"Hunniske" kvinner på langobardiske gravplasser

På gravplasser i Tyskland kan man tidvis treffe på kvinnegraver der den gravlagtes hodeskalle viser spor etter intensjonell deformering – en skikk som ofte forbindes med hunnere og andre steppefolk. Hva er det egentlig arkeologiene graver frem i slike tilfeller: Er det levninger etter mennesker som har flyttet over lange avstander – eller mer indirekte kulturpåvirkning?



Turricephalus of a 30 to 40 year old alamannic woman of the early 6th centruy; shown at the Württembergisches Landesmuseum, Stuttgart, Germany. By Anagoria (Own work) [GFDL (http://www.gnu.org/copyleft/fdl.html) or CC BY 3.0 (http://creativecommons.org/licenses/by/3.0)], via Wikimedia Commons

De karakteristiske rekkegravfeltene er karakteristiske for folkevandringstiden i den vestlige delen av Tyskland. De kan romme hundrevis av begravelser, og antas å representere hele den befolkningen som bodde i nærområdet da gravplassen var i bruk. Lenger øst forekommer ikke rekkegravfelt. Der møter vi i stedet mindre gravplasser, som arkeologene forestiller seg har vært forbeholdt et utvalg av befolkningen, helst avhengig av sosial status.

Det er to av disse mindre gravplassene som nylig har vært gjenstand for analyser innenfor et tysk forskningsprosjekt med base i Mainz, «Neue Wege der Langobardenforschung». Langobarder var en germansk stamme som ifølge sin egen opphavsmyte var kommet fra Skandinavia til Elben, og som etter hvert vandret til Italia via Pannonia.br />
Gravfeltene ved Rathewitz og Obermöllern inngikk i prosjektet fordi man ønsket svar på to spørsmål: Er noen av de midttyske gravplassene levninger etter langobardenes migrasjon fra Elbenområdet til øvre Donau? Eller tok de folkene som benyttet disse gravplassene, del i langobardenes påfølgende migrasjon til Pannonia og senere til Italia, slik visse typer av draktspenner kan tyde på?

Begge gravplasser var i bruk i nokså kort tid, fra slutten av 400-årene til midt på 500-tallet. Flere av gravene var rikt utstyrt, med så vel lokale som fremmede gjenstander. Til disse siste regnes blant annet draktspenner av nordiske typer. Et «eksotisk» trekk er altså at enkelte av kvinnegravene inneholdt individer med deformerte hodeskaller.

Forskerne har undersøkt strontium-innholdet i 48 skjeletter fra de to gravplassene. Forenklet sagt kan strontium gi informasjon om hvor et menneske tilbragte barndommen. Men bare fire individer viste seg å ha vokst opp utenfor lokalmiljøet, og det var ingenting ved gravskikken som skilte disse fire fra de øvrige gravlagte. De «hunniske» kvinnene var lokale, og det samme var så å si alle individer som var gravlagt med gjenstander som viser kulturforbindelser over store avstander.

Med andre ord må de omtalte gravplassene og gravskikken der i stor grad sies å speile den lokale elitens betydelige kontaktnett, og i mindre grad migrasjoner, og gravplassenes kortvarige brukstid må skyldes at man før og etter den tid har gravlagt sine døde et annet sted.

Irland møter vikingene

Det kjente utsagnet om at «havet spydde opp strømmer av fremmede over Erin», slik at det «ikke fantes noen havn, eller landingsplass, eller befestning, borg eller vern, uten at det var flåter av nordboer og sjørøvere der», finnes i de irske Ulsterannalene under året 820 etter Kristus. Vikingangrepene mot de irske kyster tok snart mer organiserte former, og Dublin ble etter hvert et skandinavisk dominert kongerike som tidvis også kontrollerte York. Vikingenes Dublin var et viktig senter for håndverk og handel – og muligens også et slavemarked av betydning. For det siste taler blant annet en innførsel i Ulsterannalene under året 871, der det fortelles at to hundre skip under ledelse av vikinghøvdingene Amlaib og Imar kom tilbake til Dublin fra Skottland med en mengde fanger – angelsaksere, briter og piktere.

Men hvor mye visste egentlig irene om erobrernes skikker – og hva visste de om det fjerne Skandinavia, erobrernes hjemland?

I samtidige irske annaler møter vi av og til skandinaviske vikinger fra «Lochlann» eller «Laithlind». Det er ikke full enighet om hvor dette Lochlann skal søkes – Lolland har vært foreslått, og også Rogaland, først og fremst fordi mengden av irske gjenstandsfunn fra eldre vikingtid er større i denne regionen, enn i noen annen del av Skandinavia, mens en nyere teori hevder at det i realiteten dreier seg om et norrønt rike i Skottland, kanskje Hebridene eller Orknøyene og Shetland.

Vi har bevart et velkjent dikt om mennene fra Lochlann, sikkert forfattet av en irsk munk midt på 800-tallet:

Vinden er sterk i natt
Den pisker havet hvitt
Jeg frykter ikke at de skal krysse et stille hav,
Lothlinds fryktede krigere.

Omtalen av vikingene i kildene er ofte mindre spesifikk med hensyn til hvor de kom fra. Ulsterannalene betegner angriperne som genti, dvs. hedninger, mens andre krøniker bare kaller dem gaill eller fremmede. Av og til skilles det mellom hvite og svarte hedninger, eller hvite og svarte lochlannere, og man presiserer endatil i enkelte kilder at det er danene som er de svarte og nordmennene som er hvite. Fysiske attributter som hudfarge kan det selvsagt ikke være tale om, men det er mulig at vi kan ha å gjøre med forskjeller i farge på skjold eller lignende fra én gruppe av nordboere til en annen.

Senere irsk tradisjon gir et sammensatt bilde av de fremmede. I litteraturen finner vi fremstillinger av barbarer fra Norden med ondt i sinne og av ærerike norrøne konger om hverandre, mens tekster fra 1000- og 1100-årene skildrer lochlannerne nærmest i overnaturlige termer. Lochlannerne figurerer ikke minst i yngre litteratur om helten Fionn og hans fianna, som forsvarer Irland mot de fremmede. I historien om Cú Chulainn og hans magiske vogn reiser for eksempel helten til Lochlann, der han dreper en kjempe av en kriger, 30 alen høy! Lochlann var de mytiske, halvveis guddommelige fomorenes hjemland; de fremstilles av og til som halvt mennesker, halvt geitebukker, og av og til med ett øye, én arm og ett ben.

Men det finnes andre kilder som står hendelsene nærmere i tid, og som gir interessante gløtt inn i hvordan vikingferdene kunne oppleves. Det anonyme skriftet Vita Findani fra slutten av 800-tallet omhandler en irsk munk, Findan fra Leinster, som tilbragte deler av sitt liv i et kloster i Rheinau.

Det hele begynner i Leinster med at Findans søster og flere andre kvinner blir tatt til fange av fremmede som kalles nordmenn. Findan blir sendt av gårde for å kjøpe fri søsteren, men ender selv opp i fangenskap. Ved guddommelig inngripen ombestemmer imidlertid noen av de fremmede seg, og Findan blir satt på frifot. Siden blir han imidlertid tatt til fange igjen under et gjestebud hjemme i Leinster og tatt med til havs på vei mot Orknøyene, men Findan rømmer på mirakuløst vis over havet til en biskop som har fått sin utdannelse i Irland. Senere reiser Findan gjennom det nåværende Frankrike, Tyskland og Italia til Roma, før han ender opp i klosteret i Rheinau.

Skriftet forteller at Findans søster ble kidnappet under et av de mange plyndringstoktene på irskekysten, og at Findan hadde med seg en tolk da han reiste for å få henne frigitt. Da Findan blir fanget for andre gang, hadde ikke kidnapperen tenkt seg tilbake til hjemlandet, og han solgte dermed iren til en annen viking, som igjen solgte ham videre. Dette gjentok seg to ganger, og fjerdemann hadde faktisk et ønske om å se sitt hjemland igjen. Videre hører vi om en trefning til sjøs med et annet vikingskip, og det er det som er den direkte foranledningen til Findans flukt, ettersom lenkene blir tatt av ham fordi han har vist seg lojal overfor sin nye herre. Findan foretrakk å utholde det opprørte havet heller enn å falle i hendene på menn som overgikk dyr i sin villskap, heter det.

Vi har en annen fransk kilde som skildrer en ires befatning med vikinger. Satirikeren Garnier fra Rouen (d. 1026) skrev Contra Moriuth om en av sine samtidige, den irske poeten Moriuth, som sammen med sin hustru, Glicerium, var blitt tatt til fange av vikinger. Sistnevnte, som kalles Dani (daner), gjør ikke noe positivt inntrykk; de flokker seg rundt den bundne Moriuth, gjør narr av ham og urinerer på den hårløse skallen hans. De tar ham med seg til Corbridge i Northumbria, der han blir solgt som slave til et nonnekloster. Derfra blir han utvist etter å ha lurt mange av nonnene til sengs, og etter en tid blir han på nytt fanget av daner, som denne gangen selger ham til en enke på en saksisk handelsplass. Etter mange viderverdigheter havner han i Rouen, sammen med sin kone, som han etter å ha søkt på det ene slavemarkedet etter det andre, endelig finner som slave i et tekstilverksted i nærheten av Rouen.

Gravlagt i fremmed jord

At sjøfolk av utenlandsk opphav døde og ble gravlagt i havner og uthavner på Sørlandet, var en heller dagligdags foreteelse i seilskutetiden. Havnene på sørlandskysten var jo godt besøkte punkter på det som er blitt kalt for «Nord-Europas viktigste handelsrute». I så måte var det ikke noe usedvanlig som foregikk da fremmedskipperen Jan Hansen ble gravlagt i Mandal mot slutten av januar 1761.

J.W. Edy: Olavsundet, Ny-Hellesund. Foto: Nasjonalmuseet

Skipet han førte var nederlandsk. Jan Hansens bakgrunn vet vi mindre om, men på tross av det skandinavisk-klingende navnet var han antagelig ikke av lutheransk religion, i hvert fall. Han må nemlig ha blitt gravlagt enten på kirkegården i ladestedet, men i så fall uten seremoni, eller på en av uthavnskirkegårdene i området på grunn av smittefare. I kirkeboken står det ingenting om begravelsen.

Mandal og uthavnene der omkring (Kleven, Skjernesund) var velkjent for sjøfolk over hele Europa, og mandalittene tok selv like stor del i den arbeidsdagen som innebar et liv på havet, ofte i utenlandsk tjeneste. I kirkebøkene fra ladestedet finner vi av og til egne lister over sognebarn som er døde utenlands. «Fra Holland», «fra København i Kongens tieneste», «i Vestindien» osv.

Når vi vet at Jan Hansen faktisk døde og ble begravd nettopp i Mandal, skyldes det en opplysning i de omfattende notarialarkivene i Amsterdam, som tidligere har vært tema i Kringla heimsins. Våren 1761 troppet nemlig seks sjømenn, som alle hadde seilt med skipet «de Stantvastigheijd», opp hos en notar i Amsterdam for å redegjøre for det som må ha vært en lang og strabasiøs sjøreise.

I løpet av den 13 måneder lange turen hadde «de Stantvastigheijd» hatt tre forskjellige kapteiner, og mange av mannskapet hadde omkommet av sykdom. De to første døde allerede mens skipet lå i Texel, utenfor Amsterdam. På ferden fra Texel til Berbice (i Sør-Amerika) døde flere av sjøfolkene, og etter å ha tatt om bord en last av sukker, kaffe, kakao og bomull, var de så i mangel på folk at de måtte ha hjelp av 11 svarte slaver for å få skipet seilingsklart.

Derfor besluttet man å gå til Sint Eustatius (i Det karibiske hav) for å mønstre nytt mannskap. På veien dit ble fartøyet oppbragt av først en fransk, og deretter en engelsk kaper. Først den 11. oktober nådde de Sint Eustatius. Her døde skipper Carsten Hartman, og overstyrmann Jan Hansen overtok som skipper. Etter at seks matroser og en byssegutt hadde mønstret på, forlot de Sint Eustatius den 19. oktober. Den 5. november ble skipet oppbragt av nok en engelsk kaper. På grunn av uvær og sykdom blant mannskapet kunne de ikke anløpe Texel. Det ble bestemt å sette kursen mot Norge, og den 1. juledag nådde de havnen i Mandal. Her døde så Jan Hansen den 22. januar, og Marten Fredrik Bergman ble hyret som skipper. De blant mannskapet som var syke, ble igjen i Mandal, og ble erstattet av friske folk. Den 15. mars reiste skipet fra Mandal, og ankom endelig Amsterdam den 28. mars. I løpet av reisen var tolv mann døde.

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.

Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova.

Kaffa (dagens Feodosija) hadde vært på genovesiske hender siden 1270-årene, og ble som Genovas øvrige besittelser i Svartehavet styrt fra hjembyen gjennom en lokal konsul og andre embetsmenn. Genoveserne var involvert i handel med varer som korn, tekstiler, slaver og trelast, og kystrutene forbandt Kaffa med steder som Pera (Galata i nåværende Istanbul), Licostomo ved Donaumunningen i Moldavia, Trebisond i Lilleasia og Poti i Kaukasus. Grensebyen Tana (Azov) ved utløpet av Don var særlig viktig, ettersom den var en transitthavn for handelen over land fra Kina.

Naturgitt knutepunkt

Med sin beliggenhet der Europa møter Asia, ved enden av Silkeveien østover og ved en viktig handelsrute nordover til Kiev og enda lenger, var Kaffa et naturgitt knutepunkt og betydningsfull markedsplass. Naturen spilte også en vesentlig rolle når det gjaldt hvilke varer som ble handlet med – ikke minst hva slaver angår. For nord for Krim ligger de store steppene som strekker seg hele hele veien fra Mongolia til Ungarn og Polen. Gjennom flere hundre år var dette verdifulle jaktmarker for  til landsbyer og andre bosetninger i øst, vest og nord. Det åpne steppelandskapet gjorde det enkelt for slavehandlere til hest å ta seg hurtig frem over store avstander, helst vinterstid, da frosten lettet ferdselen over elver og våtmarker.

Det var ikke uten grunn at den litauiske forfatteren Michalo Lituanus i 1550-årene kunne bemerke at Kaffa ikke først og fremst var «en by, men en ugudelig kjempe som livnærer seg på vårt folks blod». På det tidspunktet hadde Genova for lengst mistet sine svartehavskolonier til de osmanske tyrkerne, som tok kontrollen over kyststripen på Krim, mens det tatariske Krim-khanatet dominerte innlandet. Men slavemarkedet i Kaffa eksisterte fremdeles, og det i enda større omfang enn tidligere. Ulike kilder viser at Krim-khanatets viktigste inntektskilde var handel slavefangst og -handel, og at markedet i Kaffa var Europas største i sitt slag. Enkelte av de kristne handelsmennene som hadde vært sentrale i den lukrative menneskehandelen i Kaffa frem til 1475, finner man derimot igjen blant «pionerene» i den senere trans-atlantiske handelen med slaver fra Afrika.

2 millioner

Wacław Pawliszak: Łucznik tatarski

Krim-tatarenes første mer systematiske slavejakt fant sted i 1468 i Galicia. Høydepunktet, om man kan bruke et slikt uttrykk, var i perioden 1600-1660. Våren 1655 ble 52 000 mennesker røvet i Ukraina og Sør-Russland. Fra 1654 til 1657 ble det utført 38 tatar-tokt til slaviske bosetningsområder. Det er blitt anslått at så mange som 2 millioner mennesker ble tatt til fange i Ukraina, Russland og Polen-Litauen og solgt som slaver i svartehavshavnene, først og fremst i Kaffa, i tidsrommet 1500-1700. Avsetningsmarkedet var i stor grad i Det osmanske riket, ikke minst i Konstantinopel.

Selv om tatarer vanligvis var dem som førte de menneskelige varene til Krim, var det mange andre som også var involvert i omsetningsleddet. For Kaffa var en multietnisk by både før og etter 1475. Flertallet av befolkningen var grekere og armenere, men i byen bodde også tatarer, kumaner, abkhasere, georgiere og jøder. Et engelsk skrift fra slutten av 1600-tallet skildrer hvordan tatarene 

«selger sine fanger av begge kjønn … til de kristne og jødiske kjøpmennene i Kaffa, og tar tyrkiske hester, våpen og andre varer som de trenger, i bytte. Fra byen Kaffa blir slavene fraktet til Konstantinopel, Synope, Trebisond og andre steder i Levanten. Av alle slaver som tatarene henter, står polske kvinner høyest i kurs…».

Baron de Tott, som var vitne til det siste slaveraidet på polsk og russisk område i 1769, gav følgende følelsesladde beskrivelse av en tatar på vei hjem etter utført oppdrag:

«Fem eller seks slaver i alle aldre, seksti sauer og tjue okser… Barna med hodene stikkende ut av en sekk festet til salen, en ung jente sitter foran ham, holdt fast av hans venstre arm, moren bak, faren på slep på en annen hest, og det samme med sønnen, sauene og oksene aller fremst; alle følges nøye med på, ingen unnslipper lederens årvåkne blikk. Han samler, styrer, forer, går selv av hesten for å lette transporten av slavene… Det ville ha vært et interessant skue, om ikke det var for den grådighet og den mest grusomme urettferdighet som ligger bak det hele.»

Minner om menneskehandelen

 «Over elven brenner det – tatarene deler sitt bytte. Landsbyen er brent, og landet plyndret. Gamle mor er drept, og min kjære er bortført,» heter det i en ukrainsk folkevise. Der, i Polen og andre steder østpå er minnet om slavehandlerne som når som helst kunne komme ridende for å «høste» en bosetning, bevart i språk og folketradisjon. Omfanget av tatarenes slavetokter gikk kraftig ned utover på 1700-tallet på grunn av tsarrikets økende nærvær og ekspansjon mot sør, men helt slutt på slavehandelen ble det først gjennom den russiske annekteringen av Krim i 1774-1783.

Tatarer dominerte slavehandelen på Krim, men det hører med til historien at genovesere og andre europeere også kunne drive det stort i handel med ufrie tatarer. Og i Moskva fikk ikke krimtatariske slavehandlere kun avsetning for sine varer – de kunne også kjøpe nye, av polsk, litauisk eller tysk opprinnelse. Fremdeles på begynnelsen av 1600-tallet kunne tatarer kjøpe karelske gutter og jenter på markedet i Novgorod, som var et betydelig slavemarked i seg selv.

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Jo, det kan godt hende at den første festningen i Østervågen ble anlagt på 1200-tallet, kanskje allerede i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263). Men det finnes ingen kilder som forteller dette, og realiteten er at første gang det nevnes en festning i Vardø, er i 1340. Når det av og til påstås noe annet, skyldes det noe så merkelig som en feil-lesning av en dansk folkevise.

Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene

Den eldste kilden som nevner festningen, er et brev fra 1340. I brevet heter det at kongen, Magnus Eriksson, har overlatt til erkebiskopen enkelte regjeringsoppgaver, bl.a. oppgraderingen av Tunsberghus og Vargø (umbott Tunsbergs hus ok Varghæya). Av sammenhengen forstår man at festningen ikke kan være helt ny i 1340, ettersom den må repareres. Men hvor mye eldre enn 1340 det kan være, vet vi ingenting om.

Det er for så vidt ingenting i veien for at den var hundre år eller vel så det på det tidspunktet, men ingen kilder sier noe om det.

I Håkon Håkonssons tid ble det oppført flere nye borganlegg, mens andre festninger ble forsterket og utbygd. Slik sett er det absolutt tenkelig at han også lot oppføre en festning helt i den nordøstlige ytterkanten av riket. Det er for eksempel vanlig å regne med at skansen i Tromsø ble oppført i hans regjeringstid. Skansen har som festningen i Østervågen en beliggenhet som gjør den lite egnet for en tid der krigføringen foregikk ved hjelp av kuler og krutt, og den må dessuten – igjen på samme måte som «slottet» i Vardø -  ha blitt anlagt først og fremst for å forsvare havnen og den nærmeste bebyggelsen.

Historikeren P.A. Munch mente at Vardøhus var blitt anlagt på begynnelsen av 1300-tallet, og at bakgrunnen var de urolige forholdene under Håkon Magnusson (1299-1319), Håkon Håkonssons barnebarn. Men han antydet også at det var en viss mulighet for at festningen kunne gå tilbake til Håkon Håkonssons tid. Munchs forsiktige påpekning har imidlertid gått inn i et par andre, senere skrifter, og jeg har flere ganger hørt i Vardø at det finnes kildebelegg for at festningen er fra Håkon Håkonssons tid.

Hva var så P.A. Munchs eneste belegg for å antyde en datering til 1200-tallet? Jo, en middelaldersk folkevise, visen om «Den hellige kong Haakon», som lar Håkon overdra til sønnen Magnus «Bergen og Varhus». På Munchs tid antok man at det siste var en henvisning til Vardøhus. Den tolkningen går tilbake til den første utgiveren av visen, Anders Vedel, men han leste feil. I en senere utgave av Danmarks gamle Folkeviser (b. 3, s. 308) er feilen rettet opp, og der står det «Bergen og vaare hus», altså Bergen og våre festninger.

Visen om «Den hellige kong Haakon» blander videre sammen Håkon Håkonsson og Håkon Magnusson, og er antagelig relativt ung. Noen kilde til Vardøhus festnings historie er den uansett ikke.

Etter 1340 må vi helt frem til 1490 før det igjen omtales en festning i Vardø, og fra da av nevnes den jevnlig i kildene.

Bygningstømmer som mangelvare

I 1719 skulle den første kirken i det sjøsamiske området i indre Varanger settes opp på Angsnes i Nesseby, men hvor skulle man få bygningstømmer fra? Man tenkte seg at tømmer fra den gamle kirken i Vadsø – som stod ute på Vadsøya – kunne brukes, men det var ikke nok. Derfor ville man også benytte materialer fra to hus som amtmann Lorch hadde testamentert til Finnemisjonen – ett i Vardø og ett i Vadsø, det siste brannskadet. Likevel regnet myndighetene med å måtte skaffe 50 «tylter» bord fra Bergen. Slik løste man utfordringen som gjennom flere hundre år møtte enhver som ville bygge hus i det treløse landskapet i Varanger.

Ronthigården, Vardø, fra 1866. Tømmeret er nokså tydelig av ulik opprinnelse

I sin tid har det nok vært noe skog ved Varangerfjorden, slik funn av trerøtter i myrer viser flere steder. Men det er flere tusen år siden. Helt fra de første tømmerhusene av «norsk» type ble bygd i området på 1500-tallet eller enda tidligere, har finnmarkingene derfor vært nødt til å forholde seg til et landskap så å si uten trær som er egnet til bygningsmateriale.

Gjenbruk

Eksemplet fra Nesseby viser to av de vanligste måtene å løse problemet på: Utstrakt gjenbruk og flytting av eldre bygninger, til dels over betydelige avstander, og import av materialer sørfra. Det er svært mange eksempler på gjenbruk. I Vardø ble den gamle tømmerkirken fra 1714 til en stor enebolig i 1869, mens Gamleskolen samme sted (fra 1886) blant annet inneholder tømmer fra den gamle almueskolen og fra byens fattighus. Da den gamle kirken i Vadsø ble revet i 1864, ble tømmeret brukt til nye skolestuer i Salttjern og Vestre Jakobselv.

Kirkehistorien i nettopp Nesseby illustrerer en annen løsning som også har vært vanlig, nemlig tømmerimport østfra, fra Russland. I 1746 ville man nemlig flytte kirken fra Angsnes og inn til fastlandet, og dessuten gjøre den større, ettersom kirkebygningen var blitt for liten for menigheten. For å kunne utvide kirken, ble det kjøpt inn 450 bjelker fra Kola. De ble transportert sjøveien til Vadsø. Da den nåværende kirken i Nesseby ble oppført i 1858, ble også mye av de gamle materialene gjenbrukt.

Russetømmer

Importen av «russetømmer» var i perioder vel så stor, eller større, enn tømmerimporten sørfra. Det fremgår blant annet av tollregnskapene, men bekreftes av de bygningsarkeologiske undersøkelsene som Varanger museum har gjort av eldre stående bygninger i Vadsø og Vardø i de siste par år. Ved hjelp av dendrokronologi har vi kunnet dokumentere at tømmer fra Kvitsjøområdet er brukt i flere bygninger fra 1700- og 1800-tallet. Det gjelder for eksempel den flotte Harjogården i Skallelv, som spiller en viktig rolle i den flunkende nye Varangerhus-utstillingen på museet i Vadsø. Deler av tømmeret i Harjogården viser seg å være felt i nærheten av Arkhangelsk.

Gjennom avisannonser fra 1870-årene og fremover kan man følge pomorhandelen generelt, og trelastimporten fra Russland spesielt. Bare i Vardø fantes det fire, fem ulike handelsfirmaer som støtt og stadig annonserte i lokalavisene at de hadde russisk tømmer for salg. Men samtidig dukker det opp annonser fra firmaer i Trøndelag som fallbyr ferdigskåret tømmer fra moderne dampsager og høvlerier.

Men hva med de store skogsområdene i indre deler av Finnmark? De var selvsagt også en viktig kilde for bygningstømmer. Et skrift fra 1740-årene forteller at «Field-Lapperne» hogger tømmer i innlandet og fløter det på elvene ut til kysten, der de selger det til nordmennene.

«Raftesiden»

Da det skulle bygges ny amtmannsbolig i Vadsø på slutten av 1600-tallet, gikk det ut ordre til almuen, «nordmænd og finder», om å hogge bygningstømmer i Neiden på Raftesiden. Raftesiden var navnet nordmennene brukte på sørsiden av Varangerfjorden, og på Raftesiden hadde blant annet garnisonen på Vardøhus festning hentet bygningstømmer og ved i lang tid. Det er mulig, men slett ikke sikkert, at navnet kommer av raft, som betyr taksperre, bygningstømmer generelt og brenneved.

Det hører med til historien at almuen mente at det ikke var nok brukbart tømmer i Neiden, og i stedet bestilte et ferdig hus til amtmannen fra Bergen «paa deris egen bekostning». Men senere hører vi titt og ofte at tømmer blir bestilt fra skoltesamene i Neiden og Pasvik. Den kirken fra 1714 som ble til bolighus i Vardø 150 år senere, bestod for eksempel av pasviktømmer. Og til langt ut på 1800-tallet fortelles det om skoltesamer som driver tømmerhandel og frakter virke til Vadsø på egne båter.