Gå til hovedinnhold

Sagn på vandring

Sagnet om «syvsoverne» fra Efesos handler om syv unge menn som rømmer fra keiser Decius’ kristenforfølgelser i år 250 og gjemmer seg i en grotte der de havner i en dyp, transelignende søvn og først våkner et par hundre år senere. I løpet av middelalderen vandret syvsover-sagnet og stedfestingen av det den lange veien fra Lilleasia til Varanger, aller lengst mot nord i den da kjente verden.

I 1555 gav Olaus Magnus ut sitt bindsterke storverk, Historia de gentibus septentrionalibus (Historien om folkene i Norden). Her gjengir han et sagn som han stedfester til lengst nord ved Ishavet. Det dreier seg om den gamle legenden om de såkalte «syvsoverne», syv unge menn som ligger i dyp søvn i en hule ved foten av et høyt fjell ved havet. I tiden forut for Olaus hadde også andre forfattere ment å vite at syvsoverne var å finne lengst nord i Norge.

I sin opprinnelige utforming er legenden knyttet til den romerske keiser Decius’ kristenforfølgelse i år 250, da syv unge menn i Efesos holdt seg skjult i en grotte i Mont Celion, etter at de nektet å ofre til avgudsbilder. Decius lot inngangen til grotten blokkere den med kampesteiner. Nesten to hundre år gikk. I Efesos ville en mann bygge en stall i åssiden ved Mont Celion; han fant noen passende steiner som kunne brukes til grunnmuren, og på det viset åpnet han inngangen til grotten. Da våknet de syv unge mennene, og trodde at de bare hadde sovet én natt. De fryktet Decius’ straff, men oppdaget snart at Efesos nå var en kristen by.

Da en av mennene forsøkte å kjøpe litt brød med det som viser seg å være 200 år gamle mynter, mente folk at han måtte ha funnet en skatt, og ville tvinge ham til å avsløre hvor. Mannen ble ført fremfor biskopen og guvernøren, og de gikk sammen til grotten. Der så de martyrene sitte oppreist, friske i ansiktet. Biskopen og guvernøren fikk sendt beskjed til keiser Theodosius, som skyndte seg til Efesos. Da syvsoverne fikk se keiseren, lyste ansiktene deres opp som solen, og keiseren takket Gud og omfavnet dem. Han sa: «Jeg ser dere, som så jeg Frelseren reise opp Lasarus». Den ene av syvsoverne svarte: «Tro oss for troens skyld, for Gud har reist oss opp før oppstandelsens dag, slik at dere skal tro fullt og fast på de dødes oppstandelse». Deretter bøyde de syv mennene hodene sine, «og sjelene deres vendte tilbake til sin Skaper».

Legenden nådde Europa østfra på et tidlig tidspunkt, og den fikk stor utbredelse i middelalderen. Krønikeforfatteren William av Malmesbury forteller at kong Edvard Bekjenneren en påske satt ved middagsbordet i Westminster, omgitt av sine biskoper og jarler. Under måltidet satt kongen lenge i stillhet, men plutselig brøt han ut i latter. Siden fortalte han at han lo fordi han i et syn hadde sett syvsoverne i Efesos, og de alle plutselig hadde snudd seg over fra høyre til venstre side. Kongen kunne i detalj beskrive hver enkelt av de syv mennene. Straks ble en utsending sendt avgårde til keiseren i Konstantinopel, med brev og gaver fra kong Edvard, og med henstilling om å gi utsendingene adgang til hulen. Og kongen hadde sett riktig – folket i Efesos fortalte at de alltid hadde hørt at syvsoverne lå på sine høyre sider, men da engelskmennene tok seg inn i hulen, lå alle på venstre side. Og dette var et varsel om hva Kristenheten hadde i vente gjennom angrep fra sarasener, tyrkere og tartarer, «for hver gang faren truer, snur syvsoverne seg».

Men allerede hos Paulus Diaconus, i hans Historia Langobardorum (Langobardenes historie) fra slutten av 700-tallet, er et sagn med flere av de samme elementene, stedfestet til «den fjerneste delen av Germania, lengst ut mot havet». Paulus forteller om syv menn som hviler i en grotte under en klippe, og at de er kledd i «romerske klær». Han legger til at en viss mann, drevet av dumhet, forsøkte å ta klærne av en av dem, men at armen hans straks visnet, og at ingen deretter har våget å røre dem. Antallet sovende og grotten kjenner vi igjen, og de «romerske» klærne gir også assosiasjoner til legenden fra Efesos. Men Paulus nevner verken Efesos eller legenden, og selv om han forteller at lokalbefolkningen holder skikkelsene i grotten i ære, forklarer han dette med at de er ignorante barbarer – altså tvert imot den originale legenden. Så skriver han:

«Fremtiden vil vise i hvilken hensikt Det guddommelige forsyn har bevart dem så lange. Kan hende skal disse nasjonene en gang frelses gjennom deres tale, ettersom de ikke kan være annet enn kristne».

På 1000-tallet gjentar Adam av Bremen i sin berømte krønike Paulus’ fortelling om syv menn som ligger som i dvale i en grotte ved oseanet, «i Nordens ytterste egner, blant skridfinnene», og så legger han til at meningene er delte om dette, og at noen mener at de syv skal «predike for folkene når Verdens siste tider kommer». Adam forteller videre at det på stedet skjer jærtegn, og at Olav (den hellige) lot bygge en kirke på stedet. Når Olaus Magnus og andre av renessansens forfattere henlegger sagnet til Finnmark, må det skyldes opplysningen hos Paulus og senere Adam om en syvsovergrotten i eller i nærheten av «skridfinnenes» (samenes) land.

Kjernen i sagnet om syvsoverne har eldre forbilder; Plinius forteller om dikteren Epimenides, som falt i søvn i en grotte og først våknet etter 57 år. Motivet, ikke minst som vi finner det utformet i den nevnte episoden hos William av Malmesbury, kjenner vi dessuten igjen fra legender og sagn knyttet til ulike skikkelser, som Karl den store (sover i Unterberg nær Salzburg, og skal en dag våkne og hevne alle martyrer), Holger Danske (sover under Kronborg slott), Frederik Barbarossa, kong Arthur eller Knez Lazar, som falt i Kosovoslaget i 1389.

Hvordan kan det da ha seg at Paulus og Adam, og senere Olaus Magnus og andre renessanseforfattere, stedfestet syvsovergrotten til lengst nord i Norge? For samtidig – slik for eksempel beretningen om Edvard Bekjenneren viser – var man jo godt klar over at legenden egentlig var knyttet til Efesos. Men i hvert fall for Paulus’ del er det tvilsomt om han faktisk gjør en slik kobling, og det er mer sannsynlig at han bare låner enkelte motiver fra sin samtids litterære tradisjon for å kaste lys over et uvanlig fenomen som ellers ville være vanskelig å forklare.

Det er interessant at Adam også trekker inn jærtegn og olavstradisjon i sin beskrivelse av hulen lengst i nord. Dette bidrar nemlig til at vi med en viss sannsynlighet kan stedfeste syvsovergrotten nærmere. I senere kilder hører vi om et sted som ble oppfattet som «kristenhetens ytterste grense», og som var markert med et kors. Olaus Magnus kaller på sitt nordenkart fra 1539 dette stedet for «St. Olavs forberg». I middelalderens lærde tradisjon ser det ut til å ha eksistert en kobling mellom nettopp St. Olav og et sted lengst mot nord, der man blant annet så for seg at «syvsoverne» hvilte. Dette stedet, slik det fremgår både av Olaus Magnus’ Carta marina og andre tidlige kart, må ligge et sted i Varanger, og er mest sannsynlig identisk med Domen ved Vardø – dette «skumle Urfjeld, Finmarkens Bloksbjerg, hvor Heksene og Dæmonerne fordum havde sine Stævnemøder,» som en forfatter skriver.
Domen har vært og er et viktig landemerke, og alt i sagatiden kjent som stedet der Dumbr, halvt menneske og halvt troll, rådde grunnen. Fjellet er den fremste tradisjonsdominanten i dette området, og en rekke sagn og forestillinger har vært og er knyttet til Domen, både i norsk og samisk tradisjon. Selvsagt er det også en grotte under fjellet – Domsholla eller Helveteshola, kalles den, og beskrives i eldre kilder som «et stort hul, som gaar dybt ind i fieldet».


I dette området finner vi dessuten en mulig forklaring på det fenomenet som vi får tenke oss at både Paulus Diaconus og Adam av Bremen har hørt gjetord om – altså de «sovende» mennene i grotten. For nettopp i Varanger – og også under Domen – opptrer den største samlingen av samiske urgraver som kjennes. Denne gravtypen forekommer typisk i helleurer, der gravene fremstår som nedgravde kamre dekket av steinheller. Beretningene hos våre to forfattere kan godt tenkes å være basert på observasjoner av slike graver, som skilte seg klart fra førkristen gravskikk i Nord-Europa for øvrig, kanskje også ispedd opplysninger om de samiske noaidenes transetilstand, og farget av en legende med utspring i Efesos flere hundre år tidligere.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…