”Een svart Morian caldet Casper”

Det var en merkelig tildragelse som fant sted i Kristiansand domkirke den 10. mai 1737. Foran en samlet menighet måtte en kvinne stå skrifte fordi hun hadde hatt kjønnslig omgang uten å være gift, ”hafde ladt sig besofve”, som det står i kirkeboken. I seg selv var ikke dette så veldig uvanlig på den tiden – bare i 1737 måtte et titalls andre kvinner i Kristiansand gå gjennom det samme. Men denne maidagen var det en svart kvinne som fikk sitt privatliv utlagt i hele byens nærvær. Catharina, som hun het, var nemlig av tamilsk opprinnelse, og til Kristiansand var hun kommet fra Trankebar i India.

Ikke nok med at Catharina var svart – med kirkebokens språkbruk ”en svart Morinde”. Hennes medsynder, han som den ulykkelige Catharina hadde latt seg besove av, var ”ligesaa og svart Morian”. Men ”morianen” Casper hadde ”noget efter denne gierning” rømt fra byen, sikkert på et skip.

”Morian” var datidens fellesbetegnelse på mennesker med mørk hudfarge. Når vi likevel kan være ganske sikre på at Catharina og Casper var tamiler, skyldes det en tilleggsopplysning i kirkeboken. Om Catharina heter det at hun var ”een af de svarte Morinder som kom hid med salig Stiftsamptmand Lillienpalm” og hadde tjent hos ham, mens Caspar før han rømte hadde vært lakei hos stiftsamtmannen. Fellesnevneren er altså mannen med det fornemme navnet Johan Sigismund Lilienpalm, og dermed er vi fremme ved en viktig, men lite omtalt del av Kristiansands historie, nemlig byens aktive rolle i den danske kolonivirksomheten frem til 1814. Lilienpalm hadde nemlig en fortid som guvernør i den danske kolonien Trankebar på Koromandelkysten i India. Herfra var også ”morianerne” kommet.

Gjennom store deler av 1700-tallet var det betydelig prestisje knyttet til det å ha svarte tjenere. Så også i Norge, der rikfolk som Bernt Anker i Kristiania og Hans Herlofsen i Arendal begge hadde en mannlig tjener av afrikansk opprinnelse. Stiftsamtmann Lilienpalm overgikk dem tydeligvis når det gjaldt antallet, men han var da heller ikke noen hvem som helst.

For så vidt var Johan Sigismund Hassius, som han het før han ble adlet i 1718, et levende eksempel på den ”beqvemmelighed” selveste Ludvig Holberg pekte på som en av fordelene ved å ha kolonier, ”nemlig at fornemme folk, som ere bragte udi armod, og blues ved at leve udi fædernelandet, finde deres regning ved at komme hen udi en anden Verden, hvor de enten uden haanhed leve deres øvrige tid, eller, hvilket ofte skeer, komme bemidlede tilbage”. Fra han på grunn av sin store gjeld rømte fra Kristiania i 1691 og frem til han ble utnevnt til stiftamtmann i Kristiansand i 1718, ble Lilienpalm en rik mann. Han la gullegget i 1704 da han ble utnevnt til guvernør i Trankebar, kolonien som forsynte Danmark-Norge med krydder og tekstiler fra Østen – og sultanatet Acheh på Sumatra med slaver. Noen spesielt ettertraktet tjeneste var guvernørposten ikke, men Lilienpalm visste å utnytte den til sin fordel – samtidig som han var en pliktoppfyllende embetsmann. Flere har sådd tvil om det siste, stort sett med henvisning til den langvarige konflikten som Lilienpalm hadde med den pietistiske misjonæren Ziegenbalg, der sistnevnte fikk formidle sin versjon av historien i stadig nye bokopplag på flere europeiske språk. Kildene viser imidlertid at den senere stiftamtmannen lojalt fulgte opp de ordrene han fikk fra Ostindisk Kompagni hjemme i København.

Direkte uklokt – som finansielt grep betraktet – var neppe heller hans valg av ektefelle. Anna Undal, som han giftet seg med samme år som han ble utnevnt til guvernør, var datter av den mektige Kristiansandskjøpmannen Laurits Andersen Undal. Hun var enke – hennes avdøde mann het Jørgen Bjørn og hadde også vært guvernør i Trankebar. Anna hadde truffet Jørgen Bjørn hjemme i Kristiansand, der han var sjef for galeiverftet frem til han reiste til India.

Da Anna Undal og Lilienpalm residerte i Trankebar, hadde byen omkring 6000 innbyggere. Bare 250 av dem var europeere. Hvor sammensatt befolkningen var, får man en oppfatning av ved å se på de forskjellige trossamfunnene i byen. På den tiden da Lilienpalm var guvernør, fantes det i Trankebar en dansk og en ”malabarisk” lutheransk kirke, en katolsk kirke, en moské og fem pagoder. De tre første ”sorte” som ble døpt i Trankebar (i 1707) var Lilienpalms ufrie tjenere, som fikk døpenavnene Christian, Fredrik og Conrad.

Det gir noe av bakgrunnen for at den nyutnevnte stiftsamtmannen – som var blitt adlet i 1718, delvis som belønning for tjenesten i India – og hans hustru kom seilende med et tjenerskap av ”morianer” til Kristiansand.

Lilienpalm døde i embetet i 1729. Det store huset hans i Østre Strandgate gikk med i bybrannen i 1734, og enken Anna Undals tap ble satt til imponerende 5000 riksdaler. En innførsel i kirkeboken datert 7. mars 1742 forteller at ”velbaarne nu sal. frue, Anna Larsdatter Undal, sal. Stiftamptmand Johan Sigismund Lilienpalms”, er død, 76 år gammel, og nedsatt i Undalslektens gravkammer i domkirken.

Kildene forteller ikke hvor det ble av stakkars Catharina. Og Casper? Man kan jo håpe at han fant en trygg havn et sted, kanskje til og med på den fjerne Koromandelkysten, der vi får tro at han hadde sin bakgrunn.