27 januar 2006

Foss i Tveit

I 1868 var det utskiftning på Foss i Tveit i Kristiansand. Utskiftningen avskaffet formelt og reelt den historiske gården Foss – og en gårdsstruktur som på det tidspunktet hadde eksistert i mer enn 700 år. Det var det ”fellesskapet” som embetsmennene hadde beklaget seg over siden 1700-tallet, som nå forsvant fra Foss – som det også gjorde ellers i Tveit i 1860- og 1870-årene.
En stor og god gård som Foss har ganske sikkert vært bosatt av folk som har drevet jordbruk like siden slutten av yngre steinalder – altså i ca. 4000 år. Fra denne tidligste perioden har vi hittil ikke funnet bosetningsspor i bygda, men funn av jordbruksredskaper av flint og bergart lar oss ane at samtlige av de senere grendene eller bygdelagene i Tveit var tatt i bruk til åkerland eller beitemark alt før bronsealderens begynnelse.

I de første århundrene etter Kristi fødsel – i romertid og folkevandringstid – skjer det en kraftig utvidelse av bosetningen innenfor de ulike bygdelagene. Flere steder i det som i dag er utmark, kan man fremdeles finne spor etter gårder som var i drift i denne perioden. Mange av de plassene der det lå husmannsbruk for et par, tre hundre år siden, har det antagelig vært gårdsbosetning også for 1500 år siden. I utmarka til Foss, ikke langt fra Stemtjønn, finner vi stedsnavnet Øygardsheia. Det er et navn som sladrer om gammel bosetning. Kan hende lå det en gård her i folkevandringstid.

Det har trolig aldri noen gang senere vært like mange navnegårder i drift i Tveit som nettopp i folkevandringstid. Men så – på et eller annet tidspunkt mellom folkevandringstiden og høymiddelalderen (dvs. mellom år 600 og år 1100) – skjer det store endringer i bebyggelsesmønstret. En mengde gårder blir fraflyttet, og bosetningen blir konsentrert til den beste dyrkningsjorda innenfor hvert bygdelag. På Foss ser det ut til at det som i folkevandringstiden var ei livskraftig grend bestående av et ukjent antall større og mindre gårder – kanskje så mange som sju, åtte – senest i løpet av vikingtiden samles til én stor gård på sletten ned mot elven.

Den historiske gården
Den gården som da oppstår, er den historiske gården Foss. Det jeg kaller for den historiske gården bestod av et tun med en større eller mindre åker like ved. Denne åkeren – lenger vest i fylket kalles den for ”Storågeren”, noen steder på Jæren heter den ”Gamleågeren” – var den eneste på gården. Storåkerens beliggenhet bestemte strukturen på den historiske gården, både tunplasseringen og måten gården kunne deles på. Det vi kan kalle gårdens skatteevne – hudskylda – var en direkte konsekvens av størrelsen på storåkeren. Som på resten av Sør- og Vestlandet ble det drevet intensiv korndyrking på storåkeren. Fordi denne åkeren ble tilført store mengder myrjord/-torv og husdyrgjødsel i form av ”mittingsmold”, kunne det høstes gode avlinger her hvert eneste år. I motsetning til på Østlandet og i Trøndelag, lå hovedåkrene på Sørlandet sjelden eller aldri i trede.

Utenfor storåkeren lå vollen. Den bestod av tidligere åkerland som nå ble brukt som eng. Graset var særlig saftig og godt på vollen. Rundt vollen lå det eng av dårligere kvalitet. Dette var innmarka på gården. Innmarka var omgitt av et steingjerde – en utgard eller et utmarksgjerde. På utsiden var det utmark. Her beitet kyr og sau, og her hadde folkene på gården torvmyrer og utslåtter. Fra tunet gikk en buveg – en vei omgitt av steingjerder på begge sider – ut til en åpning i utgarden, slik at kretturen kunne ledes til utmarksbeitet uten at de forvillet seg ut i åker og eng.

At det har vært en slik buveg på Foss også, forstår vi av en kilde fra 1717. Da stevner Jens Bentsen, Knud Guttormsen og Nils Olsen naboen Tarald Foss ”formedelst han ikke vil være med at gjærde deres driftevei for gaardens creatur, eftersom veien falder midt gjennom ager og æng paa begge sider.”

Det ble laget kart over innmarka på Foss i forbindelse med utskiftninga i 1868. På kartet er alle eiendomsteigene avmerket. I utskiftningspapirene er boniteten oppgitt for hver enkelt teig. Ut fra disse opplysningene kan vi omtrentlig rekonstruere storåkeren på Foss. Sett fra elvebredden, lå den på flaten til høyre for gangveien fra hengebrua og opp til fylkesveien. Det kan tenkes at den strakte seg lenger vestover óg, på den andre siden av gangveien. Her er det meget god, selvdrenert jord. Men navnet ”Storåker” finnes ikke på Foss. Her på flaten hadde man imidlertid åkernavn som Fløda, Langeteigen, Gunnildsreina, Strandågeren og Badstuågeren. Antagelig har Fløda vært det gamle navnet på Storåkeren på Foss.

Når en først vet hvor den gamle åkeren lå, gir plasseringen av husene på Foss god mening. Alle brukene ligger på vollen, utenfor – men nærmest mulig – Fløda. Bruket til Beint Foss – Vollan – er et unntak. Men husene her ble flyttet hit ut i 1808. Før den tid viser utskiftningskartet at dette bruket lå mye nærmere Fløda, et lite stykke nordøst for husene på bnr. 2 (nærmest hengebrua).

Teigblanding
Før utskiftningen i 1868 var det på Foss – som på de andre av gårdene i Tveit som bestod av to eller flere bruk – teigblanding. Det vil si at innmarka var delt opp i små parseller, og at hvert bruk hadde parsellene sine spredt ut over hele innmarka – innimellom parseller som tilhørte andre bruk. Vollansbruket hadde f. eks. et femtitalls slike teiger i tillegg til tunplassen. Det var først gjennom utskiftingen at hvert enkelt bruk fikk samlet teigene sine til én sammenhengende blokk rundt tunet.

Teigene lå sammen i teiglag. Storåkeren var ett teiglag, mens en god engslått kunne være et annet. På Foss var Fløda et teiglag. På flaten ned mot elvebakken øst for Vollan viser utskiftningskartet et tydelig teiglag. Opprinnelig var dette teiglaget eng, og det ble kalt for Raægran. Hvert bruk hadde én eller flere teiger innenfor hvert teiglag.

Teigblandingen oppstod i løpet av senmiddelalderen og utover i 1600- og 1700-årene. Årsaken var dels at nye bruk oppstod ved at et eksisterende bruk ble delt, og dels at teiger ble overført fra et bruk til et annet gjennom arv eller kjøp og salg.

Teigblandingen satte klare begrensninger for driften av det enkelte bruk. En bonde kunne ikke uten videre dyrke opp en engteig til åker, og han kunne ikke selv bestemme hva slags avling han ville høste eller når slåtten skulle finne sted. Det fantes klare regler for skikk og bruk på gårdene. Mange av teigene var svært små. Om én av teigene på Foss het det at den var så liten at en knapt kunne tjore en hest på den!

Utmarka var ikke teigdelt. Den var felles for alle brukene på gården, men også her var rettighetene regulert. Hver enkelt bonde hadde rett til et visst antall beitedyr. Antallet avhang av størrelsen på bruket.

Etter innhøstningen på sensommeren beitet kretturen i innmarka. Men på våren og sommeren var de henvist til skogsbeitene nord for gården, på begge sider av Postveien.

Østre og Vestre Foss
Fra gammelt av bestod Foss av to matrikkelgårder – Vestre Foss og Østre Foss. Vestre Foss ble også kalt for Øvre Foss, og Vestre Foss for Nedre Foss. Delingen i to matrikkelgårder må ha funnet sted i middelalderen, kan hende så tidlig som på 1100-tallet. Det kan vi med stor sikkerhet fordi Østre og Vestre Foss opptrer som to skattegårder allerede i det eldste skattemanntallet vi har bevart for Tveit, fra 1601-02. I dette manntallet er Foss to fullgårder. Denne inndelingen i fullgårder, halvgårder og kvart- eller ødegårder er fra gammelnorsk tid.

Delingen av Foss i to matrikkelgårder har foregått på det vises som beskrives i Gulatingsloven fra 1100-årene. Der heter det at enhver som vil dele størsteparten av innmarka, skal foreta delingen i nærvær av utenforstående. Jorden skal deles ved øyemål eller ved hjelp av en snor, og grensesteiner skal settes ned. Om skifteordningen heter det: ”Sa scal skipti raða er storrom vill skipta, skipta bóm i miðiu i sunðr nema þeim þycki annat sannare.” Man skulle med andre ord dele gården tvers over på midten. Flere av de større gårdene i Tveit er delt på denne måten – blant annet Ve, Dønnestad, Bøen, og, altså, Foss. Av slike gårder som er delt tvers over, oppstod to ulike matrikkelgårder, altså selvstendige skattegårder.

Denne delingsmåten, som i loven kalles odelsskifte, er eldre enn den delingsmåten som medførte teigblanding. På Foss resulterte denne middelalderdelingen i at gården ble delt med et steingjerde fra elven og tvers over Fløda og vollen og videre over utmarka. Ettersom hele Foss – både østre- og vestregården – var eid av én mann, Gudlaug Olufsen Hamre, på slutten av 1500-tallet, og ettersom begge gårdene var selveie lenge før utskiftninga i 1868, er denne fysiske delingen i to gårder vanskelig å spore på utskiftningskartet. I 1868 og lenge før det hadde bøndene på Vestre Foss teiger på Østre Foss og omvendt. Men gjerdet har vært der. I 1720 er det strid nettopp om dette gjerdet. Vi får da vite at gjerdet går fra elven og til ”Bjørndalsleed og lige op eter Skorestrengen til Kloven”.

Utmarksgrensen mellom Østre og Vestre Foss gikk altså opp Bjådalen, slik den fortsatt gjør. Det gir brukene på Østre Foss (dagens bnr. 1, 2 og 3) enn relativt større andel av den samlede utmarka enn brukene på Vestre Foss. Men følger vi byttestrengen i en rett linje inn i innmarka fra Bjådalen, oppdager vi at strengen går øst for storåkeren, slik at hele Fløda faller på Vestre Foss. Slik kan det ikke ha vært. Ettersom vestergården og østergården fra gammelt av ble regnet for like store og hver av dem hadde 4 huder i skyld, må Fløda ha vært delt på midten. Det betyr at byttestrengen må ha gjort en markert sving mot vest på det stedet der innmarka tok til, slik at den delte storåkeren i to like store deler. Midt inne på Fløda lå det tre langsmale teiger som til sammen ble kalt Gunnildsreina. Omtrent her må byttet i innmarka mellom Vestre og Østre Foss ha vært.

Bruken av odelsskifte forutsatte at det lå to tun i innmarka, ett i hver ende. Etter det tradisjonen forteller, var det tilfelle på Foss. Hovedbølet på Vestre Foss (bruket til Grunde Kallhovd) lå på vollen vest for Fløda, en del nærmere elven enn det nå gjør. Øst for Fløda lå hovedbølet på Østre Foss, det nåværende bnr. 2.

Husmennene
Utenfor fellesskapet på gården stod husmennene. Husmennene på Sørlandet hadde vanligvis ikke arbeidsplikt på hovedgården, slik det var lenger østpå. Men det fantes en mengde husmannsbruk også i Tveit, og husmennene hadde gjerne helt bestemte oppgaver. På Foss fantes det flere husmannsbruk. Fra skriftlige kilder kjenner vi Ferjestaden, Fossekleiv, Kverndalen, Krogen, Guris toft og Bakken. Navn og beliggenhet avslører ofte hvilke oppgaver husmannen har hatt. Husmannsbrukene lå i utmarka, enten like ved utmarksgjerdet eller helt ute ved byttet mot nabogården. I det første tilfellet har husmannen fått lov til å slå seg ned i utmarka mot at han tok på seg og vokte og vedlike utmarksgjerdet, slik at kretteren ikke kunne trenge seg inn i innmarka. Lå plassen ved byttet mot nabogården, var husmannens oppgave dels å sørge for at nabogårdens krettur ikke kom over byttegjerdet, og dels å vokte gårdsgrensen slik at ikke nabobøndene tuklet med grensen. Andre husmenn kunne ha mer spesialiserte oppgaver.

Plassmannen på Ferjestaden var en slik ”spesialist”, og jobben hans var selvsagt å skysse folk over elva – en plikt som egentlig Fossebøndene var pålagt, men som de hadde delegert til husmannen mot at han fikk et lite jordstykke han kunne dyrke. De plassene som lå i Kverndalen, voktet grensen mot Raen i Birkenes. En plass som Fossekleiv kan ha hatt til oppgave å vokte utmarksgjerdet. Tuftene etter husmannsbruket i Fossekleiv er fortsatt synlige på vestsiden av Postveien, et stykke etter der Grunde Kallhovds skogsbilvei tar av fra denne. Det har ikke bodd folk i Fossekleiv siden 1808.

Utskiftningen
Utskiftningen i 1868 var i realiteten slutten på den historiske gården Foss. Allerede i matrikkelen fra 1838 er de to gamle matrikkelgårdene Østre og Vestre Foss oppført som én matrikkelgård, og lenge før den tid hadde Fossebøndene begynt å dyrke opp den gamle vollen. Knud Guttormsen på Østre Foss ryddet nytt åkerland tidlig i 1700-årene, og teignavnet Stisægra kan tyde på at Stig Bentsen Foss gjorde det samme allerede hundre år før det. Gjerdet som hadde gått tvers over Fløda, var også for lengst fjernet.

Utskiftningen oppløste den gamle teigblandingen. Nå fikk hvert bruk teigene sine samlet i én stor, sammenhengende blokk ved tunet. Det var et svensk mønster som ble fulgt under utskiftningen på Foss. Utskiftningsformannen, Joh. Holmesland fra Holum, hadde fått sin utdannelse i Sverige, slik som de andre utskiftningsformennene på Sørlandet. Enkelte av de mest oppdelte gårdene i Tveit hadde hatt utskiftning alt i 1820- og 1830-årene. Disse gårdene – f. eks. Ytre Ve – ble utskiftet etter dansk mønster, slik at hvert bruk fikk en vifteformet teig som strakte seg fra tunet/storåkeren og ut i utmarka.

Utskiftningen markerte starten på det moderne vekselsbruket på Foss. Dermed forsvant også langt på vei det gamle skillet mellom åker og eng, og mellom innmark og utmark. Dermed forsvant også en gårdsstruktur som hadde preget Fossefolks liv i kanskje så mye som 1000 år, for godt.
Arkivert i:

Ingen kommentarer: