Gå til hovedinnhold

Kongens mann på Skjævesland



Omkring 1895 ryddet en bonde på Skjævesland i Øyslebø vekk noen gravhauger på gården sin. Det skjedde titt og ofte i disse årene, for noe lovmessig vern av fornminner fantes fremdeles ikke. Det spesielle i akkurat dette tilfellet, var heller at opplysningene om hva haugene inneholdt, ble nøyaktig skrevet ned noen år senere – av unggutten Haakon Skjævesland, som senere ble en kjent lokalhistoriker i Mandalsdistriktet. Mange år etterpå overleverte han en skriftlig innberetning om funnene til Oldsaksamlingen. Det er denne som er bakgrunnen for dagens overskrift.

I arkeologisk sammenheng er storgården Skjævesland med sitt rike laksefiske et relativt ubeskrevet blad. Men Haakon Skjæveslands opplysninger kaster nytt lys over stedet. Han skriver nemlig at det i den ene gravhaugen fantes blant annet et sverd, og av opplysningene forstår vi at det dreier seg om en mannsgrav fra vikingtid. Nå kryr det ikke av vikingtidssverd heller i vår landsdel, men nettopp fra Mandal og de nærmeste bygdene kjenner vi en god del slike funn. Det er imidlertid gravgodset fra den andre gravhaugen som får en arkeolog til å sperre opp øynene:

I denne lå det nemlig ikke bare komplett våpenutstyr i form av sverd, øks og spyd, men også stigbøyler og annet hesteutstyr. Dette er den eneste ryttergraven fra vikingtid vi har kjennskap til i Vest-Agder, og den eneste mellom Arendal og Jæren. Fra Arendalsdistriktet har vi to ryttergraver – fra henholdsvis Froland prestegård og Nedenes i Øyestad.

På Agder er det generelt få gjenstander i mannsgravene fra vikingtid, men de inneholder ofte våpen. Dette er selvsagt et forhold som bidrar til at ryttergraven fra Skjævesland skiller seg klart ut. Men utenfor landsdelen har man en god del paralleller til Skjæveslandsfunnet. De tydeligste ansamlingene av ryttergraver i landet finnes i Trøndelag, i Vestfold og på det indre Østlandet – på Vestlandet dreier det seg derimot bare om spredte funn. I Danmark og Sverige er det også en del ryttergraver.

Det er uten unntak menn som gravlegges med rideutstyr i vikingtiden – mens annet hesteutstyr og utstyr som brukes til kjøring med vogn eller slede, også forekommer i kvinnegraver. Ryttergravene kan være jordfestegraver eller branngraver, og skikken forekommer gjennom det meste av vikingtiden. Av og til er også selve hesten lagt ned i graven. De fleste, men ikke alle ryttergravene er fra 900-tallet. Det er grunn til å spørre om det kan være en felles bakgrunn for denne gravskikken?

Ja, det er i det minste slik at ryttergravskikken, og muligens bruken av kavaleri, ser ut til å ha fått innpass her hjemme som en følge av kontakten med det karolingiske og senere det ottonske riket. Betrakter vi ryttergravene som helhet, ser det ut til at mennene i ryttergravene skiller seg ut ved at de har rideutstyr, spesielt mange våpen og ved i det hele tatt å ha mer av slikt som en kriger har bruk for. Derfor må vi tro at ryttergravene tilhører folk som har hatt en militær status. Flere arkeologer og historikere har tenkt seg at ryttergravene kan knyttes til det tidlige rikskongedømmet, og at det er kongsmenn som ligger i disse gravene.

Arkeologen Dagfinn Skre har foreslått at de fleste av dem som ligger i ryttergravene, har vært militære ledere i kongemaktens tjeneste. De kan ha vært lendmenn, men oftere sveithøvdinger – altså lokale ledere som sto i spissen for hver sine avdelinger i den hærstyrken som en stormenn var forventet å skulle stille opp med når kongen kalte. Skre mener at disse militære lederne har vært rekruttert fra det lokale aristokratiet, og at de trolig har blitt begravet på sine setegårder.

Og det får man si setter gården Skjævesland i perspektiv.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…