Gå til hovedinnhold

Kompassrosene - helleristninger i uthavnsmiljø


I Vest-Agder har det i flere år vært drevet registrering av kompassroser og andre nyere tids ristninger på berg i kystområdene. Særlig har Johan Anton Wikander lagt ned et stort arbeid. Pr. 2005 kjennes 19 lokaliteter fra Berrefjord (bilde 1 over) ved Rogalands grense i vest til Lyngøya i Kristiansands skjærgård i øst. 17 av lokalitetene omfatter kompassroser, evt. i kombinasjon med initialer eller lignende, mens det på 2 lokaliteter kun finnes andre ristninger.

Rosene og de andre ristningene finnes i havnemiljøer i vid forstand. Fenomenet er heller ikke begrenset til Vest-Agder. Roser finnes både videre vestover og nordover langs kysten, samt lenger øst. Også i Østersjøen er fenomenet kjent. Om enkelte roser vet vi at de er risset av loser, sjøfolk eller soldater. Andre ristninger som opptrer i sammenheng med kompassrosene, er fartøysfremstillinger (en jekt på Vakthusheia i Korshavn, Lyngdal), initialer og årstall (Tønnane på Møvig, Kristiansand) – i ett tilfelle også skålgroper (Grotevarden på Skjernøy, Mandal).

Hoveddelen av de kjente kompassrosene i Vest-Agder ligger på utkikkspunkter ved havner. Eksempler på dette er Korshavn (5 kompassroser), Rasvåg (3 kompassroser), Loshavn (1 kompassrose), Våre (2 kompassroser), Skjernøy (1 kompassrose, bilde 2 under), Ny-Hellesund (1 kompassrose) og Indre Flekkerøy (1 kompassrose, bilde 3 under). Kompassrosene ved innløpene til Harkmarkfjorden (1 kompassrose) og Berrefjord (1 kompassrose) ligger begge på bebodde øyer med små dyrkede arealer, der fjorden innenfor har bydd på ly og oppankringsmuligheter.

Kompassrosenes funksjon(er) er ikke helt avklart, men en mulig tolkning er at kompassrosene har vært brukt som retningsanvisere i forbindelse med losvirksomhet. Wikander har argumentert for denne tolkningen i flere arbeider (i Agder Historielags Årsskrift 67 og 74).

Der det er bevart tradisjon om kompassrosene tilblivelse, er det imidlertid ikke det å vise vei i direkte forstand som dominerer som årsaksforklaring. Om én rose, den på Holmen i Berrefjord, heter det at den skal være innhugget av sjøfolk som hadde forlist i skjærene på utsiden. En annen, en av dem i Rasvåg på Hidra, skal ha blitt risset inn i forbindelse med et bryllup. Enkelte roser kan ut fra beliggenheten ikke ha hatt noen betydning som kompass i vanlig forstand. Rosen i Lyngesund i Randesund ligger riktignok ved en viktig havn, men på grunn av sin plassering – uten utsikt – kan den vanskelig ha hatt noen praktisk rolle. Kanskje er den rent tidsfordriv, på lik linje med initialene og årstallene på samme bergflate.

Tryggest synes det kanskje å være om man betrakter kompassrosene som flertydige symboler i et maritimt miljø.

Dateringen av rosene varierer, men hovedmengden ser ut til å være fra 1600- og 1700-årene, med noen ”slengere” i begge retninger. Wikander daterer de eldste i Agderfylkene til 1500-årene. Olaus Magnus omtaler i sin ”Historia om de nordiska folken” fra 1555 en kompassrose på en øy i Nordishavet. Han daterer den til slutten av 1400-årene.

Kommentarer

PKW sa…
Jeg har sett etter denne kompassrosen på nordsiden av Lyngøya uten å finne den, vet du mer nøyaktig hvor den er?
FAS sa…
Denne ristningen ble malt opp tidligere denne uken - så den skulle være nokså enkel å finne nå.
PKW sa…
Kanskje jeg misforstår hvor den er, for jeg finner den fortsatt ikke. Den er på nordsiden av øya? Nær vannkanten?
FAS sa…
Den ligger ca. 70 m sør for den nordvestlige odden på øya, og omkr. 1,5 meter over vannflaten. Det ligger et korsformet ankerfeste et par meter vest for kompassrosen.

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…