Gå til hovedinnhold

Strandtufter i Vest-Agder

Øya Vikelen i Farsund er en av de i kulturhistorisk sammenheng mest interessante øyene i skjærgården her sør. På østsiden av øya finnes det et godt bevart gårdsanlegg med hustufter og gravhauger. Gravhaugene er ganske sikkert fra eldre jernalder (0-500 e. Kr.), mens de synlige tuftene kan være en del yngre, kanskje fra høymiddelalder. Fast bosetning på øya har det nå uansett vært i flere perioder – første gang (?) for nesten 2000 år siden. Men det finnes også en annen slags tufter på Vikelen.

Strandtufter
Flere steder i skjærgården på Sørlandet finnes spor etter små, sammenraste hustufter og båtstøer. Lokalt har disse kulturminnene forskjellige navn: ”steinhus”, ”kotter” og ”hytter”. Det er først i år at vi har begynt å registrere slike tufter i Vest-Agder, men det viser seg at de føyer seg inn i det mønsteret som tidligere er funnet på Vestlandet, i Oslofjorden og langs hele den svenske kysten. Noen steder ligger tuftene samlet i større grupper, som gjør det relevant å tale om vær.

Arkeologene har også flere navn på dette fenomenet. På Vestlandet kalles tuftene for fjæremannstufter eller strandtufter, i Østfold snakker man om "Hvalertufter", mens svenskene bruker det mer nøytrale begrepet ”tomtningar”. Jeg vil foreslå at vi kaller våre tufter for strandtufter.

Dateringene varierer fra eldre jernalder til 1800-tallet. Ingen av de nyfunne anleggene i Vest-Agder er nærmere undersøkt (utgravd), og vi kjenner ikke funn fra dem. Trolig skal vi forvente en stor tidsmessig spredning også hos oss.

Minst to steder på Vikelen ble vi forevist slike tufter. Begge steder dreier det seg om større husklynger, der mange mennesker kan ha hatt tilhold samtidig.

Strandtuftene ligger slik til at det er rimelig å sette dem i sammenheng med fiske. Fra Sæsøy i Mandal kjenner vi et par ”steinhus” ved Snerpesundet, som fra gammelt av gikk for å være en ypperlig kasteplass etter makrell. Stedet ble kalt ”Kommodeskuffa”, og fisket her var så ettertraktet av de forskjellige notlagene at en tørnordning ble innført for å unngå krangel. Et par ”vaktebuer” eller ”steinhus” ble satt opp, og her overnattet lagene under det mest hektiske fisket.

Foreløpig kjenner vi strandtufter på Lyngøya i Kristiansand, på Sæsøy, Skjernøy, Stusøy og Ørpholmen i Mandal, på Vikelen i Farsund og på Dragøyna og Prestøyna i Flekkefjord. På Vikelen (to lokaliteter) og i Kjerkeviga på Skjernøy har vi å gjøre med omfattende bebyggelsesspor som vanskelig kan kalles noe annet enn vær – altså en sesongmessig bosetning med vekt på fiske (og fangst?). Dette er etter alt å dømme de eldste fiskeværene som er påvist på Agderkysten.

Det er all grunn til å forvente mange flere funn av strandtufter i årene som kommer. I noen tilfeller gir stedsnavnene en pekepinn om hvor en skal lete. Navn som Værvoien/-vågen (Revøy), Udvåre (eg. Ut-vær), Innvåre, Udvår, Songvår, Eggvær, Mannevær og Buøy indikerer trolig virksomheter av denne typen.

At det skjuler seg flere strandtufter også i Austad og Spind, er det ingen grunn til å tvile på.

Spesialisert virksomhet eller selvberging?
Spørsmålene som disse tuftene reiser, er mange? Svarene er foreløpig nokså få. På steder som Vikelen, der bebyggelsen har form av regulære fiskevær, skal vi ikke se bort fra at aktiviteten kan gå tilbake til eldre jernalder. Dersom det kan påvises at værene på Vikelen og – helt sikkert – en rekke andre steder utenfor Lista skriver seg fra forhistorisk tid, nærmer vi oss kan hende elementer av en forklaring på den rikdommen som kan spores i det arkeologiske materialet på fastlandet på samme tid.

Det er også et åpnet spørsmål hvordan fisket og fangsten i ytterskjærgården ble organisert. Kan hende skal vi tenke oss store lokale variasjoner. I Vest-Norge er det påvist spesialisert fiske og fangst fra regulære fiskevær på de ytre øyene i yngre jernalder. Jeg har vanskelig for å tro at denne virksomheten har foregått utenfor de lokale stormennenes kontroll.

Muligens er de store samlingene med strandtufter eldre enn de enkeltliggende tuftene, og muligens representerer klyngene spesialisert sesongfiske og –fangst i regi av lokale jordeiere, mens de enkeltliggende tuftene skriver seg fra en senere tid og står i forbindelse med ”vanlig” bondefiske?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…