiden etter, er kan hende den som best har motstått tidens tann – og nye forskningsresultater de siste 25 år. Rønneseth ser for seg en omlegging og forskyvning av bebyggelsesstrukturen i merovingertid – som på Obrestad, der de tre bosetningene fra den foregående perioden ser ut til å flyttes over til den morenehøyden der det mangbølte tunet på den historiske gården kom til å ligge i en langt senere tid. Hans fase II, som tar til i denne perioden, innebærer økt vektlegging av åkerbruk[10] og korndyrking på bekostning av husdyrholdet. Dessuten mener han at husene blir mindre i merovingertid, og at mange av ødegårdsanleggene kan ha vært bosatt inn i merovingertid og vikingtid – men at det ikke kan belegges sikkert i det tilgjengelige arkeologiske materialet om dreier seg om kontinuerlig bosetning eller nyrydning etter en kortere ødeperiode.

Når det gjelder tesen om omstrukturering av bebyggelsen i yngre jernalder, er det hevdet at en slik omlegging finner sted i det frankiske maktområdet i Sørvest-Tyskland i løpet av 500-årene (Bücker & Hoeper 1999; jfr. Steuer 1988), og i Nederland viser arkeologisk forskning at ”local communities are redefined in a spatial as well as a social sense around the middle and in the second half of the 7th century” (Theuws 1999:339). For Danmarks del har man ment å kunne vise at den bebyggelsesekspansjonen som kulminerer i tidlig middelalder, begynner alt i merovingertid (Näsman og Roesdahl 1993:183). Omkring år 700 endres bebyggelsesmønsteret på Jylland. Da etableres ”vikingtidens landsby”, og en ny tomtestruktur kan antas å avspeile et nytt åkersystem og innføring av plog med veltefjøl (jfr. Hoff 1997). Det danske åkerbruket ble mer produktivt i yngre jernalder, og dette blir tolket som én av forutsetningene for riksdannelsen (ibid.).[11] Samtidig kan det spores en annen gårdsstruktur, i og med at det nå bygges egne uthusbygninger, hver enkelt gård får flere bygninger enn tidligere og de innhegnede arealene utvides (Mikkelsen 1999:181).

Også i de svenske landskapene gjennomgår gårdsbygningene endringer i denne perioden – ”from large multifunctional long-houses to many small houses with separate functions. The reduction of sizes for the byres shows that the number of cattle that were stalled on each farm now becomes less (Pedersen 1999:40; jfr. Pedersen & Widgren 1998; jfr. Olausson 1999). Fra år 600 til år 800 finnes det få bevarte huskonstruksjoner i Sverige. Men det er liten tvil om at byggeskikken nå er en annen:

”De treskippiga stolphusen byggdes till att börja med mycket mindre än forut, medan antalet hus på gårdarna ökade. Men med början under 700-talet växte ett radikalt annorlunda byggnadsskick fram. Det började att byggas mindre, i huvudsak syllburna hus, där veggar och spärrkonstruktioner bar hela taktyngden. Dessa nya, mindre hus byggdes i varierande tekniker, som skiftesverk, flätverk (…) och knuttimring. De hade det gemensamt att de oftast var relativt små och saknade intre takbärande stolpar. (…) Upplösningen av järnålderns långhustradition ledde till att fähus och vissa andra rum bröts loss från långhuset och placerades i egna mindre byggnader. Det skedde med andra ord under järnålderns slut en övergång från mångfunktionella hus till många enfunktionella” (Pedersen & Widgren 1998:425).

På Jæren lever langhustradisjonen videre i yngre jernalder og middelalder, men husene er generelt kortere enn i eldre jernalder og bare unntaksvis finnes fjøs i forlengelsen av bolighuset (Ingebretsen 1999b:22f.; Løken 1999:58). Vår begrensede kunnskap om den yngre jernalders boplasser er på mange måter et paradoks i sørvestnorsk arkeologi (Stumman Hansen 1999:270). Flere hus fra denne perioden er imidlertid påvist i Rogaland i løpet av det siste tiåret.

Således er det på Sørbø i Rennesøy kommune avdekket et treskipet langhus, ca. 25 m langt og ca. 5 m bredt. Trekull fra et ildsted i huset er radiologisk datert til ca. 700 e. Kr. (Hemdorff 1990:13). På Skeie i Hundvåg fant arkeologer fra AmS i 1997 og 1998 spor etter flere treskipede langhus og ett toskipet hus fra yngre jernalder. Det dreier seg om en gård med tre bygninger som har stått på noenlunde samme sted gjennom noen hundre år (Tsigaridas 1997; Skare 1998). Et toskipet langhus på Jåttå i Hetland er datert til vikingtid (Hulth 1997). Nye dateringer av leirkarskår fra Hebnes på Karmøy antyder at en del av den boplasskeramikken som tradisjonelt har blitt henført til folkevandringstid, egentlig hører hjemme i merovingertid (Juhl & Selsing 1997:37). Det gir perspektiver til hvilke resultater en moderne totalundersøkelse av ett de gjenværende ødegårdsanleggene av Ullandhaugtypen på Jæren ville kunne gi.

Det ser ut til at så vel de driftsmessige som de sosiale forutsetningene for jordbruksbosetningene blir endret i yngre jernalder. Pedersen og Widgren skriver i den forbindelse om Gotland at i løpet av 500- og 600-årene ”övergavs flera gårdar. Til viss del kan det förklaras med ändrade hustyper och korta förflyttningar av gårdar till andra deler av inägomarken. I det långa tidsperspektivet kan man se hur skillnaden mellan den äldre järnålderns gårdslägen och de historiska framför allt återspeglar åkerbrukets ökade roll” (1998:303).

I kulturlandskapet er sporene etter den yngre jernalders jordbruk få og lite kjente. Det er først i og med agrarkrisen i middelalderen at fossile åkerspor igjen setter synlige spor i kulturlandskapet. Meget tyder på at åkrene i yngre jernalder ikke har hatt samme store utstrekning som i tidligere faser (Pedersen & Widgren 1998:324). På Skjæveland i Høyland ble det i forbindelse med IVAR-prosjektet registrert et fornminnefelt med blant annet et hundretalls rydningsrøyser. Terrenget rundt røysene var tydelig ryddet for stein, men pollenanalyser fra tre av røysene viste at det ikke var dyrket korn på stedet. Området var derimot ryddet i forbindelse med slått, og selve ryddingen er C-14-datert til slutten av merovingertid/tidlig vikingtid (Hemdorff 1997:3f.).

Jeg har vært inne på den store betydningen husdyrholdet må ha hatt i romertid og folkevandringstid. I og rundt datidens politiske sentralområder – og som et slikt område må Jæren forstås - er det først og fremst husdyrholdet, eller et jordbruk der små- og storfeholdet spiller en avgjørende rolle, som har etterlatt seg varige og synlige spor i kulturlandskapet. Fra arkeologiske og skriftlige kilder vet vi at det ble innført både huder og korn til de romerske provinsene fra det barbariske nord, men det er uvisst hvor langt nord dette handelsnettverket strakte seg. Det er mulig at så vel huder som ull kan ha vært en del av overskuddsproduksjonen i et landskap som Jæren i yngre romertid og folkevandringstid. I sentral-Europa fantes et stort marked for ull til den desentraliserte, men omfattende romerske klesindustrien. Ull var lett å transportere, og for det gullrike Ölands vedkommende har man regnet ut at det har vært mulig å produsere et overskudd av ull som langt overskrider verdien av det importerte gullet (Pedersen & Widgren 1998:313).

Fjøsdelen i langhusene fra yngre romertid og folkevandringstid har i gjennomsnitt kunnet romme en større besetning enn det som fantes på en middels stor gård i historisk tid. Med utgangspunkt i det husmaterialet fra yngre jernalder og vikingtid som i dag står til rådighet, synes det som om husdyrholdet minsker i betydning i yngre jernalder – på bekostning av åkerbruket.

Skjeler vi til de samtidige forholdene på Kontinentet, kan det dokumenteres at den frankiske eliten i det 6. århundre samlet handels- og håndverksvirksomheten på hovedgårdene sine og under sin egen direkte kontroll (Jørgensen 1995:218). Når mange bosetninger på Sørvestlandet – selv landsbyen på Forsandmoen – forsvinner ved overgangen til merovingertid, og det i enkelte tilfeller kan belegges arkeologisk at bosetningen konsentreres på de morenehøydene som var bosatt i historisk tid (Obrestad), må vi holde muligheten åpen for at vi har å gjøre med en styrt bosetningskonsentrasjon, og at de styrende er det jordeiende aristokrati som råder grunnen i landsdelen i vikingtid.

I tråd med denne hypotesen skriver Bjørn Myhre følgende – riktignok med særlig henblikk på sør-skandinaviske forhold:

”I dag er hypotesen om ”de mørke 600-åra” i ferd med å bli forkastet over hele Sør-Skandinavia. Nedgangen i arkeologisk materiale forklares heller med at det nå ble etablert mer permanente høvdingedømmer og kongedømmer med en sentralisert makt som kunne opprettholdes over lengre tid. En større del av befolkningen blir underordnet lederskiktet som tilriver seg eiendomsrett til ressurser, eiendommer og gårder som i sterkere grad enn tidligere ble drevet av leilendinger, ulike kategorier av ufrie, og treller. Den kontinuerlige maktkampen tar slutt fordi maktfordelingen langt på vei er avklart, og konkurransen og rivalisering mellom likeverdige slekter og høvdinger blir derfor redusert i omfang. Det bygges ikke lenger så mange gravhauger, dels fordi den underordnete befolkningen ikke lenger hadde rett til dette, og dels fordi flere frie bønder nå hadde oppnådd eiendomsrett til sine gårder og sin jord og ikke behøvde å dokumentere dette i form av gravhauger” (2000:11; jfr. Skre 1998; Fyllingsnes 1999).

Meget nytt arkeologisk materiale er fremkommet og er i ferd med å gi oss et helt nytt bilde av yngre jernalder og vikingtid. Krise og nedgangstid passer dårlig som beskrivelse av forholdene i merovingertid – i stedet ser vi at bruken av innlandet faktisk tiltar og intensiveres samtidig som gravfunnene drastisk minsker i antall. Likeledes er det nå påvist spesialisert fiske og fangst fra regulære fiskevær på de ytre øyene i Vest-Norge i yngre jernalder. Radiokarbondateringer fra hustufter i Sogn og Fjordane har avslørt at bruken av stølsområdene der var på det mest intensive fra romertid til høymiddelalder – og ingensteds lar det seg gjøre å påvise noe brudd i utnyttelsen av fjellet ved overgangen folkevandringstid/merovingertid. Det synes heller som om stølsdriften intensiveres i merovingertid (Myhre 1993; jfr. Bjørgo 1986; Magnus 1986).

Det er liten grunn til å regne med at en ”krise” kan forklare funnlakunen i yngre jernalder. Heller må vi tro at det er en omstrukturering av bosetning og bebyggelse vi har å gjøre med, en storstilt konsentrasjon av bosetningen til de største gårdene (Stylegar 2000; jfr. Myhre 1993). Det sørvestnorske bosetningsarkeologiske materialet er imidlertid fremdeles for lite til å kunne gi noe mer enn et svært grovmasket bilde av bebyggelsesmønster og jordbruk i yngre jernalder.

Man kunne kanskje tenke seg muligheten for at den historiske gårdsstrukturen oppstår allerede i merovingertid, men Rønneseth har levert gode argumenter for at det ikke er tilfelle. Likeledes kan det være at vi har for oss det samme fenomen som i de østsvenske landskapene, der steingardene rett og slett går går ut av bruk i yngre jernalder, og det i stedet bygges gjerder av tre. Men hva da med de innmarkskompleksene som Rønneseth dokumenterer eksistensen av på Jæren – kan de i sin opprinnelse representere en fase eldre enn gårdsgrensene og således ha en lenger historie enn den historiske gårdsstrukturen? Det er for så vidt ingenting i Rønneseths kildemateriale som gjør det påkrevet å forutsette samtidighet mellom innmarkskompleksene og den historiske gårdsstrukturen/gårdsgrensene. Skal fase II forstås som en intensiv og arbeidskrevende åkerbruksfase innenfor store utgardssystemer – med et bebyggelsesmønster i yngre jernalder og vikingtid som vi foreløpig vet lite om, men som kan ha vært tuftet på andre sosiale avhengighetsforhold enn det som var tilfelle i middelalderen – forslagsvis med et utstrakt trellehold? Kan hende skal vi regne med så vel enkeltgårder som lokale gods med storstilt trelledrift innenfor utgardssystemene?[12]

Snorres sagaberetning om Erling Skjalgsson som lot trellene sine få sitt eget åkerland å så og høste på, og Selsbanetåtten om korneksporten fra Rogaland til Nord-Norge kan tolkes inn også i en slik sammenheng. I så fall er den problematiske overgangen fra folkevandringstid til merovingertid også historien om etableringen av et jordeiende aristokrati på Jæren – og om dette landskapets forvandling fra hudeksportør til kornkammer.

”Her skifter markene”: Den store omleggingen
Det er fra arkeologisk side bedrevet lite forskning omkring middelaldergården siden Rønneseth publiserte sin avhandling i 1974 (Ingebretsen 1999a:356). Jeg vil bare peke på enkelte forhold som gjør det mulig å nyansere og presisere Rønneseths synspunkter, som jeg hva middelalder og nyere tid angår, i hovedsak regner for korrekte.

I fremstillingen i ”Gard og gjerde” er høymiddelalderen scene for nok en radikal omveltning i jordbruket. En gang før Svartedauen oppstod ifølge Rønneseth en ny gårdstype, den historiske gården. Åkerlandet fra fase II ble – med unntak av en mindre del i nærheten av tunet – oppgitt. Denne gamle åkerkjernen – gamleåkeren eller storåkeren – ble kraftig gjødslet med husdyrgjødsel, myrjord og torv fra det tidligere åkerlandet i utmarka. Énvangsbruket ble innført. Dette krevde en stor husdyrbesetning og inneforing i vinterhalvåret. Store områder ble innhegnet som eng, og man bygde lange, brede fegater som forbandt tunet med beiteområdene utenfor. Innmarkas ytre avgrensning var ikke lenger bestemt – som det hadde vært i eldre jernalder – av den selvdrenerte jorden, men derimot av det fuktige terrenget som var egnet til eng. For avhengig av tunets beliggenhet relativt til enga ble den nye innmarka anlagt mer eller mindre forskjøvet i forhold til innmarka fra fase I og åkerlandet fra fase II – og slik at utmarksgjerdene fra de to periodene krysser hverandre.

Gårdsvaldene ble avgrenset med rette grenselinjer, slik at de kom til å danne geometriske figurer. Antagelig ble gårdene matrikulert. I den forbindelse ble i de fleste tilfeller bosetningsenheten gård også et skatteobjekt, en matrikkelgård. Bare i enkelte tilfeller, når det fantes to eller tre gårder som lå for seg i innmarka, ble det to eller flere matrikkelgarder av én gard. I slike tilfeller ble hele gårdsvaldet delt på tvers. Denne tverrdelingen er det odelsskiftet som omtales i Gulatingsloven. Samtlige matrikkelgårder, både de som var odelsskiftet og de som ikke var det, ble deretter delt etter bestemmelsene i Landsloven. Denne delingsmåten omfattet bare innmarka og endret ikke gården fra et fiskalt ståsted. Den fortsatte å være ett matrikkelobjekt. Denne nye delingsmåten må sees i sammenheng med utviklingen fra einbølte til mangbølte tun.

Innmarka ble delt inn i teiglag etter skyldverdi. Et teiglag for seg utgjorde gamleåkeren. Fra da av ble det ikke etablert nye gårder, ettersom man ikke hadde anledning til å flytte ut. Kulturlandskapet var blitt låst igjen – men i en ganske annen struktur enn tidligere. Følgelig måtte man stadig dele opp de eksisterende brukene, slik at det mangbølte tunet ble større og større og teigene smalere og smalere.

I senmiddelalderen ble mange, oftest mindre gårder lagt øde. Denne ødeleggingsperioden førte imidlertid ikke til noen endring i den husdyrholdbaserte driftsmåten. I 1500-årene begynte man å ta opp igjen disse ødegårdene. De aller fleste av dem var bosatt igjen i det 17. århundre. Samtidig begynte en kraftig oppdeling av de øvrige gårdene. Delingene forandret ikke den åpne innmarksstrukturen, og åkerarealet ble heller ikke utvidet som et resultat av folkeøkningen. Det ble utelukkende tatt opp små åkerlapper på vollen, men ikke i et slikt omfang at det bidro vesentlig til kornproduksjonen.

Så langt Rønneseth. For ham er overgangen fra ”den forhistoriske” til den historiske gården – fra fase II til fase III – det store bruddet i bosetningshistorien. Den historiske gården, slik den var frem til utskiftningsbevegelsen i det 19. århundre – matrikkelgården med sin gamleåker, sitt open field-system og det mangbølte tunet – var føydalismens bosetnings- og driftsform i Sørvest-Norge. Ett argument mot å kalle de vestnorske mangbølte tunene i historisk tid for landsbyer i kontinental forstand, har vært ”these settlements’ lack of organization and of a church with its own vicar” (Lillehammer 1999:134). Men som Arnvid Lillehammer har pekt på, fantes det særskilte organisasjonsformer i det mangbølte tunene (Lillehammer 1999:134), og det begrensede omfanget til de middelalderske kirkesognene på Jæren gjør det lite rimelig å ikke betegne f. eks. Njærheim omkring år 1800 som en landsby. Men som Rønneseth klart viser nettopp i tilfellet Njærheim, tilhører de mangbølte tunene først og fremst nyere tid.

Vet vi i dag noe mer om når den historiske gårdsstrukturen oppstår? Nei, egentlig ikke. Men over hele Skandinavia skjer det endringer i bebyggelsesstruktur og driftsformer i løpet av tidlig- og høymiddelalder. I Danmark smelter gravplass og boplass sammen til kirkelandsbyen, og middelalderens steinkirkebyggeri bidrar sammen med innføringen av trevangsbruket til at bebyggelsen og kulturlandskapet låses til en etablert struktur (Porsmose 1993). For det svenske fastlands vedkommende gir runeinnskriftene klare indikasjoner på at den bebyggelsesstruktur som kjennes fra 1500-årenes skriftlige kilder og 1600-årenes kartmateriale, går tilbake til 1000-tallet (Pedersen & Widgren 1998:431), mens det på Öland har vist seg at så vel bebyggelse som grenser reguleres på et eller annet tidspunkt i middelalderen, og derved får en strengt geometrisk utforming (1998:306).

I tilslutning til den tolkningen av fase II-jordbruket som jeg kastet frem i det foregående, kan vi tenke oss den historiske gårdens fødsel som resultatet av en oppdeling av den yngre jernalderens store innmarkskomplekser. Den strikte geomtrien i den sørvestnorske gårdsgrensestrukturen (jfr. Hovstad 1980) tyder på at oppdelingen skjer relativt sent, og at den foregår mer eller mindre som et engangsforetak, slik Rønneseth også mener. Dette er også i tråd med nyere bosetninghistoriske undersøkelser fra Agder, der det viser seg at gårder med antatt sene delingsnavn grupperer seg i områder der det arkeologiske materialet sladrer om stormannsseter i vikingtid (Låg 1999; Stylegar 2000). Dette forholdet – der lokale storenheter ser ut til å splittes opp en gang i vikingtid/middelalder og i dag kan gjenfinnes som rike arkeologiske funnmiljøer, ofte med en konsentrasjon av relativt unge bosetningsnavn (-bø, -hus, -jord osv.) – ser ut til å opptre langs store deler av norskekysten, ikke bare i Sørvest-Norge. Ofte er det gårder nettopp innenfor slike storenheter som blir kirkested i middelalderen.

I det minste i de tilfeller der innmarkskompleksene er sammenfallende med konsentrasjoner av sene navn på delingsprodukter, gir en slik tolkning god mening. Kan hende har vi faktisk i innmarkskompleksene å gjøre med den yngre jernalders lokale storenheter/gods, som først på et senere tidspunkt deles opp i enkelte matrikkelgårder. På Låg-Jæren utgjør f. eks. Klepp, Kleppe, Sørbø, Friestad, Nord-Braut og Sør-Braut i Klepp ett eneste innmarkskompleks, og er omgitt av en felles utgard. Det samme er tilfelle med Bø, Bjorhaug, Grødheim, Gudmestad, Njølstad og Gausland i Nærbø. Disse kompleksene har en betydelig størrelse, og det er vanskelig å tenke seg at det ikke ligger et maktbud bak etableringen av dem. Er oppkomsten av den historiske gården på et senere tidspunkt i så fall bare én side ved den problematikken som heter overgangen fra trelldom til leilendingsvesen?

Dersom vi avslutningsvis skjeler til Lista igjen, finner vi at det innenfor et slikt kompleks med et rikt vikingtidsmiljø og relativt unge delingsnavn ble reist en runestein tidlig i 1100-årene. ”Her skifter markene”, lyder innskriften, og steinen står oppreist i grensegjerdet mellom gårdene Lunde og Huseby, som ligger voll-i-voll like utenfor Farsund by. Husebysteinens innskrift har hittil blitt tolket som et synlig minne om en grenseoppgang mellom to gamle gårder. Det er like rimelig å tenke seg at steinen har kommet opp samtidig med at gårdsgrensen mellom Lunde og Huseby ble etablert. I så fall har vi her et sterkt indisium på at gårdsgrensene på Sørvestlandet er relativt unge, og at de har oppstått blant annet ved at vikingtidens storenheter har blitt delt. Skal vi dømme etter Husebysteinens alder, så har altså den historiske gården og gårdsgrensene først blitt etablert tidlig i det 12. århundre.[13]

Dette er én måte å ta på alvor den kritikken som bl. a. Frode Iversen (1999) har rettet mot tradisjonell bosetningshistorisk forskning, nemlig at den ikke tar høyde for vertikale avhengighetsforhold mellom bosetningsenhetene i form av godssystemer, samtidig som man er tro mot ånden – om enn ikke mot enhver bokstav – i Ottar Rønneseths modell.

Litteratur
Bakkevig, Sverre 1992. Prehistoric Cereal Raising at Forsandmoen, South-Western Norway: Changes between the Bronze Age and the Iron Age. Laborativ arkeologi 6.
Bakkevig, Sverre 1998. Problemer i bronsealderens korndyrking på Forsandmoen, Rogaland, SV-Norge. AmS-varia 33. Stavanger.
Berglund, Bjørn E. (red.) 1991. The cultural landscape during 6000 years in southern Sweden – the Ystad project. Ecological bulletins 41. København.
Bjørgo, Tore 1986. Mountain archaeology. Preliminary results from Nyset-Steggje. Norwegian Archaeological Review 19:2.
Brendalsmo, Jan & Frans-Arne Stylegar 2001. Kvinesdal kirke. Rapport fra den arkeologiske undersøkelsen i november 2000. NIKU. Oslo.
Bücker, Christel & Michael Hoeper 1999. First aspects of social hierarchy of settlements in Merovingian southwest Germany.
Børsheim, Ragnar L. 1999. Rydningsrøyser – en arkeologisk kildekategori. Museumslandskap. Artikkelsamling til Kerstin Griffin på 60-årsdagen. AmS-rapport 12A. Stavanger.
Bårdseth, Gro Anita 1997. Arkeologiske undersøkingar på Årsvoll i Sandnes kommune. Frá haug ok heiðni 1-97.
Bårdseth, Gro Anita 1998. Blant smedar og storfolk på Gausel – dei førebelse resultata frå årets utgraving. Frá haug ok heiðni 4-98.
Carlsson, Dan 1979. Kulturlandskapets utveckling på Gotland. Visby.
Diinhoff, Søren 1999. Træk af det vestlandske jordbrugs historie fra sen stenalder til tidlig middelalder. Arkeo.
Engelmark, Roger 1992. A review of the farming economy in South Scania based on botanical evidence. I: The archaeology of the cultural landscape. Lund.
Fabech, Charlotte 1999. Fra offer til boplads – Tune i nyt perspektiv. I: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. A. Stavanger.
Fabech, Charlotte, Steen Hvass, Ulf Näsman & Jytte Ringtved 1999. ’Settlement and landcape’ – a presentation of a research programme and a conference. I: Settlement and landscape. Århus.
Fallgren, Jan-Henrik 1993. The concept of village in Swedish archaeology. Current Swedish Archaeology.
Fyllingsnes, Frode 1999. Jordegods og samfunnsstruktur – Nordhordland i yngre jernalder (eller historien om den forsvunne odelsbonden). I: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. B. Stavanger.
Gerritsen, Fokke 1999. The cultural biography of Iron Age houses and the long-term transformation of settlement patterns in the southern Netherlands. I: Settlement and landscape. Århus.
Glørstad, Håkon 1996. Neolittiske smuler. Små teoretiske og praktiske bidrag til debatten om neolittisk keramikk og kronologi i Sør-Norge. U. O. Varia 33. Oslo.
Gren, Leif 1989. Det småländska höglandets röjningsröseområden. Arkeologi i Sverige 1986. Stockholm.
Hansen, Steffen Stummann 1999. I Jan Petersens fodspor på Oma. Nyt om vikingetidens gårdsanlegg. I: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. B. Stavanger.
Hansen, Steffen Stummann 1999. Iron Age settlements in northern Zealand. I: Settlement and landscape. Århus.
Hemdorff, Olle 1987. Langhus fra slutten av bronsealderen – funnet på Håbakken, Klepp. Frá haug ok heiðni 3-87.
Hemdorff, Olle 1990. En gård fra merovingertid på Sørbø, Rennesøy. Frá haug ok heiðni 1-90.
Hemdorff, Olle 1993. Hus fra eldste bronsealder funnet på Talgje. Frá haug ok heiðni 4-93.
Hemdorff, Olle 1994a. Årets feltsesong. Frá haug ok heiðni 4-94.
Hemdorff, Olle 1994b. Hundvåg – Stavangers sentrum i forhistorisk tid. Frá haug ok heiðni 4-94.
Hemdorff, Olle 1997. Ivar-prosjektet. Arkeologi og naturvitenskap. Frá haug ok heiðni 1-97.
Hemdorff, Olle & Flemming Krøger 1991. Fornminner og funn – årets utgravning på Sørbø i Rennesøy. Frá haug ok heiðni 4-91.
Hemdorff, Olle & Barbara Sageidet 1997. En hveteåker fra eldre bronsealder på Orstad, Klepp – en spesialisert jordbruksboplass? Frá haug ok heiðni 1-97.
Hoff, Annette 1997. Lov og landskab: landskabslovenes bidrag til forståelsen af landbrugs- og landskabsudviklingen i Danmark ca. 900-1250. Århus.
Holm, Ingunn 1995. Trekk av Vardals agrare historie. U. O. Varia 31. Oslo.
Holst, Elisabeth 1997. Soma – gudenes drikk? Frá haug ok heiðni 1-97.
Hougen, Bjørn 1947. Fra seter til gård. Studier i norsk bosetningshistorie. Oslo.
Hovstad, Håkon 1980. Gårdsgrenser – et bosetningshistorisk hjelpemiddel? Oslo.
Hulth, Helena 1997. Jåttå og Røyneberg – förhistoriska boplatser längs nya huvudvattenledningen. Frá haug ok heiðni 4-97.
Høeg, Helge I. 1999. Pollenanalytiske undersøkelser i Rogaland og Ersdal i Vest-Agder. Museumslandskap. Artikkelsamling til Kerstin Griffin på 60-årsdagen. AmS-rapport 12A. Stavanger.
Høgestøl, Mari & Lisbeth Prøsch-Danielsen 1986. Trinnvis økende bruk av et heiområde på grensa mellom Sauda og Suldal. Frá haug ok heiðni 2-86.
Haavaldsen, Per 1996a. En jernframstillingsplass fra høgmiddelalderen ved Yrkjesfjorden. Frá haug ok heiðni 2-96.
Haavaldsen, Per 1996b. En jernframstillingsplass fra eldre jernalder på Tagholt i Lund. Frá haug ok heiðni 4-96.
Ingebretsen, Nina Elisabeth 1999a. Ødegårder fra middelalderen som kilde til tolkning av sosial og økonomisk lagdeling. I: Et hus med mange rom. Vennebok til Bjørn Myhre på 60-årsdagen, b. B. Stavanger.
Ingebretsen, Nina Elisabeth 1999b. Middelalderbosetningen på Hanaland. Frá haug ok heiðni 3-99.
Juhl, Kirsten 1999. Gårdsdrift gjennom 3000 år i Time kommune. Frá haug ok heiðni 3-99.
Juhl, Kirsten & Lotte Selsing 1997. Fiskerbønder på Karmøy i merovingertid? Frá haug ok heiðni 1-97.
Jørgensen, Lars 1995. The warrior aristocracy of Gudme. The emergence of landed aristocracy in iron age Denmark? I: Produksjon og samfunn. Universitetets Oldsaksamling Varia 30. Oslo.
Kleiva, Øyunn 1996. Frå det sosiale livet til tinga. Seinneolitikum på Ytre Søre Sunnmøre. Upubl. hovedoppgave i arkeologi, Universitetet i Bergen.
Lillehammer, Arnvid 1994. Fra jeger til bonde. Aschehougs Norgeshistorie, b. 1. Oslo.
Lillehammer, Arnvid 1999. Farm and village, the problem of nucleation and dispersal of settlement – seen from a Norwegian perspective. I: Settlement and landscape. Århus.
Lindquist, Sven-Olof 1974. The development of the agrarian landscape on Gotland during the Early Iron Age. Norwegian Archaeological Review 7.
Løken, Trond 1987. En bronsealderboplass med koksteinsrøys og huskonstruksjon på Løbrekk i Strand. Frá haug ok heiðni 2-87.
Løken, Trond 1989. Rogalands bronsealderboplasser – sett i lys av områdets kulturelle kontakter. I: Regionale forhold i nordisk bronzealder. Jysk arkæologisk selskabs skrifter 24.
Løken, Trond 1991a. Forsandutgravningene etter 10 år. Glimt fra de senere års undersøkelser på Forsandmoen. AmS-Småtrykk 24. Stavanger.
Løken, Trond 1991b. Sommerens utgravninger på Forsandmoen: Folkevandringstidslandsbyen igjen i sentrum for oppmerksomheten. Glimt fra de senere års undersøkelser på Forsandmoen. AmS-Småtrykk 24. Stavanger.
Løken, Trond 1992. Forsand og jernalderens landsbyanlegg i Rogaland – ressursbakgrunn og struktur. Gård – tettsted – kaupang – by. N. U. B. nr. 3.
Løken, Trond 1998a. Bofaste bønder eller jordbrukere på flyttefot? Hus og bosetning i bronsealderen på Opstad i Tune, Østfold, vurdert på bakgrunn av de siste 20 års bosetningsforskning. Fra Østfolds oldtid. Foredrag ved 25-årsjubileet for Universitetets arkeologiske stasjon Isegran. U. O. skrifter, ny rekke, nr. 21. Oslo.
Løken, Trond 1998b. Hustyper og sosialstruktur gjennom bronsealder på Forsandmoen, Rogaland, Sørvest-Norge. AmS-varia 33.
Løken, Trond 1999. The longhouses of Western Norway from the Late Neolithic the the 10th century AD: representatives of a common Scandinavian building tradition or a local development? I: Helge Schjelderup & Ola Storsletten (red.), Grindbygde hus i Vest-Norge. NIKU Temahefte 30. Oslo.
Løken, Trond, Lars Pilø og Olle Hemdorff 1996. Maskinell flateavdekking og utgravning av forhistoriske jordbruksboplasser. En metodisk innføring. AmS-varia 26. Stavanger.
Låg, Torbjørn 1999. Agders historie 800-1350. Kristiansand.
Magnus, Bente 1986. Iron Age exploitation of high mountain resources in Sogn. Norwegian Archaeological Review 19:1.
Mikkelsen, Dorthe Kaldal 1999. Single farm or village? Reflections on the settlement structure of the Iron Age and the Viking Period. I: Settlement and landscape. Århus.
Mikkelsen, Egil 1989. Fra jeger til bonde. Utviklingen av jordbrukssamfunn i Telemark i steinalder og bronsealder. U. O. Skrifter nr. 11. Oslo.
Mikkelsen, Egil & Helge I. Høeg 1979. A reconsideration of Neolithic Agriculture in Eastern Norway. Norwegian Archaeological Review 12-1.
Myhre, Bjørn 1974. Iron Age Farms in Southwest Norway – the Development of the Agrarian Landscape on Jæren. Reply to the Comments. NAR vol. 7, no. 1.
Myhre, Bjørn 1978. Agrarian Development, settlement history and social organisation in Southwest Norway in the Iron Age. I: New Directions in Scandinavian Archaeology. København.
Myhre, Bjørn 1993. Rogaland forut for Hafrsfjordslaget. I: Rikssamlingen og Harald Hårfagre. Kopervik.
Myhre, Bjørn 2000. Det gullrike Rogaland. Frá haug ok heiðni 2-00.
Näsman, Ulf & Else Roesdahl 1993. Yngre germansk jernalder og vikingetid. Da klinger i muld… 25 års arkeologi i Danmark. Århus.
Nielsen, Viggo 1984. Prehistoric Field Boundaries in Eastern Denmark. Journal of Danish Archaeology 3, 1984.
Nielsen, Poul Otto 1993. Bosættelsen (yngre stenalder). I: S. Hvass & B. Storgaard (red.), Da klinger i muld… 25 års arkeologi i Danmark. Århus.
Olausson, Michael 1999. ’Säg mig hur många djur du har…’. Om arkeologi och stallning. I: Fähus från bronsålder till idag: stallning och utegångsdrift i långtidsperspektiv. Stockholm.
Paus, Aage 1982. Vegetasjonshistoriske undersøkelser i Sandvikvatn, Kårstø, Tysvær i Rogaland. Del II. I: Vegetasjonshistoriske undersøkelser på Kårstø, Tysvær kommune, Rogaland. Bot. inst. Univ. i Bergen. Rapp. 23.
Pedersen, Ellen Anne 1990. Rydningsrøysfelter og gravminner – spor av eldre bosetningsstruktur på Østlandet. Viking 53. Oslo.
Pedersen, Ellen Anne 1999. Transformations to sedentary farming in eastern Norway: AD 100 og 1000 BC? I: Settlement and landscape. Århus.
Pedersen, Ellen Anne & Mats Widgren 1998. Järnålder, 500 f. Kr.-1000 e. Kr. I: Jordbrukets första femtusen år. Det svenska jordbrukets historia, b. 1. Stockholm.
Porsmose, Erland 1993. Landbebyggelsen. Da klinger i muld… 25 års arkeologi i Danmark. Århus.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1990. Vegetasjonshistoriske studier fra Suldal og Sauda kommuner, Nord-Rogaland. AmS-rapport 2. Stavanger.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1991. Trekullstøv og sur torvlukt. Litt om rennesøybuens ressursutnytting gjennom 10000 år. Frá haug ok heiðni 4-91.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1993. Naturhistoriske undersøkelser i Rennesøy og Finnøy kommuner, Rogaland, Sørvest-Norge. AmS-varia 22. Stavanger.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1996a. Vegatation history and human impact during the last 11500 years at Lista, the southernmost part of Norway. Based primarily on Professor Ulf Hafsten’s material and diary from 1955-1957. Norsk geografisk tidsskrift 50.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1996b. Lista i støpeskjeen – landskapsendringer gjennom 15.000 år. Kristiansand.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1996c. Vegetasjonshistorisk undersøkelse av felt med rydningsrøyser på Forsand, gnr. 41, bnr. 6, Forsand i Rogaland. NIKU oppdragsmelding 010. Oslo.
Prøsch-Danielsen, Lisbeth 1999. Rydningsrøysa som pollenfelle og kilde til norsk jordbrukshistorie – innsamlingspolitikken i Rogaland. Museumslandskap. Artikkelsamling til Kerstin Griffin på 60-årsdagen. AmS-rapport 12A. Stavanger.
Rasmussen, Marianne & Christian Adamsen 1993. Bebyggelsen (bronzealder). I: S. Hvass & B. Storgaard (red.), Da klinger i muld… 25 års arkeologi i Danmark. Århus.
Rindel, Per Ole 1999. Development of the village community 500 BC – 100 AD in west Jutland, Denmark. I: Settlement and landscape. Århus.
Ringtved, Jytte 1999. Settlement organisation in a time of war and conflict. I: Settlement and landscape. Århus.
Sandnes, Jørn 2000. Bønder, herrer og treller. Hvordan var egentlig det gammelnorske samfunnet? Heimen 3-2000.
Skare, Kjetil 1998. Vikingene på Skeie – kongens naboer? Frá haug ok heiðni 4-98.
Skauen, Irene 1997. Utgraving av gravrøyser og bosetningsspor på Øksnevad, Klepp kommune. Frá haug ok heiðni 1-97.
Steuer, Heiko 1988. Standortversciebungen früher Siedlungen von der römischen Eisenzeit bis zum frühen Mittelalter. I: Person und Gemeinschaft in Mittelalter. Festschrift Karl Schmid zum 65. Geburtstag. Sigmaringen.
Stylegar, Frans-Arne 1999. Et opprinnelig stormannssamfunn? Sørlandske synspunkter. Heimen 3-99.
Stylegar, Frans-Arne 2000. Tidlig jordbruk i det sørligste Norge. Agder historielags årsskrift 77.
Sør-Reime, Geir 1997. Øks & aks. Helleristninger og hus fra yngre bronsealder i Rogaland. AmS-småtrykk 40.
Theuws, Frans 1999. Changing settlement patterns, burial grounds and the symbolic construction of ancestors and communities in the late Merovingian southern Netherlands. I: Settlement and landscape. Århus.
Thomas, Julian 1999. Understanding the Neolithic. London.
Time, Einar K. 1999. Frå spade til maskinjordbruk. Frá haug ok heiðni 3-99.
Tsigaridas, Zanette 1997. Undersøkelsene på Skeie, Hundvåg – en storgård fra yngre jernalder? Frá haug ok heiðni 4-97.
Valvik, Kjell Arne 1998. Lee – en tradisjonell vestlandsgård? En arkeologisk punktundersøkelse av gården Lee, Vik, Sogn og Fjordane. Upubl. hovedoppgave i arkeologi med vekt på Norden, Universitetet i Bergen.
Varenius, Bjørn 1998. Han ägde bo och skeppslid. Om rumslighet och relationer i vikingatid och medeltid. Studia archaeologica universitatis umensis 10. Umeå.
Welinder, Stig 1998. Neoliticum – bronsålder, 3900-500 f. Kr. I: Jordbrukets första femtusen år. Det svenska jordbrukets historia, b. 1. Stockholm.
Widgren, Mats 1997a. Fossila landskap. En forskningsöversikt över odlingslandskapets utveckling från yngre bronsålder till tidig medeltid. Kulturgeografiskt seminarium 1/97.
Widgren, Mats 1997b. Landskap eller objekt: Kring kulturminnesvårdens problem att hantera landskapets historia. I: Landskapet som historie. NIKU temahefte nr. 4. Oslo.
Widgren, Mats 1999. Reflections on landscape and settlement transformations. I: Settlement and landscape. Århus.
Aakvik, Jan 1998. Undersøkelsen på Sørbøtunet, Sandnes – bosetning tidligere enn antatt. Frá haug ok heiðni 4-98.
Åstveit, Janicke 1999. Ormelid – marginal eller sentral? En arkeologisk undersøkelse av Ormelid i Luster, Sogn og Fjordane. Upubl. hovedoppgave i arkeologi med vekt på Norden, Universitetet i Bergen.

[1] Jfr. undersøkelsene i Hetland i 1994, der det viste seg at det på alle større og mindre høydedrag på de historiske gårdene Husabø, Austbø og Skeie finnes bosetningsspor fra senneolitikum til vikingtid (Hemdorff 1994b:4).
[2] Ser vi på fordelingen av storredskaper som kan knyttes til den tidligneolitiske traktbegerkulturen, er Jæren faktisk bedre representert enn det Lista er.
[3] Flekkstadmyra ligger da også marginalt til i forhold til de egnede åkerbruksområdene på Rennesøy (Prøsch-Danielsen 1993:32).
[4] Trekull fra bunnen av to av røysene er C-14-datert til henholdsvis ca. 3900 BP og ca. 3400 BP (Holst 1997:5).
[5] BP = Before Present, dvs. antall år før 1950 e. Kr.
[6] På Ime i Halse i Vest-Agder ble det sommeren 2000 dokumentert en terrengtilpasset åker av samme type som de vestlandske. Den er radiologisk datert til eldre bronsealder. Slike terrengtilpassede åkrer er vanlige i Øst-Danmark i bronsealder, der de ofte ligger som små ”øyer” i ukultivert terreng som sannsynligvis har vært i bruk som beitemark (jfr. Nielsen 1984:160).
[7] Det har nylig blitt hevdet at folk bare i meget liten grad kunne nyttiggjøre seg varmen fra dyrene i fjøsdelen i de treskipede langhusene, og at det må være andre grunner – kanskje også mentalitetsmessige – til at buskapen kom i hus i bronsealder (Zimmermann 1999).
[8] Sikre spor etter båskonstruksjoner i husmaterialet fra Rogaland kjennes foreløpig bare fra Forsand – og fra en senere periode:”For første gang har det også lykkes å kunne påvise sikre spor etter konstruksjonen av båsene: mellom stolpeparene er det flere steder mindre stolper som deler opp avstanden i ca. 1 m brede rom. Det kan neppe være tvil om at dette er spor etter mindre stolper til båseskillene og at disse har vært festet til en langsgående ås under taket” (Løken 1991a:6).
[9] På Gausel i Hetland er det nylig ved maskinell flateavdekking funnet et hus av Ullandhaugtypen med steinsatt veggrøft. Det er første gang i Rogaland man har påvist slike hus på en lokalitet der de synlige fornminnene glimret med sitt fravær (Bårdseth 1998:10).
[10] Selv om dannelsen av åkerreinene – som Rønneseth mener skjer i fase II – har en langt mer kompleks historie enn man ante i 1974 (se ovenfor).
[11] Kan det være at spadebruket innføres på Sørvestlandet i denne perioden? At arden var i bruk i Rogaland så vel i bronsealder som i eldre jernalder, kan det i dag ikke være tvil om. Men det er et faktum at de fåtallige daterbare spadenefunnene fra Rogaland skriver fra yngre jernalder (Prøsch-Danielsen 1991:15).
[12] For Ölands del har det vært vist at det arkeologiske materialet kan understøtte et synspunkt om man i de store gjerdesystemene har å gjøre med ”bymodeller av annorlunda karaktär, t. ex. fogbyar, vilka utmärks av tämligen vitt spridda gårdar, men vilka haft gemensamma hägnadssystem (…). Henrik Fallgren påpekar att den sociala interaktionen i sådana organisationsformer kan förväntas ha varit lägre än i en reglerad by, men likväl märkbar i frågor rörande gemensamma angelägenheter som fägator och allmänningar (Varenius 1998:101; jfr. Fallgren 1993).
[13] En grenseoppgang i Kvinesdal i Vest-Agder i 1292 (DN 1:74) kan tolkes dithen at de enkelte bruksenheter innenfor en lokal jordegodssamling først på det tidspunktet begynte å bli oppfattet som egne rettsobjekter (jfr. Brendalsmo & Stylegar 2001).