Det har nylig vært foreslått at oppkomsten av det treskipede langhuset med en egen fjøsdel i yngre bronsealder har sammenheng med kvegets økende sosiale betydning i bronsealdersamfunnet, heller enn med direkte økonomiske forhold som behovet for gjødsel osv. Denne artikkelen forsøker å gi et bidrag til diskusjonen gjennom å belyse den mulige sammenhengen mellom langhustradisjon og husdyrhold i grensetraktene mellom Rogaland og Vest-Agder i nyere tid.
Ved overgangen til yngre bronsealder dukker det romoppdelte langhuset med folk og fe under samme tak opp i det arkeologiske materialet over store deler av Nordvest-Europa, kort tid etter at treskipede huskonstruksjoner var blitt vanlige. I Norge er hus med en separat fjøsdel påvist på Forsandmoen i Rogaland omkr. 1000 f.Kr. (Myhre 2002:97f). De tradisjonelle tolkningsforslagene for hvorfor man får en overgang til fjøs og inneforing i bronsealderen har vært funksjonalistisk orienterte: kyr på bås skulle ha gjort det lettere å samle opp gjødselen, lettere å få dyrene til å slippe melken også utenom kalvingsperiodene, forenklet melkingen og dessuten ha gitt en varmegevinst i menneskenes del av huset. Til dette kan blant annet følgende innvendes: Gjødselen kan utnyttes også ved hjelp av grinder, og det er omdiskutert hvorvidt det faktisk gir noen temperaturgevinst å ha dyr på bås i et naborom. De eldste kjente langhusene med fjøs oppstod dessuten i NV-Tyskland og Nederland allerede omkr. 2000-1500 f.Kr. – i en varmeperiode. Og i andre kulturer der husdyrhold har vært eller er viktig, har man ikke bygd fjøs (ibid.).
Så hvilke andre forklaringer kan tenkes? Jo, slike
”… som har sammenheng med storfeholdets økende sosiale betydning i samfunna ved den sørlige Nordsjøkysten og i Skandinavia. I tillegg til selvforsyninga ble storfeet viktig for å betale medgift i forbindelse med ekteskap, for å etablere allianser og kontaktnett, når bøter og tributter skulle betales, og når gaver skulle byttes. Feet kom med andre ord til å spille en sentral ideologisk og statusgivende rolle i samfunnet. Dette gjorde dyra ekstra verdifulle, de måtte beskyttes mot tjueri, og de ble gitt en posisjon som nærstående til menneskene. Ved å bygge egne store bygninger til husdyra under samme tak som boligrommene oppnådde eierne både økonomiske og sosiale fordeler, selv om fjøs og inneforing var en svært arbeidskrevende investering” (Myhre 2002:101).
Mitt eksempel er hentet fra grensebygdene i innlandet mellom Vest-Agder og Rogaland, det vi i hovedsak si fra kommunene Flekkefjord, Lund, Sirdal og Eigersund. Dalane og indre Agder var i nyere tid del av et omfattende februksområde som strakte seg fra Jæren og til Telemark, og der kornavlingen på gårdene vanligvis bare var stor nok til eget bruk. Det var ”kretturet” som skulle gi inntekt og, om mulig, økonomisk overskudd.
Lange, sammenbygde hus – lån – er kjent fra nyere tid, særlig i Rogaland og Hordaland (Brekke og Schjelderup 1997:34). På husmannsplasser og mindre gårdsbruk finnes en rekke ulike varianter av sammenstilte rom bygd i lafte-, sleppverk- eller stavteknikk. Til dels dreier det seg om anlegg med folk og dyr i hver sin ende av huset, altså sammenbygging av hus og uthus. Denne funksjonsdelte byggeskikken har blitt kalt ”ett av de mest karakteristiske trekk i vestkystens byggeskikk” (ibid.).
Noen har ment at vi har å gjøre med en gradvis sammenbygging av flere hus etter middelalderen (f. eks. Berg 1982). Men i deler av landet har det kunnet vises arkeologisk at slike sammenbygde anlegg fantes også i middelalderen (Myhre 1982; Brekke og Schjelderup 1997), og at det dreier seg om en sammenhengende langhustradisjon fra forhistorisk tid:
”Dette kan vi se både i tufter etter garder som ble lagt øde i seinmellomalderen og i yngre anlegg som har hatt innvendig gjennomgang mellom alle rom, fra bua, gjennom stova og eldhuset til fjøset. En slik plan har i prinsippet samme struktur som det forhistoriske langhuset” (Brekke og Schjelderup 1997:34; se også fig. 5-6).
I innlandsdistriktene mellom Rogaland og Vest-Agder var ulike former for sammenbygginger utbredt i nyere tid. Det er dokumentert en god del eksempler på ”forhistoriske” sammenbyggingsformer med innhus- og uthusfunksjoner samlet under ett tak, i ei lån. De fleste eksemplene av denne siste typen er fra Sirdal kommune i Vest-Agder. De nå revne lånene på Skreå og Vatnedal i øvre Sirdal er vist på fig. 1-4. Ei lån som fremdeles er bevart, finnes på Sandvatn i Flekkefjord kommune (fig. 5-6).
Når det gjelder dette konkrete området, vet vi ikke pr. i dag hvor langt tilbake langhustradisjonen strekker seg, og slett ikke om det dreier seg om en sammenhengende byggetradisjon fra det forhistoriske langhuset. Jeg tror at det er en sammenhengende tradisjon vi har med å gjøre, men bevist er det ikke. På Nuland i Gyland i Flekkefjord går det sagn om at det var slik ”ei tid at dei kunne sjå igjennom sju dører”. Her er sammenbyggingen dokumentert gjennom en skriftlig kilde fra 1743 (Nuland 1973:23).
På enkelte gårder ble det knyttet særlig prestisje til det å ha lange låner. Det var tilfelle på Virak i Sirdal. Her var det gjennomgang fra rom til rom i lånene, men ut fra muntlig tradisjon er det uklart om det dreier seg om sammenbygging av innhus og uthus, eller om man hadde egne låner for innhus-funksjoner.
I den rike muntlige tradisjonen fra Sirdal og bygdene omkring inntar langhusene en ikke ubetydelig posisjon: ”Då Dauen gjesta Sirdal, budde det tri huslydar på Fidjeland. Husa låg i ei lang lån, bygd i kvarandre, gavl mot gavl, torvtak over det heile”, heter det om en gård. Her tidfester altså den muntlige tradisjonen sammenbyggingen til en tid forut for Svartedauen i 1348-49.
I et annet tilfelle, på Virak, fortelles det et sagn om en ”munk” som skal ha bodd i et hus på Toptågeren (”Tuft-åkeren”) i tiden etter Svartedauen, på en lokalitet som nå kalles Langhus eller Langhustomta. I Langhustomta skal det ha ligget svært mye stein tidligere, forteller folk. Et besøk på stedet i 2001 avslørte at det ligger synlige veggvoller etter en bygning eller ei lån med en lengde på nærmere 90 m på Toptågeren. Veggvollene ser ut til å være svakt krummet, og det er mulig at det dreier seg om en særdeles lang forhistorisk hustuft (tilsvarende lengder er kjent i et par tilfeller på Jæren, begge trolig fra folkevandringstid). Men det kan også dreie seg om ei lån fra historisk tid.
Vi har heller ikke noe helt klart bilde av når folk sluttet med sammenbygginger. Låna på Sandvatn i Flekkefjord skal være fra ca. 1850, og det er trolig at bølgen av utskiftninger etter 1857 i denne landsdelen var en vesentlig faktor når det gjaldt å dele opp langhusene.
Det er i denne sammenhengen ikke vesentlig. Her er poenget at sammenbygde hus – også sammenbygginger med hus og fjøs – var et vanlig fenomen på gårdene i grensetraktene mellom Rogaland og Vest-Agder i de siste to, tre hundreårene.
I nyere tid, dvs. fra 1600-årene og fremover, var det overskuddet som husdyrholdet kunne gi, nært knyttet til driftetrafikken. Denne bestod i at slaktehandlere fra Rogaland kjøpte opp større eller mindre drifter av storfe og småfe, gjetet driftene i heiene om sommeren og førte krøtterflokkene om høsten etter milelange heieveier til byer på Sør- og Østlandet, der dyrene ble solgt til slakt (Eikeland 1965:3; jfr. Seland 2001). I denne perioden var driftekarene, eller slaktehandlerne, som de gjerne ble kalt, et markant trekk i SV-Norges økonomiske og sosiale liv. Driftetrafikken kan for så vidt godt tenkes å ha eldre røtter – i Danmark går oksedriftene som kjent tilbake til middelalder eller tidligere.
Mange av de mindre byene fikk dekket sitt kjøttbehov gjennom tilførsel av slakt fra det nære opplandet. Men Arendal og Kristiansand, og lenger østpå også Kongsberg, Drammen og Tønsberg, fikk ikke nok tilførsler lokalt. Ser vi på Agder under ett, var det et underskuddsområde. Tilførslene kom fra Rogaland og fra dale- og fjellbygdene på Agder. Ryfylke dekket langt på vei kjøtthungeren i Bergen, men bygder i Ryfylke og på Nord-Jæren forsynte også Kongsberg og Drammen med slaktedyr.
De fleste drifteveiene fra Rogaland og østover passerte Sirdal. Én av de mest brukte veiene gikk over Virak.
Høsten var slaktetid, og slaktingen gav – eller burde gi – overskudd av kjøtt, talg og huder. Sommeren gav gjerne overskudd av melkeprodukter til salg og bytte. Sulteforing var en integrert del av denne årsrytmen. Dyrene var oftest vårbære, og avdråtten i vinterhalvåret svært liten utover det som var nødvendig til det egne husholdet. Folk mente dessuten at magre kyr utnyttet beitene bedre, og at dyrene raskt kom i form når de ble sluppet ut av fjøset om våren.
Over store deler av februksområdet fra Jæren i vest til Telemark i øst var det til langt ut i 1800-årene vanlig å la kveget slåss for å kåre seg leder når de ble sluppet ut om våren. Disse ku-kampene er best dokumentert i Sirdal.
Lokalhistorikeren Hans Seland skrev i 1928 om ku-kamper i hans barndom:
”Det var moro på gardane fyre utskiftingstidi den dagen dei ”løyste bujet” um våren. Alltid var det på same dagen, og alltid rauk kyrne i hop og skulde stangast og røyna styrkjen. Då laut det vera vaksne til stades, so inkje gale skulle henda. Han kjende seg kar som åtte sprækaste kui. Han hadde ikkje sveltefora han, inkje.
Sigbjørn Jakobsen Lindeland (i Øvre Sirdal) fortalde meg ein gong for lenge sidan um ei kvige dei hadde som vart so sinnesgali, at dei var rædde henne alle. ”Meg heldt ho på ta livet av ein gong. Hadde ikkje fenge kasta meg ned i ei bergskor, so er det uvisst kor det hadde enda”. Nei, so fekk Lars Kristian på Seland (i Gyland) høyra om ho og vilde plent kjøpa kviga. Han tykte det var so hævt å eiga den kyri som kunde ha agen på heile gardsbujet. Me var glade til me kunde få selja, veit du. Men Lars vart rædd då ha fekk heim kviga, og kvinnfolket torde med naudi gå og mjølka, so bøs var ho. Dermed so selde Lars kviga til verfar sin Ola Grøtteland (i Gyland).
På Grøtteland var det endå gjævare å eiga den sprækastes kyri, ser du. Men skam ta det: Ola fekk og støkk i seg då han forstod koss ho var, eg trur ho skamstanga ei av hans eigne kyr. Men så fekk ein mann på Virak i Bakkesogn høyra om ho, og han kom eins ærend til Grøtteland, vilde kjøpa. For på Virak var det endå gjævare å eiga den sprækastes kyri! Der samla dei seg heile den store garden når dei løyste or båsen um våren, og vart dei ikkje forlikte um kva for ei ku som var best, so slost karane seg imillom etterpå! Men på Virak stanga kviga ihel ei ku eller tvo, og dermed so torde dei ikkje ha ho der heller. So selde dei ho til ein driftehandlar, og hjå han stanga ho visst forderva minst tvo kyr (…)” (Seland 1928:16).
Det var fra gammelt av skikk på gårdene i dette området å slippe kyra samtidig på beite i den felles utmarka. I sommersesongen beitet dyrene også sammen, med felles hjuring (gjeter). Hans Seland skriver om hvor gjevt det var å ha ”den sprækastes kyri”. Denne lederkua ble gjerne kalt bas, bubas eller basku, men også betegnelser som bukonge, bukjempa og gards-jagar ble brukt (Eikeland 1979).
Kampen mellom kyra kalte folk i Sirdalen for buskeid, til forskjell fra hestekamper, som de kalte hesteskeid. Ingvald Berner Eikeland fant at ordet (og fenomenet?) buskeid var knyttet til én gård i hvert bygdelag. Gårdene det dreier seg om – Virak, Osen og Lunde – ligger på vestsiden av Sireåna, i det området som frem til 1838 hørte til Lund skipreide i Stavanger amt. Om det siste forholdet er signifikant, vet jeg ikke. Men at ordet buskeid synes å være eksklusivt knyttet til én gård i hvert bygdelag, skal muligens tolkes dithen at ku-kampene i tidligere tider kan ha vært en begivenhet som omfattet hele bygda, slik vi kjenner fra hesteskeidene i nyere tid (jfr. Østmo 1998 og der anf. litt.). Men i den perioden som den muntlige tradisjonen i disse bygdene befatter seg med, var buskeidene forbeholdt gårdens egne folk.
Selve ”bukongen” skulle være stor, sterk og modig – og helst ha sylskarpe horn. Dersom kua bare hadde disse egenskapene, var det ikke så nøye med melkingen. Fra Kvinesdal forteller Ånen Årli et typisk eksempel; ”Ånen Øyusen fekk spyrja at dei hadde ei stor ku på Espeland. Kua hadde store horn, men mjølka lite. Ånen ville kjøpa henne og sa: ”De æ inkje farlegt, nå hu bara kan jaga dei store kjydnan på Moi” (gjengitt etter Eikeland 1979:31). Den bonden som eide en ”bukonge”, stelte godt med henne. ”Bukongen” ble ofte fôret med det saftige høyet fra innmarka, høy som ellers var forbeholdt hesten. Resten av kuflokken fikk helst bare høy fra utslåttene, og de ble sultefôret over vinteren. Stellet av ”bukongen” ser ut til å ha vært mannsarbeid.
Berner Eikeland fant flere steder minner om at ”bukongene” ble gitt ormehoder like før buslippet. Ormehoder, helst av buorm, ble regnet for å være styrkegivende og ha helbredende kraft. Helst skulle det være hodet fra den første ormen en traff på når snøen smeltet. Ormehodet ble eltet inn i en deig av mel og brennevin.
Det hendte også at bøndene filte og pusset horna på ”bukongen” sin før buskeidet.
Fra Bjerkreim fortelles det for eksempel:
”På nogen a å-garan sje dæ ha vo’ så jævt te eiga baskydna, Men høran på Heiæ haure eg helst’e tale om Gravdal å kor viddle dei va. Dei filte hodnæ på dei beste kjydnan sine, ga dei reinabust (dvs. enghøy) om vinteren å stelte hellest vent mæ dei. Før dei slepte, ga dei basane sine brennevin å ormahove i ei knøa. Når dei så slepte, samlast heile garen å så på merakkelæ, å eg haure au att’a mennan sjøl hadde sleiest ittepå fø dæ dei inkje konne bli enige kven hadde basen. Dei æ spagare nå i Gravdal au, å spøre du nogen dør, så æ dæ kje så sikkert dei veid noge om dettan, å om dei veid noge, æ dæ ’kje visst om dei vil vera ve det nå” (etter Eikeland 1979:25-26).
Virakingene var kjent for å reise lange veier for å kjøpe ville hornkyr.
Selve buskeidet fant sted like på utsiden av utmarksgjerdet. Folk fra hele gården hadde møtt frem. På store, sterkt oppdelte gårder som Virak kunne det bli nokså folksomt. På Virak alene bodde det 74 mennesker i 1845 – fordelt på 10 bruk og 2 underliggende plasser. Ikke sjelden var buskeidet både dramatisk og blodig, og det hendte at kyr ble stanget i hjel. Som regel utmerket ”bukongen” seg allerede den første dagen, men det hendte også at kampen var så jevn at folk ikke ble enige om hvilket dyr som var ”bukonge”. På Virak kunne det forekomme at mennene løste uenigheten gjennom slåsskamp seg imellom.
”Den lengste låna, den sterkaste kua og den venaste og duglegaste kona”
Buskeidet på Virak var viden kjent. En informant fra Lund i Rogaland forteller:
”Dei gamle på Virak va nokså vidle. Dei helt busjei når dei sleppte kretture, kver vår. Kver a mennan på garden hadde si basku, å om vintrane pusste og filte dei hoddnan på dei å lurde seg te gje dei a dæ voddlehøye så hestan sje ha. Den a mennan så inkje hadde ei sle’ ku, var kje noge tiss, å han for lange vega før te kjøba ei hynnte å sinte ku. Før dei sleppte, hadde dei ormahove å brennevin te gje dei, så dei sje bli viddle å modige. Dei hadde sommetie ormahove liggjanne i en sjinnpose frå førre åræ. Dei leitte i markjene ette dei føsste orman så kom fram i solhaddlen. Hove a buorm sje je den støste styrkjen, sae dei gamle, men hellest va dei vel liga hollne, når bara dæ va orm. Eg haure då eg va liden att’e folkjæ på Steinberg her i bygdå au sje ha helle busjei, men inkje på sle’ vis så på Virak. På Virak samlast alt så konne kruba å gå før te sjå på sjeiæ, å kver hoista på si beste ku: ”Inkje je deg – mi ku!” Mennan sjøl hadde sjenkt seg, å ittepå raug dei ihoba å slosst seg imøddlå – kvenn sje vera eigar av bu-basen. Eg tru dei helt på mæ dettan galneskabe te føsste krigjen, hell på dei tienn” (Eikeland 1979:28).
På Virak ser det ut til at ku-kampene har vært en del av en mer generell konkurransekultur. En informant fra Bakke fortalte at da han var barn, ”hadde folk (på Virak) framleis glede av å kappast om mange ting, men samstundes var dei fæle til å drikka og slåst” (Eikeland 1979:29). Virakbøndene ble regnet som gammeldagse – ”men gildare folk enn dei fanst ikkje” (ibid.). ”Dei sad på hesteryggjen å såg ud slig me tenkje okke vikinghøvdinga,” forteller informanten videre: ”Eg minnest godt når gamle Øyu kom rianne på kvide hest å mæ blåe kappa. Dæ va staselegaste mannen du sje sjå”.
Hvite hester, velstelt skjegg, sterke kyr – slikt gav eieren ”vørnad”. I det hele tatt var det ofte ”vørnaden” som motiverte virakingene. De konkurrerte innbyrdes om så mangt. Hver enkelt bonde ville gjerne ha den største slipesteinen, den beste kverna, den lengste låna, den sterkeste kua og den flinkeste kona. ”Virak drengje – vie sengje, lengste lånen, vènaste kònen” – slik lyder en gammel regle om gården. En informant fortalte:
”Kver mann ville vera sterkast å jævaste sjøl, begynna vinnene å bli færige mæ dei føsste. Kver ville ha den støste slibesteinen å den lengste den lengste lånå då va dæ dæ sama kor smale hu va. Kver mann ville vera eigar a den støst kubjøddlå å den sterkaste kunå å den beste øygjen. Dei va liga holne om basen innkje molkte skvetten, bara hu vant øve addle annre kjy’nan. Å ittepå alt ihoba ville kver mann veda att’e han hadde den beste å grommaste kjerinjå” (Eikeland 1979:28-29).
Konkurranselysten preget stort og smått i livet på gården: Hvem kunne stå opp tidligst for å slå? Hvem kom først i gang med våronna? Hvem fikk avlingen i hus først? Hvem kunne gi det rauseste gjestebudet ved bryllup og gravferd? Hvem kunne ta seg best av ferdafolk? Hele tilværelsen kunne synes som en kamp om å være best – eller å være ”drengeleg”, som folk sa.
Kyr spilte en viktig rolle i konkurransementaliteten. Det kommer klarest til uttrykk i buskeidene, men også i det faktum at mennene kivet om å ha den største og fineste kubjella. Kvinnene konkurrerte også seg imellom, men delvis på andre arenaer enn mennene: Hvem var best til å kinne? Eller til å melke? Eller til å yste ost? Det gir mening å snakke om en konkurransepreget ku-kultur i disse bygdene – og ikke bare i økonomisk forstand.
Det er fristende å trekke paralleller til kvegets ”sentrale ideologiske og statusgivende rolle” i bronsealdersamfunnet, der kyra kan ha blitt gitt ”en posisjon som nærstående til menneskene” (Myhre: op cit). Kvegholdets betydning er fellesnevneren, uten at det av den grunn skal postuleres noen direkte sammenheng mellom de to periodene (kampkyr omtales for øvrig av og til i fornaldersagaer og sagnhistoriske kilder, man kan tenke på Sibilla i Ragnar Lodbroks saga, eller kyra til kongene Augvald og Ferking i Karmøytradisjonen). Fristende er det også å trekke sammenligninger mellom den økonomiske og ideologiske rollen kvegholdet spiller, og langhustradisjonen, slik Myhre foreslår for yngre bronsealder.
Ingvild Øye skriver om middelalderens ambivalente forhold til arbeidet med husdyr:
”Dels var dette trellers og tjeneres domene, og dels ble alt som hadde med melkestell å gjøre, betraktet som kvinnearbeid. Fysisk kontakt med husdyr var under husbondens verdighet; unntakene var bare hesten, som arbeids- og transportdyr, og hunden, som blant annet ble brukt til jakt” (2002:402).
I hovedsak var det også slik i grensetraktene mellom Rogaland og Vest-Agder. Unntaket var ”baskyra” – som iallfall delvis ble stelt av mannen på gården. Men vi hører også om at bøndene lurer seg inn i fjøset i nattens mulm og mørke for å skjerpe horna på en kommende ”bukonge” – vel fordi fjøset også i disse bygdene først og fremst ble regnet som kvinnenes domene.
Grunnleggende sett synes ”ku-kulturen” å inngå i den innlandskulturen som Irmelin Martens beskriver fra områder lenger øst i landet i en tidligere periode (1998). Hun skriver om hvordan overskuddet fra virksomheter knyttet til gården i lange perioder ble investert i prestisjepregede gjenstander – ”dress adornments and buildings strongly indicate the inhabitants’ need for cultural re-assertion, which is also demonstrated in the development of local styles” (Martens 1998:36). I heie- og fjellbygdene lengst vest på Agder var langhustradisjonen og ku-kulturen uttrykk for det samme behovet.
Litteratur
Berg, Arne 1982. Samansetjing av enkelthus til lån i Vest-Noreg. Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år. Tradisjon og forandring fra romertid til det 19. århundre, s. 186-194. Stavanger.
Brekke, Nils Georg og Helge Schjelderup 1997. Langhustradisjoner og sammenbygde hus. Hus på vestkysen gjennom 4000 år, s. 34-35. Bergen.
Eikeland, Ingvald Berner 1965. Glimt fra driftetrafikkens gamle saga. Årsskrift for Agder historielag 43, s. 3-38.
Eikeland, Ingvald Berner 1979. Ku-kampar. Frå bygd og by i Rogaland 1978/79, s. 21-32.
Martens, Irmelin 1998. Some cultural aspects of marginal settlement and resource utilization in South Norway. Outland Use in Preindustrial Europe, s. 30-39. Lund.
Myhre, Bjørn 1982. Bolighusets utvikling fra jernalder til middelalder i Sørvest-Norge. Vestnordisk byggeskikk gjennom to tusen år. Tradisjon og forandring fra romertid til det 19. århundre, s. 195-217. Stavanger.
Myhre, Bjørn 2002. Landbruk, landskap og samfunn 4000 f.Kr.-800 e.Kr. Norges landbrukshistorie, b. 1, s. 11-213. Oslo.
Nuland, Lars Fr. 1973. Bygdebok for Gyland. Flekkefjord.
Seland, Elisabeth (red.) 2001. Sirdal, b. 6. Kultursoge, del 1. Fra istiden til ca. år 1800. Tonstad.
Seland, Hans 1928. Dyrekamp for 60 år sidan. Grannen 1-1928, s. 16.
Østmo, Einar 1998. Hester, båter og menn; en statusrapport fra bronsealderen. Viking LXI, s. 71-98.
Øye, Ingvild 2002. Landbruk under press 800-1350. Norges landbrukshistorie, b. 1., s. 215-414.
