Gå til hovedinnhold

Lastad - navn og havn i Lyngdalsfjorden

Gården Lastad innerst i Lyngdalsfjorden kjenner vi som småbåthavn, og som et tidligere lokalt industri- og håndverkssentrum, med sagbruk, ferdighusproduksjon og møbelfabrikk. Men hva betyr egentlig det litt uvanlige gårdsnavnet, Lastad, og kan navnet fortelle oss noe mer om virksomheten på stedet i tidligere tider? Og kan det tenkes at det dreier seg om oppkalling etter mer kjente «Lastadier» i Amsterdam eller de tyske østersjøbyene?

Aller først: Lastad er et sjeldent, men ikke enestående stedsnavn. Som gårdsnavn finner vi det også i Søgne, ved utløpet av Trysfjorden. Begge steder dreier det seg om nokså unge gårder: Lastad i Lyngdal var husmannsplass under Vilshammer i 1723, mens Lastad i Søgne var plass under Ålo den gangen. Navnet er imidlertid kjent flere steder på sørlandskysten – Lasta(d) i Flekkefjord, Lasta(d) i Lindesnes og Lasta(d)en i Lillesand. Ikke i noen av de sistnevnte tilfellene er Lasta(d)-navnet blitt bebyggelsesnavn i eldre tid, men er marknavn på lokaliteter nær kysten.

Om betydningen av navnet i Søgne skriver Oluf Rygh (i Norske Gaardnavne) at det utvilsomt kommer av Ladstad, i betydningen «ladeplads» (lasteplass) for skip. I så måte slutter det seg til mer utbredte navn av typen Lahelle og Laberg, som er sammensetninger med det gammelnorske ordet (h)lað. Verbet å lade (hlaða) bety «å legge noe opp/å laste fartøy eller lastedyr med noe».

Lahelle og Laberg

Arkeologen Sigurd Grieg tok i sin tid for seg Lahell(e)-navnene i Norge, og kom til at navnene betegnet steder som hadde fungert som viktige markedsplasser og utskipningssteder i vikingtiden. Navnet kan «oversettes» med «laste-hella» (av helle, dvs. flatt berg). Etter Griegs tid har det imidlertid vist seg at det finnes en hel del flere forekomster av navnet enn det han var klar over. Han kjente til seks stykker, først og fremst rundt Oslofjorden og på kysten videre sørover til Kristiansand. I dag vet vi at Lahelle-navnet har noe større utbredelse, og blant annet finnes i Flekkefjord og på to ulike steder i Farsund.

Lahelle er likevel ikke et vanlig navn, og tolkningen som havn og utskipningssted kan være riktig nok. Om akkurat den aktiviteten går helt tilbake til vikingtid, er vanskeligere å si, men utenkelig er det vel ikke. Fra middelalderen må vi i hvert fall regne med at navnene – og funksjonen som havne- og lasteplass – er.

Mens Lahelle-navnene i stor grad er et østlandsk og sørlandsk fenomen, er det et annet navn med lignende betydning som dominerer i lenger vestover og nordover på kysten. Grieg pekte i sin artikkel på det vanlig forekommende stedsnavnet Laberg, som betyr noe slik som et flatt berg som er egnet til å laste skip ved, og som han mente kunne betegne lignende lokaliteter som «lahellene».

Senere har en historiker, Lars Ivar Hansen, tatt opp denne tråden. Han har studert Laberg-navnene i Sør-Troms spesielt, og kommet til at det finnes en plass med slikt navn innerst i alle fjorder, og dit det dessuten fører tradisjonelle ferdselsveier videre opp på fjellet. Dermed konkluderte han med at det trolig er tale om steder der det har foregått utveksling og varebytte.

Det har imidlertid vist seg at utbredelsen av navnet La(d)berg(et) er større enn Hansen antok, og at navnet forekommer langs hele kysten sør til Kristiansand, og med en utløper helt til Vestfold. Navneforskeren Ola Stemshaug mener blant annet av den grunn at Ladberg neppe kan vise til steder med betydning for et større område, men helst har vært lastested bare for en gård eller grend.

Hva med Lastad?

Mellom Lahell(e)-navnene i øst og La(d)berg(et) i vest og nord finnes altså de sørlandske La(d)stad-navnene, som trolig har et lignende betydningsinnhold.

For ut fra det man vet om de nevnte lokalitetene på Agder, passer tolkningen som «ladeplads» for skip godt. Lastad i Søgne ligger ved Trysfjorden, Lasta(d)en i Lillesand ligger ved Kaldvellfjorden, Lasta(d) i Lindesnes ved Naversundet/Snig og Lasta(d) i Flekkefjord på Sundesiden, like utenfor byens havn.

I alle tilfellene dreier det seg om havner som vi vet spilte en viktig rolle, først og fremst for skotsk og etter hvert hollandsk tømmerhandel på 1500-tallet og senere, og er steder som dukker opp i de eldste bevarte tollregnskapene fra begynnelsen av 1600-tallet. For Lyngdals del er det nærliggende å tenke på det nærliggende Dragedalen, som Rygh antar inneholder ordet drag, i betydningen «Vei, ad hvilken Tømmer og Ved slæbes».

Dessuten vet vi at det også fantes folk lokalt som drev med skutetrafikk og tømmerhandel, så som Oluf Nilsson på Kvavig i andre halvdel av 1500-årene. I 1596 klager kong Christian den fjerde i et brev over bøndene i Lister len, som «hugger de skjønneste og største egetræer… (og) selger til fremmede, baade hollændere, engelske, skotter og andre, og de siden deraf skjære de skjønneste planker til skibsbygning og andet». På denne tiden var Lister en av de landsdeler der det ble bygd flest fartøyer, ettersom tilgangen på eiketømmer var stor.

Det er ikke usannsynlig at Lastad-navnet i Lyngdalsfjorden og andre steder på sørlandskysten er minner om denne aktiviteten. Men det kan være verdt å merke seg at de nevnte stedene uten unntak ligger litt perifert, altså i utkanten, av selve den historiske havnen. Og i minst ett tilfelle (Flekkefjord) vet vi at Lasta(d) i hvert fall i nyere tid først og fremst ble brukt til å losse ballast fra seilskutene. Lasta(d) ved Naversundet i Lindesnes er dessuten et navn som er knyttet til sjøområdet, og ikke til et sted på land.

Det fører meg over til en interessant mulighet, nemlig at navnet «lastad» kan være inspirert av stedsnavnet Lastadie, som forekommer i Amsterdam og i så å si alle de nåværende og tidligere tyske (hanseatiske) østersjøbyene. Navnet Lastadie er av flamsk opprinnelse, og betegnet i utgangspunktet «lastested», slik som i Lahelle- og Ladberg-navnene her hjemme. Senere kom Lastadie til å være navn på steder i utkanten av byene der tyngre gods og ballast ble lastet og losset, og der skip ble bygd.


Lastadie i denne betydningen finner man foruten i Amsterdam, i hvert fall i Lübeck, Stralsund, Stettin, Königsberg (Kaliningrad), Danzig (Gdansk) og Elblag. Samtlige var viktige havner, og skip derfra besøkte titt og ofte vår landsdel i denne perioden, og vice versa. At det nettopp på sørlandskysten, der kontakten med de nevnte havnene var særlig stor, kan ha vært nærliggende å kalle opp plasser med tilsvarende funksjoner her hjemme etter disse stedene, er ikke overraskende.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?