Arkeologi i nord

”Ved siden av Storhamar og Grefsheim er Åker den av Hedmarksgårdene som har den lengste og rikeste tradisjon,” skriver Axel Coldevin i Norske storgårder (1950). Det gamle høvdingsetet ved Mjøsa har en arkeologisk merittliste som få andre steder på Østlandet, og det kjente Åkerfunnet fra 600-årene er unikt i norsk sammenheng. Med rette nevnes Åker i Vang (bildet t. v., foto Cato Edvardsen/Wikimedia Commons) som jernaldersenteret fremfor noen på Opplandene, og gården var, som Coldevin skriver, sentral også i middelalder og tidlig nytid. Derfor har det også vært nærliggende også å knytte sagahendelser til stedet. Det gjelder i særlig grad en begivenhet som fant sted i 1046, og som flere sagakilder knytter til et sted som kalles Åker eller Skjoldåker.

Spørsmålet er om denne koblingen er rimelig – enda så fristende det kan være å gjøre den.

Hendelsen det dreier seg om, gjenfortelles i tre ulike sagakilder. Denne begivenheten er forliket mellom kongene Magnus Olavsson (den gode) og Harald Sig…

Den 4. mai 1793 ble et “stervbo” gjort opp i tingstuen på Lahelle. Den avdøde het Andreas Bierch og var “forhen Degn” (klokker) i Tveds sogn, der han “boede og döde paa Degneboligen” (dvs. gården Buestad). Degnen var 66 år gammel da han døde høsten før, og boet etter ham viser med all mulig tydelighet at han var en rik mann. Det var ikke så rent få bønder og husmenn i Tveit og Birkenes som hadde lånt større pengebeløp av degnen for å finansiere mer eller mindre vellykkede gårdkjøp. Ja, selv madam Arctander på Boen gård skyldte ham penger.

Leter man i lokalhistorisk litteratur etter opplysninger om den rike klokkeren, blir man skuffet. Bygdeboken for Tveit nevner ham bare så vidt, og selv en så fin kilde som gamleprost Dalans Kirkeliv i Tveit prestegjeld sier bare at en Andreas Bierch “visstnok” var klokker i en kort periode. Men hvem var han egentlig, og hvor kom han fra? Sporene leder langt, langt bort fra klokkergården i Tveit, men også på uventet vis hjem igjen mange år tidligere.

Fo…

I visjonsdiktet Draumkvedet fra middelalderen fortelles det om Olav Åstesons lange og farefulle ferd til Dødsriket. Den visjonære må blant annet reise over de våte Våsemyran, og han må passere Gjaddarbrui med alle dens farer. Ikke rart Olav klager over at ”vegjine fadde so vie”. Forestillinger som dette utgjør noe av bakgrunnen for de omkring 150, først og fremst svenske runesteinene fra 1000-årene, hvis innskrifter forteller at en person har bygd bro, vei eller vadested for sin egen eller en annens sjel. I Täby i Uppland fantes det endatil en hel bondeslekt som i den første kristne tiden bygde broer og veier i stor stil med samme begrunnelse.I Norge har vi bare to innskrifter med dette budskapet, deriblant Dynnasteinen, der Gunnvor forkynner at hun ”gjorde bro” etter sin avdøde datter, Astrid, som hadde vært intet mindre enn ”hendigste mø på Hadeland”. Den andre innskriften, fra Sokndal i Rogaland, forteller mer nøkternt at Sakse gjorde ”denne bro” for å oppnå Guds godvilje for sin m…

For tiden vises utstillingen Dronning Margrethe og arkæologien på Nationalmuseet i København. I ett av monterne med gjenstander fra utgravninger som den arkologiutdannede majesteten enten har deltatt i eller besøkt, ligger en liten bronsegjenstand fra 1980-årenes undersøkelser i Illerup Ådal ved Skanderborg. Den har vært utsatt for hardhendt behandling, som de fleste av tingene i det store Illerupfunnet. Likevel er det tydelig hva slags gjenstand vi har for oss – nemlig en kuleformet amulett eller hengesmykke som man ellers må til sarmatisk område i det sør-østlige Europa for å finne maken til. Ved Svartehavet og der omkring finner vi tilsvarende amuletter i kvinnegravene. Så hvordan kunne den havne på Jylland for 1800 år siden?

Sarmatene var et rytterfolk som hadde sin hjemstavn på de nordkaspiske steppene ved Volga, i det sørlige Ural og det vestlige Kasakhstan. Den greske forfatteren Herodot gjengir en myte om at sarmatene var et resultat av ekteskaplige forbindelser mellom skytiske…