Vikingenes piratkopier

I slaget på Stiklestad kastet Olav den hellige fra seg det gullprydede sverdet sitt, Neitir, da han ble såret. En svensk mann som hadde fått sitt eget sverd knekt, plukket opp Neitir og kjempet videre med det. Helgenkongens sverd gikk siden i arv fra far til sønn i den svenske stormannsslekten, og historien om sverdet fulgte med. Men historien om Neitir slutter ikke der – etter hvert kom sverdet til å eies av en av væringene i Konstantinopel, og ble til slutt kjøpt av keiseren selv og plassert over høyalteret i Olavskirken der i byen.

Så langt Håkon herdebreis saga. To forhold er verdt å merke seg i sagafortellingen: Det mest åpenbare er kongens praktsverd og dets seiglivede karriere, som er den egentlige historien. Men en passant får vi også høre om et sverd med en helt annen skjebne, og formodentlig av en ganske annen kvalitet – nemlig den ikke navngitte svenske krigerens sverd. Det brast i løpet av slaget, mens Neitir ikke en gang ble ødelagt da kongen brukte det mot Tore Hunds magiske usårbarhetskofte. Det var nemlig forskjell på sverd i vikingtiden – ved siden av sagnomsuste kvalitetsvåpen som Neitir, fantes en langt større gruppe av mer ordinære, av og til riktig dårlige sverd. Og det viser seg at man i utstrakt grad pyntet på dårlige våpen slik at de skulle se ut som utenlandske kvalitetssverd. Svindel, ville vel noen kalle det. Var det kan hende et slikt sverd som brast for svensken?

Det er først og fremst fra gravfunnene at vi har kjennskap til vikingtidens sverd. Bare fra Norge er det nærmere 4.000 vikingtidssverd samlet i små og store museer innenlands og utenlands. Siden sent på 1800-tallet har arkeologer diskutert sverdene, og ikke minst har proveniensspørsmålet vært et sentralt tema. Det oppstod nokså tidlig en konsensusoppfatning om at visse sverdtyper var utviklet og produsert her hjemme og andre, spesielt de såkalte praktsverdene, var importerte, noen fra angelsaksisk og andre fra frankisk område. Men det har lenge vært klart at mange detaljer i dette bildet neppe kunne stemme. Ta nå sverd av den såkalte X-typen, en nokså si simpel variant fra sen vikingtid. Den kunne man kanskje tro var en hjemlig, nordisk type, men det har vist seg at slike sverd er funnet over store deler av Europa. Eller ta de såkalte H-sverdene fra 800-årene – de har tradisjonelt blitt regnet for nordiske etterligninger av frankiske originaler, men Oslo-arkeologen Irmelin Martens mener at de er utført i en teknikk som neppe noen behersket i et slikt omfang i Norden på et så tidlig tidspunkt.

Når vi snakker om typer av disse våpnene, er det rent faktisk håndtakene som menes. Det er nemlig variasjoner i utformingen av sverdhåndtakene som er grunnlaget for hele typeinndelingen. Men det er også en viss kulturhistorisk begrunnelse for å holde håndtak og klinge adskilt. I mange graver fra perioden er det nemlig lagt ned løse håndtak, og det finnes enkelte heldige funn av klinger uten påsatte håndtak, så det er hevet over tvil at man faktisk kunne flytte over et håndtak fra én klinge til en annen. Det viser seg også at en hel del av de sverdhåndtakene som ble hentet i England eller Frankerriket, ble montert på klinger av dårlig kvalitet. Resultatet: Sverd som så ut som dyre merkevarer fra Kontinentet, men som brast ved første og beste (verste!) anledning.

Nylig kunne engelske forskere dokumentere at dette foregikk i stor utstrekning i vikingtiden, og også som bevisst falskneri. Alan Williams og Tony Fry tok for seg sverd av frankisk type, og der klingene er prydet med innskriften ”Ulfberht”, som trolig er et fabrikkmerke fra en våpensmie på frankisk område. Ulfberht-sverdene er av høy håndverksmessig standard og av kvalitetsmetall. De er gjerne mønstersmidd, dvs. at mange lag stål er sammenføyd, slik at det når den ferdige overflaten poleres, fremkommer et karakteristisk mønster. Utbredelsen viser at disse sverdene har vært meget populære, også i Norge, og et godt synlig statussymbol. Men de engelske forskerne fant at en del av de Ulfberht-sverdene de undersøkte, faktisk var av elendig kvalitet. Mens de ekte Ulfberht-sverdene inneholdt hardt høykarbonstål som var laget med en teknologi som man hittil har ment kun fantes i Sentral-Asia på denne tiden, var andre ”Ulfberht-sverd” etterligninger fremstilt med hjemlig teknologi. Herdingen foregikk i disse tilfellene ved at det rødglødende bladet ble stukket i kaldt vann, noe som gav skarpe egger, men gjorde stålet håpløst sprøtt. Disse dårligere klingene var imidlertid også blitt utstyrt med fabrikkmerker som skulle tilkjennegi frankisk opprinnelse!

Mange vikinger har gått rundt med slike nordiske piratkopier av dyre, frankiske våpen. De så like fine ut som originalene, og har ganske sikkert vakt like stor beundring som disse. Men når det ble blodig alvor, gikk det antagelig ofte som det gjorde med svensken på Stiklestad. Og få var nok like heldige som han, som hadde et reservevåpen av kongelig type innen rekkevidde…