Vikingtidsankeret fra Hanangermona

Et anker fra vikingtiden? På Lista? Ja visst! Det er ikke blant de mest kjente funnene fra halvøya, men faktum er at vikingtidsankeret fra Hanangermona er like sjeldent som det er gåtefullt. Det er av samme type som jernankeret i Osebergfunnet, og kan være jevngammelt med dette eller noe yngre. Slike har vi ikke mange av. Men stedet der ankeret ble funnet i 1970-årene, reiser flere spørsmål enn det besvarer: Hvordan i all verden havnet det kanskje tusen år gamle ankeret i morenemasser nesten 450 meter fra sjøen?

Men først noen fakta:

Ankeret er altså smidd av jern; det er 110 cm langt og 65 cm bredt over klørne. Vekten i dag er ca. 7 kilo. Leggen smalner jevnt av oppover, og øverst sitter en stump av kabelringen rustet fast i øyet. Armene har trekanten tverrsnitt og en liten, lansettformet klo ytterst. I hjertet er et hull for en bøyering. Ankeret befinner seg i Kulturhistorisk museum i Oslo, der det har inventarnummer C37568.

Funnstedet er Hanangermona mellom sjøen og Hanangervannet – ca. 440 meter fra sjøen og ca. 140 meter fra Hanangervannet. Når man kjører Søndre vei mot Vanse ligger funnstedet i et åpent kulturbeite rett sør for veien og noe over 300 meter fra avkjøringen til Haviga. Alene høyden over havet er nok til å avvise tanken om at det er et forlis vi har med å gjøre – ankeret ble nemlig funnet høyt oppe i massene i en morenevoll, 9 meter over havet. Alt i vikingtiden var funnstedet trolig langt inne på land.

Ole Aulie gjør et funn

Ankeret ble levert til museet av Nils Evanger sommeren 1990. Da hadde det levd et til dels omflakkende liv på Lista i en del år. «Historien er nesten for god til å være sann,» skrev Evanger i et brev til Arne Emil Christensen ved Oldsaksamlingen.

Det hele begynte i 1974, da Ole Auli og sønnen Arne var opptatt med å legge ny jord under plogen på gården sin, Åsen. På den teigen de nå var i gang med, hadde det ikke vært jordbruk i manns minne. De brukte en liten traktor for å flytte en forhøyning av sand som befant seg på feltet. Under denne sandhaugen la de merke til at jorden hadde en litt annen farge enn ellers, og de begynte å grave for å finne ut hvorfor. Like under bakken, ikke mer enn omkring én fot dypt, støtte de på ankeret.

Da de fant det, var det bedre bevart enn det det er i dag. Antagelig var kabelringen intakt, og det fantes rester av ankerkjettingen.

Lokalhistorikeren Arne Hananger fikk høre om funnet og ba finnerne om å la det ligge på funnstedet. Selv tok han kontakt med Oldsaksamlingen, men arkeologene der hadde liten tro på at jern kunne holde seg spesielt lenge i den skarpe sanden på Hanangermona. Dermed ble ankeret liggende på funnstedet, og etter hvert ble det flyttet vekk fra den dyrkede marken og lagt ved et steingjerde. Der kom noen nabounger over det, og de tok ankeret med seg hjem. Det ble malt hvitt og satt opp som pynt i hagen. Og der stod det helt til Arne Hananger «fant» det igjen.

I 1976 forsøkte Hananger å få Norsk sjøfartsmuseum interessert i ankerfunnet. Han fikk et hyggelig brev tilbake med avbildninger av ulike typer ankere, men i svaret skinner det gjennom at museet – forståelig nok – antok at ankeret var relativt ungt.

Så skjedde det ikke noe mer før ut på nyåret i 1990. I mellomtiden hadde ankeret havnet som veggpynt hos Nils Evanger. Da han leste boken «De skjulte skipene» av arkeologen Sverre Marstrander, slo det ham at det avbildete ankeret fra Osebergfunnet var slående likt det som nå var rustbehandlet, pent malt og montert på veggen hans.

Evanger kontaktet deretter Arne Emil Christensen ved Oldsaksamlingen, som straks fattet interesse for funnet. Resten er, som man sier, historie.

Ankere gjennom tidene

Den eldste ankertypen var antagelig av stein, kan hende bare med et feste til tauet. I Middelhavsområdet avløses disse av ankere av typer laget av tre og bly, mens avanserte jernankere som minner om de vi kjenner fra nyere tid, ble benyttet allerede av romerne. Den mest primitive typen var i bruk også lenge etter at mer avanserte ankere var blitt introdusert: Vi har en slik ankerstein fra en vikingtids båtgrav i Spangereid.

Kilder fra sagatiden omtaler så vel jernankere (akkeri) som noe som kalles stjori. Det siste kalles i dag krabbe eller krakje, og er laget av én eller flere steiner som utgjør vekten, og som holdes på plass av spiler av tre. Det er mulig at langskipene i vikingtiden var utstyrt både med et jernanker og flere krabber, slik fartøyer lenger sør i Europa var på denne tiden. I hvert fall er det slik at jernankeret f. eks. i Osebergfunnet kan virke noe underdimensjonert; det er 10 cm lenger enn ankeret fra Hananger og veier bortimot 10 kilo. I tillegg har det opprinnelig hatt en ankerstokk av tre, sikkert sammenlignbar med den fra Gokstadskipet, som var godt over 2 meter lang og 6 centimeter tykk.

Når en sammenligner Hanangerankeret med det fra Oseberg, skylder en å gjøre oppmerksom på at førstnevnte ikke nødvendigvis er like gammelt. De karakteristika som disse ankrene deler, ser nemlig også ut til å kjennetegne flere ankere fra tidlig- og høymiddelalder – slik at vårt funn i prinsippet kan være fra en så «ung» tid som 1200-årene.

Kostbar gjenstand

Så svært mange paralleller til vårt anker finnes det ikke i det arkeologiske materialet. Oseberg- og Gokstadskipene er nevnt, og også et tredje gravskip – det fra Ladby på Fyn – inneholdt et anker av samme type. Ladbyankeret er det eneste av disse som har bevart ankerkjetting, slik vårt anker også ser ut til å ha hatt. Nok et anker av «Hanangertypen» fantes i en mindre båtgrav som nylig ble arkeologisk undersøkt på Hamarøy. Denne oppramsingen er ikke fullstendig, men det er likevel ingen tvil om at vi har å gjøre med en sjelden gjenstand.

Ankere var de største smidde gjenstandene som forekom i vikingtiden, og for å lage et anker krevdes betydelige mengder råjern. Med datidens teknologi lot det seg heller ikke gjøre å smi et anker så stort som vårt i ett stykke. Derfor ble de smidd sammen av mindre jernstenger og bearbeidet videre. Det er iallfall tilfellet med Ladbyankeret, som er godt undersøkt i så måte.

Det dreier seg altså om kostbare gjenstander, og det finnes faktisk eksempler fra skriftlige kilder på at de kostbare jernankrene kunne leies.

Hva slags funn?

Det spørsmålet er det ikke sikkert at vi noen gang får svar på. De andre funnene vi har vært innom er enten fra grav- eller forliskontekst, men ingen av disse forklaringene virker overbevisende i vårt tilfelle.

Enkelte andre ankerfunn er det rimelig å knytte til bevisst nedlagte ofringer til høyere makter. To av de mest kjente danske krigsbytteofringene fra romersk jernalder inneholdt ankere – det gjelder funnene fra Nydam og Vimose. Det er dessuten mulig at det fantes et anker i et offerfunn fra Åkers insjö ved Trollhättan i Sverige, og i så fall datert til folkevandringstid. Og kanskje, men bare kanskje, har vi et tilsvarende funn – men fra uviss tid – fra Dønna i Nordland.

Men det er vanskelig å knytte Hanangerankeret til et offerfunn også.

Ankeret kan selvsagt være mistet, men spørsmålet er om det går an å «miste» en så stor og tung – og kostbar – gjenstand? Da funnet kom for dagen i 1974, foreslo eldre sjøfolk at ankeret kunne ha vært landfeste for et fartøy som en gang lå der i en storm. Men antagelig var avstanden fra Kviljobukta og inn til funnstedet for stor den gangen til at dette er en rimelig tanke. Riktignok ville ryggen med bare et par meter høyere vannstand ha ligget mye nærmere strandkanten enn nå. Det er bare det at disse to meterne fører oss minst to tusen år tilbake i tid, altså lenge før vikingtiden – i hvert fall ut fra det vi i dag vet om landhevningsforløpet på Lista.

Hanangerfunnet står dessuten så å si helt alene i det arkeologiske materialet fra Vest-Agder. Det er bare et gammelt, og for lengst bortkommet, funn fra Kristiansand sentrum som kan tenkes å utgjøre en parallell. Men vi vet ingenting annet om Kristiansandsfunnet enn at det ble oppfattet som gammelt da det kom for dagen på 1700-tallet en gang, og at det lå dypt nede i bakken.

Båtdrag over Hanangermona?

At man har hatt både langskip og dyre jernankere nettopp på Hananger i vikingtiden, er imidlertid ikke det minste rart. Det dreier seg om en av Listas største gårder, og i middelalderen var Hananger adelig setegård. Alt tyder på at gården var sentral også i vikingtiden.

Nedenfor gården ligger som kjent Hanangervannet, som bare er adskilt fra sjøen av den ½ km brede stripen med land der ankeret ble funnet. Vi må antagelig helt tilbake til bronsealderen før det var kontakt mellom Hanangervannet og sjøen. Men det betyr ikke at stormennene på Hananger ikke har kunnet se seg tjent med å ha skipene sine liggende i Hanangervannet fremfor på den utsatte Listakysten. Både forsvarshensyn og ønsket om å unngå pælemark kunne jo peke i den retningen. Om det var slik det var, så har man vært avhengig av å slepe skipene over Hanangermona. Kan hende er ankeret vårt et minne om denne trafikken..? Det får bli med tanken.

(Foto: Kulturhistorisk museum, Oslo)

Kongens mann på Skjævesland

Omkring 1895 ryddet en bonde på Skjævesland i Øyslebø vekk noen gravhauger på gården sin. Det skjedde titt og ofte i disse årene, for noe lovmessig vern av fornminner fantes fremdeles ikke. Det spesielle i akkurat dette tilfellet, var heller at opplysningene om hva haugene inneholdt, ble nøyaktig skrevet ned noen år senere – av unggutten Haakon Skjævesland, som senere ble en kjent lokalhistoriker i Mandalsdistriktet. Mange år etterpå overleverte han en skriftlig innberetning om funnene til Oldsaksamlingen. Det er denne som er bakgrunnen for dagens overskrift.

I arkeologisk sammenheng er storgården Skjævesland med sitt rike laksefiske et relativt ubeskrevet blad. Men Haakon Skjæveslands opplysninger kaster nytt lys over stedet. Han skriver nemlig at det i den ene gravhaugen fantes blant annet et sverd, og av opplysningene forstår vi at det dreier seg om en mannsgrav fra vikingtid. Nå kryr det ikke av vikingtidssverd heller i vår landsdel, men nettopp fra Mandal og de nærmeste bygdene kjenner vi en god del slike funn. Det er imidlertid gravgodset fra den andre gravhaugen som får en arkeolog til å sperre opp øynene:

I denne lå det nemlig ikke bare komplett våpenutstyr i form av sverd, øks og spyd, men også stigbøyler og annet hesteutstyr. Dette er den eneste ryttergraven fra vikingtid vi har kjennskap til i Vest-Agder, og den eneste mellom Arendal og Jæren. Fra Arendalsdistriktet har vi to ryttergraver – fra henholdsvis Froland prestegård og Nedenes i Øyestad.

På Agder er det generelt få gjenstander i mannsgravene fra vikingtid, men de inneholder ofte våpen. Dette er selvsagt et forhold som bidrar til at ryttergraven fra Skjævesland skiller seg klart ut. Men utenfor landsdelen har man en god del paralleller til Skjæveslandsfunnet. De tydeligste ansamlingene av ryttergraver i landet finnes i Trøndelag, i Vestfold og på det indre Østlandet – på Vestlandet dreier det seg derimot bare om spredte funn. I Danmark og Sverige er det også en del ryttergraver.

Det er uten unntak menn som gravlegges med rideutstyr i vikingtiden – mens annet hesteutstyr og utstyr som brukes til kjøring med vogn eller slede, også forekommer i kvinnegraver. Ryttergravene kan være jordfestegraver eller branngraver, og skikken forekommer gjennom det meste av vikingtiden. Av og til er også selve hesten lagt ned i graven. De fleste, men ikke alle ryttergravene er fra 900-tallet. Det er grunn til å spørre om det kan være en felles bakgrunn for denne gravskikken?

Ja, det er i det minste slik at ryttergravskikken, og muligens bruken av kavaleri, ser ut til å ha fått innpass her hjemme som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket. Betrakter vi ryttergravene som helhet, ser det ut til at mennene i ryttergravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Derfor må vi tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Flere arkeologer og historikere har tenkt seg at ryttergravene kan knyttes til det tidlige rikskongedømmet, og at det er kongsmenn som ligger i disse gravene.

Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – altså lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.

Og det får man si setter gården Skjævesland i perspektiv.

Jomsborg

«Kong Harald Gormsson herjet i Vendland og lot gjøre en stor borg på det sted som heter Jom, og den er siden kalt Jomsborg. Han satte en høvding over den og for selv hjem til Danmark,» heter det i Fagerskinna. Sagahåndskriftet legger til at mange stormenn fra Danmark siden slo seg ned i borgen. Slik begynner historien om jomsvikingene – selve innbegrepet på vikingtidens krigersammenslutninger, om vi skal ta sagatradisjonen på ordet.

Ifølge Jomsvikingenes saga og andre tekster som beretter om dem, var jomsvikingene et brorskap av leiekrigere med broket etnisk bakgrunn, så vel skandinaver som vendere. Innad i brorskapet rådde en egen æreskodeks, og medlemskap var forbeholdt voksne krigere. Unntaket – hva alder angår – var unggutten Vagn Åkesson, som bare var tolv år gammel da han beseiret jarlen Sigvalde fra Skåne i tvekamp. For å bli opptatt i jomsvikingenes krets, måtte en kriger vise seg særlig fryktløs. Etter sjøslaget i Hjørungavåg vil Håkon Jarl henrette de overlevende jomsvikingene, og én av dem sier da: «Det er godt å dø, men jeg vil ikke la meg slakte som et får. Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet. Legg nøye merke til om jeg blunker, for vi jomsvikinger har ofte snakket om at vi ikke skulle vike unna i et slikt tilfelle». Det hører med til historien at mannen ikke fortrakk en mine da øksen kom.

Under selvsamme slag hadde en annen jomsviking, Bue digre, blitt kraftig kvestet, men likevel klart å hogge motstanderen tvers over på midten. Fremfor å la seg ta til fange, tok han så to kister fulle av gull og hoppet over bord med dem, mens han ropte høyt: "Over bord, alle Bues menn!" Sagaene fremstiller videre jomsvikingene som "like-delere" som delte bytte fra krig og plyndring likt mellom alle brorskapets medlemmer. Fortellinger om jomsvikingene finnes i flere sagaer, først og fremst Jomsvikingenes saga, Olav Tryggvasons saga og i Flatøyboken. Sagaene fremstiller jomsvikingene dels som en selvstendig maktfaktor i Skandinavia mot slutten av 900-tallet, men først og fremst går de danekongens ærend. Det er i rollen som Harald Blåtanns og senere Svein Tjugeskjeggs stormtropper vi møter jomsvikingene i noen av de mest berømte slagene i denne perioden – nemlig ved Fyresvollene, i Hjørungavåg og ved Svolder. Etter årtusenskiftet hører vi mindre om krigerne fra Jomsborg, og Snorre forteller at Magnus den gode gav dem nådestøtet i 1043, da han ødela borgen og drepte de gjenværende jomsvikingene.

Forskerne har lenge diskutert det historiske grunnlaget for beretningene om jomsvikingene – og om det i det hele tatt finnes noe historisk grunnlag for dem. Problemet er at de fleste kildene som omhandler jomsvikingene, er relativt unge, og at tidlige tekster som Historia Norvegiæ ikke nevner dem. Selve beskrivelsene av jomsvikingene har klare berøringspunkter med hvordan rent legendariske krigersammenslutninger som kong Halvs beryktede krigere, halvsrekkene, og Rolv Krakes kjemper, og det kan føres argumenter til torgs for at sagaenes bilde av jomsvikingene er preget av noen av de samme romantiske og middelalderlige idealene som disse. Og så har vi det faktum at Jomsborg aldri har vært påvist arkeologisk, enda om det gjerne har vært antatt at den lå ved Wolin i det nåværende Polen. Derfor har også noen avvist tanken om at Jomsborg og jomsvikingene noensinne har eksitert – som nobelprisvinneren Halldór Laxness, som mente at Jomsborg var et sted som «ikke ble skapt av Gud, men laget av islendere», altså av senere sagaforfattere.

Så langt skal vi ikke gå her. For det er også gode argumenter for at det finnes historiske forbilder så vel for jomsvikingene som for Jomsborg. Eksempelvis har det vært pekt på en mulig sammenheng mellom sagaenes jomsvikinger og Knud den mektiges tingmannalid i England i begynnelsen av 1000-årene. Og man har vist til trelleborgene i Danmark som et bevis for at det faktisk fantes borganlegg som minner om beskrivelsene av Jomsborg. Vi har jo dessuten tidligere i denne spalten vært inne på at arkeologiske funn fra flere av trelleborgene vitner om det var "flernasjonale" krigerstyrker med en særlig forbindelse til den danske kongemakten som befolket borgene – slik som i Jomsborg. Funnene tyder på at både daner, nordmenn og slavere har inngått i danekongens hær. Når det gjelder dateringen av borgene, peker de uomtvistelig mot Harald Blåtanns eller sønnen Svein Tjugeskjeggs tid.

Selv noen av de mest kuriøse sagaopplysningene om jomsvikingene synes etter hvert å finne en viss støtte i det arkeologiske materialet: I 2009 kom et funn for dagen ved Ridgeway Hill i Dorset. Dumpet i en grunn fellesgrav fant man 54 hodeløse skjeletter. Samtlige var menn, og langt de fleste av dem unge. Hodene – eller de fleste hodene, for noen manglet – lå stablet i et hjørne av nedgravningen, mens skjelettene var dumpet like ved siden av. C14-analysene viser at mennene ble drept en gang på slutten av 900-tallet eller noe senere. Det kan dokumenteres at de døde var vikinger – i det minste antyder isotopundersøkelser at flere av dem var skandinaver. Alle de døde var altså blitt halshogd, tilsynelatende forfra. Det er som et ekko av den overlevende jomsvikingen etter slaget i Hjørungavåg: «Jeg skal sitte stille, bare du hogger meg rett i ansiktet».

Og kanskje enda mer betydningsfullt: Skulle man fordomsfritt lete etter én borg som passer med beskrivelsen av Jomsborg, ville man peke på Aggersborg ved Limfjorden – den uten sammenligning største av de danske trelleborgene. Og motsatt, skulle man peke på ett arkeologisk monument fra slutten av 900-årene som man ville forvente var blitt omtalt i sagaer og skaldekvad, men som glimrer med sitt fravær: Aggersborg. Med sine 48 geometrisk anlagte forlegningsbrakker har denne borgen kunnet romme oppimot 5000 mann. Aggersborg lå ved en viktig fergeforbindelse over fjorden, og dessuten på et sted der det var enkelt å kontrollere sjøverts ferdsel, og der havnemulighetene var gode. Ifølge enkelte sagaer var Jomsborg utstyrt med en flåtehavn med plass til 360 langskip. Og «Limfjorden,» skriver Snorre, «er slik at innløpet er som ei smal elverenne, men når en kommer inn i fjorden, er det som et stort hav».

I vikingtiden hadde Limfjorden dessuten to innløp, et i øst og et i vest. Åpningen i vest lå ved Søndervig og ble først stengt på grunn av tilsanding i 1100-årene. Dette gjorde Limfjorden til et strategisk viktig sted, og den nevnes stadig i militære sammenhenger i annen halvdel av 900-årene, og oftere enn noe annet sted i Danmark. Både i vikingtiden og i tidlig middelalder hender det flere ganger at store, kongelige flåter samles i Limfjorden. Limfjordens sentrale status underbygges dessuten av de tidlige skaldekvadene. Flere kilder viser oss dessuten landskapet nord for fjorden som en relativt selvstendig landsdel med like sterke bånd til Norge som til Danmark for øvrig. At den største av Harald Blåtanns borger ble lagt nettopp der, bør ikke forundre.

Det er altså ingen urimelig tanke at modellen for sagaenes Jomsborg er å finne i Aggersborg. Men hvorfor plasserer da middelalderens sagaforfattere Jomsborg og jomsvikingene i Vendland? Vel, flere av de gangene der vendere og Vendland nevnes i forbindelse med inter-skandinaviske konflikter i vikingtiden, ville sammenhengen bli klarere og hendelsesforløpet enklere dersom en forestilte seg at skaldekvadenes vinðir i visse tilfeller faktisk viser til innbyggerne i Vendsyssel – landskapet nord for Limfjorden – og ikke alltid til vendere i betydningen slavisk-talende folk. Kanskje foreligger det en slik forveksling også i jomsvikingstradisjonen? Det er i hvert fall slik at enkelte av beretningene om dem gir vel så god eller bedre mening dersom de kan knyttes til Limfjorden og Vendsyssel.

Som en relativt autonom landsdel beliggende bokstavelig talt mellom Danmark og Norge, ville det ikke være rart om nettopp Vendsyssel skulle spille en vesentlig rolle i konflikten for eksempel mellom Håkon Jarl og Harald Blåtann. At denne rollen så kan ha blitt omtolket og dels misforstått av sagaforfatterne i en langt senere tid – en tid da Limfjorden ikke lenger spilte den samme militær-strategiske rollen og Vendsyssel ikke i samme grad som i vikingtiden var et omtvistet urosenter, men en integrert del av den danske middelalderstaten – bør heller ikke forundre.

I vikingskog

Ved Sømskilen i Grimstad ligger den eneste egentlige bøkeskogen på Sørlandet. Alle andre steder her sør er det som finnes av bøk, plantet i nyere tid. Men akkurat denne skogen er gammel, og den er omtalt alt på 1500-tallet. Var det vikingene som plantet den lenge før den tid? Spørsmålet er faktisk ikke så søkt som det kan virke ved første øyekast.

Det er presten Peder Claussøn Friis som i 1599 nevner bøkeskogen på Hasla for første gang. Han kommenterer at det lenger øst finnes «schiønne Bøge-schouffue», men at det på Agdesiden bare finnes en liten bøkeskog «ved den Haffn Haselen», samt en annen på en øy ved Hesnes.  «Oc siden findis ingen Bøgetræer her vesten eller norden fore i dette Land,» legger hr. Peder til.

Der tok han imidlertid feil, Lindesnespresten. For visst finnes det – og fantes det – én enkelt bøkeskog enda lenger vest. Den ligger på Seim i Hordaland, og det er denne skogen som gjør det relevant å trekke inn vikingene.

Saken er den at de norske bøkeskogene, som er Europas nordligste, ligger så langt fra de sørskandinaviske forekomstene at flere forskere tenker seg at de er kulturprodukter. Og dette er særlig tydelig for Seimskogens del. Enten er bøka kommet hit tilfeldig, men gjennom menneskelig virksomhet, eller så er den plantet. Spørsmålet er hva slags menneskelig virksomhet – og når.

Bøk har sin naturlige utbredelse over store deler av Europa, inkludert Danmark og Sør-Sverige. ”Der er et yndigt land, det står med brede bøge,” skrev Oehlenschläger, og til Danmark ser bøka ut til å ha vandret inn alt i bronsealderen. Tvers over Skagerrak er det først og fremst i vikingtiden at pollenanalyser viser til forekomst av bøkeskoger som den med stor “B” i Larvik. Undersøkelser tyder på at bøkeskogen ved Lurefjorden i Seim også ble etablert da.

Vi er på rimelig trygg grunn dersom vi regner med at skogen på Hasla likeledes går tilbake til vikingtiden.

Nylig er det utført DNA-analyser av bøkeskogene i Vestfold og i Hordaland. De viser tydelig slektskap mellom trærne der og de danske bestandene. Igjen må vi forutsette at det samme gjelder skogen i Grimstad.

For å forklare hvordan bøka kom til Hordaland i vikingtiden, pekte botanikeren Knut Fægri i sin tid på nærheten til den gamle kongsgården Seim, som i sagaene knyttes til Harald Hårfagre og hans sønn, Håkon Adalsteinsfostre. Kongsgården ligger bare fire kilometer fra bøkeskogen. Fægri foreslo derfor at bøka var kommet til Hordaland fra Vestfold med kongene av ynglingeætten. Et mer moderne synspunkt er at bøka kom så vel til Vestfold som til Hordaland gjennom vikingtidens handelsnettverk.

Når det gjelder Hasla, kan begge modeller passe. Den delen av Grimstad vi befinner oss i, tidligere Fjære kommune, er utvilsomt et viktig sted på Sørlandskysten i vikingtiden. Det viser arkeologiske funn. Fjære er slett ikke et helt ueffent sted å lete etter stormenn og høvdinger i denne perioden. Like viktig er det at funnene nettopp i Fjære dokumenterer at det har vært stor handelsaktivitet, og kanskje endatil har ligget en kaupang der. At havnene i Fjære har vært viktige så lenge en har hatt seilførende skip, er det ingen grunn til å tvile på. Det er nok å nevne Hesnes. Enda nærmere skogen ligger Sømskilen, som i vikingtiden – med høyere vannstand enn nå – må ha vært en ypperlig, beskyttet naturhavn.

Hvordan kan så spredningen av bøk fra havner og handelssentra i Danmark til ditto i Norge ha foregått? Det vet vi mindre om. Kanskje helt tilfeldig, gjennom ballastjord, f. eks. Eller som nøtter – bøkenøtter ble jo tidligere brukt som grisefór. Og i vikingtiden var et stort grisehold et kjennetegn ved høvdinggårdene.

Men hva med selve treet – kan skogen ved Hasla være plantet fordi man ville ha grei tilgang på bøk? I vikingtiden? Den tette, seige og harde bøka har mange bruksområder, og den er dessuten en av de tresortene som har høyest brennverdi. Arkeologiske funn viser at bøk var et ettersøkt materiale alt i vikingtiden. Flere gjenstander i Osebergfunnet er laget av bøk, blant annet en sadel og en av sledene, foruten en del av relingen på selve Osebergskipet.

Det er ingenting i veien for at stormenn i Fjære har hatt slike behov også. Så kanskje hadde han rett, den topografiske forfatteren Jens Kraft, da han for 200 år siden bemerket om bøkeskogen i Grimstad at den «formodentlig er i Fortiden plantet».