09 desember 2004

Irland og Skandinavia i vikingtiden

Irland og Norge har lenge delt et skjebnefellesskap som angivelige reliktområder utenfor de generelle europeiske kulturstrømninger i den perioden som i kontinental forskning går under betegnelsen tidlig middelalder. Det har delvis sammenheng med de to lands felles erfaring som juniorpartnere i større multietniske stater i det 19. århundre – med de følger det fikk for nasjonal selvforståelse i den formative perioden til fag som arkeologi og historie. Men bildet er i ferd med å endre seg.

Irland og Norge i tidlig middelalder
”Too much was said in the past about the alleged backwardness and retarded political system of Ireland before the Viking period. Irish society has been seen as archaic, isolated, backward-looking, and tribal – an ’old order’ that had survived unchanged since antiquity (if not remote Indo-European times, whenever they were) and that was shattered by the Viking attack,” skriver Donnchadh Ó Corráin i bidraget som avslutter publikasjonen med foredrag fra konferansen ”Ireland and Scandinavia in the Early Viking Age”. Han fortsetter:

”The annals and genealogies tell a different story and reveal a pre-Viking Ireland ruled by aristocrats and kings, some claiming to be kings of Ireland, who had been engaged in precisely the activities (earlier research) would refer to the Viking impact – and engaged in them for a long time.”

Charles Doherty beskriver irske forhold på 700-tallet og hevder at ”the Irish world (…) was not a collection of petty tribal kingdoms, as has been suggested so often and continues to appear with monotonous regularity in some works. This is not to say that tribal communities or groups with a collective identity had disappeared. Thery were everywhere but they were rapidly being reduced to the status of districts within powerful overlordships.”

Doherty hevder at den politisk-økonomiske utviklingen i Irland fra det 7. århundre av utgjør en parallell til den i de angel-saksiske områdene (og indirekte i de frankiske), med på den ene siden ”the creation of larger political entities controlled by new side branches of emerging dynasties at the top” og på den annen side fremveksten av ”an ever increasing base of commoners, many of whom were losing their free status”. Med henvisning til Susan Reynolds arbeider, mener han at ”there is no longer any reason why Ireland should remain outside the ’feudal’ debate:

”When the Anglo-Normans arrived in Ireland in the twelfth century, they entered a feudal-manorial system that was not unlike their own. Indeed it was simply a local variant of the system of lordship that had been evolving all over Europe since the tenth century.”

Ó Corráin avviser på sin side den populære forestillingen om at de skandinaviske vikingene møtte en ”simple and unwordly monkdom” i Irland. Lederskikkelsene i den irske kirken var aristokrater med nære bånd til de verdslige herskerdynastiene, og var vant til så vel geistlige som verdslige maktkamper, og voldsomhetene som gjerne ledsaget dem. Disse forholdene var bestemmende for den irske kirkeorganisasjonens reaksjon på vikingangrepene: ”they trusted in God and in their own strenght, for they knew God helped those who helped themselves”.

Flere av bidragene i boken har samme tendens: Man fremhever at irske kultur- og samfunnsforhold ikke kan forståes isolert fra utviklingen utenfor øya, og vektlegger i større grad enn tidligere parallellene mellom kontinental-Europa og Irland, mens de særegenheter som tidligere gjerne stod i fokus, underlegges dette større perspektivet. Interessant i så måte er Máire Ni Mhaonaighs artikkel om den hedenske viking som topos i irsk litteratur i de 11. og 12. århundrer, og diskusjonen om ”vikingkongen” Amlaíb Cúarán som ifølge Charles Doherty var ”a man who had the genius to use the ambiguities of his times – Christian and pagan, Irish and Norse – to rise in the political world of the tenth century.”

Men om vikingraidenes ødeleggende konsekvenser for irsk kultur og politisk økonomi er betydelig tonet ned i den foreliggende artikkelsamlingen, så er skandinavenes karakter av utenforstående ”Andre” fortsatt til stede i betydelig monn. At det alt har gått fem år siden konferansen ble avholdt, må ta noe av skylden for det. For det har skjedd en til dels kraftig revurdering av synet på iallfall den norske vikingtiden, nettopp i disse årene.

Nytt syn på norsk vikingtid
Når Ó Corráin sammenligner irsk og (vest-)skandinavisk kongeideologi i tidlig middealder, kan han derfor hevde at ”the Viking world of the eight and ninth centuries was far removed from such complex ideas.” Jeg har vanskelig for å forstå hvordan det irske aristokratiets (kristne) idéer om kongens embete uten forbehold kan hevdes å være ”mer kompleks” enn de norrøne (hedenske) fyrsteideologiene, slik de senest har blitt fortolket av religionshistorikeren Gro Steinsland.

Og mens Irland følger den samme politiske utviklingen som sentrale områder på Kontinentet, gjør Ó Corráin fortsatt et unntak for Norge:

”All that we can expect in the early Viking Age are local kings and lords over whom a few more powerful kings exercised personal and fitful overlordship. Effective Norwegian royal power emerged in the early eleventh century.”

Ó Corráin stiller spørsmål ved én av de gjengse, prosessuelle forklaringer på utbruddet av vikingtoktene – nemlig teorien om at en styrket (regional) kongemakt flere steder i de skandinaviske landskapene ledet til aristokratisk dissidens som fikk utløp gjennom plyndringstokter utenlands. ”The power of local kings (…) is often said to have been increasing and one would like to know why?” skriver han.

Ett svar får han gjennom Bjørn Myhres bidrag, som blant annet tar for seg den problematiske merovingertiden i Norge. I en norsk forskningstradisjon har tesen om den særnorske utviklingen i middelalder – med den selveiende bonden som en viktig ingrediens – vært nært knyttet til tanken om merovingertid/vendeltid som en krisetid da bosetninger forlates og gamle autoritetsbånd brytes ned.

Meget nytt arkeologisk materiale er fremkommet og er i ferd med å gi oss et helt nytt bilde av yngre jernalder og vikingtid. Borte er krise og nedgangstid – i stedet ser vi at bruken av innlandet faktisk tiltar og intensiveres samtidig som gravfunnene drastisk minsker i antall. Likeledes er det påvist spesialisert fiske og fangst fra regulære fiskevær på de ytre øyene i Vest-Norge i yngre jernalder.

Radiokarbondateringer fra hustufter i Vest-Norge har avslørt at bruken av stølsområdene der var på det mest intensive fra romertid til høymiddelalder – og ingensteds lar det seg gjøre å påvise noe brudd i utnyttelsen av fjellet ved overgangen folkevandringstid/merovingertid. Det synes heller som om stølsdriften intensiveres i merovingertid.

Det er liten grunn til å regne med at en ”krise” kan forklare funnlakunen i yngre jernalder. Heller må vi tro at det er en omstrukturering av bosetning og bebyggelse vi har å gjøre med, en storstilt konsentrasjon av bosetningen til de største gårdene, slik Ottar Rønneseth hevdet for mange år siden. Myhre mener å se en initierende kraft bak denne prosessen - en klasse av ”powerful landowners”, og har gjennom 1990-årene fått støtte fra så vel historisk (Tore Iversen) som arkeologisk hold (Dagfinn Skre, Birgitta Berglund) for sin tanke om at det jordeiende aristokrati vi møter i middelalderen, representerer en tradisjon for godsbesittelse med røtter tilbake i romertid og folkevandringstid.

Ifølge Myhre er det mulig at denne aristokratiske omstruktureringen ved innledningen til merovingertiden henger sammen med overgangen til et intensivt énvangsbruk med Plaggendüngung, hvis introduksjon i vestnorske områder tradisjonelt har blitt oppfattet som en middelaldersk foreteelse.

Oppsummeringsvis hevder Myhre for Norges vedkommende at ”major cultural changes seem to have occured c. 600 rather than c. 800.” Dermed er utviklingen i Norge mer i overensstemmelse med den irske og den kontinentale utviklingen. Denne konklusjonen leder naturlig over til spørsmålet om når vikingtiden begynte.

Når begynte vikingtiden?
To ulike oppfatninger – en historisk som tar de dokumenterte plyndringene fra 790-årene av som sitt utgangspunkt, og en arkeologisk-typologisk, hvis målsetning er å fremskaffe absolutte dateringer av det formforrådet som tradisjonelt har blitt assosiert med den historiske vikingtiden – brytes mot hverandre i boken.

Det handler selvsagt om to ulike perspektiver, og det er vanskelig å se at det ene perspektiv er ”riktigere” enn det andre. Men rent praktisk kan det oppleves forvirrende at arkeologisk funderte fremstillinger lar vikingtiden begynne i 750, ja endatil i 700, mens historikere flest holder seg til ”omkring år 800”.

Myhre tar opp igjen den gamle diskusjonen om en mulig norrøn bosetning på Vesterhavsøyene allerede i 700-årene. Bjørn Ambrosiani peker også på kulturkontakt før den historiske vikingtiden:

”It is also clear that contacts between western Europe and the Northmen did not begin with the first Viking raids in the 790s. Many cultural phenomena indicate that contacts between Scandinavia and western Europe were a feature of earlier centuries. Several of the early towns in Scandinavia and the Baltic region were in the process of being established long before the Viking raids began. In the historic Viking Age, both the people of the north and the contacts between them and the outside world became visible in a different way: Scandinavia became part of the known world.”

Et tredje perspektiv som ikke kommer klart frem i Ireland and Scandinavia in the Early Viking Age, er det politisk-økonomiske, som ser vikingtoktene som en integrert del av de eksterne plyndringer som i flere hundre år av den tidlige middelalder var en akseptert praksis blant europeiske aristokrater. Bl. a. Thomas Lindkvist har tidligere lagt et slikt strukturelt perspektiv til grunn for sin fortolkning av den svenske middelalderstatens fremvekst.

I de norske kystlandskapene kan stormannsbosetninger spores i det arkeologiske materialet senest fra og med yngre romertid/folkevandringstid. Alt i merovingertid kan disse sentraene sees å ha tatt i bruk utpreget maritim maktsymbolikk gjennom båtgravskikken. Det synes rimelig å anta en sammenheng mellom skipet som maktsymbol og plyndring og hærferd som sosial praksis.

Forstått som den perioden da plyndringsøkonomiske innslag spilte en betydelig rolle for samfunnene ved Nordsjøens kyster, kan vi tegne bildet av den lange vikingtiden – fra Hygelac til Svein Ásleifarson. Og det tilfører så vel kronologisk som geografisk perspektiv til Dublin-konferansens påpekning av det Ó Corráin kaller ”an Hiberno-Norse world of cultural interplay – Ireland, Britain, Norway, the Faroe Islands and Iceland.” For så vidt er det bare mot én side ved dette større Nordsjøsamspillet de reagerer, ikke bare Alcuin, men også Gildas langt tidligere.

Howard B. Clarke, Máire Ní Mhaonaigh og Raghnall Ó Floinn (red.): Ireland and Scandinavia in the Early Viking Age. Dublin: Four Courts Press 1998. ISBN 1-85182-235-6.

Ingen kommentarer: