Gå til hovedinnhold

Gull og guder i Idd for halvannet tusen år siden

Omkring 1850 kom to temmelig spesielle stykker gull inn til Oldsaksamlingen i Christiania. Gullstykkene ble oppgitt å være funnet ”i Jorden paa Gaarden Ødeberg strax ved Fredrikshald”, altså på Øberg i Idd ved Halden. Stykkene er deler av et beslag til en sverdknapp. I folkevandringstiden, trolig rundt år 500, har de prydet håndtaket til et gullprydet praktsverd. Sverdknappbeslaget fra Øberg er det eneste av sitt slag i Østfold, og vi har ikke mange parallellfunn andre steder i Skandinavia heller.

Arkeologen Jan Petersen behandlet forhistorien i Idd i et kapittel i Harald Bakkes Id herred i 1915. Han skrev blant annet følgende om den urolige folkevandringstiden (400-600 e. Kr.):

”Ogsaa ser det ut til at der op til vort rolige og fredelige Norge, som hadde været saa rent utenfor alt dette, kom nogen folkeskarer som ogsaa hadde vandringslysten og vandringsuroen i sig. De kom som et frisk pust høit op, opfyldt av alle de store begivenheter nede i Europa, og de bragte med sig det grundige kjendskap til den fine romerske kulturen. De bragte med sig masser av romerske kulturgjenstande, og flere kom vel i de følgende tider med nye flokker. Det er først nu at man kan si at den romerske kulturs goder i større grad kommer os heroppe i Norge til gode. Høie, fint polerte glasbægere, broncekjeler, bronceøser og broncesiler, glasperler i mængde, bensjuseskeer og bretspillet, som de hadde lært at tilegne sig forstaaelsen av. Men noget av det vigtigste de hadde lært sig, det var bokstaver, rigtignok hverken romerske eller græske, men de hadde laant fra begge og lavet sig sine egne; disse bokstaver kalder vi runer; de blev ridset ind paa sten, træ eller ben og flere av disse indskrifter er blit bevaret efter vore forfædre” (1915:73).

I dag vil vi være mer forsiktig med å forklare de mange endringene i disse århundrene som et resultat av at folk vandret inn til Norge fra urolige områder lenger sør i Europa. Men innflytelsen fra det romerske riket er et uomtvistelig faktum. Og få steder i Norge er den så klar og tydelig som i Østfold, der den kan spores alt omkring Kristi fødsel – først og fremst ved munningen av Glomma. Her finner vi mengder av de gjenstandene som Petersen beskriver – glassbegre, drikkeutstyr av bronse og andre gjenstander som har blitt fraktet fra produksjonssteder innenfor Romerrikets grenser og helt hit opp.

Det var storbønder og høvdinger i Østfold som stod for kontakten med folk lenger sør, og vi skal kanskje tenke oss at at det et eller annet sted i Sarpsborg-Fredrikstad-området satt en mektig slekt som mottok de eksotiske gjenstandene og fordelte dem til sine allierte andre steder i regionen. Denne mektige slekten kan ha hatt setet sitt i Tune i Sarpsborg.

Men også i Idd har vi spor etter disse kulturforbindelsene. Gullet kom nemlig også sørfra, muligens i form av gullmynter som ble smeltet om her hjemme. Vi har flere gullfunn fra Idd, men det viktigste av dem er utvilsomt sverdknappbeslaget fra Øberg. Det er som nevnt fra 500-årene, og det er formet i et slikt materiale og med en slik dekor at en arkeolog umiddelbart assosierer det med datidens øverste samfunnssjikt – med aristokratiet, altså. Det er dekorert med det som kalles germansk dyrestil. Denne dekoren har Øberg-stykket til felles med gullsaker fra enkelte andre funn fra Østfold – såkalte gullbrakteater fra Eidsberg og Fredrikstad, først og fremst. Kan hende er alle disse funnene minner om lokale stormenn som har båret disse gjenstandene som smykker eller på våpnene sine som synlige tegn på politiske og militære forbindelser med senteret i Tune?

De andre gullfunnene fra Østfold er skattefunn. De er altså ikke fra gravhauger, og de er neppe tilfeldig mistet heller. Den som har gravd ned gullsakene, har visst hva han gjorde. Om skattene var tenkt gravd opp på et senere tidspunkt, eller om de først og fremst skal forstås som offer til gudene, vet vi ikke. Det siste er vel mest sannsynlig. De spinkle opplysningene vi har om omstendighetene rundt funnet fra Øberg tyder på at det samme er tilfelle her.

Det er et annet interessant forhold ved funnstedene for disse gullsakene som er av interesse for funnet fra Idd. Skattefunnene er nemlig knyttet til bygder som på ulike måter ser ut til å ha vært viktige og sentrale, ikke bare i jernalderen, men også senere, i vikingtiden. Skattefunnene er i mange tilfeller gjort i utkanten av disse sentrale bygdene. Selve sentrene, som vi helst skal oppfatte som lokale maktsentra, har flere ting til felles – enten vi snakker om Eidsberg, Idd eller andre sentralbygder i Østfold:

Her finner vi nemlig de store gravhaugene fra jernalderen, og her bygges senere de første kirkene. Her finner vi også gårdsnavn som viser til førkristen gudedyrking eller til personer med spesielle militære eller politiske posisjoner. Det er innenfor disse kompleksene at jernalderens aristokrati har hatt sine setegårder. I utkanten av disse sentralområdene finnes i noen tilfeller gullfunn fra folkevandringstid, og der er det også at vi finner bygdeborgene fra jernalderen – som i Idd.

Flere stedsnavn på Iddesletta viser også at vi har et slikt kompleks her. Navn som Hov og Torsås vitner om hedensk kultus, og i jernalderen spilte stormennene en ledende rolle i kulten. Setegårdene fra jernalderen i Østfold har ofte navn som forteller om før-kristen gudedyrking, og kanskje var det nettopp på Hov at ”Iddehøvdingen” holdt hus i folkevandringstiden. Men det er flere interessante navn her. Vevlen kan tolkes på flere måter, men det kan vise til en vifill – en hedensk kultfunksjonær. Den topografiske samhørigheten mellom Torsås og Vevlen er jo nokså klar, og likeledes sammenhengen med Hov. I utkanten av dette sentralområdet lå tidligere gården Mansrød, som kan inneholde det gammelnorske ordet man, som betyr trelleflokk. Var det stormannen som hadde plassert trelleflokken sin her – eller forteller kanskje navnet, som antagelig er fra middelalderen, at treller har blitt satt til å rydde nytt land og kanskje har fått sin frihet i lønn? Uansett skal vi tenke oss at mange av gårdene i utkanten av sentralbygda har stått i et underordningsforhold til det sentrale området. Et annet interessant navn er Snekketorp. Det er rimelig å tenke seg at førsteleddet er ordet snekkja – vikingtidens krigsskip. Kanskje hadde folkene på Hov et naust til langskipet sitt her, innerst i Ystehedekilen. I den forbindelsen skal også nevnes Knardal nærmere Halden. Knarr er i sagane et handelsskip, men før den tid (dvs. i vikingtiden) synes også knarren å ha vært et krigsskip.

Motivene på folkevandringstidens praktfulle gullfunn har blitt satt i sammenheng med før-kristen gudedyrking, og man har tenkt seg at aristokratiet har oppfattet seg som – og krevd av andre å bli oppfattet som – gudeætlinger. Sammenhengen mellom kult og politisk og økonomisk makt er særdeles tydelige i denne perioden flere steder i Østfold, også i Idd. Det er interessant at et slikt mønster ser ut til å kunne påvises i det senere ”adelsfylket” Østfold alt i folkevandringstiden. Det må være en tradisjon for godsbesittelse og lokal makt med lange aner som møter oss blant annet i Idd når de skriftlige kildene begynner å gi oss et klarere bilde av lokalsamfunnene i Østfold i senmiddelalderen.

Litteratur
Jan Petersen: Id i forhistorisk tid. Hvad de gamle oldsaker og gravhauger fortæller. I Harald Bakke: Id herred. En grænsebygds historie. Geografisk-statistisk-historisk beskrivelse av bygden fra gammel tid og til nu. Fredrikshald 1915.
Ellen Anne Pedersen, Frans-Arne Stylegar og Per Norseng: Øst for Folden. Østfolds historie, bind 1. Oslo 2003.

Kommentarer

Rune Monstad sa…
Hello

Mitt nanvn er Rune Monstad og driver og sykler verden rundt. Nå vil jeg gjerne ha et vikingnavn på sykkelen min. Må være dame navn. Lurer på om du kan hjelpe meg litt med å finne et passende navn til sykkelen. Min hjemmeside er www.vikingbiker.com

Rune

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…