Gå til hovedinnhold

Skipsgraven fra Bretagne


I Musée d'Archéologie Nationale i St. Germain utenfor Paris kan man se gjenstandene som ble funnet i en skipsgrav nær Locmaria på øya Groix på Bretagnekysten i 1906. Det er tale om en brent grav, slik vi også kjenner fra Borre- og Myklebustgravene fra henholdsvis Vestfold og Nordfjord. Funnet kom for dagen i en stor gravhaug bygd av grus, sand og leire, og mer enn fem meter høy. Blant lokalbefolkningen var haugen kjent som Kruguel ("Lillehaugen"). På haugbunnen lå et kraftig brannlag, og restene av gravgodset lå i dette laget. Brannlaget viser at man har brent skipet på stedet, før man møysommelig har sopet bålrestene sammen og kastet haug over.

Graven fra Groix er enestående utenfor Skandinavia, ikke bare fordi det er den eneste skipsgraven som er kjent arkeologisk utenfor det nordiske området, men også fordi den er en branngrav. Å dømme ut fra gjenstandsmaterialet, fant begravelsen sted omkring 950 (et av sverdhjaltene er dekorert i mammenstil). I så fall er det den yngste av de hittil kjente skipsgravene.

Groix-graven inneholdt levninger etter to personer, én voksen mann og én unggutt. Det ble dessuten funnet rester av flere ofrede dyr, så som hunder og fugler. I det tykke brannlaget fant man også fingerringer av gull og bronse, flere våpen, hesteutstyr, forskjellige redskaper, kjeler av bronse og jern og et brettspill med en terning laget av hvalrossben, for bare å nevne noe. Et tyvetalls skjoldbuler viser at gravskipet har vært av betydelig størrelse. Det er klare likhetstrekk mellom Bretagnegraven og de nevnte brente skipsgravene fra Vestfold og Nordfjord, så klare at vi må regne med at det var en skandinavisk høvding som ble gravlagt på Groix en gang midt på 900-tallet. Kan hende var han norsk.

Kontrasten til gravritualene i Bretagne for øvrig, som da hadde vært kristent i atskillige hundre år, kunne knapt vært større: en vikinghøvding brent i sitt skip, med en rik oppsetning av våpen og redskaper, og det hele ledsaget av hundehyl, fugleskrik og blod, atter blod… Skandinaviske vikinger hadde for øvrig i lang tid før dette vært et karakteristisk innslag i stridighetene mellom bretonske herskere og det ekspansive frankerriket, og i 920- og 930-årene var Bretagne helt i vikingenes vold, så noe helt enestående syn var neppe førstnevntes eksotiske døderitualer for befolkningen på Groix.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp…