26 mars 2012

Dronning Astrids flukt

I 968 eller der omkring blir én av Harald Blåtanns underkonger i Viken, Tryggve Olavsson, drept. Kildene har ikke mye å berette om kong Tryggve, men for sagaforfatterne ble han en viktig person fordi han var far til kristningskongen Olav Tryggvason. Sagafortellingen om dronning Astrids påfølgende flukt med den nyfødte Olav Tryggvason har fascinert generasjoner av lesere, og fra Jæren i vest til de svenske grensebygdene i øst kan folk peke på punkter i landskapet som knyttes til flukten gjennom tradisjon og stedsnavn. Dette til tross er historien høyst usannsynlig, i det minste i den utforming den har fått i de bevarte sagaene.

Fortellingen om flukten fremstår som et utilslørt forsøk på å stille Olav Tryggvasons fromhet i et best mulig lys, og bakgrunnsmotivet kan være hentet fra den bibelske beretningen om «barnemordet i Betlehem». I enkelte kilder er Olavs kortvarige herredømme i Norge (995-1000) eksplisitt fremhevet som et forvarsel om Olav den helliges kristningsverk – Historia Norvegiæ skildrer «de to frelsesbringende Olavene som med troens hellige kjerte lyste over fedrelandet lik to skinnende stjerner på himmelen», mens Odd Snorresson i sin saga om Olav Tryggvason slår fast at han «med rette må kalles nordmennenes apostel».

Mange «Astridholmer»

Saken var altså den at Astrid, kong Tryggves ektefelle var med barn da mannen ble drept, ifølge sagaene av Eirikssønnene, som hadde makten på Vestlandet. Så snart det kom Astrid for øre at Tryggve var død, forstod hun at både det ufødte barnet og hun selv var i stor fare, og hun lot seg ro i sikkerhet til en liten holme i en innsjø. Der ble Olav født, og han ble straks oppkalt etter bestefaren. Eirikssønnene ville drepe gutten fordi de fryktet at han skulle komme til å gjøre krave på riket deres. Astrid måtte derfor komme seg lenger vekk. Hun tok med seg den gamle Torolv Lusaskjegg og den nyfødte og vandret, langt fra hus og gård, helt til de nådde hennes fars gård, på Oprekstad. Det verserer nesten like mange forslag til hvor Oprekstad lå som det finnes «astridholmer» i Norge og Sverige. Deretter gikk ferden videre til kong Håkon Gamle i Sverige, og siden derfra og til Gardarike, der Astrids bror var i tjeneste hos fyrst Vladimir i Novgorod. Så langt kom imidlertid ikke følget; skipet deres ble tatt av estiske vikinger ved Saaremaa, og Olav ble solgt som slave.

Det er ikke innlysende hvorfor Harald Gråfell og brødrene skulle være så opptatt av hvordan det gikk med den vesle Olav. Motivet i sagaene er bare at kongene fryktet at Olav en dag ville hevne drapet på faren. Det kan så være, men igjen blir det hele å forklare med at det er brødrenes mor, Gunnhild, som står bak og maner sønnene til å oppspore den nyfødte. Gunnhild er jo én av sagaenes typiske «onde kvinnfolk» - trollkyndig, svikefull og vrang. Da Gunnhild sender spioner til Opplandene og Viken for å finne ut hvor Astrid og sønnen er blitt av, og ryktet så forteller at de har søkt tilflukt hos hennes far, sender Gunnhild straks et væpnet følge på 30 mann til Oprekstad. Ordren er klar: Hent Olav!

Det er med nød og neppe at Astrid og Olav kommer seg unna. Med Gunnhilds menn hakk i hæl flykter de videre, og de tilbringer natten på nok en innsjøholme, skjult av sivet. Forfølgerne er nær ved å finne dem, men en vennlig hjelper har plassert ut et gråtende trellebarn for å forvirre Gunnhilds kumpaner. Til slutt må forfølgerne reise hjem med uforrettet sak, og Astrid kommer seg trygt til Sverige, der hun blir godt mottatt hos stormannen Håkon den Gamle, en venn av hennes far.

Gode og onde sagakonger

Da det siden går opp for Gunnhild at Astrid og Olav gjemmer seg i Sverige, sender hun av sted en ambassade til kongen der, Erik Segersäll, for å søke hans hjelp. Utsendingen får med seg et væpnet følge fra sveakongen hjem til Håkon den Gamles gård, men denne står på sitt, selv om utsendingen frister med at Gunnhild bare ønsker det beste for Olav, og at hun vil fostre ham frem til han blir gammel nok til å overta det riket faren hadde hatt i Viken. Til slutt blir Gunnhilds utsending truet med juling av Håkons trell, Buste, og slik ender det med fiasko.

I Heimskringla er det en ellers ukjent Håkon som opptrer i egenskap av dronning Gunnhilds håndlanger, først i Viken og deretter i Sverige. I Odd Snorressons saga om Olav Tryggvason er synspunktet om Håkon Jarl som Olav Tryggvasons hovedmotstander mer gjennomført, og der sies det rett ut at det var Håkon Jarl selv som påtok seg sendeferden av frykt for Gunnhild. Odd utbroderer også besøket i Sverige for å få hånd om kongen, ytterligere. I hans versjon reiste nemlig Håkon til kong Erik i Uppsala sammen med sin datter, Aud. Sveakongen var nettopp blitt skilt fra sin kone, Sigrid Storråde – etter et av flere sagn fordi Sigrid nektet å la seg hauglegge sammen med den aldrende Erik når den tid kom, slik skikken i Sverige var. Nå kastet den gamle kongen sine øyne på jarlens vakre datter, og han fikk henne også. Håkon tilbragte hele vinteren hos Erik Segersäll, og kongen holdt meget av jarlen. Da våren nærmet seg, forlangte så Håkon at kongen lot ham få hundre væpnede menn med seg, for nå ville han oppsøke Håkon den Gamle.

Kongen innvilger ham dette, men nyheten blir snappet opp av Håkon den gamles sønn, Ragnvald, som befinner seg i kongens hird, og han får varslet faren. Innen jarlen kommer frem til høvdingens gård, har denne stelt i stand et storslått gjestebud, med 300 væpnede gjester i gildehallen. Håkon den gamle ønsket jarlen velkommen, og viste stor glede over det fornemme besøket. Men Håkon svarte at spise og drikke kunne han gjøre når han var vel hjemme igjen, det var ikke derfor han hadde oppsøkt ham: «Dronning Gunnhild har sendt meg hit for å be om at kong Tryggves sønn blir sendt til henne, og hun har hørt at han er her. Nå vil hun fostre ham med stor ære og til trøst for Astrid og andre av hans frender. Men hun bad meg fremføre saken og anbefale den, for hun angrer på at guttens far ble tatt av dage, og nå vil hun bøte – først til gudene, og så til menneskene, og gjengjelde hans sønn som ble fratatt sin far». Håkon den gamle svarte at guttens mor så annerledes på tingene, og at hun ikke stolte på Gunnhild: «Og det sier jeg deg, Håkon, at denne gutten kommer aldri i Gunnhilds eller din makt så lenge jeg får råde». Så vendte Håkon Jarl tilbake til Uppsala.

Manglende kilder

Jarlen fortalte kong Erik om det mislykkede oppdraget, og fikk så med seg to hundre væpnede menn tilbake til Håkon den gamle. Diskusjonen om Olavs skjebne blusset straks opp igjen, men Håkon kom ingen vei med sin navnebror. Det var på det tidspunktet at trellen Buste, en stor og sterk mann, blandet seg inn i samtalen. Han stilte seg opp foran Håkon Jarl, pekte på ham med et godt brukt møkkagreip og sa: «Hvem er denne overmodige fremmede som taler slike ord til vår høvding, Håkon? Enten pakker du deg vekk, eller så slår jeg deg med greipet mitt så du kommer til å huske det så lenge du lever.» Jarlen innså at det ville være forbundet med stor skam å bli prylt av denne trellen, og han gav derfor opp sitt forehavende, vendte tilbake til kong Erik før han igjen satte kursen hjemover.

Historia Norvegiæ har ytterligere en annen versjon av dronning Astrids flukt, men også der spiller Håkon Jarl en hovedrolle. Den gravide Astrid reiser i denne versjonen med tre skip og høvelig følge til Orknøyene så snart hun får nyheten om at kong Tryggve er drept. Der på øyene får hun sønnen Olav. Men Håkon Jarl frykter at Olav skal komme til å ta riket fra ham og forbereder en ferd dit for å drepe barnet. Astrid svarer med å sende sønnen østover, via Trøndelag, og med Gardarike som mål. Han havner imidlertid etter flere viderverdigheter hos esterne.

Men noen særlig grunn er det altså ikke til å feste lit til noen av disse fortellingene om jakten på barnet Olav Tryggvason. De springer først og fremst ut av et ønske om å gi vikinghøvdingen Olav en biografi som sagaskriverne ikke hadde kildegrunnlag for i skaldekvad eller eldre krøniker. Fortellingen om dronning Astrids flukt er heller ikke det eneste eksemplet på dette. Enkelte sagaer gir Olav Tryggvason en sentral rolle på keiser Ottos side i kampene ved Hedeby mot Harald Blåtann og Håkon Jarl. Problemet er bare at disse kampene foregikk i 974 – da Olav var seks år gammel.

Ingen kommentarer: