09 januar 2005

Jernalderleden langs Sørlandskysten

Ved siden av dagens to leder – den ytre og den indre – finnes det mange steder i kyst-Norge minner om en eldre, innerste led. Denne innerste leden – som utnytter de indre fjordsystemene der slike finnes, og ikke sjelden innbefatter eid, altså strekninger der fartøyer eller varer ble fraktet over land – ble fremdeles benyttet til lokale transporter langt ut i 1800-årene. I særskilte tilfeller kunne etapper av den innerste leden også brukes av reisende som ellers seilte den indre eller ytre leden – og da helst for å unngå spesielt farlige havstrekninger, slik som Lindesnes, eller for å slippe og vente på bør. Her skal vi se nærmere på den innerste leden langs kysten av Vest-Agder.

Det finnes en interessant samtidsskildring av den vestligste delen av denne leden. Den er forfattet av U. K. Gyldenløve, og den beskriver kong Frederik IVs reise gjennom Norge i 1704. Her er reisen fra Farsund til Lunde i Rogaland, hvorfra det kongelige selskap tok veien over land til Stavanger:

”Reyste vi ¾ Miil til Vands (dvs. gjennom Framvaren), og siden et lidet Stykke til Lands (over Listeid), nogle til Hæst, andre til Fods (til Duvollstrand). Vi kunde ikke komme videre, formedelst det onde Veyr, og formedelst Kongens Kjøkken var reyst forud, og allerede kommen til Fleckefiord, hvor det var befalet at spiise til Middag, hvilket gjorde at vi maatte holde en længere Faste, end den man ellers er vant til i Faste-Tiden.

I Tanke at forhindre vor Hunger, der trykkede os, med nogen Tidsfordriv, steeg vi op paa en steil Klippe ved Enden af Havet, hvorfra vi med Baadsfolkets Hjælp, nedkastede i Afgrunden store Steene, af hvilke een ramte en Fisker-Baad, der var trukken paa Land, og knusede samme. Men med alt dette lykkedes ikke vor Fortsæt, at forglemme vores stærke Appetit.

Da det onde Veyr vedholdt, besluttede Hans Mayestæt at blive Natten over i nogle Hytter (på Elle), som bare vare ½ Fjerding Vey fra liggende, hvor vi fik nogle Æg, og saltet Lax, og i stæden for Viin, gav man os nogenlunde got Vand. Vot Natte-Leye var ligesaa got, som vor Middags og Aftens Maaltid.

Dagen efter, da Vinden hadde lagt sig lidet, ginge vi til Baads, og spiisede om Middagen i Fleckefiord, derefter reyste vi ½ Miil til Vands (til Lavoll), og ¼ til Hæst (til Flikkeid), een overmaade slem vey: Endelig gik vi til Vands paa et stort færsk Vand (Lundevatnet) udi smaa Baade."

Listeid
Reisen gikk med andre ord fra Farsund og inn Framvaren, til lands over Listeid, videre sjøveien til Flekkefjord, og derfra på elv og fjord gjennom Løgene til Lavoll. Over det smale Flikkeid var en ny landstrekning, hvoretter det kongelige følget ble rodd i mindre fartøyer på Lundevatnet til Moi i Rogaland. Fra Moi gikk det ridevei gjennom Dalane og over Jæren til Stavanger.

Vi har andre kilder som i detalj skildrer hvordan transporten gjennom fjordsystemene og etappene over land foregikk. Strekningen fra Listeid til ladestedet Farsund beskrives av amtmann Peter Holm i 1790-årene:

”Naar man er kommet paa denne Side af Ejdet, roes et ferskt Vand Framvaren ud; thi næsten i den nordre Ende af samme ligger Listeid. Man har ved at roe derfra til den söndre Ende af dette Vand, Strömmen, paa den höjre Haand Land af Wandsöe Sogn, og paa den östre eller venstre Side af Herrod Sogn. Den ommeldte Strömmen, hvor den har Udfald i Helvigsfjorden, er en kort Strækning gandske smal, saavidt Baaden kan gaae frie for Land paa begge Sider af opkastede Steene.

Naar Framvaren Foraar og Höst bliver ved megen Regn stor, rinder igjennem ommeldte Aabning en stærk Ström, imod hvilken man lader Baaden ved tvende Karle, der gaae paa Land, ved et Toug opdrage, da den tredie med en Aare holder den fra Landet; men dette Stykke er kuns et par Bösseskud langt. Nedenfor roer man Helvigsfjorden en halv Miil lang ned til Farsund.”

Holm kan dessuten fortelle at det i Strømmen i Framvaren årlig blir ”opmudret en Rende, saavidt at Baaden kan flyde og komme igjennem.”

Etappen over Listeid til Eidsfjorden omtales alt av Peder Claussøn Friis i 1590-årene. ”Offuer dette Eid lader mand offuer kiøre baader oc Jagter, naar mand icke kand komme uden om landet for storm, och aff det Vand Framvarde komme de igiennom eend strømb vdj Saltfiord,” skriver han. Trolig har systemet vært som Holm beskriver det, alt på Herr Peders tid. Fra gammelt av var det ryddet en vei over Listeid for transport av båter. Kjølen ble plassert i en eikestokk som var utstyrt med en renne på langs, hester ble spent for, og mens mannskapet støttet båten, ble den kjørt over eidet. Det fortelles at to hester kunne dra en sildebåt på 40-50 tønner. En eikestokk som hadde vært benyttet i denne transporten, fantes fremdeles bevart på Listeid omkring 1870.

Hans Listeid fikk kongelig bevilling som gjestgiver i 1652. I matrikkelrevisjonen i 1665 heter det om gården Listeid at ”der falder stor Besværing med at overkjøre Baade ½ Fjerding Vei og derfor ei høiere takseret.”

Fra Sigersvoll på østsiden av eidet gikk ferden videre, enten nordover og inn Fedefjorden til Kvinesdal og bygdene innenfor, eller østover og inn Lafjorden til Flekkefjord. Kong Frederik tok altså sistnevnte rute.

Flikkeid
I 1914 heter det om vannveiene innenfor Flekkefjord at ”fjorden fortsætter opover et kort sund, "Elven", som deler byen i den vestlige og østlige del, forbundet med bro, ind i Flekkefjordens inderste bassin Grisefjorden. Men herfra er videre for smaadampskiber farbart ind gjennem de kanaliserte "Løger" op til Loja vand. Dette er bare ved det smale Flikeid adskilt fra det store Lundevand, som har sit utløp gjennem Aaensire vestenfor byen."

Før kanaliseringen av elven og Løgene (elven ble mudret til 8 fots dybde i 1754) var forholdene annerledes, med vekselvise til-lands- og til-vanns-etapper slik som i fjordsystemet innenfor Farsund – selv om sagnet vet beskjed om at skottene for noen hundre år siden kunne gå helt til Flikkeid med trelastskutene sine. Lokalferdselen til innlandsbygdene ovenfor Flekkefjord – Bakke, Gyland, Sirdal, Lund og Heskestad – foregikk så sent som i 1890-årene på samme vis som på Frederik IVs tid.

Theodor Konstali fra Bakke mintes en bytur omkring 1890:

”Det var fyre slåtten, me hadde fletta eikebork, som nå var turr, og dei siste dagane hadde eg vore med å skrapa den rein for mose og rusk, og far knippa den saman i passande buntar med eit vidjeband på kvar ende. Så samla me det saman i Rekevik og lasta båten om ettermiddagen, for å ha alt ferdig til byturen neste dag. Det store ved dette var, at eg skulle få vera med til byen for fyrste gong. Me var grytidlig oppe, og la frå land klokka tri på morgonen, for å nytta stilla på Sirdalsvatnet. Då me var komne utover til Osen, laut me få ein mann derfrå med oss som elvelos, og det var ikkje vanskeleg å få, fleire var gode losar og for nokre få øre tok dei gjerne på seg slik ein jobb.

Me fekk Abraham i Osen med oss og det gjekk greidt nedover åna til me kom i Lundevatnet. Losen måtte så traska oppover at tilfots, mens far sette seg med årane og rodde langs strenderne på austre sida av Lundevatnet. Mens me gleid utover fortalde far om sagn han visste som knytte seg til hendingar, både i gamal og nyare tid. Der var det Skomakarpynten. Ein høg, spiss fjellnabb, som stakk utover vatnet. Om den var det sagn, at ein skomakar, som hadde gjort eitkvart gale og var dømd frå livet, fekk tilbod om, at greidde han å sitja ytterst på nuten og sy eit par sko ferdig, skulle han redda livet med det. Det gjekk godt til han var mest ferdig, men så misste han sylen og dermed måtte han gå same vegen. Det var også andre minne om folk som hadde drukna i den vika og ved det neset, og tragiske hendingar som var knytte til dei ymse stader langs leida.

Fram på morgonkvisten kom me til Flikkeid. Det var fleire av bøndene der som gjerne tok på seg å kjøra varor over eidet ned til Flikka. Serleg var det 2 far kjende best. Det var Asbjørn og Axel. Så skulle eg sitja att ved båten, mens far reiste oppi garden for å tinga køyrekar. Då far hadde reist frå meg og eg sat der att åleine på ein framand stad, tykte eg det var så audsleg og tida fall så fælande lang. Etter som det drygde ut fyrr far kom att, seig det innover meg allslags myrke tankar, så eg kjende meg reint fælen og motlaus, skal tru om far aldri kjem att? Gråten tok meg og eg gav meg reint over i vonløysa. Men tida skreid så langsom og tåron traut til slutt, og langt og lenge kom far og Asbjørn Eie med hest og kjerre. Då vart snart alle myrke tankar burte og då me hadde fenge borkelasset, som kunne vera på 3-400 kg. over frå båten til kjerra, så bar det nedover til ukjende folk og heimar og byen som vinka derute som sjølve eventyret.

Med fekk båt på Odden og snart hadde me borkelasta innanbord. Etter det folk kunne fortelja, skulle det ligga greidt an med straum utover i Løgane. Då me kom uti Løgane møtte me 2 bakklendingar som var på heimveg frå byen. Det var Ole Tobias i Børen og broren. Dei hadde straumen imot seg og Ole Tobias gjekk på botnen av elva og drog båten med byvara og bror sin oppi. Det var fyrr dei mudra opp Løgane, så der var kje så djupt, som nå, men han vass tilskrevs likevel.”

Kjøringen over Flikkeid lå til bøndene på gården Eie. Så tidlig som i 1600-årene holdt Eie-bøndene seg med et stort antall hester til bruk i denne transporten. Det var rettssak om retten til kjøring i 1725. Dersom varene skulle bæres på rygg, vendte man seg helst til beboerne på Lavoll på den andre siden av Flikkeid. Ville man fra Sirdalsvatnet og ut til Flikkeid, benyttet man seg av elvelosene som hadde tilhold i Osen. Motsatt vei, fra Flikkeid opp Sira og inn til det langstrakte Sirdalsvatnet, måtte båtene trekkes med håndemakt, først på vestsiden av elven, deretter på østsiden.

Fra Flikkeid og sørover til ladestedet Flekkefjord var det altså at kongen og hans følge i 1704 fant en ”overmaade slem Vey”. En annen reisende skriver i 1805 om den samme strekningen at det

”fra Flikeid ned til Flekkefjord er langs denne række af vanddrage en mil, der fares i baad. Men saa lidet dybt er vandet nogle steder, at man maa stige ud, medens baadfolkene trække baaden frem paa dens kjøl. Et sted er der en ordentlig gravet kanal; men den er ei dyb nok for laftede baade, eller der er ikke vand nok til at vedligeholde dybet. Der maatte en ordentlig kanalsluse til, dersom farten skulde være tilbørlig. - skjønt ei uden besvær maa man dog fare frem paa denne maade, thi her er ingen landvei.”

La oss så forlate det kongelige følge og vende tilbake til Farsund, der vår ferd begynte.

Amtmann Holm beskriver ferden videre østover fra Farsund. ”De der ville östenefter tage fra Farsund lige österefter indenfor de Öer, der ligge udenfor Spindslandet og höre til det Sogn henforbi Korshavn til Spangereid,” skriver han. Han skildrer en led som går mellom skjærgården og fastlandet fra Farsund til Korshavn, og derfra inn Grønsfjorden til Spangereid, dvs. en sjøstrekning som går på innsiden av det fryktede Lindesnes. Over Spangereid måtte man igjen gå et stykke over land. Det kommer vi tilbake til.

Briseid
Men Holm skriver også om en annen mulighet for de reisende. Fra Farsund kan man nemlig ”roe op til Logedal paa den anden Side (av Framvaren, vår anm.), og bliver da Logedal som et Ejd for dette stykke Land”. Det er trafikken over Briseid fra Åptefjorden i Herad til Framvaren han beskriver.

På østsiden av Briseid ligger Sande og Herad kirke. På vestsiden er Log. Log var gjestgivergård og hadde en periode skysstasjon. Reisende som skulle vestover, hadde før veiforbindelsene Lyngdal-Rørvikstrand og Lyngdal-Farsund stod ferdig i 1830-årene, kunnet reise fra Lyngdal, ut Lyngdalsfjorden og inn Åptefjorden til Sande. Derfra kunne de ta veien over Briseid til Log, hvorfra det bare var en kort strekning med båt tvers over fjorden til Listeid. Det fantes altså en rute som helt unngikk Farsund.

Dro man helt inn til bunnen av Åptefjorden, var det mulig å ta seg frem over land på en ridevei til Håland og ned Skibedalen til Fedefjorden, der det var fergeforbindelse til Feda.

Trafikken over Briseid er sikkert gammel. Flere stedsnavn langs veien opp Logedalen vitner om det. Omtrent der eidet er på det høyeste, heter det Lahelle. Lignende navn, som forteller om varetransport i eldre tid, har vi vært borti også ved overgangsstedet på Flikkeid (Lavoll).

Før vi forlater fjordsystemene innenfor Farsund, nevner vi at det også er bevart minner om rent lokale systemer av den typen vi her diskuterer. Landstrekningen fra bunnen av Åptefjorden til Fedefjordens østside ble – iallfall i nyere tid – først og fremst benyttet i lokal sammenheng. Et slik lokalt transportsystem var også eidet mellom den gode havnen i Helvikstrand og Vassbotn på Lista. Frem til 1770-årene hadde man fraktet varer og materialer på slede over dette eidet, og derfra ført dem med båt på Prestvannet til stranden ved Vanse kirke.

Fra Kvavik innerst i Lyngdalsfjorden er det bare en kort strekning over land til Rossfjorden. Både på Kvavik og Rossfjord vet folketradisjonen å fortelle om ”kongsbrygger” som skal ha inngått i en gammel ferdselsrute. Levningene etter Kongsbrygga på Kvavik er fremdeles å se. Fra Lyngdal kunne de reisende enten gå ut Rosfjorden til Korshavn, og derfra følge Grønsfjorden inn til Spangereid.

Spangereid
Også på Spangereid er Kongsbryggene kjent. Det ligger én slik brygge ved Høllen i Lenesfjorden, og én ved Njervesfjorden på motsatt side av eidet.

Årsaken til at de reisende valgte å gå inn Grønsfjorden og til lands over Spangereid, er innlysende: Neset, Lindesnes. ”Det er bekjent,” heter det i en beretning fra 1810, ” hvor vanskelig det er for de fartøyer som må holde nær kysten å komme forbi Lindesnes. Endog ved ellers god vind til å seile langs kysten, må man ikke sjelden stanse ved det utstikkende Nes. Fartøyer ligger i uker og måneder i havnene ved Lindesnes og venter på leilighet for å komme forbi dette omtalte punkt. Ladningen blir bedervet, reisen mislykket og går over styr på grunn av oppholdet ved Neset.”

Løsningen var for mange den som Peter Holm beskriver:

”Heller tager man nu over Ejdet, og lader Baaden gaae om til Lenefjorden, hvorved man undgaaer selv at vove sin Person om Næsset.”

Det var det han gjorde, statsminister Reventlow i 1811. Han var på reise i Norge hele sommeren det året, og én av etappene var sjøstrekningen mellom Mandal og Farsund. Men grev Reventlow seilte aldri rundt Lindesnes. Statsministeren gjorde derimot som kongelige og høye embetsmenn på det tidspunktet gjorde – og sikkert hadde gjort i manns minne: Han lot seg ro inn til Kongsbrygga i Njervesfjorden. Herfra ble han skysset på Kongeveien over til Kongsbrygga i Lenesfjorden. Inne i fjorden ventet en løytnant med to sjalupper, og ferden kunne gå videre gjennom Jåsundet og ut Grønsfjorden til Farsund.

Gårdene Stokke og Njerve ligger på hver sin side av Spangereid. I 1690-årene var det rettssak mellom bøndene på disse gårdene. De kranglet om inntektene fra varetransporten over land fra Båly til Høllen ved Lenesfjorden. I 1694 avsa sorenskriveren den dom at Njervefolk skulle ha eneretten. Oppsitteren på Stokke hadde gjort krav på halvdelen av kjøringen og halve avgiften fra alle dem som kom med tøy eller andre varer over Spangereid.

I det konkrete tilfellet Spangereid vet vi positivt at kjøringen over eidet representerer en reorganisering av et eldre transportsystem. Arkeologiske undersøkelser har godtgjort at det i eller like før vikingtiden ble gravd en kanal over Spangereid. Ferdselen gjennom kanalen kan ha foregått omtrent på samme måte som Peder Holm beskriver for Strømmen i Framvaren. Landhevningen gjorde Spangereidkanalen ubrukelig senest omkring år 1100. Om den delvis tørrlagte kanalen har vært benyttet som båtdrag ennå en tid, vet vi ikke. I 1600-årene er det iallfall bare transport av last – og ikke av selve fartøyene – vi hører om på Spangereid.

Men så sent som under Napoleonkrigen fraktet man båter over land her. Den første veien mellom Spangereid og Grønsfjord ble bygget i 1809 nettopp for at de små norske kaperskutene skulle kunne kjøres over land frå Båly til Grønsfjorden, for på den måten å unngå de engelske ”manovarene” som ventet utenfor Neset.

Eid i Harkmark
Landskapet skifter brått karakter når man passerer Lindesnes og kommer inn i smulere farvann øst for Neset. Borte er de vestlandske fjordene, og langs hele kyststripen videre østover til Kristiansand kan man seile i ly av skjærgården, så å si uten å måtte passere brytningspunkter langs leden av den typen som Lindesnes og Listalandet utgjør. På denne strekningen er det færre spor etter en innerste led.

Unntaket er Tånes mellom Mandal og Søgne, der det rusker godt i pålandsvind. Nettopp ved Tånes finner vi da også det eneste større drageidet mellom Lindesnes og Kristiansand. Igjen er det amtmann Holm som er kilden vår:

”Harkmarksfjorden er ¼ Miil lang, har sit Navn af Gaarden Harkmark, hvorfra den löber ud i Söen vestenfor Taanæs ved et smalt Sund, Strömsundet kaldet, ved Gaardene Rörvig og Aas. Den er neppe 3 Favne breed, og kan derigjennem bringes Jagter eller store Baade. Da Söevejen forbi Taanæs med Paalandsvind er farlig, tages af de Rejsende ind til Ejd i Harkmarksfjorden, som deles i vestre og östre, hvor de Rejsende gaae over, og derved undgaae den farlige Forbifart; men saaledes til og fra Höllen og Hellesund kan roe eller sejle indenskjærs.”

I følge lokal tradisjon var Harkmark i bunnen av den fjorden som har fått navn etter gården, i sin tid et viktig handelssted. Det finnes et rikt tilfang av muntlige kilder om ferdselen ut og inn fjorden. Skuter som kom til Habne ved fjordmunningen måtte ligge å vente på lagelig vind og vann, og måtte ha egne fjordloser med seg om bord før de kunne begi seg gjennom den trange Strømmen og inn til Harkmark. Gårdene ved fjordmunningen var sammen om transporten, som i tillegg til losing, også omfattet varping fra land. Det skal ha vært en utbredt praksis at grunneierne på landsiden hadde oppgaven med å ta seg av det som hadde med tauverk å gjøre, mens fjordlosen stod om bord og hadde ansvaret.

Hvor langt tilbake i tid kan den innerste leden langs Sørlandskysten ha vært i bruk? Eller, sagt på en annen måte: Kan det tenkes at denne leden på noe tidspunkt har vært den eneste – eller den viktigste? Tidligere riksarkivar Asgaut Steinnes lot fjordsystemene og eidene fra Spangereid til Listeid innta en sentral posisjon da han i sin tid forsøkte å rekonstruere handlingen i de såkalte Helgediktene i den eldre Eddaen. Om vi skal tro Steinnes, var disse ferdselsårene i vanlig bruk i vikingtiden. Påvisningen av Spangereidkanalen styrker dette synspunktet.

Det finnes imidlertid en type kulturminner som kanskje kan hjelpe oss nærmere et svar: Kystrøysene, gravrøysene fra bronse- eller jernalder.

”Opphobede röyser langs kysten”
Vår gamle kjenning Peter Holm hadde også merket seg disse røysene:

”Historien viiser, at ved Söesiden har været Söerövere. Disse samlede sig paa disse Steder i Selskaber og udvalgte sig Boeliger, som vare beqvemme til Udsigt efter de Rejsende, hvilke de opsnappende, ihjelsloge Folkene, men Godset toge de til Bytte; slige Röverboeliger bleve kaldte Wikinga Bölla. Til saadant Röversted viiser sig endnu Kjendemærker paa Lister udi dette, at baade paa det faste Land og en Holme, der ligger midt i Passagen, med en stor Möje og Magt er opkastet 3de store Steen Dynger til temmelig Höjde, som en maadelig Jordbakke; dette slutter jeg mig til at være gjort for at kjende Landet, der ellers er fladt, for Röverne, naar de enten om Natten eller i taaget Vejr vilde söge sin Boelig.”

Tilsvarende ”Steen Dynger” hadde Holm sett i Spindsskjærgården, langs leden fra Farsund til Korshavn:

”Ved Öerne er intet mærkværdigt, uden at ved Siderne af de smale Sunde, hvorigjennem der roes, findes oplagde Hobe af Stene, som maadelige og store Kanonkugler, hvilke formodentlig i fordum Söeröver – og Krigstider har været til at kaste paa de igjennemfarende Fiender.”

Fogden Andreas Tostrup, som var barnefødt på Lista, mente så tidlig som i 1743 at røysene hadde med navigasjon å gjøre. Han skriver at kystrøysene må ha vært opplagt ”af Strandsiderne til Kiendetegn for de Søefarende, da Navigationen ikke var kommen til det Brug, at de Sejlende deraf havde oplysning.”

I mellomkrigsårene skrev Peder Holmesland fra Farsund til Oldsaksamlingen i Oslo om røyser på øyene i Spind. Langt på vei argumenterer han for at det dreier seg om røyser som er plassert med tanke på navigasjonen i tidligere tider. Røysene finnes i nærheten av trange sund og farvann, og ved gamle gjennomseilinger eller drag. For eksempel tar han for seg de tre røysene som ligger på stranden på Bugdøy. De ligger på den smale tangen som i dag forbinder Bugdøy med fastlandet. I eldre tid har vannet stått inn her i et sund hvor det kan ha vært mulig å gå gjennom med båt.

Holmeslands tanker om en bevisst plassering av gravrøysene langs leden er interessante.

Man kan stille seg spørsmålet om røysene er lagt opp primært som resultat av et ønske om at den døde skulle forbli synlig etter døden, eller om de er bygd som markører for leden. Vi vet at mange av røysene er graver. Det har arkeologiske utgravninger dokumentert. Disse gravrøysene daterer seg gjerne til de tidligste fasene av jernalderen. Men det har også blitt foretatt gravninger uten at man har funnet sikre spor etter begravelser.

Det er karakteristisk for kystrøysene at de er bygd opp bare av stein. De ligger ofte godt synlig fra leden, men opptrer sjelden i den helt ytterste skjærgården. Kystrøysene ligger spredt innover i fjordsystemene, og ved naturlige ”flaskehalser” i leden finner vi konsentrasjoner av røyser. Det kan virke som om røysene ved kysten viser vei innover i fjordsystemene. Vi oppfatter kystrøysene som en egen type kulturminner med en særskilt funksjon og symbolikk.

Ser vi på fordelingen av røysene i landskapet, er den temmelig regelmessig. Røysene ligger i hovedsak langs dagens indre led, men også langs den innerste leden vi har beskrevet i det foregående. Det er imidlertid flere steder langs leden at kystrøysene opptrer i klynger. Konsentrasjonene ligger i områder der farvannet går over til å bli trangt og ”grumsete”. I åpne farvann ligger røysene med mye større og forholdsvis jevne mellomrom (f.eks i Grønsfjorden).

Hva skyldes disse røyskonsentrasjonene? Det dreier seg altså om naturlige ”flaskehalser”. I slike områder vil det være lett å overvåke hvilke skip som passerer, og i tillegg kontrollere gjennomfarten. Her bør man være lokalkjent for å komme igjennom, og må man ha god tid. Kanskje antyder dette noe om funksjonen til de mange røysene. Kan man ha hatt et internt seilingssystem som man måtte være venn eller alliert for å kunne bruke på riktig måte?

Kystrøysene som over-ett-merker
Et av de beste eksemplene på en ”flaskehals”, er Dåreid i Spind, i sundet mellom Asperøyna og Dårøy. Her er det svært langgrunt fra begge sider. Det er bare en smal renne midtfjords som er seilbar. På Spindssiden av fjorden ligger det et røyskompleks med fem røyser. Disse danner et særskilt mønster når man følger leden gjennom rennen. Det kan virke som om de er lagt etter ”over-ett” systemet som vi ennå har i dag i skjærgården, der to elementer skal passe over hverandre og danne en figur.

Når man nærmer seg Asperøysundet vestfra, dukker det først opp en røys som ligger helt nede ved strandkanten. Når man kommer lenger inn, ser man nok en røys som ligger litt lenger opp i fjellsiden. Etter hvert som man kommer lenger og lenger inn i sundet, ser man flere røyser, og når man er vel gjennom det smaleste partiet og i sikkerhet inne i Lyngdalsfjorden, ser man alle de fem røysene som ligger i stigende rekkefølge oppover fjellsiden. Røysene er lagt i skjul bak åsryggen, og de er ikke synlige før man er kommet på innsiden av Asperøysundet. Dette kan bety at de har fungert som et "vern" mot fartøyer som kommer utenfra og skal inn Lyngdalsfjorden. Er man først innenfor Asperøysundet, har man fri vei helt inn til Kvaviksanden i Lyngdal, og derfra er det kort vei inn til sentralbygdene, og til eidet mellom Kvavik og Rosfjorden.

Samtlige røyskonsentrasjoner på kartutsnittet ligger ved utsatte og sårbare punkter i leden, nemlig der hvor skipstrafikk kan komme gjennom og langt inn i fjordene. For eksempel er Jåsund en slik flaskehals. Her ligger røysene tett, og kloss i sundet. Herfra er det fri vei nordover fjorden til Lene, eller sørover til Spangereid.

Konsentrasjonene rundt Ullerøy og Vikjelen, samt Langøy og Bugdøy, ligger i områder som fungerer som en buffer for Spindshalvøya, men også som en forgård for innseilingen til Farsund og fjordsystemene innenfor.

Røysene ser ut til å ligge i tilknytning til eidene i området, og ser ut til å vise vei til disse overgangene. Ved siden av funksjonen som overgangssteder, er eidene naturlig sårbare punkter i kystlandskapet. Den som kontrollerer eidene, kontrollerer også fjordsystemene. Det er naturlig at steder som Asperøysundet ble brukt som en buffer for eidet lenger inne i fjorden. Her var det topografiske forutsetninger for å kunne kontrollere skipsfarten inn og ut av fjorden. Det samme finner vi ved Straumsland, ved Åpta og ved Jåsund. Det er neppe tilfeldig at jernalderens rikdomssentra i mange tilfeller ligger innenfor disse lokalitetene, innerst i fjordene. Flere av de omtalte lokalitetene er steder der det kan ha eksistert seilsperringer i jernalder eller vikingtid.

Hvis nå røysene har vært benyttet til å seile etter, så har plasseringen av dem vært gjort svært nøyaktig. Små marginer kan gi fatale utslag når man skal navigere i tett og kronglete farvann. Spørsmålet man kan stille seg, er hvordan det i så fall begynte. Ble mennesker med makt og rikdom lagt i røys på godt synlige punkter langs kysten for å markere sin makt og status i et område, eller eventuelt for ”å se og bli sett” – selv etter døden? Det kan tenkes at det var slik det begynte, og at røysene siden ble brukt som kjentmerker av sjøfarende på grunn av sin lett kjennelige og synlige form. I så fall kan de første kystrøysene ha blitt kastet opp i bronsealder eller eldste jernalder som rene gravmarkeringer. Men den sekundære bruken av røysene som ledmarkører kan ha ført til at det ble laget flere røyser, som rene sjømerker. Denne tradisjonen kan ha holdt seg gjennom hele jernalderen – og for så vidt også lenger.

Arkeologer regner i dag med at kystrøysene som tidligere ble oppfattet som ”bronsealderrøyser”, har vært i bruk helt fra bronsealder og frem til vikingtid. Det er ikke noen altfor vågal påstand om vi hevder at bruken av den innerste leden som røysene ser ut til å markere, går like langt tilbake.

Av Frans-Arne Stylegar og Linn Knudsen

2 kommentarer:

Livenwealthy sa...

www.boots.com Cosmetics

vente sa...

Vous avez un blog très agréable et je l'aime, je vais placer un lien de retour à lui dans un de mon blogs qui égale votre contenu. Il peut prendre quelques jours mais je ferai besure pour poster un nouveau commentaire avec le lien arrière.

Merci pour est un bon blogger.