Kvinesdal kirke i Vest-Agder ligger på Liknes, ”som er et af Qvinnes-Elven med Lille-Elven dannet Næs”, slik Jens Kraft uttrykker det i 1830-årene. For få år siden ble det foretatt en mindre arkeologisk undersøkelse under gulvet i den kirken som i dag står på Liknes. Det ble gjort funn som tyder på at det kan ha stått kirke og vært kristen gravplass på stedet siden 900-årene. Denne første kirken ser, i likhet med mange av de tidligste kirkene i Norge, ut til å være reist på et eksisterende – les: hedensk – gravfelt. I dag er det bare bevart rester av dette jernaldergravfeltet – én registrert gravhaug ligger like utenfor kirkegården, og det finnes flere lave forhøyninger inne på selve kirkegården som kan representere gravhaugrester. Men i eldre kilder finnes opplysninger om funn fra flere hauger i dette området.
Landskapet
I dag er mesteparten av landskapet fra Fedefjorden og inn til kirken enten bebygd eller fulldyrket, men så sent som i 1790-årene kunne amtmann Peder Holm beskrive hele slettelandet her som ”ikke andet end en jævn Lyngmoe, og ligesaa paa sine Stæder ovenfor paa begge Sider af den store saavelsom ved den lille Elv, er mange store Lyngmoener.”
Lyngheilandskapet i gamle Liknes herred er borte i dag, men flere steder på de gamle ”Lyngmoenene” ligger fremdeles gravhaugene som stumme vitner om slekter som for lengst har vandret heden. Og nettopp gravhaugene viser oss selve Likneset, så vel som bosetningene omkring det, som et sentralt sted alt i oldtiden.
De fleste gravhaugene i den nedre delen av Kvinesdal er for lengst fjernet, men vi vet hvor mange av dem i sin tid lå. Frem til de store utskiftningene sent i 1800-årene lot folk oftest gravhaugene ligge i fred. Etter utskiftningene og oppløsningen av de tradisjonelle klyngetunene kunne det nærmest gå sport i å fjerne hauger. Det var først nå, i forbindelse med mekaniseringen av jordbruket, at gravhaugene var blitt et problem. Det var da også i tiårene omkring 1900 at de langt fleste oldsaker fra dalen kom inn til de arkeologiske museene i Bergen og Kristiania.
I 1890 var arkeologen Nicolay Nicolaysen i Kvinesdal for å undersøke gravhauger. Han gravde ut ni hauger på det store gravfeltet på øvre Øya og fem på Slimestad. De mange funnene fra disse to gårdene skriver seg i hovedsak fra ett stort gravfelt som lå langs den gamle bygdeveien over begge disse gårdenes grunn. Her er det bare sørgelige rester tilbake i dag. Nicolaysen fikk i tillegg kjøpt to gravfunn fra Gullestad, så her må det altså også ha vært et gravfelt. På ytre Egeland ble en samling på syv-åtte gravhauger fjernet i forbindelse med nydyrking tidlig i 1900-årene. Et par hundre meter lenger øst mot Faret lå tidligere den steinsettingen som bar navnet Sjusteinan. Tre, fire steiner er fremdeles synlige i veikanten. Gravminner av denne typen er sjeldne på Agder, og der de finnes, ser de ut til å markere sentralbosetninger. Det finnes en usikker kilde som beretter at andre steinsettinger (kalt ”holmgangsringer”) lå på holmer i Litlåna. Det kan neppe være tale om noen annen holme enn den som ligger like ved Liknes, mellom Neset og Åmot. Videre fantes en langhaug omtrent der ungdomsskolen ligger på Eljestraum i dag. På Åmot var det likeledes gravhauger, også i den gamle innmarka – det vil si slettelandet nærmest Liknes. Når vi dessuten nevner at det på den moreneryggen der øvre Egeland ligger, finnes flere hauger, peker sentralbygda i gamle Liknes herred seg ut som en tett befolket og i ordets rette forstand sentral plass alt i eldre jernalder (ca. 500 f.Kr.- ca. 550 e.Kr.).
Selve gravinventaret, eller gjenstandene fra gravene, gir et fornemt inntrykk på samme måte som selve gravene. Øyagravene er blitt viet stor oppmerksomhet tidligere, og det er for så vidt helt betimelig: kvinnegraven som ble funnet i 1830-årene, og som blant annet inneholdt så mange som syv leirkar, en hårflette og tre korsformede spenner av sølv, må regnes til de rikeste gravene fra folkevandringstid (ca. 350-550 e.Kr.) i Vest-Agder. Men også to av de gravhaugene Nicolaysen lot undersøke på Slimestad i 1890, peker seg ut som særlig velutstyrte. Den ene graven tilhørte en kvinne, og den inneholdt blant annet fire korsformede bronsespenner og tre leirkar. Den andre var en mannsgrav. En spydspiss og to økser av jern gjør denne til én av bare to, eller muligens tre, kjente våpengraver fra folkevandringstid i Kvinesdal. Våpengravene ser på Sørlandet ellers ut til å opptre i klynger rundt datidens sentralbosetninger eller ”hovedgårder”.
I Ospehaugen, som arkeologen Helge Gjessing undersøkte på øvre Egeland i 1916, fantes likeledes en rikt utstyrt grav. Ospehaugen var 24 m i tverrmål og nesten 2 m høy, og den inneholdt en mannsgrav fra 400-tallet. Med seg i graven hadde den avdøde fått en romersk bronsekjel, en benkam og en såkalt ”kjøttkniv” av ben. Graven i Ospehaugen inneholder for så vidt alle de elementene som kjennetegner overklassens kremasjonsgraver på Sørvestlandet i folkevandringstid: En stor og monumental gravhaug, bronsekjelen som viser til den store rollen forbindelsene til Romerriket har spilt, kammen som – i likhet med hårfletten i Øyagraven – forteller om hårprydens magiske og maktsymbolske betydning, og ”kjøttkniven” som ellers bare er funnet i et par graver i Vest-Agder fra denne tiden og som antagelig vitner om rituelle måltider knyttet til gravleggingen. Graven inneholdt dessuten syv bjørneklør.
Gravfeltet på Liknes
Som det geografiske midtpunkt i dette rike og særpregede oldtidsmiljøet, ligger Liknes. Her på Neset var det tidligere en del gravhauger. Fremdeles ligger det en lav, vid gravhaug nordvest for og i kort avstand fra kirken, og flere forhøyninger på kirkegården mellom kirken og Litlåna er trolig rester av gravhauger. Dessuten vet vi at det frem til omkring 1790 også fantes gravminner sørøst for kirkegården, slik at hele den midtre og den ytterste delen av Neset må ha utgjort ett sammenhengende gravfelt. I Oldsaksamlingen i Oslo befinner det seg en øks fra vikingtid som skal være funnet på kirkegården, men for øvrig har museet bare en korsformet kølle fra eldre steinalder fra Liknes. I tillegg ble det under gravingen for dåpsrommet under Liknes kirke i 1967 funnet en lang og svært rusten jerngjenstand, antagelig et sverd. Om tolkningen av gjenstanden som et sverd er rett, kan dette stamme fra en vikingtidsgrav.
Det finnes likevel kildeopplysninger om rike funn fra eldre jernalder som er gjort på eller i nærheten av kirkegården på Liknes. Amtmann Peter Holm forteller i sin «Beskrivelse over Lister og Mandals Amt» fra 1790-årene at det
”(v)ed Gaarden Liknæs har (…) været en Høj,
som for faae Aar siden blev opgravet og derudi
fundet to smaae Kaabber-Kjedler med brændte
Been og Aske udi; Kjedlerne vare næsten fortærede
af Ælde. Samme Høj er nu forandret til
Ager, og paa endeel af den er sat et Baghuus,
hvis Grundvold er af de forhen i Højen liggende
mange Steene.”
Her har vi utvilsomt å gjøre med én eller to branngraver med romerske bronsekjeler av samme type som den fra øvre Egeland. De ”forhen i Højen liggende mange Steene” er trolig restene av en kjernerøys inne i gravhaugen. En slik røys fantes også i den tidligere nevnte Ospehaugen på øvre Egeland. ”Gaarden Liknæs”, dvs. den eldste bebyggelsen på Liknes, lå i området nordvest for nåværende kirke og kirkegård. Det er sannsynlig at haugen som Holm omtaler, lå i dette området.
Det foreligger dessuten en innberetning om at det ved en anledning skal være funnet et sverd, en øks, en kniv og noen pilspisser sammen på kirkegården. Ut fra de magre funnopplysningene lar det seg ikke avgjøre om det dreier seg om et funn fra eldre jernalder eller vikingtid. Det første er kanskje mest sannsynlig ut fra funnsammenhengen.
Det mest spektakulære funnet vi har kjennskap til fra Liknes, ble imidlertid gjort av klokkeren Hans Hansen Liknes i 1791. I en innberetning datert ”Elvestrøm Præstegaard” 24. november 1810 skriver sogneprest Waarum i Kvinesdal følgende:
”Klokkeren Hans Hansen Liknes opgiver i 1791
ude ved sin bolig og Kvinesdal Kirkegaard at
have opgravet en Haug, hvori fandtes et Gravkammer,
indfattet af 4 store Stene og dækket
med en større, 7 Al. Langt 2 Al. Bredt, snevrere i
den ene Ende. Det indeholdt følgende:
En tynd sølvplade af 1/4 Al. Længde, dannet næsten
som et Kors, forgyldt paa den opvendte Side
med udgravert Arbeide og smaa Spidser paasatte
Omkredsen. Ubeskadiget, næsten 9 Lods Vægt.
En liden Ring af Sølv med samme Arbeide, 2 1/2
L. V., ubeskadiget.
5 Askepotter, o. en Pottes Størrelse, hvoraf 4
faldt i Grus ved Berørelse
5 Jernpile, 1/2 Al. Lange, for det meste af Rust
fordærvede.
Ringen omgjort af Finderen; Pladen solgte han til
den daværende Spr. Jacob C. Finckenhagen.”
Waarums beretning er ikke så helt lett å tolke. At vi fremdeles befinner oss i folkevandringstid, er utvilsomt. Og at gravhaugen har dekket et stort, hellebygd kammer – nesten 4,5 m langt og 1,25 m bredt, er like sikkert. Disse store hellekistene er et særtrekk ved gravskikken i deler av landet (Vestfold, Agder, Vestlandsfylkene) i folkevandringstid, og de inneholder i de aller fleste tilfeller jordfestegraver med rikt utstyr. Liknesgraven er åpenbart intet unntak fra denne regelen.
Den gamle degnegården på Liknes lå omtrent midt i dagens sentrum. Jordstykket øst for kirken ble tidligere kalt Klokkarjorda, og på sogneprest Brochmanns kartskisse over Liknes fra 1853 (se fig. 2) har dette stykket påskriften ”Den af Hans Hansen Næsset bygslede Aager bag Kirken, af ham optagen (…)”. Disse to forholdene, at Hans Hansens navn er knyttet nettopp til dette området, og at jordstykket (som nå stort sett er kirkegård) ble kalt for ”Klokkarjorda”, gjør det sannsynlig at det var her, øst for kirken, at Hans Hansen gjorde sitt funn.
Av gravgodset er de fem leirkarene lett gjenkjennelige. Det store antallet overgås bare av de syv leirkarene i Øyagraven, også dersom vi betrakter gravfunnene fra folkevandringstid fra Vest-Agder som helhet. De fem pilspissene, hver av dem rundt regnet 30 cm lange, volder heller ikke noe tolkningsmessig problem. Men hva med den korsformede, ornerte ”sølvplaten”? Den umiddelbare tanken er at det må dreie seg om en draktspenne. Men noen korsformet spenne av den typen vi har bevart i funnene fra Øya og Slimestad kan det ikke være tale om. Slike spenner forefinnes aldri i forgylt sølv, og de kan knapt beskrives som ”udgravert Arbeide”.
De målene Waarum oppgir – selv om vi vel skal ta dem med en liten klype salt, for det er ingenting som tyder på at sognepresten noensinne selv har sett gjenstandene, ettersom han først kom til Liknes i 1795 – forteller om en gjenstand som er i overkant av 15 cm lang og som veier nesten 140 g. Vekten synes urimelig høy, men såvel gjenstandens lengde som form og ornering tyder på at det var en relieffspenne av forgylt sølv dekorert i germansk dyrestil som Hans Hansen Liknes fant. Sølvringen som også beskrives som ornert, er vanskelig å tolke som noe annet enn en beltering, selv om vekten (ca. 40 g) virker temmelig overdrevet. Den relativt store og tunge belteringen som ble funnet på Ågedal i Bjelland (Audnedal kommune) veier noe over 20 g.
Vi kan ikke regne med at dette er en fullstendig oversikt over gravinventaret, men det er ikke desto mindre sikkert at vi her har å gjøre med en av de rikest utstyrte kvinnegravene fra folkevandringstiden i Vest-Agder. Denne graven alene peker ut Liknes som gravplass for en sentral bosetning i eldre jernalder. Legg til de andre tapte gravfunnene herfra, og det tegner seg et bilde av et gravfelt som antagelig overgår samtlige andre felter i Liknesområdet i prakt og rikdom, det store gravfeltet på Øya og Slimestad inkludert.
Kirke og gravfelt
Det har vært en utbredt praksis å plassere de tidligste kirkebygningene på eksisterende - les: hedenske - gravplasser. Bare på Agder er eksemplene mange. Holder vi oss til de stedene der det finnes gravhauger eller er gjort gravfunn på selve kirkegården, dreier det seg - som et minimum - om Feda i Kvinesda kommune (der bl. a. en udatert storhaug ligger inne på kirkegården), Oddernes og Tveit i Kristiansand kommune, Spangereid i Lindesnes kommune og Nomeland (nedlagt) i Valle kommune. Men utvider vi perspektivet noe og heller konsentrerer oss om de stedene der kirke og kirkegård er omgitt av gravhauger på flere sider og etter all sannsynlighet derfor også er anlagt på en eksisterende, før-kristen gravplass, blir antallet betydelig. Her skal bare nevnes Harkmark i Mandal kommune, Øvrebø i Vennesla kommune, Hægebostad og Eiken i Hægebostad kommune og Fjære i Grimstad kommune.
Bildet er ikke annerledes mange andre steder i landet. Tune kirke i Sarpsborg kommune i Østfold sies i 1862 å ligge på en stor gravhaug, og det finnes flere eksempler fra Østfold og ellers i Østlandsfylkene - helt nylig er det oppdaget et slikt kompleks med vikingtids branngraver og tidlig kirke/kirkegård på Faret i Skien kommune. Også på Vestlandet finner man mange steder en slik samlokalisering mellom hedensk og kristen gravplass - med Avaldsnes i Karmøy kommune som det mest kjente eksemplet.
Tilsvarende mønster er jo også påvist bl. a. i Danmark (Hørning, Jelling).
Forholdet utsier ganske sikkert noe essensielt om den tidlige kristendommen i Norden. Mer om det en annen gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar