Suldalssmedene

På Stråpa, langt inne i Suldal i Ryfylke, kom et spesielt vikingtidsfunn for dagen for femti år siden. Det var ikke første gang bøndene ved Suldalsosen traff på oldsaker, men nå hadde Gaute Stråpa gjort et funn litt utenom det vanlige. I graven som han uforvarende hadde åpnet, lå det nemlig blant annet flere smedredskaper. ”Smedgraver“ av denne typen er nokså uvanlige, men nettopp fra Ryfylke har vi flere av dem, og det krever en forklaring.

Det er flere interessante trekk ved vikingtidsmaterialet fra fjord- og dalbygdene mellom Stavanger og Haugesund. En fellesnevner for mange av disse funnene er at de har sammenheng med jern og smiing. Ikke bare er det flere gravfunn som inneholder så mange redskaper til metallbearbeiding at de kvalifiserer til betegnelsen smedgrav. I kommuner som Suldal, Hjelmeland og Vindafjord er det også funnet flere spesielle typer av sverd og spydspisser av jern fra 900-årene som det også kan være grunn til å se i sammenheng med smiing. Det dreier seg om våpen dekorert med teknikker som antagelig ble innført fra kontinentet i løpet av vikingtiden, slik arkeologen Irmelin Martens har foreslått.

Ryfylke er ikke det eneste distriktet der smedene markerer seg i vikingtidens gravskikk gjennom at redskaper og utstyr som tenger, ambolter, støpeformer og digler havner i gravene. Det er klynger med slike graver blant annet i søndre Vestfold, i øvre Telemark, på Voss og i indre deler av Sognefjorden. I flere tilfeller opptrer smedgravene i karakteristiske konsentrasjoner sammen med f. eks. utvekslingsredskaper i form av skålvekter og vektlodd. Slik er det i Vestfold, der funnene ”sprer seg som ringer i vannet rundt Kaupang og oppover langs Lågen,” som Charlotte Blindheim har pekt på. Smedgravene i Kaupangområdet hører til blant de rikeste i landet, og det er ingen urimelig tanke at de står i en nokså direkte sammenheng med handels- og håndverksvirksomheten på Kaupang. Når det gjelder våpen, har Martens foreslått at sverd av den såkalte H-typen kan være produsert i vikingtidsbyer som Kaupang, Hedeby og Birka. H-sverdene er den vanligste sverdtypen på Kaupang. Tilsvarende klyngevise spredningsmønstre andre steder kan vise vei til flere miljøer der markedsbasert utveksling og håndverksproduksjon foregikk i vikingtiden.

Andre ganger er det smedredskapene som alene dominerer slike funnkonsentrasjoner – som på Voss og i øvre Telemark, og i noen grad også i Ryfylke, iallfall i de indre bygdene der. Hva slags miljøer kan det være vi har for oss i disse tilfellene? Er det ikke en nærliggende tanke at det dreier seg om ”smedbygder” – områder med særlig sterk smedtradisjon, med mange og dyktige smeder, og der spesialisert metallbearbeiding, ikke minst våpenproduksjon, fant sted? Lokaliseringsfaktorer kan ha vært tilgangen til markedsplasser eller andre avsetningsområder i form av stormannsmiljøer, men helt sikkert også nærheten til råvaren, den ettertraktede myrmalmen.

Blindheim og Martens har trukket frem to smedgravsmiljøer i henholdsvis øvre Telemark (Morgedal) og på Hedmarken (Løten). Begge steder forekommer også dekorerte sverd- og spydtyper fra 900-årene. Martens mener at de metallbearbeidingsteknikkene som disse funnene vitner om, ble innført til Skandinavia i løpet av vikingtiden. Flere typer praktsverd og -spydspisser ble etter hennes oppfatning fremstilt flere steder i Norden, og av et begrenset antall smeder. Ryfylke peker seg ut som et annet, like distinkt miljø. Der er det sverd med innlagte striper av sølv eller bronse på hjaltet og av og til med mønstersmidde klinger som opptrer. Spydspissene har metallinnlegg på falen.

Nærheten til jernressursene må altså ha vært av betydning for hvor vi finner disse smedbygdene i vikingtiden. Det er ikke vanskelig å forestille seg at det er jern fra den omfattende jernvinna i Åmot, Valdres og Gausdal som har funnet veien til Mjøsbygdene og blitt videreforedlet i smier i dette området. Like nærliggende er det at råjern fra Setesdal Austhei har havnet i Morgedal hos spesialistene der. Og sannsynligvis har også mestersmedene i Ryfylke fått jernet sitt fra de rike forekomstene på Hovden i Bykle og andre steder i øvre Setesdal, der det inntreffer et oppsving for jernvinna nettopp på 900-tallet.

Fra gammelt av gikk jo den raskeste veien fra jernutvinningsdistriktene sør for Vidda og ut til kysten nettopp denne veien. Bykle hadde tradisjonelt utstrakte forbindelser med Vinje i øst og Suldal i vest, men mindre kontakter sørover til Sørlandskysten. For teledøler og setesdøler var ”fjordene og dalførene livsviktige løyper som forkortet det ubarmhjertig værharde snaufjellet til noen få, overkommelige mil,” som én forfatter skriver. Det er ingen grunn til at det skulle være annerledes i vikingtiden.