Gå til hovedinnhold

Det SpangerEjdske Canal Anlæg

”Man kunne ro tvers over Remesfjorden, holde fram langs sydspissen av Imsøy, ro det lille stykke over Njervefjorden og gå i land på Spangereid. Over eidet kunne man gå på en halv time, og på den andre siden kunne man igjen finne robåter og fortsette gjennom Ullerøysund inn til Eikvåg. Det var den hurtigste og sikreste måten å komme fram på.

Kaperkapteinen hadde gjort opp dette bestikk på et øyeblikk, og kommanderte ti av kapergastene i båten, mens han overga kommandoen over kaperen til sin venn Andreas, som fikk se å handle etter beste skjønn.

Selv overtok han kommandoen over båten, som ble bemannet med de beste skyttere om bord, deriblant de to siredølene, Atleguttene og ”Tomstad-Løva”. Det tok ikke lang tid å bli klar til avgang, og etter en forsert roing sprang mannskapet etter en god halvtimes forløp i land på Spangereid.

Det var imidlertid blitt mørkt, og kapergastene hadde et temmelig besværlig veistykke foran seg. Det flate landet som strekker seg ned mot bukten på den ene siden av eidet, der de gikk i land, var forholdsvis lett å passere tross mørket. Det lå noen muddergraven i veien som var overskåret av det kanalanlegg som nettopp da var under arbeid for å gjennomskjære eidet, og det lyktes ”Tomstad-Løva” å komme på hodet i en av disse gravene og miste muskedunderen sin, et våpen han kunne skyte et halvt snes rendekuler med om gangen. Den barske gasten lyste da også noe som liknet alt annet enn velsignelser over kanalen, der som kjent heller ikke hadde den lykke å bli ferdig – men for øvrig inntraff det ingen større forsinkelser. I løpet av et kvarter nådde kapergastene foten av den åsryggen de skulle over for å nå ned til sjøen på den andre siden av eidet.”

Episoden er hentet fra Constantius Floods "Under Kaperflag" fra 1895. Gravene som "Tomstad-Løva" snublet ut i, er de såkalte "Billes grober" i Spangereid.

En gang i jernalderen ble det gravd en kanal over Spangereid. Etter at landhevningen gjorde jernalderkanalen ubrukelig (kanskje så tidlig som i vikingtid) har man flere ganger lekt med tanken om å kanalisere eidet på ny. Under Napoleonskrigene ble det faktisk bestemt å grave en kanal over Spangereid, men i 1811 ble prosjektet stoppet av kong Frederik den sjette. Bakgrunnen var at arbeidene viste seg å bli dyrere enn planlagt, samtidig som forsyningskrisen og trusselen fra Sverige gjorde at ressursene måtte settes inn andre steder enn på Sørlandskysten.

De forsenkningene vi i dag kan se i dette området, skriver seg fra prøvegravninger som ble foretatt i 1810 for å klarlegge om det var praktisk mulig å kanalisere eidet. Ansvarlig for dette arbeidet var kapteinløytnant Michael Bille, og det er hans navn som fremdeles er knyttet til ”Billes grober”.

I 1807 var det dansk-norske rikets hovedstad, København, blitt bombardert av engelske krigsskip, som dessuten hadde ”ranet” store deler av den danske flåten. Kort tid etter ble Danmark-Norge alliert med Napoleons Frankrike i kampen mot England, og i 1808 erklærte den danske kongen krig også mot Sverige. Etter angrepet på København kom en engelsk marinestyrke til Kristiansand for å erobre et dansk orlogsfartøy som lå der. Kapteinløytnant Michael Bille på Frederiksvern (dagens Stavern) ble beordret til Kristiansand med seks kanonbåter for å komme byen til unnsetning. Da engelske krigsskip utover i 1808 fortsatte å plyndre de små uthavnsamfunnene på Sørlandskysten, ble kystforsvaret styrket og en egen skjærgårdsflåte av små kanonbåter stablet på bena.

Kanonbåtene skulle blant annet beskytte Kristiansand og andre byer mot engelske angrep, sikre kystbefolkningen mot plyndring og trygge transporten av korn og matvarer langs kysten. Det var påkrevd at kanonbåtene kunne flyttes raskt, og Lindesnes viste seg å være et alvorlig hinder i så måte. Båtene ble ofte hindret av uvær og liggende lenge i Svinør eller Korshavn.

Slik oppstod tanken om en beskyttet led innenskjærs, og det var duket for prosjektering av en kanal over Spangereid.

Sjefen for den kristiansandske kanonbåtflotiljen var nå Michael Bille (1769-1845). Han hadde utmerket seg da den engelske orlogsbriggen Seagull ble skutt i senk ved Flekkerøy i juni 1808, og hadde dessuten familieforbindelser til det mektige Admiralitetskollegiet i København. Trolig var det derfor Bille fikk ansvar for kanalprosjektet i Spangereid, ”det SpangerEjdske Canal Anlæg”.

Den planlagte kanalen

I 1810 ble det bestemt at kanalen skulle bygges, og samme år foretok ingeniører og soldater under Billes ledelse undersøkelser av terreng- og grunnforholdene i Spangereid med sikte på byggestart i 1811. Grunnboringene ble utført med håndbor som ble sveivet ned i grunnen til 4- 5 meters dybde. Det er sporene etter disse prøvegravningene som i dag vises som ”Billes grober”.

Bille mente at kanalen måtte gå fra Lenesfjorden over eidet til Båly, altså omtrent der den nåværende kanalen ligger. Den prosjekterte kanalen var tilpasset datidens krav, og størrelsen var bare en tredjedel av dagens Spangereidkanal. Dybden skulle være 8 fot (2,6 m), og bredden i toppen 32 fot (10 m). Bille mente at det hele ville komme på 20.000 riksdaler, og at arbeidet kunne fullføres i løpet av 6 til 8 uker. Investeringen ville raskt betale seg, mente Bille:

”Dette anlegg har den fordel for andre forsvarsanlegg, at det ikke bare gavner i krigstid men forblir å gavne i fredstid. Og særlig i fredstid vil det sikkert rikelig betale seg, i krig betaler kanalen seg inn mange ganger. … Fordelene for krigstid ved Spangereid åpning er så store og klare at det synes utillatelig å utvikle dem, siden de er åpenbare uten forklaring.”

Noe senere i 1810 ble det lagt frem en endret plan. Man hadde kommet til at det var nødvendig med en høy beskyttelsesmur i Båly, og kanaldybden var økt noe. Nå ble også kostnadsoverslagene kraftig justert, og totalsummen ble angitt til nesten tre ganger så mye som i Billes opprinnelige overslag. Utstyr som vannpumper og muddermaskiner måtte til, og bidro til å heve summen.

Det ble ikke noe av kanalen over Spangereid i den omgangen. Kostnadene ble for store. Kong Frederik selv avsluttet prosjektet høsten 1811, og viste til at kanalen ville koste ”især udj nærværende tidspunct, saare betydelige summer og være udsat for mangfoldige vanskeligheder”. Ikke bare var statsfinansene anstrengt, gravearbeidene var også mer tidkrevende enn forventet og det var knapphet på utstyr og mannskaper. Dessuten var den militære situasjonen enn annen enn tidligere i krigen – man fryktet et svensk angrep og ønsket å samle kanonbåtene lenger øst på kysten.

Kommentarer

Listalending sa…
Interessant med kanalen frå jernalderen. Om lag kva tid reknar ein med at han blei graven ut? Og var han bare for mindre båtar, eller kunne til dømes større vikingeskip au gå gjennom kanalen? Viss ikkje landheving alt då hadde øydelagt kanalen.
Kanalen er antagelig gravd i romertid eller folkevandringstid. Bredden og dypden har vært stor nok til at roskip fra denne perioden kunne gå gjennom kanalen. Jeg tviler på at kanalen kunne brukes i vikingtiden - dersom den var i bruk, måtte nok fartøyene trekkes gjennom ved bruk av tau. Men størrelsen ville ikke ha vært noe problem.

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…