Skipssettinger i Vestfold

Vet du hva en skipsetting er? Eller at nesten halvparten av skipssettingene i Norge befinner seg i Vestfold? Skipssettingene peker ut bygdene vest for Oslofjorden som et hovedområde for denne typen kulturminner i Norge – og i Skandinavia. Men det er ikke så ofte vi snakker om skipssettinger her hjemme – de har en tendens til å «drukne» i andre funn og monumenter fra jernalder og vikingtid. I Vestfold er det først og fremst tre lokaliteter der skipssettingene er framtredende: Istrehågan (Tjølling), Kleppåker (Tjølling), Elgesem (Sandefjord) og Agnes (Brunlanes). Skipssettingen på Elgesem er dessuten den største bevarte i sitt slag i landet.

Istrehågan

I 1936 ble den andre internasjonale kongressen for forhistorie og protohistorie avholdt i Oslo, med professor A.W. Brøgger i en av hovedrollene. Minst 400 deltakere fra 35 land samlet seg i Oslo; de kom fra så godt som hele Europa, men også fra fjernere steder som Hong Kong, Java og Sør-Afrika. Kongressen ble avsluttet med en ekskursjon for deltakerne, og turen gikk til Vestfold. Det var tre stopp på turen: Borre, Gokstadhaugen – og skipssettingen på Elgesem. Det alene sier ikke så rent lite om betydningen av skipsettingene.

Skipsettinger i Norden

Skipssettinger er først og fremst et sørskandinavisk fenomen. De fleste store – og kjente – skipssettinger finnes i Sverige og Danmark. Men Vestfold har også en solid andel skipssettinger.

Skipssettinger er spissovale steinsettinger og steinlegginger som sett ovenfra har form av et skip. I mange tilfeller har skipssettingene en høyere stein plassert i «stavnen» i hver ende. Det hender også at sidesteinene varierer i størrelse og øker i høyde fra midten fram til stavnene, slik at de også sett fra siden fortoner seg som et vikingskip utført i stein. Noen ganger finnes det også reiste steiner inne i steinsettingen, som utfra plasseringen har vært tolket som symbolske framstillinger av rorbenker, mast osv.

De er et utpreget nordisk fenomen, med rundt regnet 2000 kjente «skip» kjent i Sverige, Danmark og Norge, foruten mer spredte forekomster i Finland, Tyskland og Baltikum, én eneste på Island. Sverige har klart flest, kanskje så mange som 1500. Av Danmarks omkring 250 skipssettinger står den store gravplassen på Lindholm Høje ved Limfjorden for godt over halvparten.

Det er bare rundt 100 av de kjente skipssettingene som har vært gjenstand for arkeologiske undersøkelser, og slett ikke alle har gitt daterbare funn. Rundt Østersjøen, og på Gotland spesielt, ser det ut til at det store flertallet av skipssettingene er oppført i yngre bronsealder. På noen unntak nær er skipssettingene fra bronsealderen relativt små, og de er gjerne bygd av mindre, tettstilte stein. Ofte har de også en sammenhengende steinpakning innenfor randsteinene.

De øvrige, og flertallet av de skipssettingene som befinner seg utenfor Østersjøområdet, ser ut til å være fra yngre jernalder og vikingtid, dvs. fra 500-tallet og fram til slutten av 900-tallet. Slik er det også med de få skipssettingene i Norge som kan dateres nærmere.

Mindre skipssettinger finnes sammen med gravhauger og andre steinsettinger på mange gravfelt, ikke minst i Sverige. Der hender det at skipssettingene utgjør flertallet av de registrerte kulturminnene på gravplassene.

Blomsholm, Bohuslän

De skipssettingene som er datert til yngre jernalder, skiller seg på flere vis fra bronsealderskipene. Vanligvis er de bygd av reiste steiner som står i en viss avstand fra hverandre, og de mangler oftest den indre steinpakningen som mange av de eldre monumentene har. Noen av dem er også svært store. Størst av alle er skipssettingen i Jelling, som kan ha vært hele 354 meter lang, og som sammen med de store gravhaugene der inngikk i et kongelig monument fra 900-tallet.

Disse kjempene, samt andre med lengder på over 40 meter, utgjør en gruppe spesielt monumentale skipssettinger. Vi kjenner tjue, tretti av dem, om lag likt fordelt mellom Danmark/Skåne og Sverige.

Arkeologen Peter Skoglund mener at både beliggenheten, den lokale konteksten og det overregionale spredningsmønsteret viser at de store skipssettingene har vært knyttet til et elitenettverk med omfattende kontakter over store avstander, og at steinskipene ble oppført for å gjenspeile langskipenes kraft og styrke.

Felix Vestergaards konklusjon når det gjelder tolkningen av skipssettingene i Danmark, har relevans også for de øvrige steinsettingene:

De har været tolket som alt fra gravmonumenter, billeder af fordums søslag, astronomiske observatorier og hyldestpladser for konger til holmgangspladser beregnet for tvekamp, tingsteder, kultsteder og kenotafer. På trods af mangfoldigheden af teorier er den stadig mest gængse opfattelse, at skibssætningerne (store som små) er grave.

Vestfold

La oss se litt nærmere på de bevarte skipssettingene i Vestfold.

I 1869 kom antikvaren Nicolay Nicolaysen til Elgesem i Sandefjord, og året etter var det duket for utgravinger. På det tidspunktet besto gravfeltet på Elgesem av 18 gravhauger og en stor skipssetting. Nicolaysen lot det hele grave ut. Det er ingen tvil om at gravplassen på Elgesem hadde vært én av største på Raet.

Nicolaysen var fascinert av steinsettingen på Elgesem, som han både gravde ut etter alle kunstens regler, helt ned til auren, og deretter restaurerte. Utgravningen av arealet innenfor skipssettingen ga ikke store resultater. Jorda besto av sand helt ned til auren, og ingenting tydet på at det var blitt gravd der tidligere.

Men midt i skipssettingen kom han over en enkel branngrav, med trekull, brente bein og et stykke jern. grav. Funnet forteller oss ikke annet enn at grava må være fra jernalderen.

Skipssettingen på Elgesem er hele 41 meter lang og 8,5 meter på det bredeste. Det gjør den til én av de største bevarte i Norge; bare en skipssetting på Tingvoll i Steinkjer er større. I dag består «steinskipet» av 21 reiste steiner – hvorav 13 ble plassert der av Nicolaysen.

De to skipssettingene på Istrehågan ble undersøkt av Elizabeth Skjelsvik på 1950-tallet, i samarbeid med Tjølling historielag.

Den største av skipssettingene er 24,5 meter lang, den andre 10,3 meter. I den store skipssettingen fantes en grop med bålmørje, som inneholdt brente beinstumper, deler av en beinkam, stykker av en beinnål, fragmenter av spillebrikker av bein, noen jernnagler og en del bjørneklør. Det ble funnet både menneske- og dyrebein. Det dreier seg om en voksen person, som har fått følge av to hunder.

Begge skipssettingene på Istrehågan kan dateres til 500-tallet.

På Kleppåker i Larvik finnes en skipssetting i utmarka. Den er delvis bevart, og har opprinnelig kanskje hatt så mange som 30-32 steiner. Lengden i dag er 27 meter, og bredden 7 meter, men opprinnelig kan skipssettingen ha vært noe lenger. På 1970-tallet forsøkte Tjølling historielag etter avtale med Oldsaksamlingen å restaurere fornminnet, men dessverre uten at arbeidet ble fullført.

Skipssettingen ligger sammen med flere gravhauger. I hellinga i sørøst for den finnes flere bautasteiner som kan ha inngått i flere steinsettinger, samt en rekke hulveier som alle fører ned til et tidligere sund mellom Viksfjord og Hemskilen. Anlegget ble arkeologisk undersøkt i 1994, men det kunne ikke påvises noen sikker grav.

Første gang vi hører om en skipssetting i Vestfold, er på begynnelsen av 1700-tallet, kanskje i 1713. Da var islendingen Arni Magnusson på Agnes i Brunlanes. Arni (1663-1730) var antikvar og filolog, og fremdeles i dag berømt for å ha bygd opp den viktigste samlingen av islandske og norske sagamanuskripter som finnes.

Arni noterte det han så og hørte på Agnes på et ark som er bevart. Det han var opptatt av, var den skipsformete steinsettingen på gården. Han laget en enkel skisse over skipssettingen, der han viser plasseringen av de fire intakte steinene og dem som var fjernet noen år tidligere. Basert på tegningen har steinskipet på Agnes opprinnelig bestått av ti steiner, inkludert de høye stavnsteinene. Lengden som Arni oppga, tilsvarer rundt regnet 21 meter.

Nicolaysen var på Agnes i 1870, og gravde ut arealet innenfor steinene. Noen store funn ble ikke gjort: Han traff på en del trekull ved foten av den vestre stavnsteinen, og noe mindre av det samme omtrent midt inne i.

Skipssettingen på Agnes var bokstavelig talt sagnomsust, og sagnet er ganske sikkert forklaringen på at Arni Magnusson besøkte stedet for 300 år siden. Arni fikk fortalt sagnet av bøndene på Agnes, og det dreier seg om en variant av den gamle fortellingen om Hagbard og Signe.

27 skipssettinger i Vestfold

Sverre Marstrander pekte på det «påfallende» ved at det ligger tre store skipssettinger «samlet innenfor et nokså begrenset område i det sørlige Vestfold». Han undersøkte selv den ene av disse, på Mølen i Larvik, og ellers viste han til steinskipene på Elgesem og Istrehågan. Kleppåker ser det ikke til at han har vært klar over.

Men de nevnte skipssettingene er likevel bare toppen av kransekaka i vårt fylke. Holder vi oss til mer eller mindre sikre skipssettinger, kommer vi til et antall på 27 i Vestfold. Det betyr at fylket har klart flest skipssettinger i landet, og står for 40 prosent av de norske monumentene.

Av skipssettinger som kan karakteriseres som «monumentale», altså 40 meter eller lenger, har vi bare Elgesem. Her er det Trøndelag som dominerer, med seks store skipsettinger. Men samtidig må en ikke glemme at monumentalitet ikke handler om størrelsen alene. Felles for de steinskipene som regnes som monumentale, er den eksponerte beliggenheten langs ferdselsårer til lands og til vanns, som vi har vært inne på. De ble rett og slett bygd for å ses, og synlige har de største av skipssettingene også i Vestfold vært, og det på lang avstand.

 

Korset i Helgeroa

Helgeroa: I dag et lite tettsted i Brunlanes, som først og våkner til iiv i sommermånedene, men tidligere et livskraftig knutepunkt på hovedveien langs den sørnorske kysten. Fram til utbyggingen av kommunikasjonsårene i nyere tid, var Helgeroa et trafikknutepunkt. Den eldgamle Raveien gjennom Vestfold endte her; etter å ha fulgt Raet fram til Lågen som den krysset ved Bommestad i Hedrum, skar datidens hovedvei gjennom Larvik og Brunlanes fram til Helgeroa. Derfra ble det ferget over fjorden ti Langesund.

Når jeg trekker fram Helgeroa, skyldes det de opplysningene Styrme Frode gir i sin versjon av sagaen om Olav den Hellige fra 1220-årene. Styrme forteller at Olav etter sjøslaget ved Nesjar i 1016 – der den seinere helgenkongen beseiret Svein Ladejarl og Einar Tambarskjelve – gikk i land sammen med fosterfaren Sigurd, takket Gud for seieren og reiste et høyt kors (kross mikin) til minne om seieren.

«Nesjar» betyr i denne sammenhengen Brunlanes, og slaget fant trolig sted på fjorden utenfor nettopp Helgeroa. Nesjarslaget innebar begynnelsen på Olav Haraldssons kongedømme i Norge.

Dersom det virkelig ble reist et kors i Helgeroa den gangen, enten av tre eller stein, hvor ble det så av det? Stedsnavnforskerne har helst ment at navnet «Helgeroa» har sammenheng med mannsnavnet Helge (Rygh), sammensatt med «vrå» (avkrok), mens enkelte har vært inne på tanken om at førsteleddet kanskje heller har forbindelse med (førkristen) gudsdyrkelse (Kjær).

En nokså enslig stemme i denne diskusjonen var Arent Augestad, som fra sitt ståsted i Larvik hadde svært god lokalkunnskap – bedre enn Rygh og Kjær, får jeg vel legge til.

Augestad tok sagatradisjonen på alvor, og mente at stedsnavnet opprinnelig hadde vært «Helga roda», det hellige kors, som helt svarer til Holyrood i Edinburgh. Han viste videre til gården Krossgården, en fire kilometers vei fra Helgeroa, som han så for seg måtte være stedet der Olavs kors var blitt reist.

Det siste er et mer sammensatt spørsmål. I Oslobiskopen Øysteins jordebok fra ca. 1390 er det riktig nok ført eget regnskap for et kors tilhørende Berg kirke i Brunlanes, men vi kan ikke vite om dette korset var et kors inne i kirkebygningen, et kors i friluft på Krossgården eller et kors plassert et annet sted i bygda.

Men det er selvsagt uansett interessant at det på 1300-tallet fantes et kors i denne delen av Brunlanes, og at det tydeligvis fremdeles ble helligholdt.

I yngre kilder er det lite eller ingenting av opplysninger om noe kors i Helgeroa. I dag befinner det seg en stein nede ved havna, med innskriften «Laurvigs Grevskab» og årstallet 1782. En identisk stein står i Stavern. Bakgrunnen var at det fra og med 1648 skulle settes opp milesteiner langs de viktigste veiene, så de reisende skulle kunne vite hvor langt de hadde reist og hvor mye som gjensto fram til nærmeste by. For reisende østfra var Helgeroa et strategisk sted for videre båttransport inn Grenlandsfjorden eller videre til Sørlandet.

Men, så i slutten av august i det herrens år 1800, var den engelske tegneren John William Edy i Helgeroa sammen med landskapsmaleren William Fearnside, på oppdrag av forleggeren John Boydell i London. De hadde ankommet Ny-Hellesund vest for Kristiansand noen uker tidligere. I Helgeroa ble de to engelskmennene arrestert og midlertidig fengslet i Stavern – med rette eller urette mistenkt for spionasje.

Mens Edy oppholdt seg i Stavern, utarbeidet han flere skisser av omgivelsene. Én av disse ble seinere bearbeidet og utgitt i Boydells verk, «Picturesque Sceneries of Norway» (1820). Bildet var ledsaget av en tekst om Helgeroa.

Et sted i teksten heter det:

På grunn av det grunne vann og store bølger er det blitt bygd to landingsplasser eller brygger. De består av tømmerkasser fylte med stein og med plankedekk over, det hele så at store vogner kan kjøre helt ut. På den ene brygga er det også et varehus. Det store huset på stranda er et vertshus hvor man kan få kjøpt forfriskninger. Foran døra er restene av et gammelt kors.

Det er vanskelig å tenke seg at den da knapt tjue år gamle milesteinen skulle kunne oppfattes som «restene av et gammelt kors». Var det kanskje levningene etter korset som ble reist etter Nesjarslaget 900 år tidligere, Edy så?

Rudbecks «Atlantica»

Olof Rudbecks ambisiøse og fantasifulle «Atlantica» (fire bind, 1679-1702) er blitt stående som en del av den internasjonale faghistorien om renessansens og tiden deretter sine antikvariske spekulasjoner og tvilsomme koblinger mellom skandinavisk historie og personer og hendelser fra den klassiske antikken.

Rudbeck (1630-1702) var egentlig professor i medisin ved universitetet i Uppsala, men interesserte seg også for musikk, matematikk, botanikk, jordbruk – og historie. «Atlantica» var et storstilt forsøkt på å gi stormakts-Sverige en ærefull fortid.

Ved hjelp av paralleller og indisier som slett ikke tilfredsstilte dagens krav til forskning, «beviste» Rudbeck at svensk var verdens «urspråk» og at Platons Atlantis var identisk med Gamla Uppsala og dessuten bosted for antikkens guder. Dessuten var den ene etter den andre av oldtidens sivilisasjoner et resultat av innvandring – fra Sverige.

Liknende ideer ble fremmet rundt omkring i Europa på denne tiden. Selv om disse tankene delvis hadde eldre røtter, både i antikken og i middelalderen, var de blitt kraftig forsterket av framveksten av nye nasjonalstater i Europa. Det spilte også inn at Det bysantiske riket, som hadde vært den naturlige arvtakeren til gresk og romersk kultur, på 1400-tallet var blitt tilintetgjort av de osmanske tyrkerne – slik at den antikke arven var blitt «ledig».

Rudbecks oppfatninger fikk mange tilhengere, ikke bare i Sverige, men kritikken uteble ikke. Ludvig Holberg latterliggjorde «Atlantica» i en av sine epistler, f.eks. Han viste til Rudbeck, men mente at han ikke gikk langt nok:

Jeg haver udfundet at at den Trojanske Krig er ført udi Norge, og at Troja er det samme som Trandia eller Trundhjem, thi alle Græske og Trojanske Navne ere ikke andet end fordreide Norske Ord, som for Exempel Troilus er ikke andet end Troels eller Truls, prins Paris er Per Iversen, Hector er Henrik Thorsen, Agamemnon er Aage Mogensen, Ulysses er Ole Lykke, Ajax er Anders Jabosen, Helene er Ellen og saa fremdeles…

Atlantica» ble et internasjonalt fenomen, enda om berømmelsen ble relativt kortvarig. Opplysningstiden kullkastet mangt som bare noen år tidligere var blitt tatt for god fisk innenfor ulike vitenskaper, og Oluf Rudbecks idéer var intet unntak. Da Denis Diderot utga sin berømte Encyclopédie et halvt århundre seinere, ble «Atlantica» trukket fram som et eksempel, ikke til etterfølgelse, men på hvordan man ikke skulle drive etymologiske studier.

Når steiner får liv

Rund steinsetting på Bilden i Gran

(Utdrag fra den kommende boka om steinsettingeri Norge):

Jordfaste steiner inngår i flere av de steinsettingene vi har tatt for oss i boka, som på Istrehågan og på Hunn. Vi har flere ganger vært inne på at slike steiner spiller en viktig rolle i seinere folketradisjon. Det var en utbredt oppfatning at steiner en gang for lenge siden hadde vært myke og formbare, og at menneskene kunne skjære i dem som tre. Steinene var på sett og vis levende – de vokste på samme måte som dyr og trær, bare langsommere, og de kunne bli gamle, smuldre bort og bli til jord.

Dessuten mente man at steiner hadde taleevne og sanser, slik at de for eksempel kunne fryse og gråte. Om den store steinblokka som kalles «Munken» ved Nevlunghavn fortelles det at den snur seg hver gang kirkeklokkene inne på Brunlaneset ringer! Steinen skal ellers, sier sagnet, ha kommet fra Jomfruland for lenge siden og blitt kastet helt til Nevlunghavn av en kjempe. Kjempene på Jomfruland har folketradisjonen også ment sto bak gravrøysene på Mølen.

Allerede i Gylfaginning i den yngre Eddaen fortelles det om Frigg, som ble lovet av alle levende og døde vesener, deriblant steinene, at de ikke ville skade Balder. Likevel ble Balder felt av en misteltein, som var den eneste som ikke hadde avgitt noe løfte. Deretter sendte gudene bud til alt levende og dødt, med bønn om å «gråte Balder ut av Hel».

Det kan være at det er nevestore steiner som kan kastes, som er ment i Eddaen. Men selve ordet «bautastein» tyder på en symbolikk som vi i dag vet mindre om. Å «baute» betyr nemlig å slå eller støte. En bautastein er med andre ord en «støtestein». Ordet Bautuðr i Bauta(r)steinn eller bautaðarsteinn brukes i skaldediktingen om okse og hingst.

I Landnåmabok fortelles det om en kar fra Engeløya i Steigen som flyttet til Flateyjardalur på Nord-Island, der han tok land opp til Gunnsteinar og blotet til dem. Kan hende dreier det seg om jordfaste steiner som man mente underjordsfolk bodde i, eller om offersteiner av den typen som kjennes fra samisk kultur, heller enn reiste steiner. Men navnet, Gunnsteinar, betyr «stridssteiner» og er på linje med bautaðarsteinn, «støtestein».

Enkelte steiner var omfattet med samme ærefrykt som gravhauger eller hellige trær, og det ble ofret til dem. Fra mandalskanten hører vi om ei kone som gikk rundt og tok høylytt farvel med en hel del steiner da familien skulle flytte fra gården. Jordfaste steiner måtte i det hele tatt verken skades eller flyttes. Det gjaldt også selv om steinene lå midt i åkeren på gården.

Steiner kunne være bosted for vesener som dverger og alver, mens de dødes ånder også kunne «hlaupa í stein», slik det fortelles om Sveigde i Ynglingatál. Skaldenes kjenninger for «stein» var blant annet dvergrann («dvergens hus») og Durnis niðja salr («Durnirs slektnings hall», etter dvergen Durnir). Gamle gårdsnavn som Dvergstein på Hadeland underbygger at dette er forestillinger som går langt tilbake. Et navn som Trollsteinen på Føynland (Færder) viser at slike oppfatninger har vært levende i Vestfold også. I noen tilfeller – som med gårdsnavnet Hjelpstein på Toten – tyder navnet på at slike steiner kunne ha helbredende krefter.

De jordfaste steinene kunne med andre ord være besjelet. Men hva da med steiner som i bronse- og jernalderen ble hentet fra et sted nært eller langt borte, satt på høykant og fundamentert i jorda, altså omdannet til jordfaste steiner?

Med utgangspunkt i egyptisk religion mente religionshistorikeren William Brede Kristensen at reiste steiner symboliserte livet, mens liggende steiner representerte døden.

Colin Richards mener at det å reise en stein godt kan ha ført til besjeling, og at selve deponeringen av kremerte bein eller andre gjenstander ved slike steiner kanskje har vært et viktig ledd i denne prosessen. Han ser videre for seg at slike steiner, selv om de var helt ordinære i utgangspunktet, gjennom å bli satt på høykant og jordfestet kan ha endret karakter og blitt til potente, farlige og kan hende endatil levende vesener, som bare kunne kontrolleres gjennom bestemte ritualer.

Steinsettingen på Løve, Larvik. Tegnet av Zeuthen, 1845

Kan hende er det ikke tilfeldig at det blant de folkelige tradisjonene om steinsettingene også finnes oppfatninger av at steinene representerer forsteinete mennesker? Troll kan som kjent bli til stein ved solrenninga, slik navnet «Trolldansen» på en steinsetting i Trøgstad i Østfold helst tyder på.

Men også mennesker kunne «stå i stein». Gerhard Schøning forteller om en steinring i Steinkjer at de sju steinene i ringen og den større midtsteinen i sin tid var en lagrett og en dommer; de ble til stein da de felte en urettferdig dom.

Dersom steinene bokstavelig talt skiftet vesen gjennom å bli reist og festet til jorda, ville det være en aktuell strategi å forsøke å kontrollere disse kreftene. I seinere folketro kunne man gjennom imaginære knuter «binde» eller fengsle farlige vesener. Sirkelformen, fotkjedene og andre elementer ved steinsettingene kan være eksempler på dette.

Arent Augestad fikk høre en historie om den store bautasteinen på Hasle i Tjølling, der lokaltradisjonen forteller at Halvdan Kvitbein er gravlagt. «Gamlekonen», som på det tidspunktet var over 80 år gammel, fortalte:

Da jeg var ung og nylig kommet paa Gaarden, fortalte Gamlekonen, som da var ældgammel: «Hun kom engang fra Byen og havde Barnet med, ved øvre Grind hørte hun det pusle i Smaaskauen, hun tænkte, at det var Anders som ville skræmme hende, de var begge unge, og hun var ikke ræd. Med engang farer en stor Mand op, han var mørkklædt, og afsted mod Stenen. Rundt Stenen var en stor Sværm af Mennesker, ind i Skaren for han, der blev stor Uro, og saa var alt borte. Hun var endda ikke ræd, men da hun kom ind, kunde hun ikke faa sig Mod, og det varte længe, før hun kunde fortælle».

Kona som Augestads informant fikk fortalt gjengangerhistorien av, var trolig Sibille Eriksdatter (1787–1847), som kom til Hasle i 1812. Vi får inntrykk av at hun mente at det var kong Halvdan selv hun hadde møtt, den gangen for 200 år siden.

Den tradisjonelle, folkelige forestillingsverdenen som folkeminneforskeren Moltke Moe en gang så treffende oppsummerte i tre punkter – tro på underjordiske, tro på gjengangere og oppfatningen om at tilværelsen er gjennomsyret av magi – finner vi også spor etter i Vestfold, i form av fortellinger om nisser, troll, tusser, nøkken og «ula». Ragnar Nordby fra Stokke skriver at «dei gamle trudde fælt på trollskap». «No er det stilt, men det var ikkje slik fyrr i tida», fortsetter han, og legger til at hans far hadde fortalt at «det skulde vera sju gonger so mange underjordiske som det er menneskje» i verden.

Folk i Vestfold har forholdt seg til monumentene med reiste steiner i nærområdene sine i godt over 2000 år. De har sett dem, levd med dem, fortalt historier om dem og brukt dem på ulike måter. Bruddstykker av historiene som ble fortalt, har vi vært innom tidligere i boka – i forbindelse med oppfatningene om at steinsettingene hadde vært kirker (eller påbegynte kirker), tingsteder og så videre. Bruken av dem vet vi derimot mindre om i Vestfold, utover det arkeologien kan bidra med.

Men vi skal ikke lenger enn til Telemark og Agder før vi finner levende tradisjon om hvordan mennesker helt inn i nyere tid hadde et aktivt forhold til gravhauger og andre monumenter. Fra Setesdal fortelles det om ofringer til steiner og groper i berg. Om steinen «Skjeng» i Valle skriver Gisle Midttun at «alle som fór framum, gav til Skjeng, la paa han Blomar og Ber, og Gras itt der var ikkje anna». Midttun besøkte Skjeng en gang under første verdenskrig, og da lå det fremdeles «eit grytebrót og nokre blomer på han». Glemte man å gi Skjeng et offer, eller «vanæra han på eikor vis», kunne det gå riktig ille. I Sirdal i Agder fantes det flere «hellige steiner» der man blant annet ofret øl etter brygging om høsten og etter slåtten, samt hver gang ei ku hadde kalvet.

På Oftedal i Sirdal sto steinen «Granne», som man ofret til

af al ny Grøde, som avledes paa Gaarden. Naar saaledes en Ko kalvede, maatte Granne have de første Melkedraaber, man fik, og i Julen fik den af Øllet og af Julegrøden, kort sagt: af alt maatte Gaardens Folk give den, dersom de skulde have Lykke dermed.

Om en stor flyttblokk som kalles Bakesteinen i Randesund ved Kristiansand, fortalte de gamle at den snurret rundt når det ble bakt brød på gården. En svær stein ved Nes kirke i Ringsaker mente man var kastet dit av et troll; den snudde seg hver gang det kimte i kirkeklokkene.

Fra Setesdal blir det fortalt om såkalte «bedehauger» (gravhauger), som folk så seint som på 1600-tallet «tiente med Bønner og andre Ceremonier, og med at kaste paa Deres Baand, som De havde om Halsen; og i saa Maade have De gaaet omkring disse Houger og, som De sige, sonat sig.

En slik «bedehaug» fantes også i Hegglandsgrend i Fyresdal. Om den heter det i 1859:

I ældre Tider brugte syge og værkbrudne Folk Sancthansaften at valfarte til Heggelands Kirke. Efter der at have forrættet sin Andagt om Natten gik de til den ligeved Kirkegaarden liggende Bedehaug, sluttede en Kreds om den og dandsede rundt Haugen idet de holdt hinanden i Hænderne. Efter Dandsen gik hele Følget ned til Elven og badede sig, og hermed var heele Kuren overstaaet. Denne Beretning skal være aldeles paalidelig og saadanne Optog skal have fundet Sted for ligetil 100 á 150 Aar siden.

Øst i Tyskland og vest i Polen blir de runde steinsettingene gjerne kalt for «steindanser». Det er fort gjort å avvise denne folkelige forklaringen med at den bare er basert på at kretsen av reiste steiner minner om hvordan man stiller seg opp til ringdans. Men faktum er at lokalbefolkningen danset i steinsettingene fram til tidlig på 1900-tallet flere steder. Om et av de mest kjente – og best bevarte – feltene med steinringer, nemlig det i Boitin, fortelles det bygdeungdommen hver vår dro ut i skogen for å gjøre opp bål og danse i en av steinsettingene. Det samme blir fortalt om en landsby i nærheten av Drawsko Pomorskie (Polen); der danset ungdommen hver pinse i en «Steintanz» – om natta, og helt nakne.

Selv om vi vet mindre om hvordan slike ritualer ble utført i forhistorisk tid, kan vi være sikre på at eldgamle monumenter var meningsbærende også da. Ikke sjelden treffer vi på det vi oppfatter som antikviteter i gravhauger og andre gravminner – gjenstander som slett ikke passer inn i den tidshorisonten da monumentene ble anlagt. Vi har nevnt steinøksene som ble funnet i «dommerringer» i Råde i Østfold og på Opstad i samme fylke, og det finnes en rekke andre eksempler.

Det er vanlig, men ikke nødvendigvis riktig, å forklare for eksempel flintfunn i steinsettinger med at disse anleggene er blitt oppført på steder der det allerede fantes en mye eldre steinalderboplass, slik at flinten rent tilfeldig har havnet i steinsettingen. I Vestfold gjelder det blant annet skipssettingene på Istrehågan og Kleppåker, og øst for Oslofjorden den runde steinsettingen på Gunnarstorp. Men er det ikke sannsynlig at de menneskene som i sin tid bygde steinsettingene, også både observerte og filosoferte rundt slike gjenstander? Og at de kanskje i noen tilfeller ble bevisst valgt ut og lagt der?

Ritualer som fant sted for mange hundre år siden, er selvsagt vanskelige å tolke. Stort sett er det bare de materielle sporene etter ritualene som er bevart, og som kan undersøkes. Men at steinsettingene har hatt en betydning for lokalsamfunnene lenge etter at de ble bygd, kan det ikke være tvil om. «Gjenbruk» av gravminner er et kjent fenomen i hele Skandinavia.

Utgravingsresultatene fra Løve, der den store «dommerringen» igjen ble tatt i bruk til begravelser 1500 år etter at den ble bygd, viser med all mulig tydelighet at anlegget ikke bare var et gravsted, men et monument med langt videre betydning for dem som til enhver tid bodde i nærområdet. Og kan hende peker de seine C14-dateringene til 1400- og 1500-tallet fra Østfold i samme lei, uten at vi pr. i dag kan si noe nærmere om hva denne eventuelle yngre fasen har bestått i. 

«Torridalstunet»

Sagebakken, Torridal, ca. 1930-1940. Agderbilder

En særskilt tunform, «Torridalstunet» – der våningshus og uthus er sammenbygd ved hjelp av en fløybygning – er et særpreg ved byggeskikken i og rundt Kristiansand. Over 200 slike anlegg er kjent i distriktet. Spesielt mange tun finnes nettopp i Torridal, og der – og på Lund – er også noen av de eldste. Utenfor dette kjerneområdet ser det ut til at denne tunformen er et ungt fenomen, som først og fremst tilhører perioden etter 1900. Byggeskikken har en del til felles med de vanlig forekommende «trelængede gaarde» i Danmark og med skotske «model houses», men også med bygårder slik de fantes i Kristiansand på 1700- og 1800-tallet. Derfra har byggeskikken trolig spredt seg derfra til bynære jordbruksområder (Lund) og videre til Torridal, og i neste omgang til Tofdal og Songdalen, i løpet av 1800-tallet og fram til 2. verdenskrig.

Betegnelsen «torridalstun» brukes om en tuntype der våningshus og uthus ligger parallelt og er sammenbygd med en mellombygning til et trefløyet kompleks. Våningshuset og uthuset i torridalstunet er av typer som også er vanlig i andre gårdsanlegg i distriktet; det er bare selve sammenbyggingen som særmerker de førstnevnte.

Fløyen er av og til bare et halvtakskur, men rommer i mange tilfeller funksjoner som bryggerhus, vedskjul, vognskjul eller verksted. Sammenbyggingen gjorde det mulig å bevege seg innendørs mellom bolig og driftsbygning.

Hvordan bygningene er bygd sammen, avhenger likevel av terreng, adkomst og henvendelse.

Tyngdepunkt i Kristiansand

Tuntypen forekommer i dag flere steder i Agder, men med et klart tyngdepunkt rundt Kristiansand. Hovedutbredelsen er knyttet til slettene langs vassdragene – langs Tofdalselva fra Kjevik til Birkeland, langs Torridalselva fra Kristiansand til Vennesla og videre oppover til Øvrebø og over til Songdalen, samt nedover dalen til Søgne.

I 1990-årene ble det gjennomført et registreringsprosjekt i regi av Fylkeskonservatoren i daværende Vest-Agder fylkeskommune. 225 torridalstun ble påvist, og 100 av disse ble nærmere registrert. Samtlige tun i Torridal ble registrert, samt enkelte i Tveit og Greipstad. Prosjektet konkluderte med at det særlig var langs nedre deler av Otra at tuntypen er utbredt og innarbeidet.

I tillegg til store tun der gårdsdrift utgjør hovednæringen, har det i Torridal utviklet det seg en variant med mindre uthus, der gårdsdriften var binæring. I øvrige områder i distriktet er ikke den sammenbygde formen så dominerende. Her finnes også åpne tunløsninger, der bygningene står overfor hverandre uten å være bygd sammen.

Registreringsarbeidet tok utgangspunkt i data fra Sefrak-registeret, og de oppføringstidspunkt som er angitt der. Ut fra dette ser det ut til at torridalstunet har vært malen for gårdsbebyggelse langs Otra fra 1840-årene og fram til 2. verdenskrig. Halvdelen av de registrerte tuna viste seg å være oppført etter 1900. De fleste eksempler på tun der alle bygningene er oppført samtidig, er fra etter 1900.

Jeg kjenner ikke til at andre har arbeidet systematisk med torridalstunas utbredelse og opprinnelse. Når det gjelder det siste, vises det gjerne til Daniel Korens bok, Omkring Lindesnes (1914). Koren pekte på at slike sammenbygginger var blitt vanlige omkring Kristiansand i hans tid, og antok at de hadde tatt mønster av Tobienborg på Lund (oppført 1860). Ellers viser han som en kuriositet til den store landbruksutstillingen i Kristiania noen år tidligere, der det var blitt oppført et modell-småbruk med klare likhetstrekk med torridalstunet. Det var tegnet av arkitekt Michael G. Slettebø i Kristiania. I beretningen fra utstillingen nevnes ikke byggeskikken i kristiansandsområdet, men det heter om det oppførte «Smaabruget»:

Medens den sedvanlige Byggemaade i vore Landdistrikter bestaar i en temmelig spredt Bebyggelse, idet man finder flere Hus spredt omkring Tunet, er det i de mellemeuropeiske Lande almindeligt at forene Vaanings- og Udhuset under fælles Tag for at lette det daglige Stel. Denne Byggemaade synes at trænge sig videre nordover og er nu noksaa almindelig anvendt i vore Nabolande, navnlig paa Smaabrug og mindre Eiendomme.

 Registreringsarbeidet i 1997 berørte bare i liten grad hvordan den særpregede tunformen hadde oppstått, og utskiftingskart, branntakster o.l. ble heller ikke systematisk gjennomgått. Den forsiktige konklusjonen var at byggeskikken antagelig har oppstått i bynære strøk, under påvirkning av den gjengse byggeskikken i Kristiansand og den brede kulturkontakten som fantes mellom byen og Danmark.

Det er naturlig at den følgende ekskursen også begynner i byen.

Opplysningstid og borgerlig jordbruk

I opplysningstiden ble jordbrukets tilstand et hovedanliggende for embetsmenn land og strand rundt. Målsettingen var et mer effektivt og moderne jordbruk, og ulike forfattere gikk i rette med det de oppfattet som «det skadelige fellesskapet» (teigblandingen), med uhensiktsmessige fjøs og låver, med manglende grøfting og med bønder som drev sjøfart og andre næringer på si. Idealene ble gjerne hentet fra Danmark, England og Skottland, og virkemidlene var opplysning, utskiftinger og oppløsning av sameie og fellesskap – og eksemplets makt.

Særlig to av de forholdene som ble satt under debatt og forsøkt endret, er viktige i vår sammenheng, fordi de utgjorde avgjørende forutsetninger for den byggeskikken vi kjenner som «torridalstunet»: Enhetslåven og klyngetunas oppløsning.

Det kongelige danske Landhusholdningsselskab, opprettet i 1769, kom til å spille en viktig rolle. Selskapet premierte dem, også i Norge, som ryddet åkrer, bygde steingjerder, grøftet myrer og bygde moderne uthus, helst av stein. Regimentsfeltskjær von Fangen, som var bosatt på Lund, fikk f.eks. selskapets 2. gullmedalje for «flid i agerdyrkning, grøftegravning og opsætning af stengærder» i 1797.

Selskaper med lignende formål kom i stand i Norge også. Det Christianssandske Oeconomiske Selskab ble etablert i 1782. Dets ivrigste talsmenn var byborgere som hadde skaffet seg større gårder i nærheten av Kristiansand, som Edward Smyth Arctander på Boen i Tveit – og Daniel Isaachsen, som to år seinere kjøpte Kjos og bygde opp gården til et påkostet mønsterbruk ved hjelp av 12 skotske bønder og en «dugelig Avlskarl» som var «kyndig i Jordartenes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade» (Holst 1989:80). Valget av nettopp skotter var ikke tilfeldig: I den foregående perioden var jordbruket i Skottland blitt revolusjonert, og var nå ett av de mest moderne og produktive i Europa.

Kjos fikk da også følgende attest av sorenskriveren og seks andre skjønnsmenn i 1788:

Saavidt de veed eller ere bekiendt, findes ikke i det heele Amt nogen saadan Jordforbædring som kan sættes i mindste Lighed med denne.

Også det Oeconomiske Selskab premierte jordbrukere som ville modernisere.

I 1812 kom det i stand sogneselskaper i Oddernes, Søgne og Tveit, i regi av det nystiftete Selskabet for Norges Vel, som likeledes ivret for et mer moderne jordbruk.

Størst betydning i vår sammenheng fikk antagelig Landhusholdningsselskabet for Christianssands Bye og Lister og Mandals Amt, som ble opprettet i 1830. Inititativtakere var igjen ledende personer i byen – statsråd Hegermann (som også eide Boen), stiftsoverrettsassessor Bille Kjørboe (som eide Hagen i Torridal), rektor Boye, kjøpmann O.P. Moe og tollbetjent Aamodt. Selskapet opprettet bl.a. en landbruksskole på Lahelle i Oddernes i 1839, der «unge mennesker av almueklassen ved siden av noen teoretisk utdannelse erholder anledning til at se landbruket kunstmessigen behandlet». Det første undervisningsåret hadde skolen seks elever, derav to hvis deltagelse ble betalt av «den dygtige Gaardbruger, Hr. Gorden». Det dreier seg om nok en skotte, Peter Gordon, som var gårdbruker på Fiskå og seinere forpaktet både Kongsgård (Sophienlyst) og Kjos.

Av selskapets første årsberetning framgår også at man hadde gått til innkjøp av et parti ploger, trolig av skotsk fabrikat eller modell, men ikke så noe behov for å skaffe flere, ettersom like gode ploger kunne fås i byen, «især hos Smed Fosse». Dette er sannsynligvis forklaringen på at statsagronom Lindeqvist, som var invitert av Landhusholdningsselskabet til amtet sommeren 1856, fant skotske ploger på flere gårder i Øvrebø, der de nå også ble produsert hos Gunnar Bentsen Opsal.

Lindeqvist trekker også fram en annen framgangsrik bonde, Reinert Olsen Smedvolden i Austad (Lyngdal). Reinert hadde ikke selv gått på jordbruksskole, men forklarte at han fått gode råd bl.a. av «Skotlænderen Wilson». Det dreier seg nok om James Wilson, som forpaktet Lyngdal prestegård, og seinere Vanse prestegård. Slektninger av James var virksomme som agronomer i Kristiansand: John Wilson var kommet fra Skottland som forpakter på Tøyen ved Kristiania, og forpaktet seinere Wahlhalla på Lund og deretter Peder Mørchs lystgård, Dalane. Sønnen, Ralph Wilson, overtok som forpakter på Dalane.

Den skotske innflytelsen

Skottland var på 1700- og inn på 1880-tallet et foregangsland når det gjaldt modernisering av landbruket. De gårdshusene som reformatorene der propaganderte for og avbildet i ulike mønsterbøker – ofte med engelske eller endog antikke forbilder – likner til forveksling på de sammenbygde «torridalstuna», bare med den forskjell at materialbruk og byggeteknikk gjerne er helt andre. Det er antakelig ikke tilfeldig at vi så ofte møter skotske innflyttere i de kildene som omtaler radikale endringer innenfor jordbruket i vår region på 1800-tallet.

I 1788 oppga Daniel Isaachsen på Kjos at

sasnart han var bleven Eyen af Gaarden lod ankomme dertil fra Peterhead og Aberdeen i Skotland en duelig Avlskar, som tillige var kyndig i Jordarternes Beskaffenhed og rette Dyrkningsmaade, med hvilken fulgte 12 Skotske Bønder-Karle og 1 gartner samt 2 Fruentimmer.

Moderne gårdsdesign, her etter mønsterboken til den skotske kunstgartneren John. C. Loudon (1846)

Det var i de nevnte miljøene i at nye tanker om driftsformer og organisering innenfor jordbruket oppstod og ble videreformidlet til bygdene i distriktet. Endringene innenfor jordbruket på 1700- og 1800-tallet var i vesentlig grad drevet fram med utgangspunkt i byene. Det skyldtes neppe kun embetsmennenes reformiver og utbredte skepsis til bøndenes konservative holdninger når amtmann Sem oppsummerte perioden 1840-1845:

Jordbruket er ogsaa i denne Periode gaaet fremad fornemmelig i Amtets østre Deel, hvor de Fremskridt, som ere gjorte i Omegnen af Christiansand og Mandal have fundet nogen Efterligning ogsaa blandt den mere fjernt boende Almue i disse Steders nærmere Opland.

Fra gammelt av lå gårdsbebyggelsen på de større, ofte sterkt bruksdelte slettegårdene i Torridal og i Tofdal i fellesskap, dvs. at bygningene på samtlige bruk lå samlet i en klynge, mens teiger som tilhørte det enkelte bruk, lå spredt og omgitt av teiger som var eid av andre bruk (teigblanding). Under disse forholdene ville det bare unntaksvis være mulig for én eier å legge om driften, bygge mer hensiktsmessige driftsbygninger eller arrondere bygningene slik som i torridalstunet.

Nærmest byen ble utskiftinger som gjorde slutt på teigblanding og fellestun, gjennomført på et tidlig tidspunkt. Daniel Isaachsen hadde valgt en alternativ løsning da han kjøpte hele matrikkelgården Kjos, og dermed slapp det møysommelige arbeidet med å fordele teiger og andre rettigheter på nytt. På Oddernes kongsgård lå teigene som tilhørte henholdsvis biskopen og stiftsamtmannen, i teigblanding. Der ble det foretatt utskifting i forkant av at stiftamtmannens del av gården ble utparsellert og solgt til byborgere i 1795.

Når det gjelder de større gårdene i Torridal, ble det også tidlig gjennomført utskiftinger av innmarka. På Ytre Strai skjedde det på første halvdel av 1820-tallet, på Øvre Mosby i 1814, på Ytre Mosby i 1830 og på Skråstad i 1813. I alle disse tilfellene var utflytting fra de gamle fellestuna et viktig premiss for utskiftingen. Det er på de samme gårdene at det i tiden etter dette etableres torridalstun.

Før utskiftingene var regelen at det fantes egne uthus for hver funksjon. Et typisk eksempel har vi fra Øvre Mosby, der et av brukene i 1772 hadde stue med loft, eldhus, løe og låve, fjøs, stolpehus og badstove.

Fra midt på 1700-tallet tok ulike forfattere til orde for sammenbygging av uthusene til én flerfunksjonell driftsbygning, enhetslåven. I praksis foregikk innføringen av enhetslåven gradvis, og ble ikke hovedprinsippet for bygging av uthus før henimot 1900. Men tidlige eksempler forekom, som da Nedenes kongsgård ble solgt til private i 1738, og den nye eieren oppførte nye hus med fjøs, stall og låve under samme tak, og idéen deretter spredte seg videre i distriktet. Da Andreas Faye (1838) skrev om «Alf Thorsen, den forstandige Bonde», et pedagogisk skrift som ble utgitt i samarbeid med Nedenes amts landhusholdningsselskap, har «den forstandige Bonde» typisk nok bygd ny driftsbygning med alle uthusfunksjoner under ett tak. Embetsmenn og byborgere som skaffet seg gårder i Oddernes i samme periode og seinere, bygde også gjerne enhetslåver av samme slag.

I 1850-årene var enhetslåven blitt normen også i Tveit:

Udhusbygningerne ere næsten altid sammenbyggede og hos Mange ganske hensigtsmæssig indrettede. Saaledes saa jeg f. Ex. Hos Lensmand Lassen, Tellef Dønnestad, Tønnes Drangsholt, Christian Drangsholt, Niels Borgen, Ole Andreas Lømsland og Knud Bjelle m. fl. Vakre og solide sammenbyggede Udhuse med temmelig lyse og rummelige Fjøs, forsynede med særdeles store, høie samt tætte Gjødselkjældere, opførte af vakker Graasten med Kalkbrug.

Med dette var forutsetningene til stede for å organisere gårdsbebyggelsen på nye måter, herunder den særpregede formen som vi kaller torridalstun. I det følgende vil jeg se nærmere på hva branntakster og eldre kartmateriale kan fortelle om hvilke løsninger som ble valgt i tre ulike deler av Kristiansand (og Vennesla): Lund, Tveit og Torridal, som er de områdene der denne tunformen er mest framtredende i dag.

I Kristiansand som i andre byer, var det vanlig at beboerne hadde husdyr. I det minste de større bygårdene rommet også stall, fjøs og lagringsplass for høy. Dyra beitet i bymarka på Grim og Eg, mens vinterfór ble kjøpt eller skaffet fra løkker som dels lå innenfor, dels utenfor bygrensa. Det borgerlige jordbruket som vokste fram på Lund, var i hvert fall delvis en videreføring av jordbruket innenfor byens grenser.

Allerede i 1730 hadde fem av byens «beste menn» gått sammen om å dyrke opp en større myrstrekning der Lovisenlund skole nå ligger. Hovedmannen var trolig kammerråd Høyer, som hadde sin bopel på Øvre Lund. En del år seinere fikk smedmester Isaach Danielsen (Daniel Isaachsens far) feste på en annen myrstrekning i Kongsgårds utmark; hans ivrige dyrkningsarbeid førte til at han etter hvert la 100 mål jord under plogen nord og øst for Hamreheia.

Store deler av Oddernes prestegårds jord var på 1700-tallet blitt bygslet bort til husmenn og til byborgere med interesse for jordbruk. Fra omkring 1800 ble deler av Prestegårdens betydelige eiendom utparsellert i stor stil. Det samme foregikk på Kongsgård, der stiftamtmannens part i 1795 ble delt i åtte parseller og solgt til like mange borgere i Kristiansand: Nideros, Glückstad, von der Burgh, Wahl, Olrog, Spärk, Høyer og Røhl. Dette var innmarka på gården.

Flere av disse parsellene ble med tiden til betydelige gårdsbruk, men det var først et stykke ut i det neste århundret at det ble kom fast bosetning og våningshus på disse og andre eiendommer under Kongsgård parseller og Prestegårdsløkkene. Til å begynne med hadde borgerne som skaffet seg jordeiendom på Lund, bare løer, og i høyden et oppholdsrom i tillegg, på stedet, mens de fortsatte å bo inne i byen. Niels Kjær, for eksempel, hadde i 1800 satt opp kombinert «lade» og oppholdsrom på sin parsell av Møglestumyra. Isaach Danielsen hadde flere av sine ansatte bosatt på Lahelle, slik at de hadde kort vei å gå til «gården».

Under krigen 1807-1814 økte interessen for arealene på Lund, delvis på grunn av blokaden og de høye kornprisene, som resulterte i økt behov for hjemlig matproduksjon, inklusive potetdyrking. Det er fra denne perioden at navn som Lovisenlund, Frydenlund, Tobienborg, Werners Minde, Solberg og Sommerro skriver seg. Noen av disse eiendommene var for rene gårdsbruk å regne, mens andre var lystgårder og enkelte først og fremst bolighus.

Det første egentlige gårdsbruket med hus og uthus var det som ble bygd opp av kjøpmann Johan Friderich Røhl på Kjempegravene. Branntakstforretningen fra 1797 viser at det dreide seg om en mer eller mindre tradisjonell gård, med våningshus og separat uthus. Sistnevnte bestod av materialhus, fehus, løe og en stor, murt låve, det hele tilsynelatende under ett tak.

Krums kart (1887)

På Krums kart over Lahelle og Lund fra 1887 framstår flere av eiendommene i området som trefløyete anlegg. Det gjelder bl.a. Kjempegravene, Solberg, Lovisenlund og Oftedals stykke. I branntakstene er det også en rekke eksempler på ulike sammenbygginger. Solberg ser ut f.eks. ut til å være et trefløyet anlegg så tidlig som i 1846, og Fladen det samme i 1855.

Tobienborg (oppført 1860) har gjerne vært regnet som det første «torridalstunet». Amtmann Koren spekulerte i om byggherrens utenlandske opphav (Jens Boyesens familie kom fra Schleswig-Holstein, og han var besvogret med Wild-familien, som var av sveitsisk opprinnelse) kan ha vært utslagsgivende for den nye byggeskikken. Men Tobienborg var altså ikke det første «torridalstunet» på Lund, selv om det kanskje var det mest gjennomførte – og oppført i én omgang. Branntakstene viser nemlig at de ulike sammenbyggingene i området øst for Torridalselva i en del tilfeller ble oppført suksessivt ved behov, av og til gjennom mange år, og at sluttresultatet kunne være anlegg som i form tilsvarer torridalstunet.

Utgangspunktet for sammenbyggingsskikken på Lund er det rimelig å søke i det faktum at det var personer med tilknytning til byen og byens næringer som bosatte seg der. De tok med seg en byggeskikk som de var vante med fra byen. Noen av anleggene på Lund har heller ikke fjøs, låve eller andre funksjoner som vi forbinder med torridalstunet, men i stedet verksteder, vedskjul osv. Det dreier seg i prinsippet om bygårder overført til «landsbygda».

Torridal

Et utskiftingkart over Øvre Mosby (1887) viser at torridalstun på det tidspunktet var normen i denne delen av Torridal. Et annet kart, fra 1884, vitner om at mønsteret var det samme på Straigårdene.

Spørsmålet er hvor langt tilbake denne byggeskikken kan følges i Torridal, og i hvilket forhold denne sammenbyggingstradisjonen står til den praksisen som hadde utviklet seg på Lund? Kan den i prinsippet være like gammel som de tidlige utskiftingene på de større gårdene langs Otra?

Igjen er det branntakstene som er den beste kilden til å kaste lys over disse spørsmålene. Takstene omfatter nitide beskrivelser av bygningsmassen på gårdene, og sammenbygginger var et nødvendig tema å beskrive på grunn av brannvernhensyn. Det var imidlertid først fra 1845 at det ble vanlig å brannforsikre bygninger på landsbygda, og dette er en svakhet ved kildematerialet.

Imidlertid viser takstene fra og med 1850-årene at torridalstunet da var blitt en nokså utbredt byggeskikk.  Det eldste eksemplet jeg har funnet, er fra Nedre Strai, der Torjus Fredriksen brannforsikret sine bygninger i 1853. I 1855 fantes det slike tun også på Skråstad (Ole Ouensens og Gunsten Olsen Lienes) og på Moseidjord (Bent Jørgensen).

I branntakstprotokollene er det dessuten en rekke eksempler på separate gårdsbygninger der forholdene likevel har ligget til rette for seinere sammenbygging, samt på fløybygninger med bryggerhus e.l. Sammenbygging har med andre i noen grad vært en gradvis prosess, også i Torridal.

Tofdal

I dag finnes det et begrenset antall torridalstun i Tveit, men dette er et relativt ungt fenomen i bygda.

Utskiftingsaktiviteten var ikke like stor i Tveit som i Oddernes i tiårene etter 1814. Mens det ble gjennomført 14 utskiftinger i Oddernes (minus Randesund og Flekkerøya) fram til 1858, da en ny utskiftingslov ble gjort gjeldende, var tallet sju i Tveit.

Det vanlige mønsteret når det gjaldt de tidlige utskiftingene, var at det ikke ble foretatt utflytting av det enkelte bruks bygninger fra det gamle fellestunet. Det ser ut til at det var slik i Tveit, men altså ikke i Oddernes (Torridal).

Utskiftingskartene over de gårdene i Tveit som ble utskiftet etter 1858, viser ingen torridalstun. En gjennomgang av branntakstprotokollene t.o.m. 1870 har heller ikke påvist ett eneste tilfelle av at våningshus og enhetslåver er bygd sammen med en mellombygning. Derimot finnes det en rekke eksempler i branntakstene på de for Tveit karakteristiske fløybygningene, som vanligvis inneholder bryggerhus og/eller vedskjul.

Det er også flere eksempler i denne kilden på at uthusene er bygd sammen i vinkel, men aldri forbundet med våningshuset.

Konklusjon

Trefløyete gårdsanlegg der våningshus og driftsbygning er sammenbygd med en mellombygning (fløy), fantes omkring 1850 både på Lund og i Torridal. Ut fra kildene er det vanskelig å spore tunformen lenger tilbake i tid, men den kan i prinsippet ha oppstått i tiden nærmest etter 1814, da oppløsningen av klyngetuna i Torridal skjøt fart, samtidig som det ble anlagt nye gårdsbruk på Lund.

Fra Lund og Torridal spredte byggeskikken seg til nabodalførene, først og fremst etter 1900.

Foruten de nevnte forutsetningene, har bakgrunnen for byggeskikken antagelig vært mangfoldig. Noen hovedpunkter skal nevnes:

• Påvirkning fra byggeskikken i Kristiansand i form av bygårder som ble «overført» til Lund
• Skotsk innflytelse, ikke minst i form av innvandring fra Skottland
• Innflytelse fra Danmark, der «trelængede gaarde» var vanlig, først i form av frittliggende, selvstendige bygninger, og seinere som fullstendige sammenbygginger
• Landhusholdningsselskapenes innsats; vi kjenner til at det ble gjort spede forsøk på å innføre sammenbygging av våningshus og uthus i tråd med praksisen i Danmark fra slutten av 1700-tallet
• Mulig påvirkning fra sørlandsklassisimens lystgårder; Kjos, Boen og Andøen er/var trefløyete anlegg, mens Øvre Strai og Stiftsgården var firfløyete. Torridalstuna framstår i en viss forstand med samme uttrykk som disse «herregårdene».

Men alt dette er forhold som gjorde seg gjeldende også mange andre steder enn i Torridal. Hvorfor utviklet det seg da ikke en slik tunform rundt kjøpstedene ved Oslofjorden, enn si i Arendals- eller Mandalsdistriktet?

Fra Augland i Torridal. Agderbilder

Det finnes neppe noe godt svar på dette spørsmålet. Trolig skyldes det noe så enkelt som smak og mote, og enkeltpersoners rolle. Når forutsetningene i form av enhetslåver og utflytting fra de gamle fellestuna først var til stede, og den kulturelle konteksten var preget av de nevnte punktene, har noen fått en god idé til hvordan et nytt gårdstun kan organiseres, og så har eksemplets makt ført til at andre har tatt opp hansken. Resultatet var en tunform, torridalstunet, som fremdeles preger kulturlandskapet mange steder i Kristiansand, men først og fremst i kjerneområdet i Torridal.

Gåten Robert de Rustafjaell

Før Tutankhamuns grav kom for dagen i 1922, var det én mann framfor noen som hadde sørget for at interessen for egyptisk arkeologi – og egyptiske antikviteter, mest av alt – var stor i Europa: Norskfødte Robert De Rustafjaell, ingeniør, geolog, arkeolog, samler, forretningsmann, forfatter og eventyrer – og ellers litt av et mysterium. Kanskje også svindler og spion?

Da deler av hans omfattende samling av papyrer, mumier og andre antikviteter ble solgt på en Sotheby’s-auksjon som gikk over tre dager i 1906, markerte det en ny fase i Vestens fascinasjon over det gamle Egypt. Gjennom denne og påfølgende auksjoner i London, Paris og New York kom antikviteter fra De Rustafjaells samling til å utgjøre noe av kjernen i de egyptiske avdelingene ved British Museum, Louvre, Metropolitan Museum of Art og andre større og mindre museer i Europa og USA.

I 1908 ga De Rustafjaell et betydelig antall egyptiske oldsaker til Bergen museum; det vakte så stor glede at man umiddelbart stilte ut gaven, mens resten av museets antikksamling ble forvist til magasinet. Også andre norske museer nøt godt av hans giverglede.

De Rustafjaell drev arkeologiske utgravinger både i Egypt og i Tyrkia. I flere år var han bosatt i Luxor, der han var kjent som en av de største oppkjøperne av antikviteter. I Luxor hadde han i en periode sin egen antikvitetsbutikk, kalt «Museum of Practical Archaeology». Han utga dessuten flere bøker om egyptisk arkeologi og var distingvert medlem av flere lærde selskaper.

Hvem var han egentlig, denne mannen med det spesielle etternavnet? I standardverket Who Was Who in Egyptology (2019) heter det om ham at «få av hans ofte ekstravagante påstander om sitt opphav og liv kan verifiseres». Likevel er i hvert fall deler av bakgrunnen hans mulig å rekonstruere ut fra kildene, som et stykke på vei bekrefter mannens egen versjon.

Det sikreste er nok å støtte seg på de opplysningene han oppga da han – som norsk statsborger – søkte og fikk britisk statsborgerskap i London i 1895. Da opplyste han at han var født i St. Petersburg, at farens navn var «Nicolas Classen Smed Smith» og morens «Maria Tamara de Rustafjaell». Faren var norsk statsborger, moren russisk. Selv var han 35 år gammel, enkemann uten barn og «has no trade or profession».

Når det gjelder det ekteskapelige, er historien mer komplisert, for å si det forsiktig. Jeg kommer tilbake til det. Opplysningen om at den manglende yrkesbakgrunnen er også ganske merkelig.

Faren vet vi mer om. Det var nemlig ingeniøren Nicolai Classen Smith. Han var født på Frolands verk ved Arendal i 1814, og døde i Gällivare i 1891. Nicolai var jernbaneingeniør og hadde i flere omganger vært sysselsatt med etableringen av jernbanen mellom St. Petersburg og Moskva.

Skiftet etter Classen Smith i Gällivare viser tydelig at Robert var hans sønn fra første ekteskap. Der oppgis også hele fornavnet, Robert Farents. Han hadde flere søsken, deriblant halvbroren Hans Herman Smith, som ble ingeniør som faren og broren og var ansatt i Elektrokemisk A/S (Elkem) i Kristiania i flere år.

Robert vokste opp i England og kalte seg i mange år Robert Smith eller Fawcus Smith. Det var først i 1894 at han tok navnet «De Rustafjaell», antakelig etter moren. I kildene møter vi ham lenge før dette. Han drev business, blant annet med import av manganmalm fra Kaukasus, og i et par år (1885-1887) var han på en lang ekspedisjon i Georgia for å undersøke forekomstene der. På det tidspunktet var han fremdeles ikke ferdig utdannet, så faren ble med som ekspedisjonens ingeniør.

Selv om det var som arkeolog og samler at De Rustafjaell stjal overskriftene i verdenspressen, var han hele tiden involvert i gruvedrift – enten det var tinngruver i Cornwall eller gullgruver i Kanada. I 1914 flyttet han fra London til New York, der han i en periode hadde en antikvitetsforretning på Fifth Avenue. Seinere bodde han i mange år i Paris, før han flyttet tilbake til New York. Der døde han i 1943 og etterlot én datter, Tamara Orbeliani. Hun var født i Kars i det nordøstlige Tyrkia i 1907, så Robert har tydeligvis hatt flere opphold bak seg i Kaukasus.

Ellers opprettholdt han – inntil han ble pensjonert i 1930, en utstrakt – og kostbar – reisevirksomhet, først og fremst mellom England, Frankrike og USA, og alltid på første klasse, selv etter at han erklærte seg personlig konkurs i 1914. Da hadde de nevnte auksjonene i London, Paris og New York innbrakt noe slikt som ti millioner i dagens kroneverdi.

Ryktene om Robert De Rustafjaell var mange, også i samtiden. Onde tunger mente å vite at han i forretningen i Luxor i stor grad solgte «fakes», for eksempel. Luxor var velkjent for sine mange falske antikviteter, men fremdeles i 1914 anbefalte Baedekers reiseguide til Egypt og Sudan vår mann som én av de seriøse forhandlerne i byen. I nyere tid har flere historikere gått langt i å hevde at han også var bigamist. Det siste er det kanskje et visst grunnlag for. Kildene indikerer at han var gift minst tre ganger.

Han giftet seg i London med Harriet Sarah Wilkinson i 1895, og da opplyste han at han var enkemann. Ekteskapet ser ikke ut til å ha vært særlig vellykket, og de to lå i rettskonflikt tre år seinere. En gang før 1905 giftet han seg igjen, denne gang med en amerikansk kvinne, Mary Davis. Noen formell skilsmisse fra Harriet kjenner jeg ikke til. Tamaras mor er neppe noen av disse, og dessuten hadde han en sønn i Cornwall, født i 1892 og oppkalt etter faren.

Sistnevntes mor, svenskfødte Amalia Caroline Brodin, tok slektsnavnet De Rustafjaell og hevdet at hun hadde truffet og giftet seg med en «svensk greve», som på mystisk vis forsvant under bryllupsreisen i Russland… Om en engelsk adelsdame vet vi at hun besøkte Robert i Luxor i 1907, og gikk med planer om å gifte seg med sin «interesting archaeological ‘Rusty’, som hun beskrev som høyreist, mørk og pen.

Robert selv gjennomgikk nok en forvandling etter at han flyttet til Frankrike etter 1. verdenskrig. Han mente nå at han gjennom moren var beslektet med den georgiske fyrstefamilien Orbeliani og begynte å kalle seg Roman Orbeliani-De Rustafjaell.

Sant eller ikke, så fortalte han også at han hadde en militær karriere bak seg, som oberst i den britiske hæren. Han skal ha deltatt i kampene ved Gallipoli i Tyrkia i 1915, blitt såret og tatt til fange, men klart å flykte til Krim.

Den spesielle livshistorien og de mange stedene i Det nære Østen der Robert De Rustafjaell var aktiv, både som ingeniør og som arkeolog, gjør det aktuelt å spørre om han også var spion? Ikke minst britene holdt seg med spioner som under dekke av arkeologiske utgravinger holdt øye med russiske og etter hvert tyske framstøt i denne delen av verden, med T.E. Lawrence, «Lawrence of Arabia», som den mest kjente.

Vikinger på steppene

Avarer, kumaner, alaner, petsjeneger, volgabulgarer og khazarer – det er ikke så ofte man møter på disse navnene i moderne tekster om vikingtidens Europa. Men de er bare noen av steppefolkene som vikingene møtte og samhandlet med i austrveg – og som på ulike vis påvirket dem. Khazarene, for eksempel, behersket i flere hundre år de viktigste handelsveiene mellom øst og vest, og nord og sør – Silkeveiene og det vi kan kalle vikingenes «Skinnveier» mellom disse og nordlige områder.

Produksjonsavfall fra Bolgar ved Volga

I 1852 gikk den gamle drengestuebygningen på fogd Borchsenius gård, Store Mæla i Gjerpen, med i en brann. Ved oppryddingen året etter støtte arbeiderne på en grav fra vikingtid. I den lå et menneskeskjelett med hodet mot vest, og ved siden av dette et skjelett av en hest. Den døde mannen hadde fått med seg et sverd og annet gravgods. To ting skiller dette gravfunnet fra de gjengse vikingtidsgravene her hjemme: Hesten lå ved siden av mannen, og ikke ved foten, og sverdet var plassert slik at hjaltet lå ved den dødes hånd, mens odden lå over hans venstre skulder. Begge deler er høyst uvanlig – men er trekk som er typiske for mange av kulturene på steppene nord for Svartehavet og østover til Sibir.

I 1913 drev man med grøftegraving på Holtan i Orkdal, og i det myrlendte området kom man over 61 islamske («kufiske») sølvmynter. Én liknende mynt var blitt funnet på samme sted allerede i 1905, og i 1920 kom ytterligere fire for dagen. Skatten, som viste seg å være gjemt unna i 950-årene, inneholdt en blanding av faktiske arabiske og persiske dirhemer, foruten en del etterlikninger av slike mynter. Minst én av etterlikningene var preget i Bolgar, mens de øvrige enten er derfra eller fra et annet sted i Volgabulgaria eller Khazaria.

Ved hagearbeid på Teisen i Oslo sommeren 1844 kom man over et ukjent antall islamske mynter, deriblant ni samanidiske dirhemer og to imitasjoner av henholdsvis abbasidiske og samanidiske dirhemer.

Disse eksemplene tyder direkte og indirekte på forbindelser mellom Norge og de store steppene i vikingtiden.

Grupper nordfra hadde slått seg ned ved de store elvene i dagens Russland, Belarus og Ukraina på 700-tallet. En vesentlig del av bakgrunnen ser ut til å ha vært ønsket om å skaffe seg sølv og andre luksusvarer. Med utgangspunkt i bosetninger som Ladoga og Novgorod, og deretter Kiev, la vikingene til rette for å drive handel langs Volga og etter hvert Dnepr. Leverandørene fantes først og fremst lenger sør, i det islamske Kalifatet og i Bysants, Nordboerne var derfor avhengig av å komme til enighet med de rikene som til enhver tid kontrollerte steppene som skilte mellom «vikingrikene» nord for steppene og sivilisasjonene lenger sør.

Sølv, gjerne i form av utmyntet metall, var særlig ettersøkt av de skandinavene som dro i austrveg. Byttevarene var først og fremst pelsverk – og slaver, som til sjuende og sist endte opp i Det bysantinske riket eller i det muslimske Kalifatet.

Men skandinavene klarte aldri å få fotfeste lenger sør enn Kiev, der ‘Rus-riket etablerte seg i løpet av 800-tallet. Kiev i seg selv hadde ikke så mye å by på, men utgjorde en viktig stasjon på veien mellom Norden og de mektige rikene lenger sør. Skulle man ta seg lenger sørover, via Dnepr og Volga, var man prisgitt dem som hadde herredømmet der. Og i vikingtiden var det først og fremst khazarenes rike og det volgabulgarske riket.

Khazarene

Khazarene var i utgangspunktet et tyrkisk nomadefolk. Det khanatet khazarene etablerte fra og med 600-tallet, kom til å kontrollere store deler av steppene nord for Svartehavet til og med Kaukasus, inklusive Krim, Georgia, Dagestan og Aserbadsjan. Som en bufferstat mellom Bysants og områdene lenger nord kom Khazarriket til å spille en viktig rolle når det gjaldt forbindelsene mellom nord og sør i Europa.

Til de khazariske markedene i Sarkel og Itil kom karavaner fra steder som Samarkand og Bukhara med utmyntet sølv, silke og andre luksusvarer. I Khazarriket så vel som i Volgabulgaria ble det dessuten preget kopier av islamske sølvmynter, for å kunne utnyttes disse myntenes gode navn og rykte.

Sarkel var blitt etablert i 830-årene med bysantinsk støtte. Byen og festningen kontrollerte det viktige eidet mellom Volga og Don. Mens Sarkel har vært gjenstand for arkeologiske utgravninger, har beliggenheten til khazarhovedstaden Itil vært omdiskutert, og det har vært søkt etter byen siden 1800-tallet. Det som er sikkert, at den lå ved Kaspihavet, i nærheten av dagens Astrakhan.

Ved én anledning heter det at khanen tillot nordboerne å reise gjennom det området han kontrollerte, mot at han fikk halvparten av utbyttet av den handelen eller de plyndringene som dette resulterte i.

Khazarriket omfattet flere tributtpliktige folk, blant annet volgabulgarer og alaner, og flere ulike trosretninger. De arkeologiske sporene etter dette rikt sammenfattes vanligvis i den såkalte Saltovo-Majaki-kulturen, som forekommer over hele det veldige området der khazarene hersket.

Khanen selv og i hvert fall store deler av overklassen hadde konvertert til jødedommen på det tidspunktet nordboerne møtte dem, men i Itil fantes det også kirker og moskeer. Byen hadde en domstol med dommere som representerte de ulike trosretningene, hedningene inkludert.

Etter at ‘rus-styrker ledet av Svjatoslav la Itil i ruiner og undertvang khanatet på 960-tallet, gikk khazarriket i oppløsning. Svjatoslavs hær var vel ledet av den skandinaviske hærlederen som i de gammelrussiske kildene kalles «Sveneld» (Sveinaldr), men besto ellers av en broket samling av krigerfølger, blant annet petsjeneger. En arabisk reisende som besøkte Itil etter Svjatoslavs felttog, kommenterte at byen var fullstendig ødelagt; «det var verken druer eller rosiner tilbake, eller løv på trærne».

Den russiske primærkrøniken skildrer Svjatoslav som den rene vikinghøvdingen; han omga seg med et lite følge av utvalgte, brave krigere og levde av det plyndringstokter kunne gi. De spiste kjøtt som de skar opp og varmet over ilden og sov på bare bakken, kun med hestesalen som hodepute.

Fram til dette hadde volgabulgarene vært khazarene tributtpliktig, men gradvis klart å etablere seg som en stormakt i øst. En gang på 800-tallet grunnla de sin hovedstad, Bolgar ved Volga og overtok sakte, men sikkert rollen som mellommenn i handelen mellom sør og nord. I 922 antok volgabulgarene islam som offisiell religion, og det var i denne forbindelsen at diplomaten Ibn Fadlan fra Bagdad besøkte Bolgar, der han i sin ofte siterte reisebeskrivelse skildret en ‘rus-høvdings begravelse. Ifølge arabiske kilder garanterte den volgabulgarske herskeren for markedsfreden mot en tidel av verdien av produktene som ble utvekslet der.

Nomader og vikinger

Arkeologisk sett er det den enorme mengden islamske sølvmynter som havnet i jorda i Norden, som tydeligst viser kontaktene mot områder langt i sørøst i vikingtiden. Det finnes også velkjente eksempler på spesielle luksusvarer som må være kommet til Skandinavia via Silkeveiene og «skinnveiene» videre nordover fra Itil og Bolgar: Den indiske buddhastatuetten fra Helgö i Sverige, de persiske silkestoffene i Osebergfunnet og kauriskjell fra Indiahavet i flere nordnorske gravfunn.

Mindre kjent er et stadig økende antall metallbeslag framkommet gjennom metallsøk. I Norge er det særlig funnet på indre Østland. Beslagene har tilhørt steppenomadiske belter, og ble produsert i stor stil blant annet i Bolgar.

Men ikke all kontakt med stepperikene var av den fredelige sorten. Svjatoslav førte på 960-tallet krig ikke bare mot khazarriket, men også mot petsjeneger og bulgarer. Hans etterfølger, Vladimir, sloss både mot petsjeneger og volgabulgarer. Hærføreren «Sveneld» (Sveinaldr) var sikkert ikke den eneste nordboeren som deltok i disse kampene.

Det er vanlig å vise til at skandinaviske krigere søkte seg til ulike fyrsters hird i denne perioden, både i Danmark, England, Kiev og, ikke minst, Konstantinopel. Men så vel arkeologiske som skriftlige kilder tyder på at krigere fra nord også gjorde tjeneste i khazarriket, det volgabulgarske riket, Georgia, Ungarn og Polen, og endatil i Derbent ved Kaspihavet.

I alle disse situasjonene ville krigere nordfra møte tungt rustete rytterkrigere fra steppene. Erfaringer fra denne type krigføring finner vi også spor etter i det arkeologiske materialet her hjemme. Direkte relevant er funnet av en (steppenomadisk?) lamellrustning på Birka i Sverige. Det er vel en slik vi finner ekko av i Saxos beretning om det legendariske Bråvallaslaget, der det fortelles om «en flokk slaver» som «beskyttet kroppen «med små skjold».

Den velkjente – og unike – hjelmen i gravfunnet fra Gjermundbu på Ringerike peker i samme retning. De nærmeste parallellene til det våpenutstyret den gravlagte høvdingen fikk med seg, har sine nærmeste paralleller i øst.

Og hva med Einar Tambarskjelve, som med pil og bue kunne skyte, endatil med en butt pil, gjennom en rå oksehud? Igjen må vi østover, om vi leter etter paralleller til buer som var overlegne de man tradisjonelt hadde brukt i Norden.

Itil

Fra de pågående utgravningene i Semibugry

Jakten på khazarrikets legendariske hovedstad, Itil, har pågått siden første halvdel av 1800-tallet. Samtidskildene – det vil si først og fremst arabiske kilder som tar for seg byen før den ble lagt i ruiner av Svjatoslav på 960-tallet, viser at Itil lå ved Kaspihavet eller ved en av Volgas mange løp nær dette havet. Dette havet er klodens største innhav, men bare i løpet av det siste hundreåret har vannstanden i Kaspihavet variert med flere meter – med store konsekvenser for det i hovedsak lavlendte landskapet der Volga munner ut i nord. Gjennom årene har det vært lagt fram ulike forslag til hvor Itil skal søkes. I 2008 var Samosdelka, ca. 3 mil sørvest for Astrakhan, en «het» kandidat, men ble av ulike grunner avvist. De siste feltsesongene har imidlertid en ny, lovende lokalitet vært gjenstand for undersøkelser i Semibugry. Stedet befinner seg i dag 30 km fra Kaspihavet, men lå kloss i ett av Volgas utløp på 900-tallet.