15 februar 2005

Kongshauger og kongstradisjon

Har du hørt om kong Hunding på Hundingsland? Hva med kong Bring på Bringsjord, da? De er bare to av en hel rekke ”konger” som folketradisjonen i Lyngdal i Vest-Agder vet å fortelle om. Lignende tradisjoner finnes på mange steder i hele Norden. Men hvem var disse ”kongene”, og når levde de – eller er fortellingene om dem bare tøys og eventyr? Det er ikke så lett å gi entydige svar på slike spørsmål. Men som tradisjoner betraktet, er sagnene om disse og andre konger temmelig gamle, så mye er sikkert.

Vi må til utlandet for å finne samtidige skriftlige kilder som kan fortelle om begivenheter i Norden i jernalder og vikingtid. I Edda-diktene har vi imidlertid bevart kilder som inneholder muntlig tradisjon tradisjonsstoff og sagnmotiver med røtter i folkevandringstid.

Særlig er de tre Helge-diktene i Eddaen interessante i vår sammenheng. De antas å være diktet en gang i tidlig middelalder, kanskje allerede på slutten av vikingtiden, men fortellingene om kong Helge kan ha levd på folkemunne lenge før den tid. Mye i Eddaen er fellesnordisk tradisjonsstoff, men flere har ment at opphavet til nettopp Helge-diktene skal søkes i Sørvest-Norge. Tidligere riksarkivar Asgaut Steinnes mente at det var en skald fra Vest-Agder som stod bak Helge-diktene. For det er flere ting ved denne diktningen som peker mot gårder i Lyngdal.

Helge Hundingsbane
Diktenes beskrivelse av Helge Hundingsbanes helteliv gir sannsynligvis et nokså riktig bilde av jernalderens aristokratiske idealer, æresbegreper og verdensbilde. Hør bare hvordan maktene råder når Helge, som er forutbestemt til et ærerikt liv som heltekonge, blir Født ”i tiders opphav”:

I tiders opphav,

der ørner skrek,

fløt hellig regn

fra Himmelfjell:

da ble Helge

den hugprude

båren av Borghild

i Brålunde.

Natt ble i gård

norner kom,

som edlingen

alder satte:

bød ham å bli

boldest høvding

og blant helter

herligst aktes.

La med makt de

livsens tråder

mens borg ble brutt

i Brålunde:

ut de strakte

strenger gylne,

festet dem midt

i månens sal.

Øst og vest ble

endene gjemt,

der lå drottens

land imellom:

Neres frenke

ene festet,

fast bad det holde.

Ravnene som satt i trærne, gledet seg alt til at Helge skulle vokse opp og gi dem mange lik å ete. Helge fikk i navnefeste Ringstad, Solfjell, Snefjell, Sigarsvoll, Ringstø, Håtun og Himmelvang, og dertil et godt sverd.

Enkelte har villet identifisere ”Sigarsvoll” med gården Sigersvold på Lista. Det er typisk for Helge-diktene at det opptrer en mengde stedsnavn i dem, i motsetning til hva som er tilfellet med de andre diktene i Eddaen.

Da Helge var 10 år gammel, heter det i diktet at han ”vog den harde Hunding, som lenge rådde for land og menn”.

Asgaut Steinnes, som hadde familiære bånd til Lyngdal, var særlig opptatt av den tredje og siste striden Helge Hundingsbane førte, den mot Hodbrodd. I beskrivelsen av forberedelsene til slaget mot Hodbrodd er stedsnavnene mange, og Steinnes mente at flere av navnene kunne høre hjemme i Vest-Agder fra Lyngdal og vestover til Hidra.

Han skriver blant annet:

”Namnet Hundingr er føreled i namnet på garden Hundingsland i Austad sokn. Hundingsland ligg på vestsida av Grønsfjorden 18-19 km aust-søraust frå Helvig. I 1600-åri hadde Hundingsland ei landskyld på 4 ½ hud og hev etter det vore rekna for ein av dei større gardane i Bergs tingstad. Ein dag i august 1959 var eg på Hundingsland og tala med Harry Hundingsland, bonden på det eine av dei to bruki på garden. Han var med meg opp på ein haug som ligg eit stykke austanfor husi, og som dei kallar Kongshaugen. Liv Hundingsland, ei gammal kone som var død nokre år før, og som visste mykje å fortelja frå gammal tid, hadde fortalt at det i haugen låg ein konge som heitte Hunding. Frå Kongshaugen er det vid utsyn ut øver Grønsfjorden. Når vinden står inn frå Skagerak, er Grønsfjorden ein utsett stad for farty. Men nokre hundre meter sunnanfor Kongshaugen er det ei rund vik, Hundingslands-viga, med god hamn. Her låg mykje til rettes for ei segn om at det i gamle dager hadde butt ein konge på garden.”

I det første diktet om Helge Hundingsbane heter det at kong Hunding hadde fire sønner. De het Alf, Eyolf, Hjorvard og Håvard. Steinnes finner disse navnene igjen i gårdsnavnene Austad, Eiåsland og Tjersland. Håvard mener han må være tatt med for rimeffekten.

”Skalden hev gjort seg eit såvore bilete av situasjonen: Helge bur på Sigersvoll, Hundingssønene på gardar i Lyngdal og Austad,” skriver Steinnes.

Men vi kjenner et sagn til om kong Hunding. Også det er stedfestet til Hundingsland. Her er folkeminnesamleren Tore Bergstøl:

”På Hunningsland i Austad bodde kong Hunde. Han var løen. Og keisaren hadde sagt at den som kom med bod om at kong Hunde var død, den skulle døy med. Så då Hunde døde, var det ein mann som flådde han og tok skinnet rundt om seg og gjekk til keisaren. ”Å,” sa keisaren, ”nå æ kong Hunde død.” ”Dæ va dine or’ å inkje mine,” sa mannen, og så slapp han.”

Tradisjon og fornminner
Et særskilt poeng er det at flere av de stedsnavnene fra Helge-diktene som Steinnes mener å gjenfinne i kystdistriktene lengst vest på Agder, er navn på plasser der det ligger eller har ligget spesielle fornminner. Jeg tenker for eksempel på bygdeborgen Salsslottet innenfor Sigersvoll på Lista, en mektig, men for lengst ”slettet” gravhaug på Tjørsvåg i Flekkefjord og det rike oldtidsmiljøet i havnen Hundingslandsbukta i Austad.

Det er ikke utenkelig at det er disse fornminnene, som fortsatt lokker på fantasien i en, som har vært den ukjente skaldens utgangspunkt for å knytte sagn- og tradisjonsstoff nettopp til kystområdet fra Spangereid til Hidra.

Det samme kan være tilfelle med koblingen Åslaug-Kråka og Spangereid. Flere av de stedsnavnene i Helge-diktningen som Asgaut Steinnes ikke klarte å finne igjen på kartet, lever nemlig i beste velgående i nettopp Spangereid. Det gjelder i noen grad også det ”Håtun”, som er en av Helge Hundingsbanes kongsgårder, og som kanskje er det samme som den forsvunne gården ”Hogetwn” i Spangereid. Den lå på det platået der gårdene Presthus og Midtbø ligger i dag – en plassering en kongsgård verdig!

Men Hautun har vi også i Lyngdal. På eidet mellom Auglandsvatnet og Lenesfjorden ligger et sted som heter Hautun. En mengde rydningsrøyser (?) er av folkeminnet oppfattet som gravsteder etter et slag. På en holme i fjorden like utenfor er en del gravrøyser, som etter tradisjonen skal ha en viss forbindelse med Olav Tryggvason, skriver Sigurd Eikeland i sin Lyngdalsbok.

Kong Bring
Midt ute på jordet sør for E39 på Bringsjord i Lyngdal ligger en mektig gravhaug som kalles Kong Brings haug. Det er den store haugen som det er tatt et ”jafs” av i nord, og det er en av de flotteste og mest monumentale gravhaugene på hele Sørlandet.

Johannes Storaker og Ole Fuglestvedt samlet inn folketradisjoner fra Vest-Agder på 1800-tallet. De har følgende å berette om kong Bring:

”Paa Gaarden Bringsjord i Lyngdal boede engang en Konge, som hedte Bring. Paa en anden Gaard, Opsal, boede ogsaa en Konge. Disse to Konger laa altid i Strid med hinanden. Flere Borge blev opkastede, saaledes en paa Lyngdals Præstegaard og en paa ”Fantekleivvolden” paa Bringsjord. Mærker efter disse Borge sees endnu. Endelig kom det til et Slag paa Fantekleivvolden, og der faldt Kongen fra Opsal. Af bekjendte Mænd i Kong Brings Hær nævnes Didrik Verlandsson. Han havde Hestebeite paa ”Vidringsholmen”, som ligger paa Vestsiden af Lyngdalselven midtfor Aa Prestegaard.”

Langt tilbake i tid har nok Lygna og Møska hatt felles utløp i Lyngdalsfjorden. Etter som landet hevet seg – eller utgraving fant sted, ble det to elver, som kom sammen igjen ved Faret. På det smaleste og laveste punktet – Banken – har Lygna senere minst to ganger brutt gjennom og forent seg med Møska – med enorm kraft og store ødeleggelser både på Bringsjord og Møskeland, som Sigurd Eikeland har vist. En stor del av Banken, 16 favner, ble skylt bort i 1699. Den var i tidligere tider lagt opp av folk etter at elven hadde revet den bort. Nå siste gang hadde elven tatt med seg en stor del av Bringsjordneset, og ennå brøt den på Bringsjord og Møskelands jord. Nesten alle fiskeplassene og fangstinnretningene i elven var ødelagt. Banken er trolig det som i andre kilder kalles Kong Brings bro. Det må ha vært litt av et byggverk, og vi vet at det ble oppfattet som gammelt alt i 1699. Ikke rart at slike fornminner trakk til seg sagn om konger og helter!

Didrik Verlandsson eller Vidrik Verlandsson er i folketradisjonen en av kjempene til Didrik av Bern – den historiske goterkongen Theodorik den store. Vidrik er sønn av smeden Velent, Eddaens Volund smed, og en kongsdatter. Siden holmen kalles Vidringsholmen, er det nok Vidrik (og ikke Didrik) som han har vært kalt også i Lyngdal. Gårdsnavnet Vidringstad i Kvås kommer av samme navn – og det kan tidligere ha eksistert sagn om at dette var Vidrik Verlandssons gård.

Hunding, Bring og Vidrik – dette er de tre sagnfigurene som Lyngdalstradisjonen har mest å fortelle om. Men folk vet da å fortelle om flere konger! På Li ligger det f. eks. en samling gravrøyser. Ifølge tradisjonen på gården skal Skjerstadkongen og Austadkongen ha sloss, og én av dem ble gravlagt her. En gravhaug som ble gravd ut på Vemestad i 1886, gikk under navnet Konungshaugen, og der skulle Vemestadkongen Kolov være begravet. Det viste seg under utgravningen at haugen skjulte en dobbeltbegravelse fra folkevandringstid.

Historier – deres og våre
Konge eller konung er en fellesgermansk herskertittel. Det har vært vanlig å utlede ordet fra en sammenstilling av “konr” og en betegnelse for sønn, slik at ordet egentlig skal bety ”sønn av fornem, høybyrdig mann”. Men hvorfor er det så mange slike i folketradisjonen i Lyngdal – eller, rettere sagt, hvorfor er folkeminnet så opptatt av dem?

Ulike kulturer og ulike tider har høyst forskjellige oppfatninger av historien. Folk i bygdene heromkring for tusen år siden oppfattet neppe historien og tiden som en rettlinjet utvikling fra et punkt i tiden og til et annet. Det er nemlig en temmelig moderne forståelse av hva historie er. De eldste skriftlige kilder til Nordens historie handler om konger og kriger konger imellom, om helter og kjemper og om slektsrekker. I dag leser vi disse historiene mest som eventyr. Men i samfunn og kulturer av en bestemt type, blir fortellinger om konger og store slag med god grunn oppfattet som virkelig historie, ja, som den eneste virkelige historie – slik det blant annet er påpekt av antropologen Marshall Sahlins.

Grunnen er en mentalitet som setter likhetstegn mellom kongens eller høvdingens liv og vandel, og livet og skjebnen til samfunnet som helhet. I en slik heroisk historieoppfatning samles samfunnets ulike forbindelser til andre grupper og geografiske områder i herskerens person: Høvdingens ekteskapsforbindelser er allianser mellom riker, hans gavebytte med andre høvdinger er handel, og en urett begått mot høvdingen, er en urett begått mot hele folket, og dermed årsak til krig. Tiden måles i herskerens slektsrekker, ettersom samfunnets kollektive historie hviler på dynastiske tradisjoner. I ritualer og i politiske sammenhenger kan tradisjonene manipuleres og fortolkes av spesialister som er knyttet til det herskende dynasti. I vår sammenheng er det rimelig å tenke på skaldene.

Eddadiktene og sagnene om kongene Bring og Hunding gir selvsagt ikke noen nøyaktig, ”objektiv” beskrivelse av forholdene på Agderkysten i eller forut for vikingtiden. De er heller ikke samtidsbeskrivelser. Det er tradisjoner vi har med å gjøre. Tradisjonene har heller ikke unngått å bli tolket og omtolket, også etter at de i noen tilfeller ble skrevet ned som dikt eller saga. Åslaug-Kråka lever jo fremdeles i Spangereidfolks bevissthet. Folk har ikke holdt opp å fortelle om fortidens helter og konger, bare fordi en munk eller skriver festet sin versjon av historien til skinn. I Austad kunne altså folk inntil nylig berette om kong Hunding, som ble tatt av dage av Eddadiktningens Helge Hundingsbane. Og i Lyngdal kunne folk peke på en av de mange gravhaugene i bygda, og si ”Der ligger kong Bring begravet”.

Det ser ut til at akkurat dette området har tiltrukket seg særlig mange av de gamle fortellingene, og at det har skjedd på et tidlig tidspunkt. I Gautreks saga kan vi lese om kjempen Starkad, som ble forledet av Odin til å drepe kong Vikar av Agder. Den danske kartografen Claudius Clavus laget tidlig i 1400-årene et kart over Norden. I beskrivelsen som fulgte med kartet, kaller han Lindesnes for ”Starkads nes”…

6 kommentarer:

Mads Roar Løland sa...

ved Lindesnes fyr er det et kart som viser en tre tagget krone ved bringsjord og en to tagget krone ved opsal. tenkte kanskje at det var interesangt for deg, finner ikke noen linker til det kartet. det er også tegnet av en araber såvidt jeg vet.

Frans-Arne Stylegar sa...

Skal sjekke det kartet!

Carl F. Vemmestad sa...

Hei,
jeg har familie med lange røtter inn i kvås og Vemestads historie og lurte på om du kunne oppgi eventuelle kilder til funnet på Vemestad (har lyst til å sjekke ut mer om funnet). Lurte også på om det er noen spesielle sagn for kvås spesielt (eller om det er noen myte om graven).
Hilsen Carl F. Vemmestad

Frans-Arne Stylegar sa...

Kongshaugen på Vemestad ble undersøkt av skolebestyrer Salvesen i Farsund i 1886. Han sendte gjenstandene til Bergen Museum, der funnet har museumsnr. B4414. Sjekk det her:
http://www.dokpro.uio.no/perl/arkeologi/visetekst.cgi?DATABASE=B&KRYSS1164%40=on
Eller søk det frem selv her:
http://www.unimus.no/arkeologi/forskning/sok.php

Mads Roar Løland sa...

fått sjekka kartet enda? skal prøve å se om Lyngdals Avisa kan hjelpe, kanskje lage en sak ut av det? eller det noe du er imot?

Frans-Arne Stylegar sa...

Nei, jeg finner ikke ut av hvilket kart du tenker på, Mads Roar. Sjekket med fyrmuseet, og der lurte de på om det kunne være Olaus Magnus' kart fra 1500-årene. Men det er ingen kroner på det kartet...