05 januar 2005

Steinkors og kirkegård

På kirkegården i Eiken i Hægebostad står tre, anonyme kors av stein. Det er ikke mange som ikke har tilknytning til bygda, som kjenner til dem. Og det er for så vidt synd, ettersom de tilhører en type fornminner som i mange har vært sentrale for utforskningen av den tidlige middelalderens kristendom i landet, men som ingen eksperter har trodd at fantes her, i indre Agder. For Eiken-korsene er kan hende så gamle som 800-900 år, og de er minner fra den tidlige kristne middelalder i bygda. De tre korsene på Eiken kirkegård tilhører en gruppe på ca. 70 tidligmiddelalderske steinkors i Norge - langt de fleste av dem finnes på Vestlandskysten. Men hva var funksjonen til disse korsene? Det finnes neppe bare ett svar på det spørsmålet. Men én tolkning som har vært lite fremme i diskusjonen om disse monumentene, er at de har markert utstrekningen av tidligmiddelalderske kirkegårder.

Steinkorsene i Eiken
Om to av korsene på Eiken vet folketradisjonen å fortelle, og de knyttes gjerne til sagnet om Laulubben og Nesetmannen:

”I Kollemomoen ved Store Deka fikk Laulubben sin bane. Laulubben og Nesetmannen møttes på moen for å gjøre opp sitt mellomværende. I holmgangen der ble Laulubben drept. Stor ære ble det gjort på ham, for han ble gravlagt i en meget stor gravhaug i Store Deka.

Nesetmannen døde flere år senere, og sagnet forteller at han ble gravlagt på Eiken kirkegård. Der er fremdeles ei grav som har to steinkors hugget ut av gråstein. Et kors står ved hodegjerdet og et ved fotenden. I denne grava skal Nesetmannen hvile. Å få to slike kors på grava er et ettermæle som ikke hvermann fikk. Også han ble det gjort ære på.”

Det er Anna Øydne Neset som slik gjengir tradisjonen om de to korsene som står sammen på kirkegården.

Gravminner
Sagnet viser først og fremst at steinkorsene har blitt oppfattet som så vidt særpregede at folk har følt behov for å forklare hvorfor de står der. De er jo unektelig svært annerledes enn de andre gravminnene på kirkegården, selv om de – iallfall i dag – er innpasset i rekkene av moderne gravminner her.

Det er dessuten et tredje steinkors på kirkegården – men det har ikke på samme måte blitt innlemmet i folkeminnet. Det tredje korset står et godt stykke vest for kirken. De to andre korsene befinner seg på sørvestsiden av kirken.

Det største korset rager 80 cm over bakken, og bredden over korsarmene er 78 cm. Det minste korset når 60 cm over bakkenivå, og det har en største bredde lik 57 cm. For det mellomste korset er de aktuelle målene 65 cm og 65 cm. Det mellomste korset mangler det øverste stykket, og kan opprinnelig ha vært like stort som det største. Samtlige kors ser ut til å være gravd godt ned i grunnen – det største av dem kan godt ha en total lengde på halvannen meter eller mer.

Steinkors av denne typen finnes etter læreboken bare bevart i to landsdeler – Vestlandskysten og Numedal. En del av de vestlandske korsene ser ut til å ha vært frittstående, og de kan ha hatt ulike funksjoner som veikors, havnekors etc. Andre kors har trolig alltid vært gravminner på kirkegårder. Korsene i Numedal er antagelig av sistnevnte type. Vi får tro at Eiken-korsene alltid har stått på kirkegården, selv om de jo kan være flyttet på. Det er ingen tradisjon om at korsene skal ha stått noe annet sted tidligere, i hvert fall. I sin tid kan de ha stått på hver sin grav, selv om to av korsene altså knyttes til Nesetmannens grav.

Når det gjelder sagnet om Laulubben og Nesetmannen, undret Anna Øydne Neset seg over ”at disse to som levde samtidig, ble begravet så forskjellig, en i gravhaug, og den andre på kirkegård med kors på graven.” Hun tenkte seg at ”sagnet forveksler ham med en Nesetmann som levde senere, og som er begravet ved Eiken kirke og fikk gråsteinskorsene på sin grav.”

Det er jeg slett ikke så sikker på. Og det er jo dette paradokset som er det mest spennende med hele tradisjonen om Laulubben og Nesetmannen! Vi vet nå at Eiken-korsene skriver seg fra den tidlige kristne tiden i bygda. På et eller annet tidspunkt i misjonstiden må det jo ha vært et brudd i gravleggingstradisjon, slik at folk som var i live, selv kunne ha opplevd å både hauglegge avdøde og begrave dem på kirkegården. En nokså dristig hypotese er at sagnet uttrykker nettopp denne overgangen, og i prinsippet kan være svært gammelt.

Datering
Steinkorsene på Vestlandet dateres oftest til tidlig middelalder – ja, noen mener at de er fra 1000-årene eller tidligere. Det finnes som nevnt paralleller til mange av korstypene i England og Irland, og der regner man med at de skriver seg fra en eller gang i de århundrene som vi her til lands kaller for vikingtid, altså grovt regnet fra perioden 700-1000. Hva da med korsene i Eiken?

Som tilfellet er med mange av de norske steinkorsene, så er utformingen av korset i den grove, lokale steinsorten nokså primitiv. Det er ikke så lett å typebestemme dem, og heller ikke si med noen grad av sannsynlighet hvor gamle de er. Det som synes nokså klart, er at de skriver seg fra den tidlige kristne tid i Eiken. Men når var nå det? Jeg tror vi er på rimelig trygg grunn dersom vi sier at Eiken-korsene er eldre enn ca. 1200. Vesentlig yngre er det lite sannsynlig at de er, mens de kan være en god del eldre. På to av korsene er korsarmene tydelig bredere lengst vekk fra korsstammen enn inne ved stammen. Det er et trekk som kan peke mot sen vikingtid eller tidligste middelalder.

Kors på kirkegård
Men det finnes også en annen interessant, mulig tolkning av hvilken funksjon steinkors av denne typen opphavelig har hatt. Jeg tror det er en tolkning som er meget rimelig hva angår steinkorsene på Eiken kirkegård. I Hyllestad i Sogn og Fjordane er det tradisjon om at de fire steinkorsene på gamlekirkegården der skal ha stått i hvert sitt hjørne av kirkegården og markert dennes avgrensning. Det er ingen urimelig tanke at tradisjonen viser til en middelaldersk realitet. I middelalderkilder fra svensk Uppland går det nemlig frem at det på kirkegårdene der faktisk fantes et slikt "vigselskors" i hvert av de fire hjørnene. Her hjemme finnes en lignende bestemmelse om vigsling av kirkegårder i erkebiskop Jons kristenrett fra 1270-årene.

Og ser vi nærmere på den geografiske fordelingen av de norske steinkorsene, viser det seg at de av korsene som står på kirkegårder, i noen tilfeller finnes i et antall av tre-fire på hvert sted. Foruten i Hyllestad, er det tilfelle på den nå nedlagte kirkegården på Tjora i Sola kommune på Jæren (fire kors opprinnelig, nå står det bare to kors igjen her). På kirkegården i Eivindvik i Sogn nevner én kilde tre kors - altså det samme antallet som i Eiken. Tre kors fantes opprinnelig også på Vossevangen i Hordaland. På disse stedene er det ikke usannsynlig at vi har å gjøre med innvielseskors. Det skal også nevnes at det er par steder på Vestlandet, der vi i dag bare kjenner ett steinkors på eller ved kirkegården, er tradisjon om at det er én av de fire mennene som bygget den første kirken på stedet, som har fått sin grav markert på denne måten. Er kanskje tallet fire et minne om at det i tidligere tider fantes fire kors på disse stedene?

Det antas ofte at skikken med å reise steinkors har kommet til Vestlandet fra de britiske øyer. Det er slett ikke urimelig at det har vært slik - Fridtjof Birkeli påviste i sin tid klare likhetstrekk mellom steinkors i Vest-Norge og steinkors i Irland og England. Men er det urimelig å tenke seg et skandinavisk opphav for deler av korsreisingsskikken - helt konkret den delen som omfatter vigselskors på kirkegården?

Mange steder på Sørlandskysten finnes tradisjon om reiste steinkors. Trolig har utbredelsesmønsteret for steinkorsene vært litt annerledes i middelalderen enn i dag. Den som slår opp i eldre topografisk litteratur, f. eks. Oslo-bispen Jens Nilssøns reisedagbøker fra 1590-årene, vil dessuten oppdage at det mange steder på Østlandet, ikke minst på indre Østland, har eksistert frittstående, reiste kors i middelalderen. Disse korsene har trolig vært av tre. Har det kan hende vært vanlig med kirkegårdskors også i Øst-Norge, men da med kors laget av et mer forgjengelig materiale enn tilfellet er med de vestlandske steinkorsene? Eksempelet fra Uppland viser at det der har vært vanlig med reiste kors i kirkegårdens hjørner, trolig kors laget av tre, mens formuleringer i erkebiskop Jons kristenrett kan tolkes dithen at en lignende praksis har vært gjennomført i hele det norske erkebispedømmet.

Ingen kommentarer: