Gå til hovedinnhold

Skipsgraven fra Bretagne


I Musée d'Archéologie Nationale i St. Germain utenfor Paris kan man se gjenstandene som ble funnet i en skipsgrav nær Locmaria på øya Groix på Bretagnekysten i 1906. Det er tale om en brent grav, slik vi også kjenner fra Borre- og Myklebustgravene fra henholdsvis Vestfold og Nordfjord. Funnet kom for dagen i en stor gravhaug bygd av grus, sand og leire, og mer enn fem meter høy. Blant lokalbefolkningen var haugen kjent som Kruguel ("Lillehaugen"). På haugbunnen lå et kraftig brannlag, og restene av gravgodset lå i dette laget. Brannlaget viser at man har brent skipet på stedet, før man møysommelig har sopet bålrestene sammen og kastet haug over.

Graven fra Groix er enestående utenfor Skandinavia, ikke bare fordi det er den eneste skipsgraven som er kjent arkeologisk utenfor det nordiske området, men også fordi den er en branngrav. Å dømme ut fra gjenstandsmaterialet, fant begravelsen sted omkring 950 (et av sverdhjaltene er dekorert i mammenstil). I så fall er det den yngste av de hittil kjente skipsgravene.

Groix-graven inneholdt levninger etter to personer, én voksen mann og én unggutt. Det ble dessuten funnet rester av flere ofrede dyr, så som hunder og fugler. I det tykke brannlaget fant man også fingerringer av gull og bronse, flere våpen, hesteutstyr, forskjellige redskaper, kjeler av bronse og jern og et brettspill med en terning laget av hvalrossben, for bare å nevne noe. Et tyvetalls skjoldbuler viser at gravskipet har vært av betydelig størrelse. Det er klare likhetstrekk mellom Bretagnegraven og de nevnte brente skipsgravene fra Vestfold og Nordfjord, så klare at vi må regne med at det var en skandinavisk høvding som ble gravlagt på Groix en gang midt på 900-tallet. Kan hende var han norsk.

Kontrasten til gravritualene i Bretagne for øvrig, som da hadde vært kristent i atskillige hundre år, kunne knapt vært større: en vikinghøvding brent i sitt skip, med en rik oppsetning av våpen og redskaper, og det hele ledsaget av hundehyl, fugleskrik og blod, atter blod… Skandinaviske vikinger hadde for øvrig i lang tid før dette vært et karakteristisk innslag i stridighetene mellom bretonske herskere og det ekspansive frankerriket, og i 920- og 930-årene var Bretagne helt i vikingenes vold, så noe helt enestående syn var neppe førstnevntes eksotiske døderitualer for befolkningen på Groix.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Pomorgravene i Vardø