Farmannshaugen

I sin tid ble den regnet som det stedet der den neste skipsgraven fra vikingtiden mest sannsynlig ville komme for dagen. Vi snakker om den mektige Farmannshaugen på Jarlsberg hovedgård like ved Tønsberg. Men utgravningen i 1917-18 avdekket ikke noen kongegrav, og tilbake stod bare Snorres påstand om at kong Bjørn, en sønn av Harald hårfagre, var gravlagt i haugen.

Arkeologen A.W. Brøgger hadde store forventninger til utgravningen av den over 2 meter høye og 30 meter vide gravhaugen. I 1916 hadde han selv tatt til orde for at haugen burde undersøkes, og finansieringen uteble ikke. Med midler fra New York-arkitekten John Gade og skipsreder Lars Christensen i Sandefjord, kunne han sette i gang allerede året etter. Forventningene var skyhøye.

Den arkeologiske interessen for Farmannshaugen skyldtes i minst like stor grad Snorres opplysning i Heimskringla om at kong Bjørn var gravlagt i den, som haugens ganske visst imponerende dimensjoner, dens nærhet til Byfjorden og den korte avstanden til haugen som gjemte Osebergskipet. Snorre skriver om kongen som styrte Vestfold på vegne av faren, som drev et aktivt kjøpmannskap og oftest hadde sete i Tønsberg, og som til slutt ble tatt av dage av broren, Eirik blodøks, på Sem utenfor byen. Beretningen i Heimskringla avsluttes med opplysningen om at ”kong Bjørn ligger i Farmannshaugen på Sem”.

De eldre kildene har betydelig mindre å si om Bjørn enn det Snorre har. Snorre har i Heimskringla ”sat alting paa rigtig plass…, med en logik og et mesterskap, og med dramatiske farver, som alt er uovertruffet,” som Brøgger kommenterer med et lite snev av sarkasme.

En usedvanlig kildekritisk Brøgger mener at hele fremstillingen hos Snorre er blendverk; han har rett og slett bare trukket vidtrekkende konklusjoner med utgangspunkt i de spinkle opplysningene i tidligere sagatradisjon, og så har han for egen regning koblet Bjørn til den store gravhaugen utenfor byen og ført forholdene i høymiddelalderens Tønsberg 300 år tilbake i tid. For eksempel bruker Ágrip tilnavnet kjøpmann om Bjørn. Hos Snorre er dette blitt til kjøpmann eller farmann, farmaðr eða kaupmaðr, som skal bety det samme. ”Ikke riktig,” mente Brøgger, som i sin artikkel om ”Farmannshaugen og kong Bjørn, Harald Hårfagres søn” fra 1921 mer enn antyder at det neppe var annet enn navnet som knyttet Farmannshaugen til kong Bjørn, og at selv denne koblingen var tvilsom.

Nå hører det med til historien at Brøggers dom over Snorre er skrevet i etterpåklokskapens lys – etter at han hadde undersøkt Farmannshaugen. Han fant nemlig ikke noe han kunne assosiere med et gravanlegg i haugen i det hele tatt, bare enkelte dyreben, en båre og noen trespader som trolig var blitt brukt i forbindelse med haugbyggingen. Siste ord er imidlertid neppe sagt i sakens anledning; Brøgger undersøkte nemlig ikke hele haugen, og det kan fremdeles tenkes at det skjuler seg en grav i den. Dateringen av haugen har også vært et diskusjonstema, like siden Brøggers tid. Selv tok han det for gitt at Farmannshaugen var fra vikingtiden, men det ble mange år senere foretatt en C-14-datering av en av spadene fra haugen som tydet på at hele anlegget tilhørte eldre jernalder. Senere har arkeologen Terje Gansum fått utført en C14-datering på en tann av storfe fra haugen, og denne tyder på vikingtid. Brøgger konkluderte for sin del med at Farmannshaugen var en kenotaf, ”reist over en av kongsgaarden Sæheims konger, fordi han var død etsteds langt borte, hvorfra hans lik ikke kunde bringes til hjemmets jord”.

Dagens Jarlsberg hovedgård er landets største bondegård, og selv om middelalderens Sem kongsgård ikke omfattet hele den nåværende hovedgården, var den en gård av meget betydelig størrelse. Her ble fylkeskirken reist i tidlig middelalder, og her beviste Harald Gille sin kongelige byrd ved å gå barbent på ni glødende plogjern i 1120-årene. Som kongelig administrasjonssentrum i Vestfold forsvinner Sem i vikingtidens halvlys. Ikke rart at Snorre og senere granskere gjerne ville plassere en kongegrav her!

Men i diskusjonen om haugens funksjon, datering og eventuelle tilknytning til kong Bjørn, har man i stor grad glemt ett forhold: for hva betyr navnet Farmannshaugen; hva var egentlig en farmann? Brøgger var for så vidt inne på det når han pekte på at ”farmann” hadde en klart videre betydning enn ”kjøpmann”. Nå kjenner vi Farmann brukt som personnavn i en runeinnskrift, og det kunne slik sett hende at Farmannshaugen rett og slett skal forstås som Farmanns haug, på samme måte som mange andre gravhauger har mannsnavn knyttet til seg. Men i flere av kildene som forteller om Farmannshaugen på 1700- og 1800-tallet, er det tydelig at man den gangen regnet med flere ”farmannshauger” på Jarlsberg. Det tyder på at vi bør se oss om etter andre muligheter.

Norrønt ’forumaðr’ kan være en som er på reise, det være seg en vanlig reise, en lengre vandring eller et hærtog. I russiske krøniker omtales et poromon dom i Kiev – ”dom” betyr hus, og ”poromon” er trolig er forvanskning av nettopp farmann, slik at kildene rett og slett beskriver de skandinaviske Bysantsfarernes samlingssted der i byen. Huset var trolig det sted i Kiev der Bysants-farere samlet seg.I samisk er ordet overlevert i den dobbelte betydningen reise, krigerfølge, og i flere kontinentalgermanske samfunn, blant annet hos langobarder og burgunder, møter vi fara og faramanni som betegnelser på særskilte krigerenheter. Det synes som om ordet i flere germanske språk tidlig går over til å være en betegnelse på kongelige følgeslagere i alminnelighet. Dersom det er denne siste betydningen av ordet som ligger til grunn for navnet ”farmannshaugene” på Sem, kan man rett og slett ha forestilt seg at det var kongelige krigere som var gravlagt i haugene. Gitt gårdens historie og de mange våpengravene fra vikingtid som er funnet i dens nærområde, er da også dette en nærliggende tolkning.