Gå til hovedinnhold

Hvor gammel er Vardøhus festning?



Jo, det kan godt hende at den første festningen i Østervågen ble anlagt på 1200-tallet, kanskje allerede i Håkon Håkonssons regjeringstid (1217-1263). Men det finnes ingen kilder som forteller dette, og realiteten er at første gang det nevnes en festning i Vardø, er i 1340. Når det av og til påstås noe annet, skyldes det noe så merkelig som en feil-lesning av en dansk folkevise.

Vardøhus slott i Østervågen i Vardø, slik den er fremstilt av Jan Huygen van Linschoten i 1590-årene
Den eldste kilden som nevner festningen, er et brev fra 1340. I brevet heter det at kongen, Magnus Eriksson, har overlatt til erkebiskopen enkelte regjeringsoppgaver, bl.a. oppgraderingen av Tunsberghus og Vargø (umbott Tunsbergs hus ok Varghæya). Av sammenhengen forstår man at festningen ikke kan være helt ny i 1340, ettersom den må repareres. Men hvor mye eldre enn 1340 det kan være, vet vi ingenting om.

Det er for så vidt ingenting i veien for at den var hundre år eller vel så det på det tidspunktet, men ingen kilder sier noe om det.

I Håkon Håkonssons tid ble det oppført flere nye borganlegg, mens andre festninger ble forsterket og utbygd. Slik sett er det absolutt tenkelig at han også lot oppføre en festning helt i den nordøstlige ytterkanten av riket. Det er for eksempel vanlig å regne med at skansen i Tromsø ble oppført i hans regjeringstid. Skansen har som festningen i Østervågen en beliggenhet som gjør den lite egnet for en tid der krigføringen foregikk ved hjelp av kuler og krutt, og den må dessuten – igjen på samme måte som «slottet» i Vardø -  ha blitt anlagt først og fremst for å forsvare havnen og den nærmeste bebyggelsen.

Historikeren P.A. Munch mente at Vardøhus var blitt anlagt på begynnelsen av 1300-tallet, og at bakgrunnen var de urolige forholdene under Håkon Magnusson (1299-1319), Håkon Håkonssons barnebarn. Men han antydet også at det var en viss mulighet for at festningen kunne gå tilbake til Håkon Håkonssons tid. Munchs forsiktige påpekning har imidlertid gått inn i et par andre, senere skrifter, og jeg har flere ganger hørt i Vardø at det finnes kildebelegg for at festningen er fra Håkon Håkonssons tid.

Hva var så P.A. Munchs eneste belegg for å antyde en datering til 1200-tallet? Jo, en middelaldersk folkevise, visen om «Den hellige kong Haakon», som lar Håkon overdra til sønnen Magnus «Bergen og Varhus». På Munchs tid antok man at det siste var en henvisning til Vardøhus. Den tolkningen går tilbake til den første utgiveren av visen, Anders Vedel, men han leste feil. I en senere utgave av Danmarks gamle Folkeviser (b. 3, s. 308) er feilen rettet opp, og der står det «Bergen og vaare hus», altså Bergen og våre festninger.

Visen om «Den hellige kong Haakon» blander videre sammen Håkon Håkonsson og Håkon Magnusson, og er antagelig relativt ung. Noen kilde til Vardøhus festnings historie er den uansett ikke.

Etter 1340 må vi helt frem til 1490 før det igjen omtales en festning i Vardø, og fra da av nevnes den jevnlig i kildene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…