07 desember 2004

Kammergraver fra vikingtid i Lågendalen

I 1880- og 1890-årene undersøkte antikvar Nicolay Nicolaysen en hel serie med gravplasser i Hedrum, i Lågendalen nord i nåværende Larvik kommune. Mange av gravhaugene på disse feltene viste seg å inneholde begravelser fra vikingtid, flere av dem med rikt gravgods. Mer enn én forfatter har påpekt likheter i gjenstandsmaterialet fra Hedrumfeltene på den ene side, og funnene fra Kaupang på den annen (Blindheim 1981:41ff.; Larsen 1982). Likeledes har man vist til sammenhenger i formforrådet mellom Hedrummaterialet og aristokratiske begravelser av sørskandinavisk type i Oslofjordområdet, som skipsgraven fra Gokstad og kammergraven fra Haugen i Rolvsøy (Nicolaysen 1886:36). Det er imidlertid et trekk ved den indre gravbygningen i en del av gravene fra Hedrum som enda klarere viser forbindelsene mellom disse og det sørskandinaviske området. Et flertall av de ubrente begravelsene på de feltene Nicolaysen undersøkte, fant han nemlig nedskåret i undergrunnen under haugen, i regelmessig firkantede fordypninger, tildels av betydelige dimensjoner. Denne spesielle gravformen har vært gjenstand for en god del diskusjon i årenes løp (Schetelig 1912; Sjøvold 1944; Larsen 1982) – uten at man har kunnet peke på noen egentlige paralleller, og uten at det kan sies at man har kommet frem til enighet om hva Nicolaysens ”firkantede nedgravninger” faktisk representerer. Sett i et komparativt, sørskandinavisk perspektiv, kan det imidlertid ikke være særlig tvil om at vi har å gjøre med kammergraver, mer eller mindre av samme type som kjennes fra mange gravplasser på Kontinentet, i det vestlige Danmark og i Uppland, og med konsentrasjoner omkring de tidlige byene Hedeby og Birka.

Kammergraver i Skandinavia
Med kammergraver menes i denne sammenheng graver der den døde ikke har vært fraktet til gravstedet i en kiste av tre, men der kisten istedet er bygget på gravstedet og ikke har vært flyttbar. Oftest består kammeret av en utforing med liggende eller stående treverk langs sidene av en rektangulær eller kvadratisk nedgravning. Kammergraver i denne betydningen finnes også i eldre jernalder – mest utbredt er de i Danmark, men eksempler kjennes også fra Sverige og Norge. Fra yngre romertid har vi eksempler fra Sætrang på Ringerike og Lilla Jored i Båhuslen (Slomann 1959). Langt de fleste kammergraver er imidlertid fra vikingtid.

På gravfeltene i Birka i Mälardalen er det avdekket 111 kammergraver (Gräslund 1981:27). Ellers i Sverige er kammergravene svært uvanlige, men det finnes spredte eksempler i Uppland (Långtora, Tibble), Våstergötland (Hov) og Ångermanland (Holm).

I Danmark og Nord-Tyskland er det belagt et tyvetalls gravfelt og gravgrupper med tilsammen nesten 60 kammergraver. De fleste skriver seg fra Hedeby og området rundt: 10 anlegg fra ”kammergravfeltet” innenfor halvkretsvollen og 5 fra det såkalte ”Südgräberfeld”, foruten 6 fra gravfeltet i Süderbrarup (Angeln) og 12 fra Thumby-Bienebek (Schwansen). I større antall er kammergraver for øvrig kun belagt på gravfeltet Stengade II (Langeland) (Müller-Wille 1991:181). Så langt kjennes ingen kammergraver på Sjælland (ibid.).

Av de danske kammergravene som kan dateres nærmere enn til vikingtid, er samtlige fra 900-årene (Müller-Wille 1991). Hovedmengden av Birkagravene tilhører også det 10. århundre, men her opptrer kammergravene alt i 800-årene (Gräslund 1981).

Vender vi oss til de nåværende norske landskapene, finner vi også her et lite antall graver som i faglitteraturen har blitt betegnet som kammergraver. Det dreier seg for det første om en ikke-fagmessig utgravd, men meget rikt utstyrt grav fra Haugen i Rolvsøy (Stylegar 2003). Velkjent er også kammeret i Tussehaugen på Bygstad i Sunnfjord (Schetelig 1912:211f.). Disse to gravene finnes da også opptatt i det nyeste oversiktsverket over kammergravskikken i vikingtid (Eisenschmidt 1994). To andre – etter min oppfatning sikre – kammergraver er ikke med i Silke Eisenschmidts katalog: Arkeologen Karl Rygh undersøkte i 1869 to gravhauger på Hegge i Steinkjær, som begge viste seg å inneholde spor etter tømrede, rektangulære kamre (Rygh 1870). Med unntak av den fra Rolvsøy, oppviser disse kammergravene enkelte trekk som i noen grad skiller dem fra de i Sverige og Danmark.

Nagler og treverk i graver
Charlotte Blindheims undersøkelser av gravfeltene på Bikjholberget på Kaupang avdekket et bredt spekter av gravformer (Blindheim 1995). Men forøvrig har det vært et problem i den norske diskursen om graver med ubrent lik fra vikingtid at man i mange tilfeller nokså ukritisk har relatert enhver grav der rester av tre finnes, til kistegraver, og enhver grav som inneholder klinknagler og spiker, til båtgraver. Håkon Sheteligs oversikt over samtlige norske båtgraver, som finnes i det første bindet av Osebergpublikasjonen fra 1917, er et godt eksempel (Shetelig 1917). Her bestemmer han graver med bare et fåtall klinknagler og spiker – helt ned til én eneste nagle – som båtgraver. Riktignok dreier det seg i de fleste tilfeller om branngraver, men han inkluderer også endel inhumasjonsgraver, blant annet fra Hedrum, i sin katalog.

Tidligere, før Sheteligs tid, hadde flere tolkninger vært fremme i diskusjonen om hva naglene i gravene representerte. Nicolaysen regnet dem i flere tilfeller som rester av et trelokk som hadde ligget over graven (f. eks. Nicolaysen 1887:38f.), mens Lorange på et tidspunkt var tilbøyelig til å tolke nagler og treverk som spor etter gulv som liket eller kremasjonsrestene hadde vært lagt på (Lorange 1869:62f.).

I det norrøne området utenfor Norges grenser forekommer ved siden av begravelser i båt og kistegraver, såvel kammergraver som begravelser i vognfading eller –kasse (Roesdahl 1978), i pulk (Gräslund 1981:25) og i slede (Sindbæk 2003). Det er ingen åpenbar grunn til at ikke bildet skulle være like sammensatt her hos oss.

I denne sammenhengen er det altså kammergravene som opptar meg.

Kammergravenes dimensjoner
1. Birka
Sikre kammergraver har vi bare med å gjøre dersom treverk er bevart. Men selv da kan det være vanskelig å skille klart mellom kammergraver og graver der en (lik-)kiste er satt ned. I sin gjennomgang av Birkamaterialet forsøker Ann-Sofie Gräslund å foreta en grenseoppgang mellom de to gravtypene basert på lengde, bredde og dybde av de ulike anleggene (1981:27). Hen medgir at dimensjonene ikke viser noe entydig skille mellom kammer- og kistegraver (ibid.), men setter forsøksvis skillet ved en bredde på 1,2 m. Likevel regner hun seks graver med bredde mindre enn 1,20 m – den smaleste av dem er 0,90 m bred – med til kammergravene. Disse tar hun med enten fordi det er funnet spor av trevegger på innsiden av nedgravningen, fordi graven inneholder en hesteplattform eller fordi gravgodset i den er av samme karakter som i kammergravene (ibid.).

Birkas kammergraver har dermed bredder som varierer fra 0,9 m til 2,8 m, med en klar konsentrasjon mellom 1,5 og 1,9 m på gravfeltet nord for Borg og mellom 1,2 og 1,9 m i Hemlanden (Gräslund 1981:30). For kistene ligger bredden innenfor spennet 0,35 m og 0,8 m (1981:15). 92 prosent av kistene er mellom 0,4 m og 0,65 m (1981:16).

Lengden av kammergravene i Birka – fratrukket lengden av hesteplattformen der slike finnes – varierer mellom 1,5 meter og 3,95 m, langt de fleste ligger mellom 2,0 og 2,9 m. Lengden på kisten i kistegravene (voksne individer) ligger derimot mellom 1,55 og 2,4 m, med over 80 prosent av kistene mellom 1,8 m og 2,15 m.

Hva dybden angår, varierer den mellom 0,6 m og 2,5 m, med et klart tyngdepunkt mellom 1,1 m og 2,0 m. I Birkamaterialet synes kammergravene i allminnelighet å være dypere enn kistegravene (ibid.).

2. Danmark
Forholdene i Danmark og Nord-Tyskland er senest analysert av Silke Eisenschmidt (1994).
Kammergravene i hennes materiale har lengder som varierer mellom 1,8 m (Thumby-Bienebek, K 72; Lousgaard, Gr. 28) og 6,75 m (Nordhaugen i Jelling). 80 prosent av kammergravene ligger dog innenfor spennet 2,0 m og 3,1 m, med over 50 prosent mellom 2,00 og 2,65 m – altså et resultat som samsvarer med det Gräslund fant i Birka.

Bredden varierer mellom 0,90 m (Brårup) og 2,80 m (Stengade I, Gr. 3). Henimot 90 prosent av kammergravene er imidlertid mellom 1,20 og 2,20 m brede (50 prosent mellom 1,20 og 1,60 m). Igjen er det tall som er sammenlignbare med de fra Birka.

70 prosent av kammergravene i Danmark har et lengde-bredde-forhold på 3:2 (”Det gyldne snitt”), mens kvadratiske kamre er sjeldne. Enkelte kamre har et nærmest trapesformet tverrsnitt (Stengade II, grav JN; kvinnegraven i Brandstrup III).

Det er stor variasjon i dybden, men bare i et fåtall tilfeller er kammerhøyden kjent. I Eisenschmidts materiale varierer dybden på nedgravningen mellom 0,40 m (Stengade II, Gr. AY) og 2,10 m (Hedeby, K III). Generelt synes imidlertid kammergravene i Danmark å være grunnere enn de i Birka.

Eisenschmidt finner at kistegravene i hovedsak er vesentlig smalere enn kammergravene, men at det kan være vanskelig å skille små kammergraver fra store kistegraver (Eisenschmidt 1994:17). Den største kisten i hennes materiale måler 1,00 ganger 2,20 meter. Gjennomsnittsbredden er imidlertid ikke større enn 0,46m, og henimot 80 prosent av kistene er mellom 0,30 og 0,60 m brede (ibid.).

I det danske funnmaterialet kompliseres forsøkene på å lage et klart skille mellom kiste- og kammergraver av en tredje gravtype, jordgravene (”Erdgräbern) – graver uten spor etter kammer eller kiste, men av betydelig større dimensjoner enn det som ville være nødvendig for å romme lik og gravgods. På kjente vikingtidsgravplasser som Søndre Onsild og Hingelbjerg, er slike store nedgravninger uten spor av indre trekonstruksjon temmelig utbredt (se for eksempel Roesdahl 1978). Eisenschmidt finner at store nedgravninger uten spor av treverk faller i to klare grupper: De som har lengder mellom 1,25 m og 1,40 m, og de som er over 1,70 m lange. Etter Eisenschmidts oppfatning bør den første gruppen oppfattes som en egen type - jordgravene, mens den andre bør regnes til kammergravene. Hun setter dermed grensen for kammergraver i de tilfeller der det ikke er påvist spor etter treverk, ved en bredde på minst 1,50 m (1994:23f.). Eisenschmidts definisjon er således noe strengere enn Gräslunds.

Kammergravene i Birka er nesten alltid orientert nærmest V-Ø. Det samme er tilfelle for de danske kammergravene, som for jordfestegraver fra vikingtiden i Danmark generelt. På det danske området er det nokså vanlig med todelte kamre. En slags todeling har vi også i Birka, der det i 20 tilfeller finnes særlige rom i fotenden av graven der en ofret hest har sin plass. Disse hesteplattformene er vanligvis like lange som kamrene er brede, og hestene er alltid plassert vinkelrett på gravens lengderetning. Plattformene ligger oftest på et noe høyere nivå enn kammerets bunn, og trolig har hesten vanligvis vært plassert utenfor gravkammeret (Gräslund 1981:41).

Når det gjelder selve trekonstruksjonen i kammeret, er variasjonen stor (Eisenschmidt 1994:25ff.).

For å oppsummere Eisenschmidts definisjoner, som er de jeg skal anvende i fortsettelsen:

Kammergraver er graver med en indre trekonstruksjon og en lengde på minst 2,0 m og en bredde på minst 1,2 m. Graver uten spor etter en indre trekonstruksjon, men som har en bredde i bunnen av graven på minst 1,50 m, betegnes også som kammergraver.

La oss så vende blikket mot Vestfold og Lågendalen.

Kammergraver i Hedrum
I årene 1884-1894 undersøkte Nicolaysen flere gravfelt med større eller mindre innslag av vikingtidsbegravelser (se Larsen 1982; Tonning 2003. De gravplassene som er interessante for oss i denne sammenheng, er Nes, Nordre Farmen, Søndre Farmen og Bjerke (Nicolaysen 1885, 1888, 1889, 1895). Branngravskikken var fremherskende på disse gravfeltene, som den er det i hele Vestfold i perioden. Men på alle disse feltene avdekket Nicolaysen et antall jordfestegraver i form av regelmessige, rektangulære nedgravninger i grunnen under hauger. Tilsvarende anlegg har senere også fremkommet på Gjønnes (Sjøvold 1944:67ff.). Totalt har vi kjennskap til 29 graver av denne typen i Hedrum. Det er blant disse gravene at kammergravene etter min mening finnes.

Disse gravene er altså nedskåret i auren, men dybden varierer. Den dypeste av samtlige skjelettgraver var den i haug 2 på Søndre Farmen, som var 1,20 m dyp. De grunneste gravene er ikke mer enn 30-40 cm dype; gjennomsnittsdybden er ca. 65 cm.

Med hensyn til lengden, varier den fra 2,0 til 6,0 m. Gjennomsnittet ligger på ca. 2,9 m, men mange av gravene er godt over 3 m lange. I de lengste gravene har et hesteskjelett så å si uten unntak vært anbragt ved sørenden. Alle jordfestegravene i Hedrum har en mer eller mindre tydelig N-S-orientert retning.

For noen av gravenes vedkommende, er Nicolaysen eksplisitt med hensyn til forekomsten av en indre trekonstruksjon. Følger vi Eisenschmidts definisjon, er de av disse nedgravningen som har en lengde på minst 2 m og en bredde på minst 1,2 m altså å regne som kammergraver. Det dreier seg om følgende graver (dateringer etter Forseth 1993):

Kammergraver med spor etter indre trekonstruksjon
1. Bjerke Haug 24: I bunnen var nedskåret en firkantet grav, 2,4 m lang i retning N-S, 1,4 m bred, ca. 60 cm dyp og ”begrænset af staaende eller liggende klinknagler i en mørk stribe, formentlig indeholdende smuler af forraadnet træ; ogsaa i bunden fandtes paa sit sted jernnagler, dog mestendels spigre” (Nicolaysen 1895:98f.).
Funn (C. 17835): Glassperle, jernbeslag, leirkarskår.
Datering: 800-1050.

2. Nes Haug 26: I aurbunnen i midten av haugen fantes en nedskåret, firkantet grav, 3,6 m lang i retning N-S, 1,6 m bred og 0,7 m dyp, ” med spor af raadnet træ ved kanterne” (Nicolaysen 1885:31). Denne indre trekonstruksjonen har imidlertid ikke dekket graven i hele dens lengde. I den sørlige enden av nedskjæringen fantes et 1,10 m langt (egentlig: bredt) rom der det lå et hesteskjelett. Parallellen til hesteplattformene i Birkagravene synes klar. Nicolaysen opplyser ikke om ”plattformen” i dette tilfellet lå høyere enn bunnen av selve kammeret, men det er tydelig at det dreier seg om et selvstendig rom utenfor kammeret.
Funn (C. 12480-12483): 3 bronsekuler til en ringspenne av jern (R 687), et vektlodd av bly, en spydspiss, en del nagler, en jernstang, en isbrodd (R 591), en sledekrok (R 466), og et stykke av grov tekstil.
Datering: 900-950.

3. Nordre Farmen Haug 2: Midt i bunnen en firkantet grav, 3,4 m lang i retning N-S, 1,4 m bred og 0,5 m dyp. ”Nordenfor sydenden” fantes ”spor af trækiste”, uten at Nicolaysen presiserer hva disse sporene bestod i (Nicolaysen 1888:26). I sørenden av nedskjæringen lå skjelettet av en hest. Parallellen til for eksempel Nes Haug 26 er såpass klar at jeg velger å regne denne graven med blant kammergravene.
Funn (C. 13559-13562): en isbrodd (R 591), en rangle (R 460), en pilspiss (R 538), noen ubestemmelige jernstykker og 2 løpere til remmer.
Datering: 900-1000.

4. Nordre Farmen Haug 3: Midt i bunnen en firkantet grav, 3,2 m lang i retning N-S, 1,8 m bred og 0,75 m dyp, og med ”spor af trækiste og skelet” (Nicolaysen 1888:26). Jeg tolker Nicolaysens innberetning dit hen at det også her i realiteten dreier seg om en utforing av tre langs kantene av nedgravningen, og ikke en kiste – hvilket jo også den betydelige bredden tyder på. I den sørlige delen av nedgravningen fantes et hesteskjelett.
Funn (C. 13563-13564): Øks (R 555), spydspiss (R 518).
Datering: 900-1000.

5. Nordre Farmen Haug 7: Midt i bunnen en firkantet nedgravning, 3,6 m fra N-S, 1,4 m bred og 0,55 m dyp. I gravens nordlige del ”tydelige spor af trækiste” – i sør et hesteskjelett (Nicolaysen 1888:27). Når det gjelder bedømmelsen av graven som en kammergrav, se anmerkningene under Haug 2 fra samme gravfelt.
Funn (C. 13568-13569): Bissel, sledekrok, tapt sverd.
Datering: 800-1050.

Men det finnes også jordfestegraver i Hedrum der selve nedgravningen har så store dimensjoner (min 1,50 m) at de skal regnes med blant kammergravene, selv om sporene etter en indre trekonstruksjon er usikre eller fraværende. Det gjelder følgende graver:

Kammergraver uten sikre spor etter indre trekonstruksjon
6. Nes Haug 1: Midt under haugen fantes en firkantet fordypning, 3,3 m lang i retning N-S, 1,7 m bred og ca. 0,45 m dyp. I den sørlige delen av nedgravningen lå to hesteskjeletter ”anføttes” i gravens lengderetning, det ene med hodet i nord, det annet med hodet i sør.
Funn (C. 12407-12411): en mengde nagler og spiker, av forskjellig størrelse og med vedsittende rester av tre, en sigd, 4 isbrodder (R 591), et korsformet beslag, rembeslag, et spinnehjul av fin rød skifer, en firkantet remspenne av bronse dekorert med et dyrehode i relieff og et stykke lær med bronsebeslag (fra samme rem som remspennen).
Datering: 800-1050.

7. Søndre Farmen Haug 13 (1887): Under haugen fantes 1 m S for midten en firkantet nedskjæring, 3,8 m lang og orientert N-S, 1,9 m bred i den søndre enden og 1,4 m i den nordre og 1 m dyp. I nordenden av graven fantes spor etter et skjelett, og Nicolaysen bemerker at det flere steder fantes nagler med vedsittende trerester (Nicolaysen 1888:29). I sørenden fantes ben av hest. Graven hadde i bunnen vært innsnevret ved at det var lagt torv langs langsidene, men Nicolaysen gir ikke detaljerte opplysninger her (se dog Haug 14 nedenfor). Som vi forstår, har graven vært trapesformet. Trapesformede kammergraver er ikke uten paralleller i det sørskandinaviske materialet (Stengade II, grav JN; kvinnegraven i Brandstrup III). Likevel er det først og fremst i kistegravene at vi finner trapesformede konstruksjoner. Slike finnes også på Kaupang, men der og – såvidt meg bekjent – overalt ellers synes den bredeste av kortsidene å være hodeenden. I Haug 13 er altså forholdet motsatt.
Funn (C. 13592-13593): Skjoldbule, kniv, pilspiss.
Datering: 850-950.

8. Søndre Farmen Haug 14 (1887): I haugens bunn fantes 3,7 m VNV for midten en firkantet grav, 3 m lang i retning NV-SØ, 2,5 m bred og 0,75 m dyp. ”Det syntes,” skriver Nicolaysen, sikkert at ”det over graven havde ligget et trædeksel (1888:30). Han viser til Haug 13 på samme gravplass, der det fantes en mengde klinknagler med vedsittende trerester (se ovenfor). Meningen må være at forholdet var det samme i Haug 14, selv om det ikke sies eksplisitt. Ved en utforing av torv på begge langsidene var gravens bunn innsnevret til en bredde av 1 m. Deler av gravgodset (trekaret, kniven, brynet, spydspissen og skjoldbulen) lå på den plattformen som utforingen utgjorde, mens liket og en ofret hest hadde ligget på bunnen sammen med de øvrige gjenstandene.
Funn (C. 13600-13609): Et dreiet trekar med hanker og dekorerte gjordbeslag av bronse, to kniver, to bryner, en spydspiss (R 526), en skjoldbule, et bissel, et tveegget sverd (Vikingesverd, fig. 101), en øks (R 555) og en sigd.
Datering: 900-1000.

9. Søndre Farmen Haug 23 (1887): Midt i bunnen av haugen fantes en firkantet grav, som inntil en dybde av 0,75 m var 3,8 m lang i retning N-S og 1,9 m bred, mens graven nederst med en dybde av 0,35 m var innsnevret til en lengde av 2 m og bredde av 0,6 m ved påforing av torvkanter. Av Nicolaysens innberetning ser det ut som om hesteben og et bissel fantes på ”plattformen” sør for selve graven, mens de øvrige funnene hadde vært plassert sammen med liket nederst i graven.
Funn (C. 13629-13633): Et bissel, en klinknagle, en spydspiss, en skjoldbule, en kniv, en jernklump og et remgjenge av jern.
Datering: 900-1000.

10. Søndre Farmen Haug 27 (1887): I bunnen midt under haugen ble avdekket en firkantet nedskjæring, 2,9 m lang i NV-SØ-lig retning, 1,5 m bred og 1,2 m dyp. I nordenden av graven observerte Nicolaysen spor av et ”trælaag”. I sørenden lå et hesteskjelett og et bissel.
Funn (C. 13636-13638): Et bissel og en skjoldbule.
Datering: 800-1050.

11. Søndre Farmen Haug 29 (1887): Midt i bunnen fantes en firkantet grav, 3,6 m lang fra NNV-SSØ, 1,8 m bred og 0,9 m dyp. I nordenden av graven var tydelige spor etter et menneskeskjelett, mens det i sørenden fantes et hesteskjelett.
Funn (C. 13639-13645): Et bissel, en rangle, et ildstål og en ildflint, en kniv, en spiker, en ringnål av bronse og en spydspiss.
Datering: 800-1050.

12. Søndre Farmen Haug 13 (1888): Den nedskårne graven var firkantet, 3,3 m lang i retning N-S, 2 m bred og 45 cm dyp. Over hele graven, men især i den sørlige delen, fantes klinknagler. Et hesteskjelett lå i sørenden, men i en slik posisjon at det kan synes som om hesten har vært plassert i oppreist stilling i graven. Nå lå den iallfall ovenpå jernkjelen i graven.
Funn (C. 14228-14235): En jernkjel, to store jernringer, en kniv, to flate jernbeslag, en ringnål av bronse, en ringspenne av jern, en beltespenne, to beslagstykker av jern, en klinknagle og leirkarskår.
Datering: 800-1050.

13. Søndre Farmen Haug 14 (1888): Den sedvanlige firkantede nedgravningen var her 3,2 m lang fra N til S, 1,5 bred og 70 cm dyp. I sørenden av graven lå et hesteskjelett på tvers. Klinknagler fantes spredt i graven.
Funn (C. 14236-14241): En skjoldbule, rester av et belte av lær, et hengebryne, en krok og en kniv.
Datering: 800-1050.

14. Gjønnes (Sjøvold 1944:68, nr. 1): Den firkantede nedgravningen målte 3,6 m i retning N-S; den var 1,8 m bred og 90 cm dyp. Det foreligger ikke opplysninger om noe hesteskjelett i denne graven, men den betydelige lengden på nedgravningen kan tyde på at det har vært et slikt her også. Graven er ikke sakkyndig utgravd.
Funn (C. 20163): Et spinnehjul, et insulært drikkehornsbeslag av fortinnet bronse, 3 glassperler, et bryne, en jernhempe, en sigd og en jernring.
Datering: 800-900?

15. Bjerke Haug 21: I bunnen av haugen fantes fra midten og N-over en nedskåret, firkantet grav – 3,5 m lang, 1,5 m bred og ca. 1 m dyp. Nedgravningen gikk delvis inn under nabohaugen i N (nr. 22). I sørenden av graven lå et hesteskjelett. Lenger nord fantes oldsakene.
Funn (C. 17837-17842): Et bissel, to isbrodder, en linhekle, en del klinknagler, en bjelle, et spinnehjul og et kleberkar.
Datering: 800-1050.

Avsluttende bemerkninger
Sjøvold skriver generelt om de firkantede nedgravningene på gravfeltene i Hedrum at ”det store flertall av gravene er så helt regelmessig rektangulært anlagt er vel at de gjerne har inneholdt en kiste eller et annet slags utforing av tre. Jernnagler eller spikrer med vedsittende trerester er også funnet i dem så ofte at en vel må ha grunn til å tro at dette så å si har vært fast regel, men det har ikke i noe tilfelle vært bevart så mye av treverket at en har kunnet få noe ordentlig inntrykk av hvordan kisten eller utforingen har sett ut. I mange tilfelle mener Nicolaysen også å ha funnet rester av et lokk eller deksel av tre som har vært anbrakt over graven, og sannsynligheten taler vel også for at slike alltid har vært brukt når veggene i graven har vært utforet med tre” (1944:71).

I overensstemmelse med etablert sørskandinavisk terminologi bør altså 15 av disse jordfestegravene i Hedrum betegnes som kammergraver. 5 graver inneholdt tydelige spor etter den indre trekonstruksjonen i kammeret, mens 10 graver ikke inneholdt sikre spor av denne typen, men hadde likevel så betydelige dimensjoner (bredde større enn 1,50 m) at de må regnes med blant kammergravene. De andre jordfestegravene i Hedrum er enten klare kistegraver (Nordre Melau Haug 26; Nes Haug 6; Nes Haug 8; Nes Haug 38; Nes Haug 39; Gjønnes Grav I; Gjønnes Grav II), eller så tilhører de den tallrike, men litt diffuse gruppen av ”Erdgräber” (Nordre Farmen Haug 1; Nordre Farmen Haug 2; Nordre Farmen Haug 7: Søndre Farmen Haug 22 (1887); Gjønnes (Sjøvold 1944:67, nr. 1), Gjønnes (Sjøvold 1944:67, nr. 2); Nes Haug 9; Nes Haug 16; Nes Haug 28; Nes Haug 29). Den sistnevnte gruppen omfatter i Hedrum blant annet et antall graver som kan oppvise til dels betydelige lengder, men hvis bredder ikke når opp mot kammergravenes. De er ellers forskjellig fra kistegravene ved at de med få unntak inneholder en ofret hest.

Kistegraver kjennes også fra andre steder i Vestfold (Stokke, Sem, Brunlanes). Det er mulig at det også kan finnes noen ”jordgraver” utenfor Hedrum i det foreliggende materialet. Men egentlige kammergraver er det, såvidt meg bekjent, ikke spor av i Vestfold utenfor Hedrum.

Torleif Sjøvold oppfattet for 60 år siden Hedrum som ”selve kraftsenteret i Vestfolds vikingtid” (1944:86). Dersom man med det mener den delen av fylket som har det største og rikeste gravmaterialet fra perioden, og dessuten det som klarest viser forbindelsene utad, er det vanskelig å si seg uenig – selv om Tjølling nok har tatt igjen Hedrum når det gjelder antall funn i løpet av tiårene etter 2. verdenskrig. Kammergravene i bygden understreker imidlertid det utadrettede inntrykket Hedrumgravene generelt gir.

Likevel kan det være grunn til å spørre om denne sør-skandinaviske gravskikken faktisk har vært begrenset til Hedrum? Både Birka og (særlig) Hedeby ser ut til å være spredningssentra for kammergravskikken i sine respektive regioner, og det er fristende å tenke seg at Skiringssal-kaupangen kan ha spilt en lignende rolle i søndre Vestfold. Men enn så lenge mangler vi funn som kan gi støtte til en slik tanke. Det måtte i så fall være de 8 fullstendig funntomme haugene som Nicolaysen undersøkte på Nordre Kaupang i 1867 – kan eventuelle nedgravde kamre ha unngått den da nokså urutinerte utgraverens oppmerksomhet?

Ingen kommentarer: