'The time has come,' the Walrus said,
'To talk of many things:
Of shoes — and ships — and sealing-wax —
Of cabbages — and kings —
And why the sea is boiling hot —
And whether pigs have wings.'
Lewis Carroll: The Walrus and the Carpenter

13 juli 2009

Fortidslengt i fortiden

Fascinasjon over antikviteter og oldsaker er langt fra å være noe moderne fenomen. I det arkeologiske materialet fra jernalder og vikingtid er det mange eksempler på at materielle levninger fra fortiden var meningsbærende for datidens mennesker.

Ta nå for eksempel gravskikken i vikingtid. Den oppviser stor variasjon, og et aspekt ved denne variasjonen er hvordan vikingtidens mennesker plasserer sine døde ut i landskapet. I eldre jernalder hadde normen, selv om unntakene var mange, vært at ens døde ble stedt til hvile på en gravplass nær bebyggelsen. Gårdsgravfeltene mange steder i landet tilhører gjerne denne perioden, og det samme gjør ofte ”bøgravene” på Vestlandet. De ligger vanligvis i synsavstand fra den samtidige bebyggelsen.

Slik er det også av og til i vikingtiden, men det er slående hvor ofte det ikke er tilfelle. Nå møter vi nemlig graver i helt andre kontekster. Det er riktignok nokså utbredt med sekundærgraver i eldre hauger eller i nyanlagte gravhauger plassert ved siden av gamle gravmonumenter som ikke hadde vært i bruk på atskillige århundrer. Men hva skal man si om graver plassert i hustufter på for lengst nedlagte gårder, i gamle nausttomter eller ved ferdselsveier? Det er nemlig også et særmerke ved vikingtidens gravskikk.

Eksemplene er mange. Kommer du på E39 sørfra i retning Stavanger, kjører du ved Vikeså i Bjerkreim tvers gjennom et stort gårdsanlegg fra romersk jernalder og folkevandringstid. Minst et par hundre år etter at stedet var blitt fraflyttet, fant man på å gravlegge en kvinne i én av de forlatte hustuftene. I Spangereid i Lindesnes ble en død kvinne tidlig på 800-tallet plassert i veggen på et naust som for lengst var falt i staver. I Vanse på Lista var én eller flere personer blitt gravlagt inntil en skålgropstein i århundrene forut for Kr. f. En mannsgrav ble plassert inntil den samme steinen i 700-årene, og det ble kastet opp en stor gravhaug som skjulte både skålgropsteinen og gamle og nye graver.

Det ser ut til at det for folk i vikingtiden – for en del av dem, i alle fall – har vært viktig å forholde seg aktivt til de fysiske sporene fra henfarne generasjoner.

Det var ikke bare monumenter og spesielle steder i landskapet som ble gjenbrukt. I gravene finner vi av og til at man har lagt ned gjenstander som må ha vært rene antikviteter på det tidspunktet gravene ble anlagt. I Strand i Ryfylke hadde en mann som ble gravlagt på 900-tallet fått med seg et rikt utstyr av våpen og redskaper over i det hinsidige. Men blant gravgodset lå også en grønnsteinsøks fra steinalderen. I så måte har Strandgraven en god del paralleller. I en kvinnegrav i Aurland i Sogn og Fjordane lå en 3.000 år gammel øks, mens en pilspiss av flint var blitt plassert i en vikingtidsgrav på det store Lundegravfeltet ved Farsund, for bare å nevne et par eksempler.

Om forekomsten av fossiler i vikingtidsgraver hører med i denne sammenhengen, kan vel være tvilsomt. Men det kan være grunn til å nevne at forsteinede sjøpinnsvin opptrer i et lite antall kvinnegraver her i landet.

Antikviteter i arkeologiske kontekster er ikke et rent vikingtidsfenomen, men forekommer også blant annet i folkevandringstid, og ikke utelukkende i graver. Da Anders Hagen undersøkte ødegårdsanlegget i Sosteli i Åseral i årene etter 2. verdenskrig, fant han to steinøkser fra yngre steinalder, begge åpenbart lagt ned med hensikt i folkevandringstid – én i en gravhaug og én i en hustuft. På den jevngamle Ullandhaugsgården ved Stavanger lå en flintdolk fra bronsealderen inne i én av hustuftene. En steinøks fra slutten av eldre steinalder ble under en utgravning på Opstad i Tune funnet i en urørt grav fra romertid eller folkevandringstid. Øksen må ha vært nærmere 5.000 år gammel da den ble lagt i graven i Østfold, og det dreier seg ganske sikkert om en gjenstand som var blitt funnet i jorden.

Hvorfor har man så vært opptatt av gamle minner og funn? Vi får en antydning i de senere sagakildene når de skildrer haugbrott i vikingtiden. Da handler om legitimering av ulike rettigheter, eiendomsrett til land og rike osv., slik som når Olav Tryggvason lot grave ut den eponymiske kong Augvalds grav på Avaldsnes på Karmøy. Nettopp i den omskiftelige vikingtiden har det – som i folkevandringstiden – vært maktpåliggende å hevde sin rett til rike, gård og grunn gjennom å knytte forbindelser med fortidens monumenter og gjenstander. Man skaffet seg rett og slett historiske røtter ved å gravlegge sine døde i eller ved gamle minnesmerker, eller ved å legge gjenstander som man antok hadde tilhørt forfedrene, i gravene.

Selv haugbyggingsskikken er en dialog med det forgangne. Å bygge store jordhauger over sine døde, var noe man hadde holdt på med i eldre bronsealder, men skikken får en renessanse i romertid og folkevandringstid, og igjen i vikingtid. Mange av de antikvitetene som finnes i graver fra vikingtiden, er nettopp fra den første store haugbyggingsperioden. Kanskje skriver en del av dem seg også fra ”utgravninger” av gamle gravhauger?

5 kommentarer:

Kjell sa...

Utrolig spennende "fenomen". Du nevner jo dette med hevding av ættegard, hvilket nok har vært sentralt. Jeg kommer også til å tenke på f.eks. neolittiske økser som amuletter... Dette går selvsagt mer eller mindre hand i hand, men på mange garder har slike gjenstander vært brukt som "fødselshjelpere". Vi kjenner jo oppfatningen om at steinøkser var lykkebringende tordenkiler, og for bare dager siden fikk jeg fortalt at man for en del år siden fant en skafthulløks hengende som en antikvarisk "hestesko" på en fjøsdør. Dette funnet ble gjort i ei midtnorsk fjellbygd som inntil da ikke hadde noen kjente funn av denne type. Et moderne eksempel på "gjenbruk" av gamle artefakter.

Anonym sa...

Veldig spennende artikkel! Ångende gårdsanlegget på Ullandhaug i Stavanger, så ble flintdolken funnet under et av ildstedene i det 'mest brukte' huset på gården. Den ble altså intensjonelt nedgravd i gulvet. Dolken er faktisk å finne i utstillingen til AmS, og er merket 'tordenskil'.

I tillegg lå det i folkevandringstid en stor gravhaug fra tidlig bronsealder bare et steinkast unna gårdsanlegget. Den ene fegaten det ble funnet rester av strakk seg rett imot graven idet gjerdene spredde seg. Fegaten hørte til det samme huset som dolken ble funnet i.

RS sa...

Synes også det er interessant at det er funnet to tynnakka økser i flint fra Trondheim innen middelalderbyen. Uttrykk for noe av det samme? Eller borgerskapet som tidlig begynner å samle kuriosa?

Anonym sa...

Ble ikke flintøkser og pilspisser osv. i nyere tid tolket (av eierne/nedleggerne) som "torekiler", og brukt som beskyttelse mot lynnedslag?

Har for meg at jeg har lest at også forsteinede sjøpinnsvin hadde en beskyttende funksjon (også dette i nyere tradisjon).

- Mirabella

Frans-Arne H. Stylegar sa...

Jo, Mirabella, det har du rett i. Husker at en kjent sosialantropolog hadde en slik "tordenkile" i grunnmuren på sin hytte i Østfold.

I grenseland

Hvordan har gårdene rundt i landet fått grensene sine? Dagens grenser kan ha en skiftende historie bak seg – ofte preget av strid og uenighe...