Trell og frihals

Nasjonalmuseet i Dublin: Blant funnene fra vikingenes ”Dyflinn” er utstilt en kraftig lenke av jern, i én ende er festet et halsjern. Gjenstanden er et synlig og i sin praktiske enkelhet rørende vitnesbyrd om trelleholdet i byen. I Dublin fantes et betydelig slavemarked, der skandinaviske så vel som irske høvdinger solgte og kjøpte tilfangetatte treller. De skriftlige kildene har nokså mye å berette om slavehold og -handel i vikingtiden. Halsjernet fra Dublin er derimot én av få arkeologiske levinger etter det omfattende trelleholdet som de skriftlige kildene forteller om. Slik har i hvert fall bildet vært frem til nå.

I siste nummer av det alltid interessante svenske tidsskriftet Fornvännen stilles det imidlertid spørsmål ved den tradisjonelle oppfatningen, og artikkelforfatteren trekker frem et nokså lite påaktet arkeologisk materiale som kanskje setter saken i et noe annet lys.

En irsk kilde forteller historien om en viss Murchad. Han var irsk, gift og hadde en datter. Murchad ble omkring 880 tatt til fange av vikinger, fraktet til Corbridge i Northumbria og solgt som slave til et nonnekloster. I løpet av kort tid hadde han forført ikke så rent få av nonnene, og etter hvert fikk han gjort klosteret om til et veritabelt bordell. Til slutt ble han – slik måtte det jo gå! – kastet ut av klosteret, plassert i en liten båt uten årer og sendt ut på det åpne havet. Der ute ble han plukket opp av vikinger, som solgte han som slave på ny, denne gangen på et marked i Sachsen. Kjøperen var en enke, betalingsmiddelet falske penger. Murchad innynder seg hos enken også, og etter mange flere viderverdigheter reiser han tilbake til kone og barn i Irland.

Mange av kildebeleggene for slaveri og handel med mennesker i vikingtiden er anekdotiske, som denne fra Irland. Trelldom og ufrihet var en selvsagt del av tilværelsen, og kvalifiserte ikke i seg selv til refleksjon eller erindring. De gangene vi får nærmere opplysninger om slaveriet, er det derfor i form av et bakteppe for ekstraordinære hendelser. Eksempelvis fortelles det i Vita Rimberti om Hamburgbispen Rimbert som befinner seg i Hedeby når et følge av sammenlenkede slaver kom til byen. Blant slavene var en nonne som påkalte Rimberts oppmerksomhet ved sin høylytte salmesang. Kilden forteller så at nonnen og biskopen gjennom felles bønn fikk kvinnens halslenke til å briste. Are Frode gjengir en tradisjon om at det islandske Alltinget ble etablert i 930 på jord som hadde tilhørt Thorir kroppinskeggi på gården Bláskógar, men som var blitt beslaglagt da denne hadde drept naboens trell, Kolr. Derfor, skriver Are Frode, hører det også vedskog og hestebeite til tingstedet.

Vi hører også om det som fremstår som regulære nordiske slaveraid mot steder i Irland i flere omganger, og arabiske kilder skildrer de skandinaviske rus’ transporter av slaver og andre varer på de russiske elvene. De samme forfatterne nevner at rus’ viktigste handelsvarer var pelsverk og nettopp slaver. Hvilket omfang trelleholdet hadde i Norden, er vanskelig å si. Fra England viser en kilde som Domesday book fra 1080-årene at ni prosent av befolkningen på det tidspunktet var slaver. Trolig har ufri arbeidskraft spilt en stor rolle også her hjemme, ikke minst i jordbruket. Frostatingsloven regner for eksempel med tre treller på en jevnt god gård, til bruk for en blind mann. Trellene ble brukt til tunge og nedverdigende arbeidsoppgaver. Eddadiktet Rigstula forteller at de grov grøfter, ryddet reiter, bar ved og høy, gjødslet åkeren, alte opp griser og stakk torv. Av diktet fremgår det at trellene ble regnet for å være stygge, dumme, feige og upålitelige. Som det heter i Rigstulas beskrivelse av Træl, her i Ivar Mortensson-Egnunds nynorske gjengivelse: ”Hendene hadde skrukkut hud, kropne knoklar, [kartnaglar ljote] og digre fingrar. Fælt var andlet, lut-ryggja var han, med lange hælar”.

Men hittil har det altså vært nokså få rent arkeologiske bidrag til kunnskapen om vikingtidsslaveriet. Det er dette Ny Björn Gustafsson forsøker å bøte på i siste utgave av Fornvännen. I sin jakt på arkeologiske spor etter trellehold og -handel tar han utgangspunkt i heldige funn som halslenken fra Dublin og de skriftlige kildenes – slik som Vita Rimbertis – beskrivelser av lenkede slaver. Halsjernet fremstår som en sentral del av slavestatusen – både praktisk og symbolsk. En frigitt trell ble befridd fra jernet, han ble frihals, som i kristen språkbruk ble til frelse. Fra museumsmagasinene plukker Gustafsson frem flere halsjern av lignende type som det fra Dublin, blant annet fra vikingtidssentra som Hedeby og Birka. For disse gjenstandene har faktisk en større utbredelse enn antatt, og det er lett å si seg enig med Gustafsson i at det nok ligger mange jern rundt omkring som er feilklassifisert. Dessuten viser han at selve teknologien som ligger til grunn for ufriheten forble uforandret gjennom mange hundre år – lenker og jern som ble benyttet til slavetransporten over Atlanteren på 1700-tallet, er til forveksling lik den 800 år eldre halslenken fra vikingenes Dublin. Gustafsson spør så om ikke det samme er tilfelle med håndjern og fotlenker, og han viser en rekke eksempler på lenker, jern og låser som tradisjonelt er blitt tolket som hesteutstyr, men som etter hans oppfatning like gjerne kan ha vært brukt til treller.

Blant annet trekker han frem et innholdsrikt mannsgravfunn fra Kalvatn i Volda, som viste seg å inneholde en gjenstand som utgraveren tolket som en hesteklave, men som viser stor overensstemmelse med Dublinfunnet. Gustafsson spør: I en tid da mennesker kunne være eiendeler på lik linje med dyr og ting, er det da noe i veien for at man brukte det samme jernet enten man ville forhindre hestetyveri eller hindre en slave i å rømme?