Foss i Tveit

I 1868 var det utskiftning på Foss i Tveit i Kristiansand. Utskiftningen avskaffet formelt og reelt den historiske gården Foss – og en gårdsstruktur som på det tidspunktet hadde eksistert i mer enn 700 år. Det var det ”fellesskapet” som embetsmennene hadde beklaget seg over siden 1700-tallet, som nå forsvant fra Foss – som det også gjorde ellers i Tveit i 1860- og 1870-årene.
En stor og god gård som Foss har ganske sikkert vært bosatt av folk som har drevet jordbruk like siden slutten av yngre steinalder – altså i ca. 4000 år. Fra denne tidligste perioden har vi hittil ikke funnet bosetningsspor i bygda, men funn av jordbruksredskaper av flint og bergart lar oss ane at samtlige av de senere grendene eller bygdelagene i Tveit var tatt i bruk til åkerland eller beitemark alt før bronsealderens begynnelse.

I de første århundrene etter Kristi fødsel – i romertid og folkevandringstid – skjer det en kraftig utvidelse av bosetningen innenfor de ulike bygdelagene. Flere steder i det som i dag er utmark, kan man fremdeles finne spor etter gårder som var i drift i denne perioden. Mange av de plassene der det lå husmannsbruk for et par, tre hundre år siden, har det antagelig vært gårdsbosetning også for 1500 år siden. I utmarka til Foss, ikke langt fra Stemtjønn, finner vi stedsnavnet Øygardsheia. Det er et navn som sladrer om gammel bosetning. Kan hende lå det en gård her i folkevandringstid.

Det har trolig aldri noen gang senere vært like mange navnegårder i drift i Tveit som nettopp i folkevandringstid. Men så – på et eller annet tidspunkt mellom folkevandringstiden og høymiddelalderen (dvs. mellom år 600 og år 1100) – skjer det store endringer i bebyggelsesmønstret. En mengde gårder blir fraflyttet, og bosetningen blir konsentrert til den beste dyrkningsjorda innenfor hvert bygdelag. På Foss ser det ut til at det som i folkevandringstiden var ei livskraftig grend bestående av et ukjent antall større og mindre gårder – kanskje så mange som sju, åtte – senest i løpet av vikingtiden samles til én stor gård på sletten ned mot elven.

Den historiske gården
Den gården som da oppstår, er den historiske gården Foss. Det jeg kaller for den historiske gården bestod av et tun med en større eller mindre åker like ved. Denne åkeren – lenger vest i fylket kalles den for ”Storågeren”, noen steder på Jæren heter den ”Gamleågeren” – var den eneste på gården. Storåkerens beliggenhet bestemte strukturen på den historiske gården, både tunplasseringen og måten gården kunne deles på. Det vi kan kalle gårdens skatteevne – hudskylda – var en direkte konsekvens av størrelsen på storåkeren. Som på resten av Sør- og Vestlandet ble det drevet intensiv korndyrking på storåkeren. Fordi denne åkeren ble tilført store mengder myrjord/-torv og husdyrgjødsel i form av ”mittingsmold”, kunne det høstes gode avlinger her hvert eneste år. I motsetning til på Østlandet og i Trøndelag, lå hovedåkrene på Sørlandet sjelden eller aldri i trede.

Utenfor storåkeren lå vollen. Den bestod av tidligere åkerland som nå ble brukt som eng. Graset var særlig saftig og godt på vollen. Rundt vollen lå det eng av dårligere kvalitet. Dette var innmarka på gården. Innmarka var omgitt av et steingjerde – en utgard eller et utmarksgjerde. På utsiden var det utmark. Her beitet kyr og sau, og her hadde folkene på gården torvmyrer og utslåtter. Fra tunet gikk en buveg – en vei omgitt av steingjerder på begge sider – ut til en åpning i utgarden, slik at kretturen kunne ledes til utmarksbeitet uten at de forvillet seg ut i åker og eng.

At det har vært en slik buveg på Foss også, forstår vi av en kilde fra 1717. Da stevner Jens Bentsen, Knud Guttormsen og Nils Olsen naboen Tarald Foss ”formedelst han ikke vil være med at gjærde deres driftevei for gaardens creatur, eftersom veien falder midt gjennom ager og æng paa begge sider.”

Det ble laget kart over innmarka på Foss i forbindelse med utskiftninga i 1868. På kartet er alle eiendomsteigene avmerket. I utskiftningspapirene er boniteten oppgitt for hver enkelt teig. Ut fra disse opplysningene kan vi omtrentlig rekonstruere storåkeren på Foss. Sett fra elvebredden, lå den på flaten til høyre for gangveien fra hengebrua og opp til fylkesveien. Det kan tenkes at den strakte seg lenger vestover óg, på den andre siden av gangveien. Her er det meget god, selvdrenert jord. Men navnet ”Storåker” finnes ikke på Foss. Her på flaten hadde man imidlertid åkernavn som Fløda, Langeteigen, Gunnildsreina, Strandågeren og Badstuågeren. Antagelig har Fløda vært det gamle navnet på Storåkeren på Foss.

Når en først vet hvor den gamle åkeren lå, gir plasseringen av husene på Foss god mening. Alle brukene ligger på vollen, utenfor – men nærmest mulig – Fløda. Bruket til Beint Foss – Vollan – er et unntak. Men husene her ble flyttet hit ut i 1808. Før den tid viser utskiftningskartet at dette bruket lå mye nærmere Fløda, et lite stykke nordøst for husene på bnr. 2 (nærmest hengebrua).

Teigblanding
Før utskiftningen i 1868 var det på Foss – som på de andre av gårdene i Tveit som bestod av to eller flere bruk – teigblanding. Det vil si at innmarka var delt opp i små parseller, og at hvert bruk hadde parsellene sine spredt ut over hele innmarka – innimellom parseller som tilhørte andre bruk. Vollansbruket hadde f. eks. et femtitalls slike teiger i tillegg til tunplassen. Det var først gjennom utskiftingen at hvert enkelt bruk fikk samlet teigene sine til én sammenhengende blokk rundt tunet.

Teigene lå sammen i teiglag. Storåkeren var ett teiglag, mens en god engslått kunne være et annet. På Foss var Fløda et teiglag. På flaten ned mot elvebakken øst for Vollan viser utskiftningskartet et tydelig teiglag. Opprinnelig var dette teiglaget eng, og det ble kalt for Raægran. Hvert bruk hadde én eller flere teiger innenfor hvert teiglag.

Teigblandingen oppstod i løpet av senmiddelalderen og utover i 1600- og 1700-årene. Årsaken var dels at nye bruk oppstod ved at et eksisterende bruk ble delt, og dels at teiger ble overført fra et bruk til et annet gjennom arv eller kjøp og salg.

Teigblandingen satte klare begrensninger for driften av det enkelte bruk. En bonde kunne ikke uten videre dyrke opp en engteig til åker, og han kunne ikke selv bestemme hva slags avling han ville høste eller når slåtten skulle finne sted. Det fantes klare regler for skikk og bruk på gårdene. Mange av teigene var svært små. Om én av teigene på Foss het det at den var så liten at en knapt kunne tjore en hest på den!

Utmarka var ikke teigdelt. Den var felles for alle brukene på gården, men også her var rettighetene regulert. Hver enkelt bonde hadde rett til et visst antall beitedyr. Antallet avhang av størrelsen på bruket.

Etter innhøstningen på sensommeren beitet kretturen i innmarka. Men på våren og sommeren var de henvist til skogsbeitene nord for gården, på begge sider av Postveien.

Østre og Vestre Foss
Fra gammelt av bestod Foss av to matrikkelgårder – Vestre Foss og Østre Foss. Vestre Foss ble også kalt for Øvre Foss, og Vestre Foss for Nedre Foss. Delingen i to matrikkelgårder må ha funnet sted i middelalderen, kan hende så tidlig som på 1100-tallet. Det kan vi med stor sikkerhet fordi Østre og Vestre Foss opptrer som to skattegårder allerede i det eldste skattemanntallet vi har bevart for Tveit, fra 1601-02. I dette manntallet er Foss to fullgårder. Denne inndelingen i fullgårder, halvgårder og kvart- eller ødegårder er fra gammelnorsk tid.

Delingen av Foss i to matrikkelgårder har foregått på det vises som beskrives i Gulatingsloven fra 1100-årene. Der heter det at enhver som vil dele størsteparten av innmarka, skal foreta delingen i nærvær av utenforstående. Jorden skal deles ved øyemål eller ved hjelp av en snor, og grensesteiner skal settes ned. Om skifteordningen heter det: ”Sa scal skipti raða er storrom vill skipta, skipta bóm i miðiu i sunðr nema þeim þycki annat sannare.” Man skulle med andre ord dele gården tvers over på midten. Flere av de større gårdene i Tveit er delt på denne måten – blant annet Ve, Dønnestad, Bøen, og, altså, Foss. Av slike gårder som er delt tvers over, oppstod to ulike matrikkelgårder, altså selvstendige skattegårder.

Denne delingsmåten, som i loven kalles odelsskifte, er eldre enn den delingsmåten som medførte teigblanding. På Foss resulterte denne middelalderdelingen i at gården ble delt med et steingjerde fra elven og tvers over Fløda og vollen og videre over utmarka. Ettersom hele Foss – både østre- og vestregården – var eid av én mann, Gudlaug Olufsen Hamre, på slutten av 1500-tallet, og ettersom begge gårdene var selveie lenge før utskiftninga i 1868, er denne fysiske delingen i to gårder vanskelig å spore på utskiftningskartet. I 1868 og lenge før det hadde bøndene på Vestre Foss teiger på Østre Foss og omvendt. Men gjerdet har vært der. I 1720 er det strid nettopp om dette gjerdet. Vi får da vite at gjerdet går fra elven og til ”Bjørndalsleed og lige op eter Skorestrengen til Kloven”.

Utmarksgrensen mellom Østre og Vestre Foss gikk altså opp Bjådalen, slik den fortsatt gjør. Det gir brukene på Østre Foss (dagens bnr. 1, 2 og 3) enn relativt større andel av den samlede utmarka enn brukene på Vestre Foss. Men følger vi byttestrengen i en rett linje inn i innmarka fra Bjådalen, oppdager vi at strengen går øst for storåkeren, slik at hele Fløda faller på Vestre Foss. Slik kan det ikke ha vært. Ettersom vestergården og østergården fra gammelt av ble regnet for like store og hver av dem hadde 4 huder i skyld, må Fløda ha vært delt på midten. Det betyr at byttestrengen må ha gjort en markert sving mot vest på det stedet der innmarka tok til, slik at den delte storåkeren i to like store deler. Midt inne på Fløda lå det tre langsmale teiger som til sammen ble kalt Gunnildsreina. Omtrent her må byttet i innmarka mellom Vestre og Østre Foss ha vært.

Bruken av odelsskifte forutsatte at det lå to tun i innmarka, ett i hver ende. Etter det tradisjonen forteller, var det tilfelle på Foss. Hovedbølet på Vestre Foss (bruket til Grunde Kallhovd) lå på vollen vest for Fløda, en del nærmere elven enn det nå gjør. Øst for Fløda lå hovedbølet på Østre Foss, det nåværende bnr. 2.

Husmennene
Utenfor fellesskapet på gården stod husmennene. Husmennene på Sørlandet hadde vanligvis ikke arbeidsplikt på hovedgården, slik det var lenger østpå. Men det fantes en mengde husmannsbruk også i Tveit, og husmennene hadde gjerne helt bestemte oppgaver. På Foss fantes det flere husmannsbruk. Fra skriftlige kilder kjenner vi Ferjestaden, Fossekleiv, Kverndalen, Krogen, Guris toft og Bakken. Navn og beliggenhet avslører ofte hvilke oppgaver husmannen har hatt. Husmannsbrukene lå i utmarka, enten like ved utmarksgjerdet eller helt ute ved byttet mot nabogården. I det første tilfellet har husmannen fått lov til å slå seg ned i utmarka mot at han tok på seg og vokte og vedlike utmarksgjerdet, slik at kretteren ikke kunne trenge seg inn i innmarka. Lå plassen ved byttet mot nabogården, var husmannens oppgave dels å sørge for at nabogårdens krettur ikke kom over byttegjerdet, og dels å vokte gårdsgrensen slik at ikke nabobøndene tuklet med grensen. Andre husmenn kunne ha mer spesialiserte oppgaver.

Plassmannen på Ferjestaden var en slik ”spesialist”, og jobben hans var selvsagt å skysse folk over elva – en plikt som egentlig Fossebøndene var pålagt, men som de hadde delegert til husmannen mot at han fikk et lite jordstykke han kunne dyrke. De plassene som lå i Kverndalen, voktet grensen mot Raen i Birkenes. En plass som Fossekleiv kan ha hatt til oppgave å vokte utmarksgjerdet. Tuftene etter husmannsbruket i Fossekleiv er fortsatt synlige på vestsiden av Postveien, et stykke etter der Grunde Kallhovds skogsbilvei tar av fra denne. Det har ikke bodd folk i Fossekleiv siden 1808.

Utskiftningen
Utskiftningen i 1868 var i realiteten slutten på den historiske gården Foss. Allerede i matrikkelen fra 1838 er de to gamle matrikkelgårdene Østre og Vestre Foss oppført som én matrikkelgård, og lenge før den tid hadde Fossebøndene begynt å dyrke opp den gamle vollen. Knud Guttormsen på Østre Foss ryddet nytt åkerland tidlig i 1700-årene, og teignavnet Stisægra kan tyde på at Stig Bentsen Foss gjorde det samme allerede hundre år før det. Gjerdet som hadde gått tvers over Fløda, var også for lengst fjernet.

Utskiftningen oppløste den gamle teigblandingen. Nå fikk hvert bruk teigene sine samlet i én stor, sammenhengende blokk ved tunet. Det var et svensk mønster som ble fulgt under utskiftningen på Foss. Utskiftningsformannen, Joh. Holmesland fra Holum, hadde fått sin utdannelse i Sverige, slik som de andre utskiftningsformennene på Sørlandet. Enkelte av de mest oppdelte gårdene i Tveit hadde hatt utskiftning alt i 1820- og 1830-årene. Disse gårdene – f. eks. Ytre Ve – ble utskiftet etter dansk mønster, slik at hvert bruk fikk en vifteformet teig som strakte seg fra tunet/storåkeren og ut i utmarka.

Utskiftningen markerte starten på det moderne vekselsbruket på Foss. Dermed forsvant også langt på vei det gamle skillet mellom åker og eng, og mellom innmark og utmark. Dermed forsvant også en gårdsstruktur som hadde preget Fossefolks liv i kanskje så mye som 1000 år, for godt.

Arkivert i:

• agder
• bosetning

Vikingen på Rør

Hvorfor er Østfolds vikingtid så underrepresentert i den norske vikingtidens totale arkeologiske kildetilfang? Mange har påpekt forholdet, og like mange har søkt å forklare det. "Praktisk talt over alt ellers i landet er gravene fra vikingetiden jevnere og fyldigere utstyrt enn tidligere, og fremfor alt oftest tallrikere enn fra alle de foregående perioder av jernalderen sammenlagt. Men i Østfold er det stikk motsatt. Vi har forholdsvis få vikingetidsfunn, og gjennemgående med et meget enklere utstyr enn vi er vant til annet steds fra," skriver for eksempel Bjørn Hougen i Østfolds oldtidsminner. Forklaringen Hougen gir, er at kristningen skjedde tidligere i Østfold enn ellers i Norge. En faglig undersøkt grav på Rør nordre i Rygge åpner imidlertid muligheten for at svaret bør søkes i et annet forhold.
Når det gjelder gravfunn fra eldre jernalder - periodene keltertid, romertid og folkevandringstid - scorer Østfold høyt på statistikken. De overordentlig rike romertidsgravene fra Hunn, Store-Dal og Rør står fortsatt i en klasse for seg i landets gravfunn fra de første to, tre århundrene av vår tidsregning. Her kan det være på sin plass å sammenligne med Vestfold, som har omtrent like mange gravfunn fra eldre jernalder som naboen tvers over Oslofjorden. Når vi kommer over i yngre jernalder og vikingtid, dominerer imidlertid Vestfold stort. I Østfold har vi det merkelige forhold at vi kjenner færre funn fra merovingertid og vikingtid enn fra eldre jernalder. Men Østfold er ikke alene i så måte. Med unntak av Vestfold, finner vi det samme bildet i kystdistriktene på hele Øst- og Sørlandet. Og i Østfold er ikke bildet entydig: bygdene i indre Østfold følger således samme utvikling som Vestfold og innlandsfylkene på Østlandet.
Går vi derimot kvaliteten på funnene nærmere etter i sømmene, ser vi raskt at Østfolds vikingtidsmateriale står seg mot de fleste sammenligninger. Vi har storhauger flere steder i fylket. De særlig rike funnene er konsentrert i Rolvsøy og Tune: Skipsgravene fra Rostad og Haugen i Rolvsøy, kammergraven på Haugen i Rolvsøy og den store båtbegravelsen fra Valle i Tune. I Rygge har vi det unike gullfunnet fra Rød under Værne kloster, som foreløpig unndrar seg enhver sammenligning. Den fornemme storhaugen "Søsters hvile" på Værne kloster er ikke undersøkt, men settes av bl.a. Erling Johansen i forbindelse med en høvdingeætt på stedet. Et par mindre begravelser i båt kjenner vi også fra Rygge - henholdsvis på "Skogmo" under Rør og på Roer mellom.
Vikingtiden i Østfold har gjentatte ganger vært tatt opp til diskusjon i den arkeologiske litteraturen. Funnkonsentrasjonen i Tune og Rolvsøy ledet i sin tid A.W. Brøgger til å fremsette teorien om den innvandrede "Rolvsøyætten". Noen år senere hevdet Eivind Engelstad at den kristne innflytelsen når Østfold tidligere enn landet forøvrig, og at kristen gravskikk er årsaken til at vi ikke har funnet begravelsene fra fylkets vikingtid. Den er den samme tolkningen som vi så Bjørn Hougen anføre. I moderne tid har Lars Forseth tatt for seg samtlige kjente gravfunn fra merovinger- og vikingtid i Østfold og Vestfold. Forseth finner at Engelstad og Hougen sine antagelser om den tidlige kristningen i Østfold bygger på et temmelig spinkelt kildegrunnlag. Etter hans oppfatning "lar (det) seg ikke avgjøre om endringer i gravenes plassering er forklaringen på mangelen på funn fra vikingtid i Østfold. Rett og slett fordi slike graver med en annen plassering ikke er påvist. Det måtte, enten det er snakk om hedensk eller kristen gravskikk, være snakk om flatmarksgraver."
Så langt forskningshistorien. Hva så med graven som i 1995 ble undersøkt på Rør nordre? Hvordan passer den med det vi ellers vet om vikingtidens gravskikk i Østfold?
Gravningen i Rygge for 10 år siden inngikk i daværende Universitetets oldsaksamlings (nå: Kulturhistorisk museum) Dobbeltsporprosjekt. Undertegnede var gravningsleder på den aktuelle lokaliteten, der jordbruksarealer ville bli berørt av NSBs utbygging.
Det var her, på jordet som avgrenses av veien til Rygge kirke, villatomten "Nordhaug" (nå borte) og den daværende jernbaneovergangen, at den rike kvinnegraven fra yngre romertid ble funnet i 1880-årene. Den inneholdt blant annet en rosettfibel. Den gang var Oldsaksamlingens befatning med utgravningen begrenset til Ingvald Undsets innsamling av funnopplysninger i ettertid. I 1995 gikk vi langt grundigere til verks.
Ettersom vi antok at eventuelle kulturlag ikke var intakte etter intensiv jordbruksaktivitet i en årrekke, bestemte vi oss for å fjerne åkerjorden med gravemaskin. Slik maskinell flateavdekking hadde ikke vært forsøkt i Rygge tidligere, men hadde gitt fremragende resultater andre steder i landet. Nå var det først og fremst innenfor bebyggelsesarkeologien flateavdekking hadde vært benyttet, og vi fant da også restene etter flere stolpebygde hus på Rør. Graver var det ikke så vanlig å finne under flateavdekkinger - sannsynligvis fordi begravelsene sjelden ligger så dypt i jorden.
Men på Rør dukket det altså opp en grav, og det på et sted der vi ikke hadde ventet å finne noe særlig overhodet. På tvers av undersøkelsesområdet vårt løp nemlig et bredt belte av kompakt, marin leire, og et stykke inn på leiren fant vi vikinggraven. Selve graven var skåret ned i leiren, og i nedgravningen ble det gjort en rekke funn. Det var funnet av et fragment av et tveegget sverd av ubestemt type som først satte oss på sporet av graven, for nedgravningen var svært vanskelig å få øye på der i leiren. Men etterhvert som vi grov, måtte Rør-vikingen gi slipp på sin hemmelighet. Det viste seg snart at mannen hadde vært usedvanlig godt utstyrt med våpen. For i tillegg til sverdet, kunne vi avdekke et spyd (type E), en våpenøks (type G), en skjoldbule og minst én pilspiss. I Østfold-sammenheng dreier det seg altså om en meget rikt utstyrt våpengrav. Av annet utstyr fantes en forsølvet ringspenne av bronse, en kniv, et bryn, et ildstål og noe ildslagningsflint.
Ringspennen peker mot en datering til første halvdel av 900-årene. Tar vi også våpnene med i beregningen, virker tiden omkring 900 sannsynlig.
Det fantes ikke spor etter brenning, så vikingen vår har blitt lagt ubrent i graven. Og han har ligget temmelig dypt - nærmere 60 cm under den nåværende markoverflaten. Sannsynligvis har han blitt stedt til hvile liggende på ryggen, omtrent i nord-sør-retning og med hodet i nord, etter gravgodsets plassering å dømme. Den nærmest ovale nedskjæringen var noe over 1 m bred og drøye 2 m lang. Det ble funnet en større mengde nagler i graven. Noen av dem kan ha hørt til ulike typer beslag, men det er rimelig å tenke seg at mannen har ligget i en kiste.
Vi fant spor etter flere forlengst raserte gravhauger noen titalls meter fra vikinggraven, og noe særlig større var ikke avstanden til funnstedet fra 1880-årene. Men det lot ikke gjøre å påvise noen haug i forbindelse med vikinggraven. På åkerflaten fantes det slett ingen tegn til markering av graven, og våre anstrengelser for å lokalisere en eventuell fotkjede eller -grøft førte ikke frem. Det behøver ikke å bety at haugen ikke har vært der, men det er vel så nærliggende å slutte at vi her faktisk har for oss en grav under flatmark.
Hvis den tolkningen er riktig, er graven fra Rygge én av en liten gruppe flatmarksgraver fra vikingtid i Østfold. Men den står ikke helt alene, slik jeg antok i 1995. Mange år tidligere var det kommet for dagen en våpengrav i forbindelse med gravearbeider på Tune kirkegård. Den lå enda atskillig dypere enn Rør-graven. I 2004 undersøkte dessuten Kulturhistorisk museum en grav på Kalnes i Tune som har mye til felles med graven på Rør. Denne lille gruppen bidrar til å gi et litt annet bilde av gravskikken i Østfolds vikingtid. For her har vi jo nettopp enslik gravskikk som Forseth mener kan være en mulig forklaring på den lave funnmengden fra vikingtid i de ytre bygder i Østfold. Et annet forhold skal også nevnes: Det er karakteristisk for Rygge - og forsåvidt for Østfold som helhet - at man har relativt mange løsfunne gjenstander, samt funn uten sikre opplysninger om konteksten, fra vikingtid, Mens Forseth regner med 58 sikre og 37 usikre gravfunn fra hele yngre jernalder (de faktiske tallene er en god del høyere enn det Forseth oppgir, men det innbyrdes forholdet berøres i liten grad av dette), er antallet av løsfunn hele 148 (igjen et for lavt tall). Og Forseth sannsynliggjør at det store flertallet av disse løsfunnene i realiteten er gravfunn. Av de ni kjente løsfunnene fra 1000-årene som Forseth ser nærmere på, viser det seg dessuten at ingen av dem oppgis å være funnet i haug. Kan det være en hittil lite kjent gravskikk som er årsak til det relativt store antallet løsfunn i fylket? Og kan det videre tenkes at det dreier seg om nokså dyptliggende skjelettgraver under flat mark - slik som på Rør? Det ville, om så er tilfelle, forklare hvorfor vi tross alt har så få gravfunn fra Østfolds vikingtid - selv om vi altså kan inkludere brorparten av løsfunnene i denne funnkategorien. For dersom vi unntar de storstilte undersøkelsene på Hunn, Store-Dal og Gunnarstorp, har den gravarkeologiske virksomheten i Østfold ikke vært så omfattende. Og flatmarksgraver av denne typen ville bare unntaksvis ha blitt oppdaget ved vanlig pløying -og funnkonteksten (ingen haug, ingen brannspor) ville i så fall ha gitt disse oppløyde gravene status som "løsfunn".
Det er grunn til å tro at en utbredt gravlegging under flat mark er noe av forklaringen på det lave antallet gravfunn fra vikingtid i Østfold. Men det kan ikke være hele forklaringen. Diskusjonen om de eventuelle kristne forbildene for en slik gravleggingstradisjon får vente til en annen gang. En kort kommentar bør vi likevel avslutningsvis knytte til postulatet om Østfolds tidlige kristning. Engelstad satte som nevnt nedgangen i antall gravfunn fra eldre til yngre jernalder i forbindelse med kristen påvirkning. Han fant i det materialet som stod til rådighet for ham, særlig få funn fra yngre vikingtid. Dette, mente Engelstad, skyldtes at kristen gravskikk hadde slått gjennom i fylket i løpet av vikingtiden. Selv vi ser bort fra det problematiske i at disse gravene (og kirkegårdene) aldri har blitt påvist i Østfold, så er det faktum at løsfunnene opptrer like hyppig i 1000-årene som tidligere i vikingtiden. Nedgangen i gravfunn setter dessuten inn så tidlig som på 700-tallet.
Som nevnt, slutter Østfold seg til andre kystdistrikter i det sørligste Norge når det gjelder nedgangen i gravfunn fra eldre til yngre jernalder. I disse regionene oppviser gravskikken i vikingtid klare likheter med gravskikken i det sør-skandinaviske området. Et annet forhold som knytter disse sørnorske distriktene sammen, er det relativt betydelige innslaget av sverd i våpengravene, samtidig som det relative antallet av våpengraver er lite. På Sørvest- og Vestlandet er det øksen som inntar denne posisjonen, og der er det relativt sett langt vanligere med våpengraver.
Det er derfor mulig å tenke seg en annen forklaring på særpreget ved gravskikken i Østfold enn tidlig kristning. Fra skriftlige kilder kan det se ut til at sverdet har blitt oppfattet som et mer fornemt våpen enn øksen, som først og fremst har vært bondens våpen. Av Gulatingsloven fremgår jo for eksempel at øks er et billigere våpen enn sverd, og det er det bildet vi får også i andre skriftlige kilder.
Det er altså sammenfall mellom de områdene som har størst andel sverd og områder med relativt få våpengraver - som Østfold. Den større andelen sverd i områdene med få våpengraver kan bety at det er knyttet større rikdom og prestisje til det å være jordeier i disse områdene. En forklaring kan være at i områdene med få våpengraver og stort innslag av sverd, har godssystemer hatt større utbredelse, slik at antallet frie bønder med rett til synlig begravelse har vært relativt få.

Arkivert i:

• arkeologi
• østfold
• vikingtid
• gravskikk

Kompassrosene - helleristninger i uthavnsmiljø

I Vest-Agder har det i flere år vært drevet registrering av kompassroser og andre nyere tids ristninger på berg i kystområdene. Særlig har Johan Anton Wikander lagt ned et stort arbeid. Pr. 2005 kjennes 19 lokaliteter fra Berrefjord (bilde 1 over) ved Rogalands grense i vest til Lyngøya i Kristiansands skjærgård i øst. 17 av lokalitetene omfatter kompassroser, evt. i kombinasjon med initialer eller lignende, mens det på 2 lokaliteter kun finnes andre ristninger.

Rosene og de andre ristningene finnes i havnemiljøer i vid forstand. Fenomenet er heller ikke begrenset til Vest-Agder. Roser finnes både videre vestover og nordover langs kysten, samt lenger øst. Også i Østersjøen er fenomenet kjent. Om enkelte roser vet vi at de er risset av loser, sjøfolk eller soldater. Andre ristninger som opptrer i sammenheng med kompassrosene, er fartøysfremstillinger (en jekt på Vakthusheia i Korshavn, Lyngdal), initialer og årstall (Tønnane på Møvig, Kristiansand) – i ett tilfelle også skålgroper (Grotevarden på Skjernøy, Mandal).

Hoveddelen av de kjente kompassrosene i Vest-Agder ligger på utkikkspunkter ved havner. Eksempler på dette er Korshavn (5 kompassroser), Rasvåg (3 kompassroser), Loshavn (1 kompassrose), Våre (2 kompassroser), Skjernøy (1 kompassrose, bilde 2 under), Ny-Hellesund (1 kompassrose) og Indre Flekkerøy (1 kompassrose, bilde 3 under). Kompassrosene ved innløpene til Harkmarkfjorden (1 kompassrose) og Berrefjord (1 kompassrose) ligger begge på bebodde øyer med små dyrkede arealer, der fjorden innenfor har bydd på ly og oppankringsmuligheter.

Kompassrosenes funksjon(er) er ikke helt avklart, men en mulig tolkning er at kompassrosene har vært brukt som retningsanvisere i forbindelse med losvirksomhet. Wikander har argumentert for denne tolkningen i flere arbeider (i Agder Historielags Årsskrift 67 og 74).

Der det er bevart tradisjon om kompassrosene tilblivelse, er det imidlertid ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, den på Holmen i Berrefjord, heter det at den skal være innhugget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. En annen, en av dem i Rasvåg på Hidra, skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Enkelte roser kan ut fra beliggenheten ikke ha hatt noen betydning som kompass i vanlig forstand. Rosen i Lyngesund i Randesund ligger riktignok ved en viktig havn, men på grunn av sin plassering – uten utsikt – kan den vanskelig ha hatt noen praktisk rolle. Kanskje er den rent tidsfordriv, på lik linje med initialene og årstallene på samme bergflate.

Tryggest synes det kanskje å være om man betrakter kompassrosene som flertydige symboler i et maritimt miljø.

Dateringen av rosene varierer, men hovedmengden ser ut til å være fra 1600- og 1700-årene, med noen ”slengere” i begge retninger. Wikander daterer de eldste i Agderfylkene til 1500-årene. Olaus Magnus omtaler i sin ”Historia om de nordiska folken” fra 1555 en kompassrose på en øy i Nordishavet. Han daterer den til slutten av 1400-årene.

Arkivert i:

• agder
• maritimt
• middelalder

Runene på Reistadsteinen

Runesteinen fra Reistad på Hidra (foto: Mårtein Teigen, Kulturhistorisk museum) ble funnet nedgravd i en myr i 1850-årene. Folk la merke til at det var skrifttegn på steinen. Det ble etter hvert bekreftet at innskriften var forfattet i det eldre runealfabetet, og Reistadsteinen ble fraktet til Universitetshaven i Kristiania.

Innskriften på Reistadsteinen er antagelig fra 400-årene, men den har vist seg vanskelig å tolke. Ett av de seneste forsøkene er det en islending, Thórhallur Eythórsson, som står for. Han mener at innskriften skal leses som ”Yðingr. Ek Vakr nam Reit”. På moderne norsk skulle det bety noe slikt som ”Yðingr. Jeg, Vakr, har tatt jorden i besittelse”. Dersom tolkningen er riktig, er Reistadsteinen av sentral betydning for forståelsen av det kyst-norske samfunnet i folkevandringstiden.

Folkevandringstiden (400-600 e. Kr.) var en ekspansiv periode på Agderkysten. Bosetningstettheten var stor – dersom vi ikke tar hensyn til bruksoppdelingen, så var trolig like mange gårder i drift på Agder omkring år 500 som i 1850. Men folkevandringstiden var også en tid preget av folkevandringer og kamp om jord og andre ressurser. Det arkeologiske kildematerialet godtgjør at disse stridighetene har gjort seg gjeldende på Norges sørspiss også.

Agder i folkevandringstiden var et stormannssamfunn. Spredt temmelig regelmessig over hele landskapet, så vel i innlandet som ute ved kysten, fantes lokale maktsentra i form av stormannsgårder. På disse gårdene residerte stormenn som hver hver for seg dominerte områdene rundt høvdingsetet. Mange av gårdene rundt disse høvdingsetene må ha blitt ryddet fra selve stormannsgården, og høvdingen har antagelig hatt noe av grunnlaget for sin makt og rikdom fra kontrollen over disse underliggende bosetningene.

Mellom stormennene ble det etablert allianser – eller fiendskap. Disse alliansenettverkene ser alt omkring år 500 ut til å ha tatt form av mer eller mindre kortvarige riker som på det meste kan ha omfattet store deler av Sørskandinavia. Mellom disse rikene og folkevandringstidsriker på Kontinentet og i England har det vært utstrakte forbindelser. Arkeologiske funn peker mot at kontakten mellom Agder på den ene siden og England, Frankerriket og Baltikum på den andre har vært betydelig. Fra samtidige, skriftlige kilder vet vi at krigerskarer fra norskekysten dro til Kontinentet for å søke rikdom og ære, enten ved å kjempe for de mektige romerne – eller mot dem.

I begynnelsen av 500-årene oppholdt en landflyktig nordisk konge, Rodulf, seg ved goterkongen Teoderiks hoff i Ravenna i det nåværende Italia. Rodulf hadde vært konge over flere stammer i Sør-Norge, blant annet egder, ryger, og teler – altså over et sørvestnorsk rike, men han hadde ”foraktet sitt eget kongedømme og sluttet seg til Teoderik, goternes konge, for der fant han det han søkte”. Andre skrifter forteller at Rodulf i Sør-Europa opptrådte som konge over herulene – et annet skandinavisk folk på vandring. Herulene er interessante også fordi noen av dem på begynnelsen av 500-tallet besluttet å dra tilbake til Norden – til de områdene som de regnet for sitt hjemland.

Det er neppe noen revolusjonerende tanke at grupper av krigere dro ut også fra Agder. Mer spennende er det da at vi kan hende også har bevart et monument over én av dem som kom hjem igjen.

Dersom Eythórssons tolkning er riktig, er innskriften på Reistadsteinen den eldste skriftlige kilde som forteller om et personlig landnåm i noe germansk språk. Eythórsson kaller da også Reistadsteinen for ”den eldste Landnåmsboken”. Selv om Reistadsteinen er en enslig svale i så måte blant de eldste runeinnskriftene våre, så er parallellene mange i vikingtid og tidlig middelalder, da runeinnskriftene i mange tilfeller forteller om folk som eier eller arver en bestemt gård eller eiendom.

Men hvem var Vakr? At han tilhørte folkevandringstidens elite, er det liten tvil om. Det å riste runer, var ikke hvem som helst forunt. For så vidt kan han ha vært den som rådet for høvdingsetet på Hidra. Vel så sannsynlig er det at Vakrs ”landnåm” bestod i at han fikk tildelt jord av stormennen – kan hende som takk for utført krigstjeneste. Navnet hans har i nordisk område betydningen ”vakker”, på tysk ”tapper”. Men Vakr er også et odinsheite som forekommer i eddadiktet Grimnismål – med andre ord ett av de mange navnene som Odin går under. Kan hende har Vakr hatt en særskilt posisjon innenfor religionsutøvelsen på Hidra i en periode på 400-tallet. Navnet peker nok under enhver omstendighet mot datidens overklasse.

Og det andre navnet på Reistadsteinen, Yðingr? IuÞingaR heter det i innskriften. Ordet har klare paralleller i andre germanske språk, først og fremst som stamme- og områdenavn. Det er mulig at iuÞingaR i vår sammenheng viser til den slekten eller stammen som Vakr tilhørte. Som stammenavn finner vi ”iuthungi” eller juthunger igjen på Kontinentet på 200- og 300-tallet, da juthungenes stamme flere ganger trenger ned i Italia på sine plyndringsferder. De nevnes for siste gang i skriftlige kilder i 430, da de blir endelig beseiret av romerne. De gjenværende juthungene går siden opp i det alamanniske stammeforbundet i det nåværende Sør-Tyskland.

Det er sannsynlig at juthungene i likhet med for eksempel herulene, var en broget forsamling av krigere med opprinnelse i ulike deler av det germanske stammeområdet. Om herulene vet vi at en del av dem dro ”hjem” til Skandinavia. Det er fristende å foreslå at én eller flere juthunger kan ha gjort det samme, og at én av dem til sist slo seg ned på Hidra. I så fall har vi også en skriftlig kilde til de nære forbindelsene som fantes mellom eliten på Agder og på det europeiske fastlandet i folkevandringstiden.

Arkivert i:

• runer
• agder
• folkevandringstid
• arkeologi

"Sol" fra Søgne - fra dagliglivet i atlantisk tid

Satirikeren og humoristen Odd Børretzen skrev for noen år tilbake en liten bok som han gav navnet Det norske folks bedrøvelige liv og historie. Den begynner et sted nede på Kontinentet, en gang helt mot slutten av siste istid. Det er en lykkelig tid - etter alle årene med slit og strev i isødet, puster medlemmene av en liten gruppe tidligere istidsjegere lettet ut: Endelig våres det! Store og små ligger utstrakt på en gressbakke og tar livet med stor ro. Bare én mann bryter mønstret. Han står med flakkende blikk og oppmerksomheten rettet dels mot flokken i gresset, dels mot de siste par reinsdyr på vei nordover, mot brekanten som stadig trekker seg lenger vekk. Til slutt fatter han en beslutning, plukker opp spydet, buen og pilkoggeret og styrter avgårde - nordover, etter reinsdyrene og etter isen. Denne mannen, stammens tulling, var, om vi skal tro Børretzen, den første nordmann.

Han unnlot, kan hende av høflighetsgrunner, Børretzen, å peke på at denne første nordmannen samtidig var den første sørlending. For det var trolig hit de kom, til vestre Agder og Jæren, de første innvandrerne.

For noen tiår tilbake mente toneangivende arkeologer her i landet at det hadde holdt til mennesker i Norge like siden paleolitisk tid, den eldste steinalderen, langt tilbake i istiden. De bygde teoriene sine først og fremst på sammenligning av norske redskapsformer med paleolitiske typer ute i Europa. I dag regner imidlertid de fleste kvartærgeologer med at Norge var fullstendig dekket av is under siste istid, og at det ikke fantes isfrie områder der mennesker kunne “overvintre”. Nå antar arkeologene at den første innvandringen til Norge først skjedde i det som kalles senglasial tid, altså henimot slutten av istiden. Grensen mellom glasial og senglasial tid settes forskjellig. I Norden blir den som regel satt ved isens tilbaketrekning fra Midt-Jylland for 20.000 år siden. I botanikernes pollendiagrammer legges den gjerne vesentlig senere, omkring 11.000 f. Kr., og her markeres den ved en markert temperaturstigning. Isiden var ikke over, selv om noen kyststrøk, som Lista og Lindesnes, var isfrie. Breen lå i fjellet og i innlandet i flere tusen år fortsatt.

Vi har foreløpig ikke funnet så gamle spor etter mennesker i Vest-Agder - og heller ikke i landet forøvrig, for den saks skyld. Men vi tror at folk må ha streifet rundt i våre trakter så tidlig som i senglasial tid, for mellom 12.000 og 13.000 år siden. Boplasser som er nesten så gamle, fra den såkalte Ahrensburgkulturen, er påvist flere steder i heiområdene i Rogaland.

De hittil eldste spor etter mennesker som er gjort på Agder, kommer fra Hidra i Flekkefjord. Ved mudring i Kjerkevågen ble det funnet et vakkert, hakkelignende redskap av horn eller bein, fint dekorert. Hidra-hakken er C14-datert til 9.500 år før vår tid.

Den første innvandringen
I den første tiden etter at isen hadde trukket seg tilbake, har tundradyret fremfor noe, reinen, vært å finne i Danmark. Trolig levde rein også i Søgne, der beitemulighetene nede i strandkanten må ha vært gode på denne tiden. Sammen med reinsdyret har ulv og jerv vandret inn. Fjellrype og snøhare fant også snart brukbare livsbetingelser her, og i sjøer og vann levde gjedde og abbor. Dyrelivet på Sørlandet må i det hele tatt ha vært nokså eksotisk, sett med moderne øyne. På flatlandet streifet bison, villhest og steppeekorn! Da temperaturen steg på grunn av isavsmeltningen, forsvant den typiske tundrafaunaen. Rein og bison ble erstattet av skogsdyr som bjørn, rev, elg, hare, villsvin, bever, grevling, urokse, rådyr, kronhjort - og sumpskilpadde, for å holde oss til det eksotiske.

Alle disse dyreartene vandret inn til våre trakter - men hvorfra? Og hva med menneskene?

I denne sammenhengen er det såkalte Nordsjøfastlandet meget viktig. Vi har såvidt vært inne på at det mot slutten av istiden fantes et mektig kontinent der Nordsjøen i dag ligger. Områder som nå er havbunn i søndre del av Nordsjøen var tørt land i flere tusen år etter istiden, på det meste ned til mer enn 100 meter under havflaten i dag. Funn av trestubber, torv og flintredskaper på fiskebankene er beviser for det.

Den mest sannsynlige innvandringsveien til Sørlandet må ha vært over Jylland og Nordsjøkontinentet. I dag, dersom vi kaster et blikk på kartet, kan det se ut som om Nordsjøen og Kattegat utgjorde en hindring for folk og dyr som ville over til Norge. Men avstanden mellom Sørlandskysten og Nordsjøfastlandet var ikke stor. De jegergruppene som streifet omkring på Nordsjøkontinentet, skulle ikke så langt til havs før de i klarvær kunne se brekanten på våre kyster. Vi vet strengt talt ikke om befolkningen på Nordsjøkontinentet hadde båter, men det fantes da også andre måter å ta seg over Norskerenna på. Kan hende var Norskerenna islagt vinterstid, kan hende benyttet noen drivtømmer eller drivis som fremkomstmidler i overfarten. Andre grupper kan ha kommet veien om den vestsvenske skjærgården.

Agder var et av de første områdene i Norge som ble isfritt for 13-14.000 år siden. En skulle da kanskje vente at mennesket ville ta dette landet i bruk svært tidlig, men foreløpig er det ingen sikre funn etter steinalderfolk på Agder før for cirka 8.000 år siden - Hidra-hakken unntatt. Dersom dette var riktig, måtte Sørlandsskjærgården med sitt rike dyre- og fugleliv ha vært urørt natur i mer enn 5.000 år; i flere varmeperioder omtrent som en Edens hage der jegere og fiskere kunne ha levd svært så godt. På Lista og på Jæren har botanikerne funnet trekullstøv i myrlag fra Allerød-tiden (10.000-9.000 f. Kr). Antagelig stammer støvet fra ildsteder som noen av de første settlerne har hatt. Det er ellers vanskelig å forklare trekullpartiklene utelukkende som et resultat av naturlige skogbranner etter lynnedslag.

Børretzens satiriske fremstilling av istidsgjeren som av gammel vane fulgte etter reinen nordover og dermed ble den første nordmann, er faktisk ikke så helt ueffen. For som en følge av isavsmeltningen, fikk de arktiske dyreartene større geografisk utbredelse. Muligheten for en arktisk fauna oppstod etter hvert i Sør-Norge. I Sør-Skandinavia og på Nordsjøkontinentet betød klimaendringene at de store tundradyrene ble trengt tilbake av andre arter. Det er all grunn til å tro at paleolitiske jegergrupper i disse områdene trakk nordover og fant nye jaktmarker, slik at de kunne opprettholde sitt vante levevis. Én slik jaktmark var Søgne.

Vi skal være litt forsiktig med å betegne de første menneskene som fant veien til våre trakter, for de “første sørlendinger”. Sannsynligvis ble norskekysten i den første tiden benyttet som del av en omfattende sesongsyklus. De aller eldste arkeologiske funnene i Sør-Norge har iallfall blitt tolket som midlertidige sommerboplasser for en befolkning som hadde sitt egentlige tilholdsted på Nordsjøfastlandet eller på svenskekysten.

Det gikk imidlertid ikke så svært lang tid før steinalderfolk bosatte seg permanent i vårt område. Så snart innlandsisen hadde trukket seg såvidt langt tilbake at deler av innlandet ble åpent for bosetning, finner vi spor etter en mer stabil, sesongvis flytting innenfor større områder av landet. De få boplassene som er undersøkt, taler sitt tydelige språk om en sterkt mobil befolkning.

Fosnakultur og Nøstvetkultur
Arkeologen Oluf Rygh hevdet i 1885 at det ikke var grunnlag for teorien om at Norge var bebodd i eldre steinalder - selv om et mindre antall redskaper var funnet her og der. Rygh selv hadde undersøkt en boplass på Sigersvoll på Lista, der noen svært grove hakkelignende redskaper tydet på stor elde, men for denne stringente vitenskapsmannen var ikke det nok.

I siste halvdel av det 19. århundre var arkeologer og historikere opptatt av om det hadde eksistert noen fast steinalderbosetning i Norge. Man kunne slå fast at en hadde de samme oldsaksformer i Norge som i Sør-Skandinavia i steinalderen. “Man har saaledes allerede paa mange Steder i Landet fundet saakaldte værksteder fra Stenalderen, dvs Steder, hvor de paa Jorden omstrøede Brudstykker af Sten vise, at det har været drevet Tilvirkning af Redskaber i Stenalderen,” skrev Rygh.

I løpet av de første åtte, ti år av 1900-tallet, var situasjonen dramatisk endret. En rekke riktig gamle steinalderfunn hadde kommet til, og arkeologene regnet nå med fast bosetning i landet i flere tusen år før jordbruket gjorde sitt inntog. To ulike kulturer var skilt ut og hadde fått navn etter hvert sitt funnsted: Fosna og Nøstvet.

Noen av de eldste boplassene som kjennes langs norskekysten, tilhører Fosnakulturen. Det er Fosnaboplassene som “mangler” på Sørlandet, antagelig fordi de i dag befinner seg under havets overflate eller under strandvollene fra Tapes-transgresjonen. Hidrafunnet må henføres til denne kulturen. Ekspertene tror nå at redskapet fra Hidra er laget av hvalbein. Kanskje skal det forstås dithen at folk på Agder allerede på et så tidlig tidspunkt hadde sjøfangst som en viktig del av næringsgrunnlaget sitt? Bare flere Fosnafunn herfra kan gi oss svaret.

Steinalderkvinnen Sol må ha tilhørt dette Fosnafolket.

Nøstvetboplasser finnes i hopetall i våre trakter - og hvert år oppdager vi flere. De er noe yngre enn Fosnaboplassene - fra atlantisk tid, da havet steg kraftig og tok tilbake områder som lenge hadde vært tørt land. Få Nøstvetboplasser er eldre enn omlag 7.000 år.

Nøstvetboplassene er resultatet av omfattende endringer i menneskenes næringsgrunnlag, en omlegging fra storviltjakt til utnyttelse av de mer stabile ressursene i sjøen. Folk var blitt mer stedbundne. I sjøen fantes det mat året rundt, bare en nå var i stand til å få tak i den. Til det trengtes andre redskaper enn tidligere - fiske- og fangstredskaper av ulikt slag. Det er sannsynlig at de nokså snart fikk seg båter, selv om vi fortsatt ikke har funnet spor etter dem her til lands. I hundreårene mellom 9.000 og 8.500 år før vår tid skjedde mange endringer i redskapsbruken. Og nye redskapsmaterialer som grønnstein og diabas ble tatt i bruk. Det arkeologiske funntilfanget skifter karakter. Samtidig tok en kulturepoke slutt - den som begynte på de europeiske tundraslettene for mer enn 10.000 år siden.

Steinalderliv
Det inntrykk en får av de eldste boplassene, er at de har tilhørt folk som levde i små grupper. De har aldri vært lenge på hvert sted, og de må ha vært på stadig flyttefot. Trolig har disse menneskene bedrevet reinsdyrjakt, slik funn fra boplasser i nærheten av Hamburg i Nord-Tyskland viser. Utover i eldre steinalder ser det ut til at folk flytter innenfor mindre og mindre områder. Reinsdyrjegerne flakket over store områder - i stor grad må de ha fulgt reinen på dens vandringer

Men Fosnakulturens folk fartet fortsatt vidt omkring. Vi finner blant annet tallrike spor etter dem i høyfjellet og på viddene. Allerede i Fosnatid finner vi imidlertid tegn til at havets og kystens ressurser økte i betydning for menneskene. Det eldste funnet vi har i vårt område, hakken eller hakapiken fra Hidra, tyder på at folk allerede for 9.500 år siden drev med sjøfangst. Foreløpige undersøkelser tyder nemlig på at hakken er tilvirket av hvalbein. Dersom reinsdyrjakt fortsatt hadde vært folks viktigste matauk, skulle vi ha forventet at redskapsmaterialet istedet hadde vært horn.

I forbindelse med et stort registreringsprosjekt i Indre Oslofjord gjorde man et overslag på boplasstørrelse og grad av mobilitet (egentlig bosetningsintensiteten). Materialet herfra tyder på at boplassene i Nøstvettid var opp til 10 ganger så store og 4 -5 ganger så mange som i periodene forut. Vi må forstå dette mønsteret dithen at Nøstvetfolkene både var større og mer “bofaste” enn befolkning i tidligere stadier av mesolitikum.

Et stykke på vei skyldes nok den økte graden av bofasthet at værlaget var blitt gunstigere. På Sørlandet har naturvitenskaplige undersøkelser godtgjort at vi har å gjøre med et klimaoptimum i atlantisk tid. Det fuktige klimaet var gradvis blitt mer kontinentalt. Temperaturen var høyere nå, ikke minst vinterstid. I denne perioden var eikeblandringsskogen fullt utviklet. For selv om Nøstvetjegerne holdt til i de samme områder som de tidligere menneskene, var landskapet blitt et annet: Furuskogen var etterhvert blitt avløst av løvskog med or, lind og alm som vandret inn sørfra da klimaet ble bedre. Senere var eik og ask kommet. I furuskogen hadde elgen vært et viktig vilt. Etter hvert ble vel hjort og villsvin mer vanlig. Det er mulig at steinalderfolket drev en slags “pleie” av denne skogen. Store mengder kullstøv som botanikere har påvist stammer fra nettopp denne perioden, kan tyde på menneskene laget kunstige lysninger i den atlantiske skogen gjennom å svi av underskogen og kylle de store trærne. Slik “skogsdrift” har i så fall favorisert hassel, gress - og vilt.

Egil Mikkelsen har foreslått at denne “menyen” kan ha vært vanlig blant folk på våre kanter (egentlig litt lenger øst) for seks, syv tusen år siden:

· Torsk og andre arter av saltvannsfisk
· Fjordsel/steinkobbe
· Småhval som nise og kvitnos
· Ulike sjøfuglarter: Alke, lomvi, kan hende også måke

· Østers og krabbe
· Elg
· Hasselnøtter, frø, røtter og annen planteføde

Et overskuddssamfunn
Det er så lett å forestille seg at jeger- og fiskerlivet i eldre steinalder bare dreide seg om matauk og kamp for å overleve fra én dag til den neste. Ofte er det da også det inntrykket en får i litteraturen, selv i temmelig nye fremstillinger: Folk jaktet, sanket, fisket - og sov. I den rekkefølgen.

Arkeologene har mye av skylden. For dessverre har steinalderens boplasser ligget åpne for vær og vind i flere tusen år. Det vi finner rester av i dag, er stort sett bare redskaper av stein og flint - saker som forteller om steinalderens arbeidsliv. Alt det som har bidratt til å gjøre livet rikere, ting av organisk materiale som klær, båter, fuglenett, fiskegarn og telt, er for lengst forsvunnet - sammen med folks tro- og forestillingsverden; deres historier, myter og sagn. Men det er feil å tro at det vi ikke lenger finner spor etter, heller aldri har eksistert. Og selv om vi nok aldri blir i stand til å gjenfortelle de historier som ble fortalt rundt leirbålene her lengst sør for seks, syv tusen år siden, så skal det kunne gå an å si noe om hva og hvordan folk tenkte den gangen.

Det er et faktum at vi har å gjøre med et nokså kompleks samfunn allerede på et så tidlig tidspunkt - og dessuten med en kultur som var i stand til å frembringe et materielt overskudd.

Noen har kalt den eldre steinalder for “det opprinnelige overflodssamfunnet” - ikke fordi folk på den tiden arbeidet så mye at de kunne legge “medel” til side og deretter leve i overflod, men fordi behovene deres var begrensede, og arbeidsinnsatsen som skulle til for å fylle behovene, ikke nødvendigvis var så svært stor. Moderne undersøkelser konkluderer med at folk som lever i rene jeger-sanker-fisker-kulturer, bare bruker tre til fire timer daglig til jakt og sanking! Slike kulturer har dessuten en “pensjonsalder” på rundt 60 år. Resten av tiden bruker de til andre sysler - til alt det som vi ikke lenger finner spor etter.

Men hva så med Sol?

Landets eldste funn av et menneskeskjelett ble gjort i Søgne for få år siden. Sol, som var det navnet skjelettfunnet fikk, var en kvinne som levde for omkring 8.600 år siden. Naturvitenskapelige analyser har vist oss at Sols kosthold i hovedsak må ha bestått av marin føde. Når vi med sikkerhet kan hevde at Sol fikk mye av føden sin fra sjøen, så har det med naturvitenskapelige forhold å gjøre. For i en viss forstand er vi hva vi spiser.

I den karbondioksiden som alle planter henter fra luften, finnes det to ulike typer av karbon - C12 og C13. Sjøplanter bruker relativt mer C13 enn andre planter. Når fisk og havdyr tar til seg næring, forplantes dette relative forholdet mellom C12 og C13 seg videre oppover i næringskjeden.

Mennesker som spiser mye marin føde, vil derfor ha en større andel av C13 i kroppen enn mennesker (eller dyr) som i hovedsak spiser landplanter og -dyr. Dette forholdet kan bringes på det rene ved å undersøke benmateriale fra skjelettfunn, slik man har gjort med Solfunnet.

Solfunnet er imidlertid særlig interessant fordi det viser oss at menneskene i steinalderen av utseende var nesten helt like moderne mennesker - de så omtrent ut som oss. De var lavere enn normalen på Sørlandet i dag, men neppe noe vesentlig lavere enn det sørlendinger var for hundre år siden. I en undersøkelse fra Sverige, konkluderes det med at gjennomsnittshøyden for menn var 1,68 og for kvinner 1,55. Hvis Sol og hennes samtidige ble utstyrt med moderne klær, ville vi neppe ha klart å skille dem ut fra mengden av folk i Høllen en sommerdag. Dersom de da ikke åpnet munnen og snakket til oss - for språket deres var trolig svært forskjellig fra vårt. Kan hende hadde vi tatt dem for å være turister?

Enkelte forskere mener at språket er like gammelt som kunsten å lage redskaper. I så fall har menneskelignende vesener hatt et språk og dermed en kultur i over en million år. De fleste fagfolk kan i hvert fall enes om at den moderne mennesketypen, homo sapiens sapiens, har hatt en utviklet talespråk så lenge den har eksistert. Da snakker vi kanskje om så meget som 100.000 år. Det innebærer at allerede de første innvandrerne på våre kanter, istidsjegerne, snakket med hverandre; diskuterte dagens gjøremål og fortalte historier fra gamle dager - kan hende også fortellinger fra det store kontinentet som sank i havet, Nordsjølandet...

Men kan vi egentlig finne ut noe om hva de tenkte, Fosnafolkene - kan vi om ikke annet prøve å forstå hvordan de oppfattet den virkeligheten de levde i, deres verdensbilde?

Det har - med en spissformulering - vært sagt at jegere og sankere helst bærer kulturen sin med seg i hodet, og ikke på ryggen. I en virkelighet der man stadig flytter omkring, er det begrenset hvor mye jordisk gods det er hensiktsmessig å drasse på. De fleste av de flint- og steinredskapene vi finner på steinalderboplassene, har da også vært typiske bruksgjenstander - det var temmelig fort gjort å lage en pilspiss eller en skinnskraper, og det må i mange tilfelle ha vært enklere å etterlate dem på en boplass når man forlot den, enn å frakte dem med seg videre. Man kunne alltids finne et brukbart emne og lage nye redskaper på neste boplass.

Men en annen bit av kulturen hadde de alltid med seg, steinalderjegerne. For den mentale siden av kulturen - sanger, fortellinger, myter og danser - må ha vært av avgjørende betydning. Uten en uviklet verdensoppfatning, uten en religion og uten en forståelse av tingenes sammenheng, kunne menneskene verken leve i verden eller handle i den. Derfor ligger selve nøkkelen til å forstå dette samfunnet i de store kunnskaper og all den erfaring som folk var i besittelse av, og ikke først og fremst i steinteknologi og redskapsbruk.

Fangstfolket var i høy grad en del av miljøet omkring - de levde med naturen og i naturen. Og mens kvinnene i flokken kjente hvert tre i skogen og godt visste hvilke planter som var spiselige og hvilke som ikke var det, og holdt god greie på hvilke danser og hvilke sanger som kunne blidgjøre maktene og sørge for at solen stod opp hver morgen og at sel og fisk stadig trakk til de vante fangst- og fiskeplassene, var mennene dyktige ”zoologer” med svært omfattende kunnskaper om dyrenes liv og bevegelser. De måtte ha inngående kjennskap til dyrenes biologi; og måtte vite når på året pelsdyrene har høyest kvalitet på pelsen, når dyrene er fetest og når de få unger.

Selv om mange av de steinalderboplassene vi har kjennskap til, er slik plassert i landskapet at folkene som bodde der hadde adgang til flere forskjellige økologiske soner - det kystnære skogkledte landskap, den beskyttede fjorden og det åpne havet - og derfor gjorde det mulig med bosetning året rundt, gir ikke det oss lov til uten videre å regne med at slike naturlige skattkammere var utbredt. Mange grupper må ha holdt til i områder som kun tillot midlertid eller sesongvis bosetning. For disse var fleksibilitet avgjørende. Slike grupper var avhengige av å skape et flyttmønster som bandt årstider, ressurstilgang og økologiske soner sammen i en nitidig overlevelsesstrategi. Enkelte grupper løste floken gjennom å ha en meget fleksibel samfunnsordning - i visse deler av året delte de seg opp i mindre grupper, i andre var hele stammen sammen.

Men det var ikke utelukkende på grunn av økologiske faktorer at dette fleksible mønsteret fantes. Slike årlige sammenkomster av flere grupper hadde også andre, viktige funksjoner. De bidro til å vedlikeholde forbindelsene ulike grupper imellom. Under de årvisse samlingene ble statusgjenstander utvekslet - her ble ekteskap arrangert og viktige seremonier avholdt.

Steinaldermenneskenes verdensbilde, den delen av kulturen som de hele tiden bar med seg, var preget av denne forbindelsen med andre grupper - med utveksling av ulike former for gaver og med de felles ritualer under de store sammenkomstene.

Utvekslingen ble styrt av faste og klare regler om hvem som til enhver tid skulle giftes bort fra hver gruppe. De fleste mesolitiske grupper benyttet et relativt enkelt skjema, der utvekslingen av gifteklare individer enten umiddelbart eller over tid jevnet seg ut, slik at en stamme til enhver tid bestod av mindre grupper som bare kunne inngå ekteskapsforbindelser med andre, tilsvarende grupper. Ved de anledningene der hele stammen kom sammen, kan hende én gang pr. år, grupperte de delene av stammen som kunne gifte seg innbyrdes, på et tilsvarende, men symbolsk vis innenfor leirområdet, slik at de motsatte gruppene inntok posisjoner motsatt av hverandre (øst- vest, innenfor - utenfor). Slik ble disse folkenes parvise kulturelle og samfunnsmessige orden samtidig en måte å ordne landskapet og bosetningen på.

Såkalt primitive kulturer over hele verden har dessuten latt denne skikken med å organisere samfunnet i parvise motsetninger, få bestemme også den måten de formet oppfatningen av natur og kultur, ja selve verdensbildet kan være ordnet i parvise motsetninger. I regelen sorteres disse motsetningene i enkeltstående, altomfattende inndelinger som både omfatter naturen og menneskelivet. Voksterliv, dyreliv og livsbetingelser deles inn i slike parvise motsetninger - når det gjelder det siste kan vi bare tenke på de motsetningsparene som har med værlag og klima å gjøre: vått eller tørt, fruktbart eller skrint og overflod eller fattigdom. På den måten kom steinalderfolkenes verden til å bestå av to halvdeler, som var forskjellige fra hverandre, men likevel forutsatte hverandre. Naturen, det vil si land, sjø, dyr og vegetasjon, hadde en religiøs, sosial og kulturell betydning, som bolig for forfedre og guder og som symbol for sosiale forbindelser. Fjell, sjøer, dyr og planter utgjorde tankeredskaper som menneskene kunne bruke til å konkretisere abstrakte forhold og lage sosiale og mytologiske kart med. Dersom topografiske trekk ble endret, for eksmpel ved at skogen trakk seg tilbake fra kysten, måtte kanskje kartene justeres etter det nye terrenget, eller de gamle kartene måtte utvides med nye områder.

Den sammenblanding av samfunn og natur som forekommer i denne måten å organisere livet på, tjener til å skape forbindelser mellom ting - det være seg grupper av mennesker, naturfenomener eller egenskaper - som tilhører hver sin side av kulturens verdensbilde. Dette fenomenet kommer klarest til uttrykk når skjemaene ikke skiller klart mellom personlige, kulturelle, geografiske eller mytologiske forhold. For ikke bare var for eksempel bosetningens struktur, naturomgivelsene og universet som helhet organisert på identisk vis for steinaldermenneskene. Folk har også forholdt seg til disse likhetene som var de identiske - selv om vi oppfatter dem som høyst forskjellige ting. Jegersteinalderens mennesker levde i like stor grad i en mytologisk som i en geografisk verden, nettopp fordi de ikke skilte klart mellom disse tingene. På samme måte forholdt det seg med omgivelsene. Landskapet ble delt inn i områder som var enten/eller, innerst/ytterst, høyre/venstre, øvre/nedre eller orden/kaos.

Arkivert i:

• steinalder
• agder
• arkeologi

Boathouses in post-medieval Norway

Boathouses of different types are still common along the Norwegian coast from Vest-Agder in the south to Troms in the far north. Only in the south east, in the Oslofjord area, are boathouses from the modern period almost unknown.

Why are there no boathouses in South east Norway?
The reasons for the absence of boathouses in South east Norway are, most likely, manifold. It has often been pointed out that as a consequence of the relatively little difference between ebb and tide in the Oslofjord area, boats can be safely left floating on the water. In wintertime, they are hauled ashore and turned up-side down.

Another fundamental cause for the diverging sheltering practices seems to be the difference between the type of boats used in Western and Eastern Norway respectively in the post-medieval period. Two different boat building traditions meet in southernmost Norway, the transitional point seemingly being Cape Lindesnes in Vest-Agder.

To the east of Lindesnes we find the Skagerrack-Kattegat tradition with tree-nailed boats. In the western area the West Nordic tradition with iron-nailed boats dominates. The boats in the Skagerrack-Kattegat area are rather heavy and built of oak, while the boats in Western Norway are lighter, narrower and built of pine or spruce.

The eastern, oak-built boats are somewhat more robust than their western conifer counterparts, and this fact may be of some significance for the unequal distribution of buildings used for the protection of boats. Also, the greater weight alone might have done it less appealing to haul the vessels ashore on a regular basis.

Furthermore, the salty winds will do more damage to the iron nails commonly used in western boats than to the tree nails used in the southeastern area (Westerdahl 1989:249)..

Western and Northern Norway
From the above, the reasons for sheltering vessels on the Western coast should be clear. The effects of the spring drought, the rain and the wind on boats being stored ashore made special buildings or roof constructions a neccessity to protect the vessels. While there are some examples in Scandinavia of boat houses being used only in the summer (Rolfsen 1974:12), the vessels in question are relatively small boats that could just as well be brought ashore and turned upside down (Westerdahl 1989:249). During summer it might be enough to leave the boats on water. But this was usually no option at the open, western coast.

The long western coast of Norway from Vest-Agder to Troms, then, is the classical naust area in Scandinavia.

Types of nausts
Traditional boathouses in Norway come in a variety of types and shapes. Some of the types have a distinctly regional, even local distribution. However, three main types can be isolated:

Stone nausts:
In Jæren, parts of Lista and the western outer coast stone nausts are a characteristic feature. These have dry stone walls. A wooden frame on top of the stone walls supports the wooden roof. The stone nausts are often dug partly into the ground for stability, depending on the type of stone used. Where flagstones are used, one get very stable walls, and thus it is not neccessary to dig the walls into the ground. This was the case for instance in Hardanger.

Framework nausts:
There are two basic types of wooden boat houses. Framework (‘grindverk’) nausts have wooden, roof-bearing posts joined two and two into frames with with horizontal beams. Framework nausts are, together with stone nausts, the most common type of boat house in Western Norway. They occur regularly from Vest-Agder to Romsdal.

The framework construction have ancient roots. An identical or similar building technique must be presumed for the pattern of pairwise post holes found in prehistoric boathouses like the ones from Nordbø/Rennesøy and Stend. Traditional framework nausts do not have dug-down posts, however. Instead, the posts are positioned directly on the ground or on stone bases.

Somewhat similar to the ‘grindverk’ nausts are the ones constructed in ‘stavline’ construction, the difference being that the horizontal beams in the latter runs along both long walls of the building. Thus, the posts do not make pairs (‘grinder’), and may in fact stand at irregular intervals. Nausts with different variants of ‘stavline’ construction are found from Møre og Romsdal and further north.

In the far North, Saami nausts (‘naustgammer’) are constructed in a technique rather similar to the cruck construction found in a number of traditional barns in the British isles.

Log nausts:
Log nausts constructed with horizontal timbers using cog joints are primarily found in Møre and further north, but also in some inner fjord districts further south. Judging from the available material, the lafting technique seems to be an Eastern loan to Scandinavia in the Viking period. In Northern Norway log nausts may be combined with the so called ‘skjeltervegg’ technique, where parts of the wall(s) are constructed with vertically placed planks fitted into the logs below and above, making it easy to temporarily remove parts of the wall(s) – to make it easier to place a boat inside the building, for instance.

Other types of boathouses
Nausts can be combined with a number of other functions. Buildings combining naust functions with storage facilities for fishing equipment etc (‘sjøbu’) are rather common, for instance in Hardanger, while combinations of naust and sleeping facilities for fishermen (‘rorbu’) are found many places in Western Norway.

Especially in the southernmost part of Norway there occurs a type of ‘naust’ being constructed ‘off-shore’, so to speak. These buildings are placed partly on the beach, and partly off the beach, meaning that boats can be floated into the boathouse, where they remain safely on water. These ‘nausts’ often have a ‘sjøbu’ on top of them, and they can be attached to regular houses. For obvious reasons, they are only found where the difference between ebb and tide is little.

This type of boathouse now have a rather widespread distribution, but this is a very modern development, and one linked to the expansion in the use of boats for leisure since the 1930s (Molaug 1985). One core area for these boathouses seems to be the Feda fjord in Vest-Agder, where they seemingly goes back to at least the 17^th century. A similar solution to the sheltering problem is found in parts of Sweden, as well, for example in Åland and Roslagen (Westerdahl 1989:255).

In the Feda fjord the boathouses in several cases had a hook fastened to the ceiling, so that the boats could be lifted up in case of bad weather.

The naust rows
At many places in Western and Northern Norway the beach is lined with a great number of nausts. These rows of nausts owe their existence to two different facts.

The first has to do with the limited supply of proper harbour sites. In Spangereid in Vest-Agder, of the 50 or so multi-occupant farms only one did not have access to a beach or harbour – although many farms did not border on the sea. This meant that the nausts or storage buildings of several farms often were located in one and the same harbour. This phenomenon was widespread in many parts of Western Norway, as well, especially where many farms did not have direct access to the sea. The occupants of one such inland farm often shared a naust together on a neighbouring farm that bordered on the sea.

The forms of landownership in Western Norway also contributed to the densely built farm harbours. There was usually no direct link between the number of owners and the number of occupants of a farm, as the right of ownership in the post-medieval period ordinarily amounted to little more than the extraction of rent. From the 17^th century onwards population grew, and through inheritance the occupancies were divided into ever so many lesser plots. Thus, a large and resourceful Western farm could have several dozens occupants in the pre-industrial era, each of them often with their own naust at the beach in the farm harbour.

Arkivert i:

• maritimt
• middelalder
• agder
• rogaland

Steinfallosene i jernalderen

Steinfallosene, de "hellige hvite steinene", er en særpreget funngruppe i det arkeologiske jernaldermaterialet. Tilsammen kjenner vi nå flere enn 70 slike funn i Norge. Steinenes størrelse varierer - den største, Dønnasteinen fra Nordland, er 90 cm høy, men det finnes miniatyrer som ikke er mer enn 10 cm høye. Felles for alle steinfallosene er at de er laget av lys bergart (marmor, kvartsitt), og at de har et rundt toppstykke, en innhugget rundtløpende ring under toppen og en oftest søyleformet, rett avskåret fot (tegningen til venstre viser tre varienter - funnet sammen på Kallum i Rygge, Østfold). På folkemunne kalles de for pikksteiner.

Funnomstendighetene varierer. Mange steinfalloser er funnet på eller i gravhauger, og da dreier deg seg nesten alltid om hauger fra yngre romertid eller folkevandringstid. Men enkelte er også funnet i hustufter, i myrer m.v. Mange er også funnet i Sverige, og da under lignende omstendigheter.

Like siden W.F.K. Christie skrev om steinfallosene i Urda i 1837, har man tolket dem inn i en kultisk sammenheng. Christie forklarte dem som "Billeder forestillende Guddomme eller Skytsaander". En del år senere beskrev C.A. Holmboe steinfallosene som "hellige, symbolske Stene, der i Oldtiden dyrkedes som et Slags Gudebilleder".

Bergljot Solberg, som er den som sist har behandlet steinfallosene, knytter dem til fruktbarhetskulten i eldre jernalder, konkret relatert til Njordkulten. Hun viser til sammenfallet mellom utbredelsen av stedsnavn som inneholder gudenavnet og det spredningsmønsteret som steinfallosene oppviser.

Solberg (2001) kjenner ikke de upubliserte funnene fra Østfold. Men den sammenhengen hun peker på, synes enda tydeligere når man tar de østlige funnene med i beregningen. Ser vi på Norge isolert, fordeler både Njord-navnene og forekomsten av steinfalloser seg relativt jevnt utover kysten fra Østfold til Nordland.

Nedenstående liste bygger på Solbergs oversikt fra 2001, men har med en del "nye" funn.

1. Urstad, Rygge, Østfold, Privat (se foto)
2. Balke I, Rygge, Østfold, C?
3. Balke II, Rygge, Østfold, C?
4. Kallum I, Rygge, Østfold, Tapt
5. Kallum II, Rygge, Østfold, Tapt
6. Kallum III, Rygge, Østfold, Tapt
7. Jeløy I, Moss, Østfold, Privat
8. Jeløy II, Moss, Østfold, Privat
9. Berg kirke, Larvik, Vestfold
10. Digernes, Seljord, Telemark, Privat
11. Bygland, Bygland, Aust-Agder, Privat
12. Heggland, Bygland, Aust-Agder, C?
13. Tjomsås I, Vennesla, Vest-Agder, Privat
14. Tjomsås II, Vennesla, Vest-Agder, Privat
15. Vigmostad, Farsund, Vest-Agder, C22603
16. Rossland, Sokndal, Rogaland, Privat
17. Tu, Klepp, Rogaland, S5681
18. ”Jæren” , Rogaland, C?
19. Østvoll, Sandnes, Rogaland, B2727
20. Røyneberg, Sola, Rogaland, Privat
21. Hanstad, Randaberg, Rogaland, S3742
22. Noreim I, Finnøy, Rogaland, S5680
23. Noreim II, Finnøy, Rogaland, C16221
24. Hidle I, Finnøy, Rogaland, S4176a
25. Hidle II, Finnøy, Rogaland, S4176b
26. Eik I, Finnøy, Rogaland, S5090
27. Eik II, Finnøy, Rogaland, S5174
28. Gard, Finnøy, Rogaland, S5173
29. Fister I, Hjelmeland, Rogaland, S5175
30. Fister II, Hjelmeland, Rogaland, S5176
31. Vestbø, Vindafjord, Rogaland, Privat
32. Høyvik, Tysvær, Rogaland, S5970
33. Byrkjedal, Forsand, Rogaland, S8240
34. Mjelde, Osterøy, Hordaland, B7869
35. Toft, Lindås, Hordaland, B9002
36. Hauso, Ullensvang, Hordaland, B9922
37. Bolstad, Voss, Hordaland, B10540
38. Sunndal, Kvinnherad, Hordaland, B10576
39. N. Haugland, Radøy, Hordaland, B12044
40. Nautøy, Bømlo, Hordaland, B?
41. Ålhus, Jølster, Sogn og Fjordane, Privat
42. Loen I, Stryn, Sogn og Fjordane, B3311
43. Loen II, Stryn, Sogn og Fjordane, B12563
44. Fosnes, Stryn, Sogn og Fjordane, B4407
45. Tunold, Stryn, Sogn og Fjordane, Privat
46. Y. Kandal, Gloppen, Sogn og Fjordane, B12116
47. Myklebust, Fjaler, Sogn og Fjordane, B?
48. Njøs, Leikanger, Sogn og Fjordane, Privat?
49. Hov, Ålesund, Møre og Romsdal, B4615
50. Hjelmeset, Herøy, Møre og Romsdal, B6455
51. Oppsal, Vanylven, Møre og Romsdal, B9639
52. Ose, Ørsta, Møre og Romsdal, B8539
53. Barstad, Ørsta, Møre og Romsdal, B9997
54. Vik, Ørsta, Møre og Romsdal, Å1623
55. Kuli, Smøla, Møre og Romsdal, Privat
56. Longva, Haram, Møre og Romsdal, B12397
57. Kleiva, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1110
58. Våge, Ulstein, Møre og Romsdal, Å1111
59. L. Hatløy, Ulstein, Møre og Romsdal, Å992
60. Høydalsnes, Volda, Møre og Romsdal, Å1783
61. Kursetgjerdet, Sykkylven, Møre og Romsdal, Å4214
62. Litlebø, Sande, Møre og Romsdal, Privat
63. Kvernes, Averøy, Møre og Romsdal, Privat?
64. Myklebust, Norddal, Møre og Romsdal, B?
65. Hangran, Trondheim, Sør-Trøndelag
66. Berg, Stjørdal, Nord-Trøndelag , T12666
67. Rykke, Skatval, Nord-Trøndelag, T8946
68. Varøy, Nærøy, Nord-Trøndelag, T7363
69. Mid-Gutvika, Leka, Nord-Trøndelag, T7869
70. Eide, Skogn, Nord-Trøndelag, T14357
71. Flåtten, Verdal, Nord-Trøndelag, T14634
72. Hellmoen, Verdal, Nord-Trøndelag, Privat
73. Dun, Fosnes, Nord-Trøndelag, T14616
74. Jøren, Sparbu, Nord-Trøndelag, Tapt
75. Ranem, Overhalla, Nord-Trøndelag, Tapt
76. Gjedsfjorden, Dønna, Nordland, B731
77. Glein, Dønna, Nordland, B109217

Arkivert i:

• arkeologi
• kult
• jernalder
• romertid
• folkevandringstid