En standhaftig muntlig tradisjon, utvilsomt oppebåret og understøttet av enkelte stedsnavn, forteller om at det en gang stod en kirke på Kyrkjevodden ved Lognavatn i Åseral i Vest-Agder. En notis i de pavelige nuntiers regnskaper tilbake i 1327 er den eneste dokumentariske kilden som godtgjør at det på det tidspunkt hørte et kapell under sognekirken på Åbø i Åseral, to mils vei sør for Lognavatn. Men beliggenheten av dette kapellet har vært høyst uviss. Kirken ved Lognavatn er i bunn og grunn en av de ”sagnkirker” som finnes i stort antall rundt om i Norge. Arkeologiske undersøkelser i 2000 kunne således for første gang dokumentere en ”sagnkirkes” eksistens. På Kyrkjevodden under gården Åknes ble tomten etter en liten, stolpebygget langkirke fra høymiddelalderen påvist.1 ukes maskinell utgravning på Kyrkjevodden i månedsskiftet august/september i fjor gav funn av seks kraftige stolpehull som har tilhørt en rektangulær, 7 m lang og 4 m bred, Ø-V-orientert bygning. Bygningen tolkes som en kirke av samme hovedtype som stavkirkene i Røldal, Rødven og Reinli, dvs. en énskipet langkirke med mellomstolper i flukt med langveggene (jfr. Hauglid 1977:15). Videre ble det påvist tre kristne kraver som trolig tilhører en fase forut for den påviste kirkebygningen, og en oppfylling som helst skal settes i forbindelse med en eldre ferdselsvei som passerte over Kyrkjevodden.
Ulikt samtlige tidligere påviste stolpekirker, som har gitt dateringer til sen vikingtid eller tidligmiddelalder, synes Åknes-kirken å tilhøre høymiddelalderen. Forkullede rester av den ene mellomstolpen, funnet i sikker kontekst umiddelbart ovenpå bunnsteinen, er radiologisk datert til 800 +/- 40 BP, med sammenfall mellom målt alder i C14-år og kalibreringskurven ved cal AD 1250. Som stolpekirke betraktet, er vår kirke derfor en enslig svale i det skandinaviske kirkearkeologiske materialet. Utgravningen godtgjør at tradisjonen med jordgravde stolper i kirkebygningene ikke forsvinner i løpet av tidligmiddelalder (jfr. Jensenius 199 (1998)), men faktisk har vært benyttet – i det minste i ett tilfelle – et stykke ut i 1200-årene i en kirke som for øvrig ikke synes spesielt ”gammeldags”, i og med at den i planløsningen oppviser sene, ”gotiske” trekk.
Sagntradisjonen
Mest utbrodert gjengis tradisjonen om kirken på Kyrkjevodden av Johannes Skar i hans Gamal or Setesdal (1909). Skars variant er interessant fordi han eksplisitt knytter Åkneskirken og andre sagnkirker i heitraktene mellom Åseral og Bygland til en tid med et annet bosetningsmønster og en annen kirkeorganisasjon enn den historiske. Han skriver:
”På Skåmedalsheidi var ei fullt stor kyrkjesokn. Heile Skåmedalen nordigjenom og langt inn i Frøysnesheidane var tettsett med gardar. Der var Fosslid og Gryte og Røysland, Jørundlid og Langelid og Haugland, Njuk og Glott og Ormeholtet; Skåmestøyl og Myrstøyl og Høystøyl var gardar då likeins og Skakestøyl og Morstøyl på Frøysnesheidi. Kyrkja stod på Morstøyl. Morstøyl sokn var anneks under Åseral. Presten sat i Åknes, og på ”Kjyrkjevodden”, tett innmed, stod kyrkja, ”Åby kjyrkje” dei kalla. Deknen sat i Hammkodd. Men der vart umskifte. Presten og deknen fraus ute på heimvegen frå Morstøyl. Austyrja kom so stinn som ein graut, og heidi var to miler breid. Dei stuva fram. Presten trota fyrst. Han rakk uppå det hægste, plent der som fer til halla heim til Lognevatn. Då klaka han. Deknen vann upp ”Dekne-kleive”, eit melle grand der ifrå. Dei sette upp ein varde der presten låg og kalla han ”Pressvari”. Då la dei Morstøyl sokn til Byggland” (Skar 1997 [1909]:10).
Skar blander kortene noe. Han tenker seg antagelig Åkneskirken som sognekirke for Åseral sogn, men ”Åby” eller Åbø er utvilsomt navnet på kirkestedet i Kyrkjebygd, dvs. et alternerende navn for den nåværende sognekirken i Åseral, som er dokumentert i skriftlige kilder fra og med 1327.
Jens Kraft hadde i 1830-årene gjengitt en mer nøktern tolkning av tradisjonen. I Topografisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge skriver han at ”(d)en øverste del av sognet Åseral hadde i fortiden sin egen kirke ved Åknes, to mil ovenfor Åseral kirke. Man kan ennå se spor av kirkegården. Etter sagnet var det presten i Sæterdalen (Bygland) som forrettet gudstjenesten. Kirken er for et par hundre år siden nedlagt. Bygningen tjener til låve på gården.”
Etter Krafts utsagn kan det synes som om det stod en kirke på Kyrkjevodden til et stykke ut på 1600-tallet, og at bygningen da hadde vært i god nok stand til fortsatt å tjene som uthus 200 år senere. Amatørhistorikeren og –arkeologen Olav Arnfinn Kallhovd har imidlertid samlet inn ytterligere tradisjon på Åknes, som setter Krafts beretning i et noe annet lys. Således fortalte Jorand Åknes (1861-1943) at de gamle sa det hadde vært kirke på Kyrkjevodden i gammel tid. Da man dyrket opp Kyrkjevodden i 1800-årene fant en ”gamle gravplasser”. De fant likeledes potteskår og en steinhelle med innskrift som ingen kunne tyde. Denne er for lengst forsvunnet. Jorand fortalte videre at på hennes bestefars (Olav Gunnulson Åknes, 1770-1855) tid, hogde man tømmer med tanke på å bygge ny kirke på Kyrkjevodden. Men arbeidet ble avsluttet, og tømmeret ble brukt til en ny låve.
Tarjei Åknes påviste stedet der den gamle kirken skulle ha stått. Han fortalte i 1984 at det under ytterligere nybrott i mellomkrigsårene var blitt funnet en ”steintuft” under markoverflaten. Tuften var rektangulær, orientert Ø-V og var ca. 7 m lang og ca. 4 m bred. Da far til Tarjei grov diker på Kyrkjevodden hadde han dessuten støtt på et steinlagt stykke som lignet pukklaget til en vei.
Tarjei Liestøl nevner kirketradisjonen i sin bygdebok for Åseral, og viser dessuten til navnene Kjørkodden, Kjørkjevodden og Kjørkjefjedde på Åknes. Han hevder at ”(p)å tufta etter den gamle kyrkja låg det lenge att steinheller, som synte kvar kyrkja hadde stade” (1976:477).
Gården Åknes
Kretsen av gårder ved nordenden av Lognavatnet omfatter Åknes, Nordgard, Austegard og Espeli. Kyrkjevodden ligger i utkanten av det som frem til utskiftningen i 18xx var Åknes’ innmark. Før oppdyrkningen tidlig i 1800-årene var det eng her. I de eldste fiskale kilder fra Åseral regnes Åknes og Nordgard som én (matrikkel-)gård under navnet Vestre Lognevatn, selv om Åknes omtales som bosatt alt i 1610. Austegard utgjorde likeledes én matrikkelgård; Østre Lognevatn. Espeli nevnes første gang i et skattemanntall fra 1600/1601. Oppsitteren kalles da ”ødegårdsmann”, og sammen med gårdens kraftige økning i matrikkelskyld utover i 1600-årene, er det et nokså sikkert tegn på at Espeli har ligget øde en periode i senmiddelalderen.
I 1647-matrikkelen er Vestre Lognevatn fullgård og har en matrikkelskyld på 4 huder. Østre Lognevatn er da på 3 huder og står oppført under ”halvgårder”. Peder Claussøn Friis regner omkring år 1600 Vestre Lognevatn til ”de beste Gaarde i Aaserald”, og skriver at de 4 bøndene der årlig sår 16 tønner korn (gjengitt etter Liestøl 1976:476).
I de skriftlige kilder fra 1600-årene er både Østre og Vestre Lognevatn bondegods.
Først i og med matrikuleringen i 1838 forsvinner navnene Østre og Vestre Lognevatn fra matriklene og erstattes av henholdsvis Austegard og Åknes og Nordgard. Delingen av Lognevatn i de to matrikkelgårdene Østre og Vestre Lognevatn skal søkes i en tid forut for nedgangen i senmiddelalderen. I 1600-årene er Åknes og Nordgard for bruk å regne i jordebøkenes forstand, men hver av dem har flere oppsittere alt omkring år 1600. Vi har for oss en situasjon der matrikkelgårdene Austre og Vestre Lognevatn hver består av flere, separate og mangbølte tun, en organisering som trolig har middelalderske røtter. Forsvunne bosetningsnavn i nærheten av flere av tunene (Rullend, Koland, Kråkeland og Sandland) gir næring til tanken om at storgården Lognevatn oppstod en gang i tidlig- eller høymiddelalder som et resultat av en sammenlegning av et større antall bosetninger i Lognavatngrenda (jfr. Rønneseth 2001 [1974]).
Det er likevel ingenting som tyder på at Kyrkjevodden med kirketomten på noe tidspunkt i middelalderen har ligget i umiddelbar nærhet av noe gårdstun.
Nordmannsvegen
Etter tradisjonen lå imidlertid Åkneskirken like ved en eldgammel vei, kalt Nordmannsvegen, som skal ha gått over Kyrkjevodden.
Om Nordmannsvegen sier litteraturen at ”(d)en (…) heilt sikkert (er) en før-reformatorisk veg, den var iallfall den viktigste vegen mellom Åseral og Setesdal inntil det kom kjøreveger i dalene og samfunnsforholda endra seg. (…) Vegen er merka med digre vegviservarder fra Prestvarden til Såveskar” (Hageland 2000:300).
I et brev datert 19. mars 1844 omtaler P. A. Munch gamle innlandsveier mellom Agder/Rogaland og Telemark/Østlandet. Han nevner i den forbindelse særskilt de sørlige veiene som har Moland i Fyresdal som knutepunkt. Én av disse veiene går fra Moland til Åraksbø i Setesdal, og videre sørvestover Skomedalsheia til Åseral. Fra Skomedal kom veien ned til Espeli og Austegard i Lognevatnbygda, og derfra langs Lognevatn over Kyrkjevodden og ned Lognedalen til Kyrkjebygd i Åseral (Røynlid 1994). Munch hevder at det er ”temmelig klart, at pilegrime fra nuværende Raabygdelaget, Setesdalen, Lister og Mandals amt, Jæderen og det sydlige Ryfylke saagodtsom altid, og Nord Ryfylke meget ofte lagde veien om Moland” (gjengitt etter Nilsen 1954:146).
Det er langs Nordmannsvegen at Prestvarden og Deknekleiv, lokalitetene som nevnes i den tradisjonen som Johannes Skar gjengir, ligger. Det står en varde i Deknekleiv også; Pikvarden (Røynlid 1994:10). På Prestvarheia ligger flere brudle og et skålgropfelt som dokumenterer at heietrafikken mellom Åseral og Bygland har lange og antagelig forhistoriske aner.
Fra Lognavatn gikk det dessuten en gammel vei nordover til Pytten og derfra videre i vestlig retning til Fidjeland i Sirdal. Derfra kunne man enten ta seg ned Hunnedalen til Dirdal i Rogaland, eller nordvestover til Lysebotn (Midttun 1927:17).
Det ”pukklaget” som tidligere er blitt observert under grøftegravning på Kyrkjevodden, og som vi i september tok frem og dokumenterte, representerer etter alt å dømme en utbedring av Nordmannsvegen i form av en steinfylling over et fuktig parti. I den gamle veitraséen og der Lognevatn er på det smaleste over mot Austegard, dukket det for en del år tilbake opp to steinkar – ett på hver side av vannet. Det skjedde da vannet ble senket, og det dreier seg utvilsomt om en enkel brokonstruksjon fra bredd til bredd av Lognavatnet, som her er ca. 30 m bredt. Det finnes ikke tradisjon i bygda om denne broen – tvert imot forteller både stedsnavn og tradisjon at det var ferge over vannet her. I en bygd som er så rik på tradisjon, er mangelen på opplysninger om broen merkelig. Kan hende er den derfor av stor elde. Det er tatt prøver av treverk fra det ene brokaret, men dateringen foreligger foreløpig ikke.
Utgravningen
Som et resultat av oppdyrkningen i nyere tid er alle synlige spor etter sagntradisjonens kirketuft fjernet. Dyrkningsarbeidene har også radert ut eventuelle bevarte kulturlag. I 1998 foretok fylkeskonsevatoren i Vest-Agder et intensivt søk med metalldetektor over hele Kyrkjevodden. Denne forundersøkelsen var et samarbeid med Norsk Metallsøkerforening. To kraftige dymlinger av jern ble funnet i området lengst øst på Kyrkjevodden. Ellers ble det ikke gjort metallfunn. Muntlige opplysninger og tradisjon gav til dels motstridende opplysninger om hvor på Kyrkjevodden kirken skulle ha stått. Dymlingene ble imidlertid funnet på det stedet der Tarjei Åknes i sin tid hadde pekt ut som stedet der ”steintufta” ble funnet, og siden utskiftningskartet fra 18XX også viser at den eneste åkeren som på det tidspunktet var ryddet på Kyrkjevodden, var en langsmal teig nettopp i dette området, bestemte vi oss for å gå i dybden her.
Metodikken vi valgte er en ganske annen enn den som vanligvis benyttes av kirkearkeologer. Ettersom den mulige kirketomten ikke var klart avgrenset, og ettersom sjansen for å finne intakte kulturlag ble vurdert som forsvinnende liten, valgte vi å foreta en maskinell flateavdekking på hele den østlige delen av Kyrkjevodden. Dette er den metoden bosetningsarkeologer bruker for å påvise spor etter forhistorisk bebyggelse. Prinsippet er enkelt: Med gravemaskin fjernes matjordlaget i brede sjakter. Stolpehull, graver og andre nedgravninger vil da tegne seg som mørke felter mot den lysere undergrunnen.
Med på undersøkelsen var amatørhistorikerne Håkon Torsland og Olav Arnfinn Kallhovd, foruten fylkeskonservator Svein Mjaatvedt og undertegnede. XXX styrte gravemaskinen med nennsom hånd.
Hva forventet vi så å finne? En stolpekirke var ikke lengst fremme i bevisstheten. Mer sannsynlig anså vi det å være at vi kunne påvise eventuelle graver og kan hende en kirkegårdsavgrensning i form av en grøft eller bunnlaget av et (fjernet) steingjerde. Men det vi fant, skulle vise seg langt å overstige forventningene…
Vi la først ut en temmelig smal, Ø-V-gående sjakt lengst sør på ”vodden”, i overgangen mellom dyrket mark og den steinete skråningen ned mot Lognavatn. Undergrunnen viste seg å være steinfri og bestå av nokså grovkornet sand. Flere dreneringsgrøfter (huldiker) ble påvist. De så ut til å tilhøre to ulike faser av oppdyrkningsarbeidene i nyere tid. Tradisjonen på Åknes forteller jo også om to slike faser – henholdsvis tidlig i 1800-årene og ca. 1930. Matjordlaget var overalt temmelig tynt, og stedvis støtte vi på de karakteristiske smale, mørke stripene mot undergrunnen som er et resultat av oppdyrkning med spade. Her og der var det svake kullkonsentrasjoner, som trolig også har sammenheng med oppdyrkningen.
For øvrig var denne sjakten tom. Det var ingenting her som pekte mot middelalder eller forhistorisk tid. Riktignok falt terrenget nokså markert mot vest – mer markert enn man kunne få inntrykk av på markoverflaten – men vi festet ikke spesiell oppmerksomhet ved det. Det var først i sjakt nummer to at denne observasjonen ble betydningsfull.
Neste sjakt ble lagt ut noen meter nord for den foregående. Her dukket det temmelig snart opp en struktur som bar stolpehullets karakteristiske kjennetegn: en tilnærmet sirkulær nedgravning – en god halvmeter i diameter - som skilte seg klart ut fra de omliggende sandmassene. Fargen var imidlertid ikke mørk, som vanlig er, men fremstod tvert imot som blek og utvasket mot den lysbrune undergrunnen. Jeg kommer nærmere tilbake til årsaken.
Tre meter lenger vest kom det frem en lignende struktur. Ved å utvide sjakten nordover, kunne vi snart påvise til sammen seks slike nedgravninger. De utgjorde to parallelle rekker, med tre strukturer i hver rekke. Hver rekke var ca. 7 m lang, og avstanden mellom rekkene var ca. 4 m. De seks nedgravningene var utvilsomt stolpehull etter tre stolpepar tilhørende en mindre, rektangulær bygning. Bygningen har vært orientert vest-øst. Stolpenes plassering var meget regelmessig – i større grad enn det som ofte er tilfelle i forhistoriske bygninger. Målt fra det antatte sentrum av hvert stolpehull, varierte avstanden mellom stolper tilhørende ett og samme stolpepar fra 3.70 m til 3.90 m. Det midterste stolpeparet var forskutt mot øst, slik at avstanden fra det vestligste paret til det midterste var 4.20 m målt langs den sørlige stolperekken og 4.10 m målt langs den nordlige. Fra det midterste stolpeparet til det østligste var avstandene henholdsvis 3.10 m og 4.10 m. Langs diagonalen fra den sørøstlige til den nordvestlige hjørnestolpen ble avstanden målt til 8.14 m. Den andre diagonalen var 8.10 m.
To av stolpehullene ble gravet i snitt. Hullet etter den sørøstlige hjørnestolpen var i plan ca. 80 cm i diameter og tilnærmet sirkulært. I snittet fremkom et stolpeavtrykk som ble målt til 40 cm i diameter. Nedgravningen var 70 cm dyp, målt fra overgangen matjord-undergrunn. Rundt avtrykket etter selve stolpen bestod massene i nedgravningen – den 80 cm brede og 70 cm dype stolpegropen – av pukk iblandet sand, og disse massene var til dels meget vanskelig å grave gjennom, nærmest som aur. Stolpen har tydeligvis vært plassert i en større grop, og siden har man fylt på med pukk rundt stolpen. Forholdet er kjent fra andre bygninger med jordgravde stolper. Det var disse påfylte pukkmassene som gav stolpehullene den lyse, bleke fremtoningen i plan. Stolpeavtrykket fremstod i profilen med en noe annerledes fargenyanse, men det var fremfor alt forskjellen i kompakthet som skilte selve stolpehullet fra –gropen.
Den midterste stolpegropen i den sørlige stolperekken ble likeledes snittet. Her var stolpegropens diameter 60 cm, mens stolpeavtrykkets var 35 cm. Dybden var 62 cm. I bunnen ble det observert en bunnhelle, og direkte ovenpå denne fantes trekull. Det dreier seg høyst sannsynlig om restene av en stolpe som har blitt brent i enden før den ble plassert i gropen. Dette fenomenet er kjent også fra forhistoriske hus, og man antar at det er gjort for å motvirke råte (Christie 1963:16). Bunnsteinen i stolpegropen har den funksjonen at den fordeler trykket fra vegger og tak og hindrer siging ville kunne ødelegge byggets stabilitet” (Jensenius 1999 (1998):71).
To mindre bruddsteiner ble observert i ”sørveggen” mellom det østligste og det midterste stolpeparet. I ”nordveggen” lå det én stein mellom det midterste og det vestligste stolpeparet (se plantegning). Det er grunn til å tro at dette representerer rester av den omtalte ”steintufta” på Kyrkjevodden – som jo av Tarjei Liestøl ble beskrevet som bestående av ”heller” (se ovenfor). Trolig dreier det seg om underlagsstein for sviller.
Øst for bygningen fantes diffuse spor etter en irregulær nedgravning. Det er usikkert hva denne representerer.
Til sammen tre avlange nedgravninger ble påvist i tilknytning til bygningen. Disse var fra 1.90 m til 2.30 m lange. Bredden varierte mellom 50 og 70 cm. Orienteringen var den samme i alle tre tilfeller, tilnærmet vest-øst, men noe avvikende fra bygningens orientering. Disse nedgravningene fremstod som mørke, nærmest rektangulære strukturer, og det er rimelig å tolke dem som graver. To av gravene har en plassering som tyder på at de tilhører en annen fase enn den påviste bygningen. Den ens orienteringen tyder på at de er innbyrdes samtidige, og at det dreier seg om en kristen gravplass. Det er grunn til å tro at en større undersøkelse vil kunne gi funn av flere graver. Den nordligste av de påviste gravene lå ca. 4 m nord for bygningens nordvestre hjørne, og helt i utkanten av det avdekkede området.
Ca. 10 m vest for bygningen fantes den omtalte steinpakningen. Denne representerer utvilsomt en påfylling over et lavereliggende og fuktig parti av ”vodden”. Den lå nøyaktig på det sted der eldre folk mente at Nordmannsvegen hadde passert over Kyrkjevodden. Etter en natt med kraftig regnvær samlet vannet seg i området mellom den fremgravde tomten og steinpakningen, mens det lave platået med stolpehullene holdt unna for vannet. Som nevnt, falt terrenget markert mot vest – ned mot steinpakningen. Snittene gjennom stolpegropene viste at platået var kunstig; det var på et tidspunkt forut for gravleggingen og forut for oppføringen av bygningen foretatt en påfylling av sand, til en høyde av anslagsvis 1 m. Den grove, men steinfrie sanden i de påfylte massene skilte seg kraftig ut fra den steinrike aurhella som finnes umiddelbart under matjordlaget ellers på Åknes.
Datering, tolkning og funksjon
C-14-dateringen er utført av Beta Analytic Inc. Prøven har id. nr. Beta-148044, og dateringen er utført i akselerator (AMS). Den konvensjonelle, målte alderen er 800 +/- 40 BP (der BP står for ”before present”, dvs. før 1950). Kalibrert med 2 sigma sannsynlighet (95 % sannsynlighet) faller dateringen i tidsrommet AD 1180-1280. Med en sannsynlighet på 1 sigma (68 % sannsynlighet) ligger dateringen mellom AD 1210-1270. Det er, som nevnt, sammenfall mellom målt alder i C14-år og kalibreringskurven ved ca. AD 1250.
I denne sammenhengen er det bare relevant å slå fast at det tømmeret som har vært benyttet i den søndre midtstolpen, med 95 % sannsynlighet er hogget en gang i perioden 1180-1280 e. Kr, trolig henimot 1250. Det er en datering som understøttes av bygningens planløsning.
Det er liten tvil om at anlegget som er avdekket på Kyrkjevodden er en kirke. Så vel bygningens form som orienteringen og tilstedeværelsen av kristne graver, taler for det. Bygningen er vesensforskjellig fra jernalderens gårdsbygninger i det at den tydeligvis har vært énskipet. Den radiologiske dateringen av forkullede stolperester fra den sørlige midtstolpen peker i samme retning. Den påviste bygningen har hatt seks jordgravde stolper. Å dømme etter de to snittede stolpegropene, synes de fire hjørnestolpene å ha vært noe kraftigere enn de to midtstolpene.
Det kunne i og for seg tenkes at stolpene har dannet den frittstående indre reisning i en kirke hvis yttervegger skal søkes noe utenfor stolperekkene. Slike yttervegger er det imidlertid ikke påvist spor etter. Stolperekkene må derfor oppfattes som ytterveggenes konstruktive skjelett, og når det ikke er påvist spor etter de utfyllende veggene mellom stolpene, kan det tyde på at disse ikke har vært ført ned i grunnen. Tvert imot tyder de tre gjenværende ”hellene” mellom stolpene, og det faktum at det på stedet tidligere hadde ligget en overtorvet steinkonstruksjon med samme dimensjoner og orientering som den påviste bygningen, på at det forekommet sviller som underlag for veggene, slik som i stavkirkene. Svillene har ligget ovenpå steinene, slik at det kun er stolpene som har vært i direkte berøring med jordbakken.
Strukturene øst for bygningen er for diffuse til at jeg våger å tolke dem som rester etter et lite kortilbygg, slik alle de hittil påviste norske stolpekirker synes å ha hatt (Christie 1981:205). Det fantes heller ingen spor etter noe korskille inne i den rektangulære bygningen, men det er mulig at en eventuell skillevegg har vært festet til midtstolpene, som jo deler bygningens langvegger inn i to fag av ulik lengde, der den vestlige delen utgjør et kvadratisk rom på ca. 4x4 m, mens det østlige rommet er 3x4 m. Dette gjør Åkneskirken til en enslig svale blant stolpekirkene her til lands. Men med den sene dateringen er det heller ikke uten videre naturlig å søke til den sene vikingtidens kirker for å finne eventuelle paralleller. Tvert imot finnes det paralleller i de sene stavkirkene av Reinlitypen (Hauglid 1977). Kirker som Reinli og Rødven er langkirker der hver av langveggene i skipet deles i to noenlunde like store felter av en mellomstolpe som er litt smalere enn hjørnestolpene. De eneste av disse små og enkle stavkirkene som fikk denne formen alt da de ble reist, er så vidt vi vet, Rinde og Reinli (Christie 1981:144). Rødven kirke har likeledes denne formen, med den har opprinnelig hatt samme planform som den enkle stavkirketypen av Haltdalentypen med smalere kor, men dette er blitt revet og erstattet med et nytt kor av samme bredde som skipet (Christie 1981:142). Også enkelte av de tidlige stolpekirkene i Europa har for øvrig hatt kor avdelt innenfor skipets rektangel (Hauglid 1986:213).
I Reinli kirke har det lange kirkerommet vært delt i skip og kor av en korskillevegg. ”Denne gjennombrutte korskilleveggen var en stavvegg som gikk ut fra en stav i hver av kirkens langvegger. I likhet med hjørnestavene har mellomstavene sirkulært tverrsnitt og sylindriske baser,” skriver Håkon Christie (1981:144). Rinde kirke har hatt lignende mellomstolper, og også i dette tilfellet har de opptatt en skillevegg. I begge disse kirkene har skilleveggen avdelt et kor som ”har hatt to tredjedeler av skipets lengde, mens hele kirkens lengde har vært dobbelt så stor som bredden” (ibid.).
Åkneskirken har hatt noe divergerende proporsjoner. Dersom midtstolpene faktisk har opptatt en korskillevegg, har koret hatt tre fjerdeler av skipets lengde. Lengde:bredde-forholdet for bygningen som helhet er også annerledes (7:4). Likevel er det de nevnte kirker som tilsynelatende kan oppvise de nærmeste paralleller til bygningen på Kyrkjevodden. Likevel er det en viktig forskjell: Verken Reinli eller Rinde (eller Rødven) har hatt jordgravde stolper.
I den forbindelse er det rimelig å skjele til Røldal kirke. Jørgen Jensenius har levert gode argumenter for at denne opprinnelig har hatt jordgravde stolper og tilsynelatende har vært uten kortilbygg og –skillevegg (1999 (1998):67). Røldal kirke har således form og detaljer som man i litteraturen ikke har klart å plassere i forhold til de øvrige stavkirkene (ibid.). Kirken dateres vanligvis til 1300-årene. Jensenius hevder med utgangspunkt i Røldal kirke at kirkearkeologiens tradisjonelle utviklingsskjema fra stolpekirke til stavkirke må problematiseres og modifiseres. Han skriver at
”(m)an (…) i norsk middelalder (hadde) ulike bygningsmåter i sten og tre og i kombinasjoner av disse materialene. Selv om det ble utviklet nye bygningstyper, har de gamle nødvendigvis ikke gått ut av bruk, men forblitt en del av et bygningsmessig repertoar, som enkelte steder fortsatt kan ha blitt reist. Det er kanskje en slik overlevert bygningstype vi står overfor i Røldal” (1999(1998):72).
Det er ikke urimelig å tolke Åkneskirken som en slik ”overlevert bygningstype”. Foreløpig er den sammen med Røldal den eneste stolpebygde kirke vi kjenner fra høymiddelalderen. Men mens Røldal har langvegger delt inn i tre fag, har Åknes altså to. Dette gjør det rimelig å tolke Åkneskirken som en langkirke av Reinlitypen. Men i likhet med i Røldal har man altså ved byggingen av kirken på Kyrkjevodden benyttet den gamle teknikken med jordgravde staver. Det er i vårt tilfelle derfor riktigere å si at teknikken er gammel, men planløsningen tidsmessig – en særskilt variant av den ”stilistiske konservatisme, som man saa ofte møder her i landet” (Fett 1909:10).
C-14-dateringen fra den sørlige midtstolpen peker mot 1200-århundres første halvdel, kan hende nærmere 1250. I denne perioden ble stavkirker som Ål og Torp ombygget til langkirker etter mønster av tiggerordenenes kirker, og meget tyder på at Reinli kirke skriver seg fra noenlunde samme tid (Christie 1981:233). Det ser dessuten ut til at langkirketypen i stein likeledes fikk sitt gjennombrudd i denne perioden. Disse kirkene har hatt samme planform som Reinli, og samme portaldisponering: skipet har vest- og sørportal, og koret har sørportal. Christie skriver at ”langkirker med disse karakteristika slår gjennom både for steinkirker og trekirker i midten av 1200-årene” (1981:234). Det ble ikke påvist spor etter innganger i Åkneskirken, og forutsatt at tolkningen av de påviste og tidligere borttatte hellene som underlag for sviller er riktig, er det heller ikke å forvente at portaler ville ha satt (bevarte) arkeologiske spor her.
Hva slags kirke er det så vi har å gjøre med på Åknes? Flere forhold bidrar til et mulig svar.
Det er for det første den gravplassen som ble påvist i tilknytning til kirken. Som nevnt, påviste vi et sandlag som var blitt påfylt tomten før kirken ble bygget. Denne påfyllingen hadde en mektighet på bortimot 1 m, mens utstrekningen foreløpig ikke er undersøkt. Avgrensningen mot vest og sør vistes dog tydelig i de sjaktene som ble åpnet. Tilsvarende sandlag er påvist blant annet under Mariakirken i Oslo, samt i Ribe og Hamburg (Schia 1991:118). Jensenius fant noe av det samme i Bø, der trekirken var bygget på en planert flate (Jensenius 1990:164). På Kyrkjevodden må påfyllingen ha skjedd før de påviste gravene ble anlagt. Det foreligger ikke dateringer fra disse gravene, men samtlige har en noe avvikende retning fra kirkens. For to av de tre gravene er det tydelig at de representerer en annen fase enn den påviste trekirken, ettersom de ligger direkte under kirkens vestvegg. Den tredje graven ligger lenger vekk fra kirkebygningen, men har samme orientering som de to andre.
Kristne graver med divergerende orientering er kjent fra flere norske kirkegårder. På Clemenskirkegården i Oslo ligger de eldste gravene, som må være fra en gang mellom 980 og 1030, skrått i forhold til de senere kirker på stedet (Schia 1991:119). Samme forhold kjennes fra gravninger blant annet i Ringebu og Nore kirker (Vibe Müller 1991:361).
Disse forhold indikerer kan hende at den kristne gravplassen på Kyrkjevodden er eldre enn den påviste trekirken. Inger Helene Vibe Müller viser til en rekke norske eksempler på kristne gravplasser som er eldre enn den tidligste stedlige kirken. Det synes f. eks. å være tilfelle ved Høre kirke i Valdres, Bø gamle kirke i Telemark og Stange kirke i Hedmark (Vibe Müller 1991:360-361). Hun skriver i den forbindelse at ”(t)ilstedeværelsen av kristen gravplass forut for kirke innebærer at funksjonen som kirkested er sekundær og følge av en allerede etablert lokalitet for begravelse av de døde” (1991:360). Det fremlagte materialet fra Åknes tyder på at det samme kan være tilfelle her. All den stund det ikke er påvist graver som klart tilhører trekirkens bruksfase, kan det synes som om kirken er reist på en vigslet, kristen gravplass etter at gravleggingen er opphørt. Det skal dog skytes inn at eventuelle senere arkeologiske undersøkelser kanskje vil kunne dokumentere yngre graver også.
Likevel tyder dette forholdet, sammen med kirkebygningens beliggenhet i god avstand fra samtidige gårdstun, men ved en viktig ferdselsåre, på at kirkens funksjon har vært enn annen enn sognekirkenes. At det verken kunne påvises noen frittstående støpul eller spor etter noen slags tårnkonstruksjon peker i samme retning.
Det synes følgelig nærliggende å tolke bygningen på Kyrkjevodden som et kapell, det Jan Brendalsmo kaller en knutepunktkirke (Brendalsmo 1999). ”I seinmiddelalderen ble det reist flust med slike kapeller langs hovedfartsårene, gjerne der det falt naturlig å ta en kortere eller lengre hvil. Slike kapeller ble kalt korshus eller bønhus,” skriver han,
”og de trengte ikke biskopens vigsling så lenge de ikke skulle tjene en menighets behov med messe og sakramentale handlinger. Eventuelt kunne biskopen velsigne slike og andre typer kapeller, men dersom det skulle utføres kirkelige handlinger i bygningen, måtte det søkes dispensasjon fra biskopen i hvert enkelt tilfelle. Det som avgjorde hvorvidt en slik bygning var en kirke eller et kapell hadde således intet med bygningens beliggenhet, størrelse, byggemateriale eller inventarets mangfold å gjøre” (1999:19-20).
Alt i alt er det rimelig at vi har å gjøre med et kapell som er bygget for dem som reiste langsetter Nordmannsveien gjennom Åseral. Trolig er det dette kapellet som nevnes i den skriftlige kilden fra 1327. Kapellet er reist på en eldre, kristen gravplass, men det er intet som tyder på at den fremgravde bygningen har hatt gravleggingsrett. Gården Åknes ligger ved et knutepunkt der flere viktige ferdselsårer krysser hverandre, og dessuten i kort avstand fra det overfartsstedet over Lognavatnet der det er påvist levninger etter en bro. Om bygningen så skal kalles et veikapell eller et brokapell, blir et definisjonsspørsmål.
Vi vet fremdeles svært lite om det mangfoldet av kirkebygninger som må ha eksistert her til lands i katolsk middelalder. At den sene stolpekirken på Åknes tilsynelatende har vært en kirke av lavere dignitet enn sognekirkene, kan således være en indikasjon på at man i dette mangfoldet skal forvente å finne bygninger som ikke umiddelbart lar seg forene med den hevdvunne forestillingen om en simpel utvikling fra vikingtidens og den tidlige middelalders stolpekirker til høymiddelalderens klassiske stavkirker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar