02 april 2012

Bortkomne høner

I 1825 diskuterte man ikke høyder i Kvadraturen. Høner, derimot, opptok mange. Høner – og hvor de til enhver tid befant seg. Høns, ender, gjess, ja, endatil en bukk eller to som forvillet seg inn i fremmede bakgårder – for 190 år siden var byens eneste daværende avis, Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, proppet med meldinger om bortkomne husdyr midt i byen. Disse og andre rubrikkannonser i det som var byens første avis, gir små, men ofte fascinerende gløtt inn bak gardinene i små og store kristiansandshjem den gangen.

Og før noen får tenkt tanken ferdig om at «bak gardinene» kanskje ikke er en videre tidsriktig formulering når det gjelder Kristiansand i 1825, skal vi skynde oss å sitere en annonse fra nevnte avis den 8. juni dette året. I den heter det nemlig at «5 Par nye ostindiske Jalousier og 2 Par nye røde Silkegardiner er tilkjøbs». Særlig aggressiv markedsføring var det imidlertid ikke tale om den gangen; den ukjente selgerens identitet måtte man henvende seg til avisekspedisjonen for å få nærmere kunnskap om.

Men det var altså dette med dyr på rømmen i byen. To av avisens faste spalter – henholdsvis «Bortkomne Sager» og «Fundne Sager» - vier stor plass til fenomenet. 25. mai kan vi lese at «en sort og hvid Høne er udkommen af en Gaard», og at den som måtte ha fått den fremmede fuglen inn til seg, kan melde seg på «Adressecontoiret». Det er fugler som dominerer; mest høns, men også ender og gjess. Enkefru Giør fortviler i samme nummer over at «9 næsten halvvoxne Gaasunger» er kommet bort for henne. Men også finnerne gjør seg bemerket i spaltene. 16. mars melder enken Tone Omdahl at «2de Gjæs» har dukket opp i hennes bakgård.

Christiansands Adresse-Contoirs Efterretninger, gjerne bare kalt Adresseavisen, var en veletablert publikasjon i 1825. Alt i 1790 begynte den å komme ut, og under forskjellige navn skulle den holde det gående helt til 1896. Da ble den kjøpt og opptatt i Fædrelandsvennen, som altså kan føre sine aner helt tilbake til 1790. Det var rådmann Glückstad som hadde satt i gang avisproduksjon i byen i 1790, og nå, i 1825, var det boktrykker O.P. Moe som var utgiver. Adresseavisen utkom på det tidspunktet to ganger ukentlig. Kunngjøringer fra institusjoner som bank og teater, samt fra offentlige myndigheter fylte spaltene, sammen med rubrikkannonser og annet småstoff. I 1825 fantes det bare Tilløp til debatter i spaltene, bl.a. om kostnadene ved Domkirkens reparasjon og innkvarteringen av garnisonssoldatene. Men egentlige leserinnlegg kom først en del år senere, og førte da til ny giv for avisen.

Hva det var mulig å miste på gaten, er ellers ganske fantastisk. Men vi får dessverre ikke vite hvordan det hadde seg at noen mistet en tønne rug på Torvet, eller en geitebukk under en brygge i Torridalselva. Samkjøringen mellom kategoriene tapt og funnet er ikke alltid den beste. 12. januar meldes at en bonde har mistet en gammel sort lommebok «ved at gaae fra S. Jørgensen til H. Hald». Den inneholdt en del penger og et kirkeregnskap. Litt lenger ned på siden står det under overskriften «Fundne Sager» at eieren av en sort lommebok, «hvori ligger 5 Speciedaler 36 skilling og en Restance-Liste paa Tiende» kan henvende seg på politikammeret…

Av og til ligger det åpenbart en hel historie bak de kortfattede annonsene. Thomas Thygesen skriver i mars at han «paa Grund af de store Skatter» har til hensikt «at forlade Stædet» og derfor vil selge sin bygård. Eller ta nå kjøpmannen som melder at de som har sand til overs etter brønngravning kan dumpe massene utenfor hans gård, slik at han kan reparere hullene i gaten. Gatenes sørgelige tilstand får en mulig forklaring i en kunngjøring fra politiet i juni, der det heter: «Politiet har flere Gange advaret imod den Uskik at lade smaae Børn, uden Tilsyn, løbe og ligge omkring i Sandgaderne, hvoved de ei alene er udsat for Fare af Kjørende og Ridende, men de foretage sig tillige at grave dybe Huller i Sanden, der lettelig kan afstedkomme Skade».

Utvalget av varer som annonseres for salg er imponerende stort – og varierende: O.P. Moe har en «fin Italiensk Hat med Pynt» til salgs, mens Sam. Otto & Comp. Kan tilby «friske Citroner og Appelsiner». «Haar-Krøller» er til salgs hos S.R. Tambs, mens F. Lochman lokker med «Eau de Cologne, Mands-Handsker, hvide Dame-Handsker, Perle-Halsbaand med mere». Hos Heyerdahl kan man få alt fra hollandsk lin, via stangjern og slipesteiner til kaffe og sukker.

Hønene som flakser omkring i byen mens eierne setter inn etterlysninger i avisen, viser at Kristiansand var i ferd med å bli en by der det ikke lenger var gitt at alle kjente alle. Folketellingen som er gjengitt i et nummer av avisen, viser at innbyggertallet hadde nådd 7500. Trangboddheten var også påfallende. I juni averteres et bryggerhus med plass til en liten familie i nærheten av tollboden til leie, og i mars er det en stue ut mot gaten med et halvt kjøkken og vedskjul som leies ut.

Ingen kommentarer: