12 desember 2004

Arkeologi som kulturhistorie

Karmøy kommunes Avaldsnesprosjekt har begynt å bære frukter. I 1998 forelå to monografier fra prosjektets medarbeidere: Lise Nordenborg Myhres ”Historier fra en annen virkelighet” om bronsealderen på Karmøy, og Arnfrid Opedals ”De glemte skipsgravene”, som tar for seg de spektakulære yngre jernalders begravelsene fra Storhaug og Grønhaug. Resultatet er slett ikke ueffent.

Avaldsnesprosjektet er igangsatt og finansiert av Karmøy kommune. I innledningen til Nordenborg Myhres bok heter det at ”(i) samarbeid med AmS og Rogaland fylkeskommune ønsker Karmøy kommune å bidra til økt forsking og formidling omkring sentrale kulturminner på og omkring Avaldsnes. (…) Et overordna mål for de ulike delprosjektene er å gjøre kunnskap tilgjengelig for folk som bor i området, samtidig som de særegne kulturhistoriske spora gjøres kjent for et allment fagpublikum.

Det er altså til det ”allmenne fagpublikum” at disse monografiene henvender seg. Til denne kategorien får også Heimens lesere regnes.

Bronsealderliv
Karmøy inntar en sentral posisjon i norsk bronsealderforskning. På øya er det funnet et betydelig antall praktgjenstander av bronse, og de store jordhaugene som i Norge stort sett bare finnes her, på Jæren og på Lista, sladrer om en tid og et samfunn med nære bånd til den samtidige bronsealderkulturen på Jylland og lenger sør. Og nettopp de monumentale gravminnene er det som er Nordenborg Myhres utgangspunkt:

”Kulturminnene som kjennes fra bronsealderen på Karmøy er røyser og hauger. Med utgangspunkt i deres utbredelse, beliggenhet, oppbygging og innhold vil jeg forsøke å tegne konturene av det bronsealderliv som var ved Karmsundet i tida fra ca. 1700 til 500 f. Kr. Viktig blir å vise det arkeologiske materialets lokale sammensetting, finne sentrale likhetstrekk med andre regioners kultur, kartlegge kontakt, kulturutveksling og politiske forbindelser, og på bakgrunn av det, skissere hypoteser om datidas sosiale organisering og kosmologiske virkelighet.”

Nordenborg Myhre gir en nyttig oversikt over ”Stand der Forschung” i Norge og Skandinavia innenfor flere sider av bronsealderens kultur. Ikke minst denne delen av boken vil kunne være nyttig i bosetningshistorisk og lokalhistorisk forskning, som til nå ikke har hatt særlig meget oppdatert, hjemlig litteratur å støtte seg til om den perioden da – etter stadig flere arkeologers mening – det fenomenet som tradisjonelt har vært kalt ”jernaldergården”, oppstod.

Jeg oppfatter det overregionale perspektivet forfatteren anlegger, som relativt ”nytt” og friskt i en norsk bronsealdersammenheng, etter at en serie økofunksjonalistiske studier lenge rådet grunnen innenfor utforskningen av perioden. For mange lesere vil passuser som denne nok stimulere til kritisk ettertanke:

”Gjenstander, graver og bosettingsspor fra Jæren og Karmøy viser stor likhet med det danske materialet. De arkeologiske spora uttrykker en nær og regelmessig kontakt. Særlig til Jylland og områdene nordvest for Limfjorden. Det danske fastlandet, Schleswig-Holstein, Rogaland og til dels Lista må betraktes som et sammenhengende kulturområde. En enhet som viser et nærmere kulturfellesskap enn det som kan finnes mellom Øst- og Vestnorge.”

Denne Skagerrakforbindelsen mellom Lista-Jæren-Karmøy på den ene siden og det sentrale danske bronsealderlandskapet Thy på den annen, er interessant også fra et ståsted i en langt senere tid. Ikke bare kan et lignende kontaktmønster følges opp gjennom jernalderen, men det var de nevnte jyske områdene som også pleiet mest intime kontakter med Sørlandskysten gjennom skutehandelen i nyere tid.

Analogiproblemet
Begge forfatterne har et ønske om å skrive historie. Men arkeologiens vei fra rent deskriptive materialpublikasjoner til fortolkende kulturhistorie (”thick descriptions”) er ikke enkel. All kulturhistorie handler om kontekst. Når man har med genuint forhistoriske kulturer å gjøre, er det problematisk å rekonstruere konteksten (dersom man da ikke følger den strukturalistiske tankegangen og lar den samlede materielle kulturen være kontekst for de enkelte deler, uten å skjele til referansepunkter utenfor den materielle kulturen). Arkeologen må basere seg på analogier – enten etnografisk-synkrone eller historisk-diakrone. Sistnevnte kalles av historikere den direkte historiske metode.

Innenfor den positivistiske arkeologien i 1970- og 1980-årene var de etnografisk-synkrone analogiene utbredt. Et temmelig mekanisk syn på fortidige menneskelige handlingsmønstre gjorde det mulig å henvise til kulturer på samme ”teknologiske nivå” for å forklare særegenheter ved det hjemlige arkeologiske materialet. For bronsealderstudiene var én konsekvens at den tapte konteksten ble erstattet med referanser til samfunns- og kulturforhold innenfor etnografisk dokumenterte ”chiefdom societies”, ofte polynesiske ”post-contact” kulturer. Fremgangsmåten har satt spor i et antall norske bygdebøker, og har tidligere blitt kritisert i Heimens spalter.

Gode analogier er oftest de som ligger nær både i tid og rom. Sagt på en annen måte: den beste kontekstuelle arkeologien er den som utføres på et materiale fra skrifthistorisk tid. Det betyr ikke at det ikke er mulig å skrive kulturhistorie om stein- og bronsealder, men vi må a priori akseptere at denne kulturhistorien vil være generell, skissepreget og full av uløste spørsmål. Nordenborg Myhre søker å finne en vei ut av dilemmaet ved å kombinere strukturalistiske analyser av gjenstandsmaterialet med analogier hentet fra dansk (jysk) arkeologisk forskning. Samtidige skriftlige kilder finnes, men forfatteren må langt utenfor Norden for å finne dem. Rent litterært fungerer tolkningene hentet fra Gilgamesjeposet greit, men er samtidighet noen garantist for at symbolspråket på Vestlandet og i Mesopotamia har særlig meget til felles? Det forutsetter i det minste kulturkontakter som ikke gjøres eksplisitte i Nordenborg Myhres fremstilling.

Analogiene med danske og kontinentale forhold er tidvis dristige, som når forfatteren foreslår at kobberutvinning kan ha foregått på Karmøy i eldre bronsealder, selv om det foreløpig ikke en gang er funnet spor etter bronsestøpning på øya. Men her har hun Karmøys kjente forekomster av gedigent kobber å vise til. Jeg har litt vanskeligere å følge argumentasjonen når hun ser ut til antyde at det fantes steinbygde veier og vogner trukket av okser på Karmøy i bronsealderen, utelukkende basert på analogier med danske funn. Vognmotiver finnes riktignok på helleristninger i Østfold og andre steder, men det eldste hjulfunnet i Norge er fremdeles det fra Oseberggraven, fra en tidsepoke som er 2000 år yngre enn den perioden Nordenborg Myhre tar for seg.

Den tidlige kongemakten
Arnfrid Opedal har på mange måter hatt en lettere oppgave, av den åpenbare grunn at hennes emne ligger meget nærmere oss i tid. Merovingertiden – de dunkle århundrene mellom folkevandringstidens slutt og vikingtidens begynnelse – har det til felles med bronsealderen at det har manglet oppdaterte, syntetiserende fremstillinger med norske forhold som utgangspunkt. Den situasjonen er nå bedret, i og med Opedals bok om skipsgraven fra Storhaug – selv om så vel hennes som Nordenborg Myhres bidrag først og fremst er regionshistorier med utgangspunkt i det arkeologiske materialet fra Rogaland og (delvis) Sunnhordland.

Men der sistnevnte må ty til mykenske og mesopotamiske kilder for å fremskaffe samtidige analogier, kan Opedal øse av de rike frankiske og engelske tidligmiddelalderske skriftlige kildene. Det kontinentale og insulære kildematerialet trekker hun store veksler på, og følger i så måte nyere trender innenfor jernalderforskningen i Norden. I likhet med Håkon Shetelig i mellomkrigsårene, går Opedal langt i å behandle 600- og 700-årene som en (proto-)historisk periode.

De overregionale kontaktene står sentralt også i Opedals bok. Med utgangspunkt i den ekstremt rikt utstyrte skipsgraven fra Storhaug, setter hun Avaldsnes og Karmøy inn det Nordsjønettverket som oppstod omkr. år 700, og som blant annet kom til uttrykk gjennom at nye handelssteder som Ribe, Dorestad og Hamwih ble etablert.

I dansk historisk og arkeologisk forskning har disse tidligere så dunkle århundrene de senere årene blitt fremhevet som rikskongedømmets formative periode, og Opedal er ikke fremmed for tanken om en lignende utvikling i Norge.

Med forsiktige referanser til Asgaut Steinnes’ ”utskyldsrike” leverer hun argumenter for at kjernen i det som skulle bli Harald Hårfagres rike, er etablert allerede i merovingertid. Hun ser den gravlagte i Storhaugskipet fra omkr. år 700 som en lokal hersker som har stått i ledtog med frankiske konger – kan hende som en motreaksjon til den fremvoksende kongemakten i Danmark. I Opedals argumentasjon inngår fornaldersagaene Gautreks saga og Sagaen om Halv og Halvsrekkene, som knapt har vært tatt opp til diskusjonen blant norske historikere og arkeologer siden 1930-årene. Kanskje det er på tide å se på fornaldersagaene med nye øyne? En viss overensstemmelse synes det iallfall å være mellom det arkelogiske materialet og fornaldersagaenes vektlegging av regionale maktstrukturer i det sørvestlige Norge.

Enkelte kildekritisk innstilte lesere vil dog kunne oppfatte at forfatteren trekker sitt materiale vel langt når hun antyder at det var den eponymiske kong Augvald som lå gravlagt i Storhaug. Men i én bestemt forstand har hun muligens rett. Les boken, og døm selv!

Skipsgraven fra Grønhaug skriver seg fra første halvdel av 900-tallet, og er den yngste av de store skipsgravene i Norge. Om Opedals tanke om at Grønhaug var Harald Hårfagre siste hvilested har noe for seg, skal være usagt. Men hennes argumentasjon for at det er slik, bør stå sterkere enn den gamle hypotesen om at Harald lå i Haraldshaugen på den andre siden av Karmsundet.

Så vel Opedal som Nordenborg Myhre er opptatt av å plassere seg selv i forhold til faghistorien. I Opedals tilfelle er resultatet at meget spalteplass vies arkeologene Brøgger og Shetelig sin rolle som nasjonale strateger, i kjølvannet av Osebergutgravningen. Analysen av skipsgravene og deres angivelige forbindelse til ynglingeætten er forbilledlig. Det er befriende å lese om båt- og skipsgravene satt inn i et større, nordeuropeisk perspektiv.

Den nye kulturhistoriske arkeologien
Begge forfattere vil trolig benevne seg ”postprosessuelle” arkeologer. I 1980- og 1990-årene hadde europeisk arkeologi sitt store oppgjør med den logiske positivismen, og lenge så resultatet ut til å være en mengde rent teoretiske hovedoppgaver og studier. De seneste årene har imidlertid deler av fagmiljøet vendt seg mot empirien, og det gjøres forsøk på å skrive kulturhistorie igjen, forstått som et fokus på hvordan mennesker oppfatter verden, hvilke sosiale kategorier de skaper og hvilke konflikter som dermed oppstår. De nye arkeologene henter inspirasjon fra så vel tradisjonell arkeologi, som fra italiensk mikrohistorie og engelsk og amerikansk ny kulturhistorie – det er en arkeologi som like gjerne refererer til E. P. Thompson, Marshall Sahlins og Clifford Geertz, som til Michel Focault.

Et særtrekk ved kulturhistoriske disipliner er at det generelle finnes i det spesielle, og at det er vanskelig å trekke en allmenngyldig ”essens” ut av konkrete spesialstudier. Det er derfor en vending fra det abstrakte til det konkrete vi er vitne til. For så vidt er det en utvikling som her hjemme begynte med Bjørnar Olsens ”Bosetning og samfunn i Finnmarks historie” fra 1994. Nordenborg Myhres og Opedals bøker står i den samme tradisjonen.

Lise Nordenborg Myhre: Historier fra en annen virkelighet. Fortellinger om bronsealderen ved Karmsundet. AmS-Småtrykk 46. 220 sider. Arkeologisk museum i Stavanger 1998.

Arnfrid Opedal: De glemte skipsgravene. Makt og myter på Avaldsnes. AmS-Småtrykk 47. 240 sider. Arkeologisk museum i Stavanger 1998.

(Artikkelen har stått på trykk i Heimen)

Ingen kommentarer: