24 august 2009

Lønnganger

Hemmelige, underjordiske ganger – konseptet har unektelig et skjær av eventyr over seg. Sagnkarakteren understrekes av historier som den Andreas Faye forteller fra Tønsbergtraktene, om en lønngang som skulle rekke like fra Teie på Nøtterøy til Slottsfjellet. Ethvert større middelalderanlegg – det være seg et kloster, en kongsgård, en herregård eller en by – kan skilte med tilsvarende underjordiske ganger, de fleste av dem mer eller mindre fantastiske. Svært ofte er det knyttet sagnmotiver til disse gangene. Slik er det både i Norge og i Europa for øvrig. Det er lett å uten videre avvise opplysninger om denne typen sinnrike tilfluktsveier som dikt og forbannet løgn. Men av og til kommer det små drypp som gjør at man blir – eller i det minste bør bli – litt mindre kategorisk. Nettopp det var det som skjedde ved Avaldsnes på Karmøy i 1986.

På Avaldsnes hadde folk i mange generasjoner kunnet fortelle om den underjordiske gangen som gikk mellom middelalderkirken på stedet og den gamle prestegården. Så sent som på 1700-tallet, het det seg, skulle en gutt ha tatt seg inn i gangen og krøpet et stykke innover. Men i 1986 var det bare innbitte lokalpatrioter og folk med usvikelig tillit til muntlig tradisjon som tok lønngangen på Avaldsnes på alvor. Det året støtte imidlertid arkeologene på et for dem ukjent kulturminne under bakken på parkeringsplassen ved kirken – den samme lønngangen som folketradisjonen visste å fortelle om.

Tak og vegger i den temmelig smale og lave gangen på Karmøy bestod av store heller, og taket lå ikke langt under dagens markoverflate. Funnet setter enkelte av de andre opplysningene om hemmelige, underjordiske ganger i et nytt lys. Ta nå Tannberg på Ringerike. Der ryktes det om en lønngang mellom den for lengst nedrevne middelalderkirken og runet på den gamle storgården, slik som på Avaldsnes. Verken topografi eller avstand gjør tanken helt urimelig, og med kunnskapen om Karmøy-gangen i hu, fremstår opplysninger fra 1800-årene om en hest som tilfeldig kom til å tråkke gjennom det hellelagte taket på lønngangen, som troverdige. Det samme kan sies om noen av de andre tradisjonsgangene, slik som Huseby på Lista. Men mange av de andre er like sannsynlige eller umulige fremdeles, grunnet voldsomme avstander eller håpløse topografiske forhold – Slottsfjellet tilhører denne kategorien, det samme gjør nok Kapittelkirken i Skien, Fredriksten festning og Steinvikholm.

Lønngangen på Avaldsnes er ikke datert, men regnes vanligvis for å være en del av middelalderens kongsgårdsanlegg der på neset. Avaldsnesfunnet gjør det interessant å lete etter paralleller og forbilder til denne typen av underjordiske anlegg, og det viser seg da også at slike finnes. I skrivende stund er jeg på Island, og det er nærliggende å vise til eksempler på denne typen lønnganger fra sagaøya. En nokså direkte innfallsport til det islandske materialet kan det se ut til at vi har i en underjordisk gang som etter sigende skal befinne seg på Øksendal i Sirdal. Denne lønngangen er knyttet til det lokale sagnet om de såkalte ”hyrmennene”, og gangen skal visstnok gå fra en hustuft og ned til et bekkefar.

Den mest kjente av de islandske lønngangene ligger på Keldur, og den går fra landets eldste bevarte hus og nettopp nedover til en bekk, der den munner ut. Så sant lønngangene først og fremst var ment å skulle være skjulesteder og fluktveier, gir det jo mening at utgangen også er skjult, for eksempel i skråbakken ned mot en bekk. Men i de islandske sagaene finner vi også en annen forklaring på den tilsynelatende forkjærligheten for denne plasseringen. I Droplaugssønnenes saga klager en tjenestejente over at vannet i bekken på gården var blitt så mudret at det nesten ikke var til å drikke. Man trodde det kom av at noen hadde demmet opp bekken, men sannheten var at en viss Grim var i ferd med å lage seg en lønngang opp til sin kones seng, og han kastet jorden i bekken for at det ikke skulle bli oppdaget at han arbeidet med dette. Flere sagaer forteller lignende ting, og det ser i det hele tatt ut til å ha vært nokså vanlig at disse gangene gikk fra sengen, og under bakken ut av huset, ofte altså med utløp ved en bekk. Gisle Sursson gjemte seg ved én anledning i et ”jordhus”, som er betegnelsen kildene gjerne bruker på disse underjordiske gangene, og nedgangen var nettopp under en seng.

De islandske beskrivelsene av lønnganger eller jordhus finnes vanligvis i sagaer fra den urolige Sturlungetiden på 1200-tallet, og det kan være at fenomenet hadde særlig stor utbredelse akkurat da. Men det er neppe uten betydning at sagaene faktisk plasserer mange av disse anleggene i en vikingtidssammenheng. Leter vi etter forbilder for de islandske underjordsgangene er det i hvert fall mot vikingtiden vi må rette blikket, og vi må til keltisk område, først og fremst Irland. Der er de såkalte ”souterrains” anlegg av lignende type som lønngangene. Det finnes over 1000 av dem i Irland, og en viss utbredelse har de også i Cornwall, på Hebridene og Orknøyene og i Bretagne. De irske lønngangene har vært benyttet på samme måte som de islandske. Det eneste sikkert daterte anlegget i Irland er det i Coolcran, som skriver seg fra 820-årene – og dateringen passer med en hypotese om at bruken av lønngangene øker i vikingtiden som følge av vikingtoktene. Souterrains kan være inntil 130 meter lange, og de er av og til meget forseggjorte, utgravde eller nedgravde, steinsatte eller med trekledning. De har gjerne flere kamre med smale krypganger mellom, og nisjer som er egnet til overraskende angrep på den som måtte komme kravlende. Som de islandske og norske, fører de underjordiske gangene i Irland ofte fra bygninger og vekk fra dem, for eksempel til en elvebredd. I Landnåmabok fortelles det om et herjingstog til Irland, der vikingen Leif dreper en mann i et stort jordhus og kommer seg helskinnet ut igjen med mange kostbarheter. Kan hende er det de irske souterrains som har gitt inspirasjon også til de islandske og norske lønngangene.

Bildet: Fra en arkeologisk undersøkelse av en souterrain i et ringfort i Ballygawley, Irland.

3 kommentarer:

Anonym sa...

Mellom den gamle steinkyrkja på Dale i Luster og prestegarden like ved skal det vere ein lønngang. Fortalt meg av ein som vaks opp på prestegarden i Luster.
Sjå også http://www.nrk.no/sfj/leksikon/index.php/Dale_kyrkje_i_Luster

Mads Langnes sa...

Wilhelm Frimann Koren Christie reiste gjennom Romsdals amt i 1847. I rapporten frå denne reisa skreiv han ei omfattande skildring av "Løngangen under Jorden paa Ørsten-Ejdet".

Jean sa...

Hij,

Jeg er Breton. Har du noget information om disse souterrains i Bretagne ?