Det store gravfeltet på Lunde i Farsund kommune, Vest-Agder, har “git os store fund baade fra skeletgraver og brandgraver” (de Lange 1910:49). Ett funn fra Lundefeltet har imidlertid ikke blitt viet noen særlig oppmerksomhet. Det dreier seg om en rikt utstyrt, ubrent kvinnegrav fra tidlig folkevandringstid. Graven, som blant annet inneholdt seletøy og et senromersk konisk glassbeger, ble undersøkt av Michael Tyrholm så tidlig som i 1743. Gravgodset må i sin helhet regnes for tapt, men en analyse av gjenstandene fra graven plasserer den blant de rikeste kvinnegraver fra omkring år 400 i Norge.
Michael Tyrholm skrev i 1752 en fyldig innberetning om utgravningen og funnene. Vår analyse av funnforhold og gravgods er basert på denne innberetningen, som siden 1862 har ligget i Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo.
Sogneprest Tyrholm befant seg i sitt hjem på Vanse prestegård, da han den 7. mai 1743 mottok hastebud fra Hr. Commandeur Johan Wibe på Lunde. Kommandøren var i likhet med Tyrholm begeistret for tidens hagekunst, og tjenestefolkene var blitt oppmerksom på ”et gammel Gravsted”, da de var i ferd med å hente ”beqvemme store Steene som kunde tiene til et Gierde, Hand da vilde lægge omkring een Have.” Wibe anmodet pastoren om snarest å komme til hans gård på Lunde ”for at efftersøge, om der sammesteds noget viidere merckværdigt kunde findes.” Med brevet fulgte en knust ”Hanked Potte.”
Utgravningen
Allerede neste dag begav den 52-årige sognepresten Michael Tyrholm seg mot øst på rideveien, i retning av Johan Wibes gård på Lunde, som lå innerst i Lundevågen, ”een halv miil fra Kirken og Præstegaarden” i Vanse. Det var en typisk maidag på Lista, med solskinn og lett vind. Prost Tyrholm ferdes ofte på denne krokete rideveien, som førte gjennom lyng og stein i utmarken og på kryss og tvers av innmarken forbi hans venner, prestefamilien Toldorph på Huseby kongsgård, frem til Lunde. På sin vei passerte Tyrholm bønder i tradisjonell gang, "med mannen (...) først og kona noen skritt etter med sjalet tett viklet omkring hodet, skuldrene og ryggen” (Meberg 1951:41). Det var her den første veien på Lista mellom Jølle og Farsund skulle bli bygget 34 år senere, i 1777.
Vel forbi Huseby så Tyrholm de store gravhaugene på Lundefeltet tegne seg i silhuett på høyden over Lundevågens nordlige bredd. Bare ”et par 100 Skrit” før han rakk helt frem til Wibes gård, fikk Tyrholm øye på den åpnede gravhaugen, som lå på en eng rett øst for rideveien. ”Høyens Overdeel var lang og lav med nedheldende Kanter paa begge sider og ender; 9 alen lang og 5 alen bred uden om, men neppe 1 alen høy paa øverste Ryg fra jordens nederste flade, ikke omsat med Træer eller Steene, uden alleniste i hver Ende een Steen, hvis kanter stod ud af jorden og gav anledning til denne Høys opgravelse. Samme Høy hafde været noget opgravet tilforn over hver Ende, hvilket kunde kiendes af 2de Huuler, dog ikke dybere end til dend faste jord. (…) Denne Høy vender begge Ender i Sønden og Norden.”
Kommandør Wibes tjenestefolk hadde dagen i forveien fjernet tre store flate stein som dekket gravkammeret, så da Tyrholm besteg gravhaugen kunne han se ned i selve gravkammeret:
"Inden i dend aabnede Høy, da Jorden var kastet til begge sider, saae mand Graven i sig selv lang og fiirkantet, besat inden til med lange og jevne Kampesteene vel passede til sammen, 4 ved d. Vestre Side og 3 ved dend Østre, med een for hver ende. (…) Rummet inden udi var 4 alen i Længden og 1 1/2 alen i breden (…)."
Assistert av tjenestefolkene iverksatte prosten straks en omhyggelig undersøkelse av graven. Tyrholm ”befalede Arbeyderne, nu ikke meere at bruge Spade eller noget Redskab, men alleniste legge sig ned paa Sidesteenene, hvorpaa de flade Heller hafde hvilet, og med deris blotte Hænder føle frem allevegne i dend løse muld, om de der kunde træffe noget viidere mærkeligt med Hænderne (…).” På denne måten fant de i gravens nord- og sydøsthjørner to brune hankekar av samme type som det de dagen før hadde fjernet fra det sydvestlige hjørne.
Overraskelsen var stor da de i gravens fjerde hjørne fant et fint grønt, spissbunnet drikkeglass, ”(…) staaende på sin nederste og smaleste Ende i mulden.” Tyrholm fikk det ”saavit lykkelig (…) heel optagen.” Han ”rensede da Urnen, afskyllede dend med største varlighed, og strax udsatte dend i Luft og Soelskin, effter Arnkiels Raad, at tørres og hærde.”
”Dernest effterforskede (Tyrholm) viidere i dend Løse Grav-muld og fandt adskillige fleere ting, som henhører til de gamle tiders ornamenta og pretiosa.” Han tok således opp ”mangfoldige Perler, (…) en rund Kaaber-Kugle, (…) 2de smaa Ringe, (…) større stykker jern, (…) staal, (…) een eeniste flintesteen, (…) smating af Messing og et par folia bracteata.” Større interesse hos Tyrholm vakte det imidlertid at mens ”man opskuflede jorden saa sagtelig, blev (…) (man oppmerksom på) eeen liden rund gull plade, orbis aureus, Ligesom een Penge, lit større end een skilling.”
Etter undersøkelsens avslutning, pakket Tyrholm omhyggelig sammen funnene og bragte dem med seg tilbake til prestegården på Vanse, der han innlemmet dem i sin private samling av oldsaker.
Det tapte gravfunnet
Omtrent slik kan man, på grunnlag av Michael Tyrholms manuskript fra 1752, rekonstruere begivenhetene, slik de utspant seg ni år tidligere.
Tyrholms håndskrevne manuskript oppbevares i dag i håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo, der det har katalognr. Ms.fol.1056:X. Her finnes likeledes en litt yngre avskrift av originalmanuskriptet (Ms.4° 571).
Ettersom manuskriptet aldri har blitt publisert, har Lundefunnet aldri fått den oppmerksomhet det visselig fortjener. Det illustreres klart ved det faktum at da Anders Lorange i 1877 foretok en gjenåpning av restene etter Tyrholms gravhaug, som ligger lengst øst på Lundefeltet, hadde han med all tydelighet ingen viten om den gamle utgravningen (Lorange 1878, Haug I). A. W. Brøgger røper heller ikke noen kjennskap til Tyrholms utgravning da han foretar en ettergravning i Haug I i 1906, og da Eyvind de Lange fire år senere publiserte Lundefunnene i sin helhet, er ikke 1743-gravningen med (Grimsrud 1998:17; de Lange 1910).
I forskningssammenheng er det vist til Tyrholms manuskript, men det er få som selv har forsøkt å lese det håndskrevne dokumentet (Nicolaysen1866a:64 f., 1866b:280; Bøe 1926, nr. 104; Grieg 1938:41). Glasset som i manuskriptet er beskrevet i tekst og tegning, er således enten utelatt eller ikke nærmere typebestemt i to større nyere avhandlinger om emnet (Straume 1983, Hansen 1987).
Siden Tyrholms tid er det selvsagt fremkommet atskillige gravfunn både fra Lunde og andre steder på Lista. Svært få graver kan imidlertid måle seg med det tapte funnet fra Lunde, hva rikdom i gravutstyret angår.
Michael Tyrholms beretning er selvsagt farget av forfatterens samtid, og uttrykker opplysningstidens idéer om ”de Gamle Tiders og Folkes simple væsen”. Prostens beskrivelse av gravens konstruksjon og innhold er ikke desto mindre grundig og nøyaktig - også målt med en senere tids målestokk.
Med utgangspunkt i det transkriberte manuskriptet[1] er det derfor i dag mulig å antyde noen mulige tolkninger av inventaret i graven, slik at funnet kan forståes i sin rette romlige og tidsmessige horisont og få en plass blant de sentrale funnene fra sydvestlandets eldre jernalder.
Glassbegeret
Et forsøk på å nytolke funnene fra Lunde begynner naturlig med glasset, som er det eneste funn fra graven som både er beskrevet og avbildet "in natura".
Tyrholm beskriver kort glasset slik: Det ”er af grønagtig couleur”, “anseelig, temmelig tyk og sleben med huule Ovaler rundt omkring, samt afsleben under dend spidse ende, hvorpaa dend stod i mulden”. Tyrholms beskrivelse plasserer glasset i Eggers gruppe av tykkveggede, olivengrønne glass med slipt dekor, typene 227-238 (Eggers 1951).
Tyrholms detaljtegning av glasset tegning gir ytterligere opplysninger. Formen er utpreget konisk, og dersom uttrykket "in natura", kan forstås som målestokk 1:1, er glasset ca. 18 cm høyt. Tyrholm nevner i beskrivelsen at bunnen var "afsleben under dend spidse ende", det vil si plan. Da bunnen imidlertid har en meget bratt avslutning på tegningen, kan det ikke helt utelukkes at glassets bunn av plasshensyn er utelatt. Bunnen kan derfor ha vært avrundet, eller det kan ha vært en fure over bunnen.
Dekoren består av tre rekker store, frittstående ovaler. Ovalene har samme størrelse, og avstanden mellom dem er konstant, idet rekkene av ovaler er plassert forskutt sidelengs i forhold til hverandre. Randen er slipt rund og muligens markert med en small fure under randen.
Glasset bør på dette grunnlag regnes som en variant av Eggers type 237 eller Straumes type VII, som særlig på grunnlag av den svenske Havorgraven fra Hallingbo socken på Gotland, dateres til overgangen C3-D1, dvs. sent i det 4. eller tidlig i det 5. århundre (Straume 1983:28 f.). Den påfallende koniske formen gjør det imidlertid sannsynlig at glasset nærmest er å henregne til Ulla Lund Hansens type Högom a - koniske glassbegre med ovalslip (Hansen 1987:119).
Glasset "var meget skrøbelig at handle, som dend og sees over alt at være igiennembrusten af jordens skarphed og fugtighed eller andre corrosive particler i saa Langvarig alder, hvorved dend dog ikke er adskilt, men tegner til opløsning”. Tyrholms beskrivelse av Lundebegerets bevaringstilstand tyder på at det på samme vis som glassene fra Högom, er svært ugjennomsiktig. Det er derfor ikke urimelig at Tyrholm kan ha oversett den for disse typer glassbegre karakteristiske rekke av små horisontale ovaler under munningsranden.
”Orbis aureus”
"Der fandtes ogsaa i Graven een liden rund guldplade, orbis aureus, Ligesom een Penge, lit større end een skilling. (…) Denne vaer saa reen og blank som dend nu er. (…) Ingen bogstav eller figurer fandtes paa dend som notæ Runicæ, Barbaricæ vel Magicæ. Dend synes alleniste at være hamret, og hammerslagene kiendelige af nogle fiine ophøyede streger imellem, hvilke nogle Beskuere har villet meene at være characterer, som jeg dog ikke, med de beste briller, kand ansee for andet end interstitia pulsus af hammerslagene, og som Guldet er ikke corruption undergivet, saa kand mand ikke dømme at dend har været anderledis end dend nu er." Kanskje det er denne lille orbis aureus som er avbildet i gravens sydvestlige hjørne?
På latin betyr orbis aureus ”sirkel av gull”. Aureus er i tillegg navnet på den tidlige keisertids romerske gullmynt. Denne gullplaten med merker av ”hammerslag”, er tidligere tolket som en gullbrakteat (Werlauff 1836:168; Grieg 1938:41; Skaare 1976:146). Da ”hammerslagene” ikke danner "bogstav eller figurer", kunne man tenke seg en D-brakteat, men da gullplaten hverken er forsynt med hempe eller hull til oppheng er tolkningen tvilsom. Dette inntrykket forsterkes av gullplatens unselige størrelse; "lit større end een skilling," skriver jo Tyrholm. En skilling målte på midten av 1700-tallet 1.4 – 1.5 cm i diameter, og gullplaten var altså "lit større", men neppe så stor som en toskilling med en diameter på 1.7 – 1.8 cm (Heide 1964:134ff.). Til sammenligning har den minste av Vest-Agders D-brakteater, fra Brekne i Vestbygda på Lista, en diameter på 2.0 cm.
Tyrholms fastholder imidlertid formlikheten med en mynt: "Ligesom een Penge”, ”denne Smule Guld i form af een Penge”, ”(dersom) denne Orbis aureus have været een brugelig Penge, da maatte mand slutte at der og har i de tider været visse Penge uden Præg". Tyrholm forestiller seg således at "dette har været een Numus Savaxy nedlagt hos dend Afdøde til at betale Charon hans portorium og færgeløn med" (jfr. Shetelig 1908:4f.).
En romerske solidus veier 4.55 g og har en diameter på 2.2 cm. En solidus er således mange ganger større enn en skilling, og det er meget lite sannsynlig at Tyrholms orbis aureus har vært en slik. Dessuten har de få romerske solidi som er funnet i Norge i regelen hempe eller hull til oppheng (Magnus & Myhre 1986:338). Mest sannsynlig har vi derfor å gjøre med et hamret, sirkulært prydbeslag, f. eks. til en knapp tilhørende en hektespenne, eller et stykke flatbanket betalingsgull, slik som kjennes fra Lundeborg på Fyn (Thomsen 1993:79). Betalingsgull er ellers en vanlig gjenstandstype i graver fra denne perioden.
”Folia bracteata”
Det ble videre funnet "et par folia bracteata, som synes forgylte med smaa huller i Kanterne". På latin betyr folia et blad, og bractea er en tynn plate. Man kan derav slutte at de to beslagene var bladtynne, forgylte og altså hadde små hull i kantene.
Tyrholms latinske betegnelse for en myntliknende gjenstand med merker etter ”hammerslag” er som nevnt ”orbis aureus”. Det er derfor lite trolig at Tyrholm benytter ordet bracteata med en mynt eller et hengesmykke med ensidig preg i tankene, og man kan neppe slutte at han med uttrykket ”folia bracteata” mener runde beslag med ensidig preget ornamentikk.
Tyrholm mener at de to beslag "muelig har tient til prydelig beslag paa skrinet." Til restene av skrinet vil han dessuten regne han "een smule Træ der var bunden med rust til et stykke jern". Selv om Tyrholm ikke skriver noe om formen på beslagene, synes det nærliggende å oppfatte dem som avlange kantbeslag.
Tyrholm kan muligens ha rett i sin antakelse, ettersom små treskrin finnes i flere av kvinnegravene fra Sejlflod på Jylland.[2] Men sikkert kan det ikke sies, all den stund han feilaktig tror at graven er en branngrav med fire urner, og at gjenstander utenom urnene med nødvendighet må "have været nedlagt i et jernbeslagen skrin mit i graven".
Det er selvsagt flere tolkningsmuligheter. En tolkning virker dog besnærende, med beskrivelsen av skaden på glasset i frisk erindring: "Det er forunderligt, at dette skrøbelige Kar i saa Langsommelig tid, og endelig nu ved dend sidste uroe og graving kunde blive conserveret, og ikke var kommen meere til skade end det Lidet som synes i dend øverste kant."
Tyrholm skriver at glassbegeret ble tatt opp svært omhyggelig, og at han fikk den "saavit lykkelig (…) heel optagen," og beskrivelsen antyder at skaden neppe har skjedd under oppholdet i graven, hvor glasset "alleniste (har) haft dend store flade Helle til Dække, som hvilede paa Side-Steenene med frit rum imellem, at intet kunde betynge Urnen." Dersom skaden stammer fra før begeret ble lagt i graven, er det ikke utenkelig at stykkene med folia bracteata, opprinnelig har vært montert som reparasjon på glasset. Det finnes mange reparerte fasettslipte glass innenfor det nordiske området (Straume 1983:67; Hougen 1935:pl. IX:5-7 og pl X:1-3). Det mest kjente eksemplet har vi fra folkevandringstidsgraven Snartemo V i Hægebostad, Vest-Agder.
Snartemobegerets rand var forsterket med et 1.3 cm bredt forgylt sølvbånd med presset dekorasjon i form av sittende mennesker og sammenslyngede dyrefigurer. Beslaget foreligger i 9 små og 2 større bruddstykker. Glasset er i tillegg reparert med én trekantet og fire rektangulære bøter av forgylt sølvblikk, som parvis er lagt over brudd på inn- og yttersiden og festet med nagler gjennom borede hull i glasset. Bøtene er dekorert med perlerand og muligvis et mønster (Hougen 1935:15, pl V).
Som tilfellet er med de to folia bracteata, er det vanskelig å tolke det likearmede korset som er avbildet i den nordre ende av graven. Det kan være en stor korsformet fibula, men da er lengdeforholdet mellom korsets armer helt galt gjengitt. Hvis avbildningen derimot kan regnes for noenlunde korrekt, svarer stykkets form helt til det nesten kvadratiske, forgylte og korsformede bronsebeslaget (l. 5.0 cm; br. 4.8 cm) i våpenofferfunnet fra Vennebo i Västergötland, som er tolket som remfordeler til et seletøy. Funnet tilhører første halvdel av det 5. århundre e. Kr. Til seletøyet i Vennebofunnet hørte også rektangulære, forgylte bronse- og sølvbeslag med stempelornamentikk, som kan kaste lys over Lundegravens "folia bracteata” (Arrhenius 1987:462).
Perlene
På Tyrholms tegning av graven ser en perlene ligge spredt i bunnen av graven. Da de fleste mindre gjenstander ble funnet ”ved muldens sagtelige opkastelse,” må dette være et noe tilfeldig bilde. Tyrholm manuskript inneholder imidlertid også ganske nøyaktige iakttakelser. De tre leirkarene og glassbegeret er f. eks. plassert riktig i hjørnene av gravkammeret, men det er tydelig at størrelsesforholdet mellom f.eks. leirkar og perler er fortegnet.
Tyrholm fant ”mangfoldige Perler som Laae i Mulden, og var i særdelished 5 sorter:
(1) Nogle grønne og runde Glab-Perler, (2) nogle sorte eller mørkeblaae og aflange Glab-Perler med flammede hvide streger omkring,[3] (3) nogle sorte og runde Glab-Perler med Gule Leerpletter,[4] (4) nogle røde, deels runde, deels Kantede, liige Coraller, dog, som mig synes, uægte.”(5) ”Nogle og de største, vare af Raf eller Bernsteen, hvilke i deris brugs tid har været blanke og polerede, men nu dumme, af adskillige facons, somme runde, eendeel lange andre Kantede, Lysere og mørkere.”
Betrakter man perlene på Tyrholms tegning, ser man en tendens til at perler av samme form ligger på rekke. Det gjelder særlig de større, avlange og runde perlene. I det sydøstlige hjørnet ligger tre store runde perler og en såkalt polyedrisk eller kubooktaedrisk perle. I motsetning til hva tilfellet er for de fleste andre perletyper, er forekomsten av disse karakteristiske blå polyedriske perlene kronologisk avgrenset til yngre romertid (Tempelmann-Maczynska 1985:37). Tyrholm nevner bare kantede korallrøde perler og store ravperler. Da ravperler av denne formen ikke figurerer på typelisten hos Magdalena Tempelmann-Maczynska, er det mulig at den polyedriske perlen er en rød opak glassperle av den mer sjeldne type 132, som helst dateres til periodene C 2 - D og er særlig utbredt i nedre Weichsel og i Vorpommern (Tempelmann-Maczynska 1985:38, 130).[5]
De største perlene i graven var av rav. Tyrholm nevner at de opprinnelig må ha vært blanke og polerte. Ravperlene forekommer i flere former, f.eks. runde, lange og kantede. Slike store, dreide ravperler er vanlige i graver fra sen keisertid og folkevandringstid, særlig i de østlige deler av Skandinaven, noe som gjerne settes i forbindelse med import av baltisk rav (Tempelmann-Maczynska 1985:112, 134). Også fra det danske området kan det ha vært en betydelig raveksport (Jensen 1982).
Tyrholm knytter videre særlige bemerkninger til ”2de smaa Ringe”, som lå sammen med perlene, ”hvilke ikke vare loddede sammen (…) men fladslagne og overbøyede i begge ender, og lit omdreyede mit paa, disse vare heele da de bleve fundne, men saa skiøre, at da mand forsøgte at rekke enderne lit fra hinanden, brast de over som glab. Jeg kand ikke viide af hvad slags metal de har været arbeydede, men saasnart de blev fundne, vare de ligesaa reene og blanke som de nu synes, gandske smaa og kleine, at de ikke kand passe til det mindste voxen Menniskes finger.”
Disse to meget små ringene, som etter beskrivelsen har vært av sølv eller bronse, var lukket med haker i hver ende. ”Dend mindste Ring hafde een af de røde Coraller liggendes i sig, som kand være skeed af een hændelse, da det eene med det andet er falden om hinanden.” Den omtalte korallperlen må etter Tyrholms beskrivelse ha vært en rund eller kantet opak korallrød glasperle. Perlen lå i ringen. Uansett om perlen var innfattet i ringen, satt på ringen eller var havnet helt tilfeldig i ringen, er forekomsten av to ringer av sølv- eller bronsetråd blant perlene bemerkelsesverdig.
Innenfor hele det germanske området var det skikk å feste metallringer med eller uten perler på de store perlekjedene av glass- og ravperler, som er så karakteristiske for den germanske kvinnedrakten i yngre romertid og folkevandringstid (Tempelmann-Maczynska 1985:141). I Norge kjennes fenomenet fra en kjelegrav fra Vestre Hanum, Vang i Hedmark, hvor det sammen med perlene lå to små ringer av bronsetråd, hvorpå det var festet henholdsvis to og tre glassperler (C. 15698 og C. 15699).
I denne sammenheng er det interessant å minne om grav OO fra Sejlflod, som dateres til overgangen mellom 4. og 5. årh. e. Kr. I denne kvinnegraven lå, sammen med en fibel av sølvblikk og en likearmet prydspenne, ni små ringer av sølvtråd. På fem av ringene var det trukket tre korallfargede, opake glasperler, mens det på hver av de fire andre satt en polykrom perle (Ringtved 1991:56f., fig. 21).
”Kaaber-Kugle”
Til perlene regner Tyrholm ”een rund Kaaber-Kugle saa stor som et Due-æg, hvilket sluttelig har været glat og poleret, men nu noget tæret af Kaaber-rust.”
Etter beskrivelsen må dette være et spinnehjul av bronse, av typen R. 166. Et tilsvarende bronsespinnehjul kjennes fra en rikt utstyrt kvinnegrav fra Bringsvær, Fjære i Aust-Agder (C. 7774).
Hankekar
I graven ble det funnet tre leirkar med hank. På tross av at det er hele kar, med bare små skader fra utgravningen, er det tydelig at disse gjenstandene ikke interesserer Tyrholm. Han konstaterer kort at de alle er ”Liige, og brune af Couleur.” Det er sannsynlig at disse fine bordkarene har vært ornamentert.
Av tegningen av graven fremgår det at vi har å gjøre med tre hankekar av typen R. 361. Karrene har rund buk, nesten ingen skulder og høy hals, og de er slik sett nokså typiske for den lokale utformning av hankekarene omkring år 400 e. Kr. Det karakteristiske hankekaret fra Vest-Agder i denne perioden er av fasong ”nesten som en mugge,” skriver Johannes Bøe (1931:60). Hanken på disse karene er ganske høy og rekker fra bukknekken og helt opp til randen. Et typisk eksempel tør være leirkaret med innsatte glassbiter fra Vemestad i Lyngdal kommune (Bøe 1931:62, fig. 71).
”Jernstykker”
Tyrholm nevner ”een smule Træ der var bunden med rust til et stykke jern. Der fandtes og større stykker jern, nogle 1 spand lange nogle mindre, gandske forrustede og ligesom forbrændte.” Som nevnt, antar Tyrholm at de lange jernstykkene som sannsynligvis er gjengitt på tegningen litt øst for midten av gravkisten, er deler av et jernbeslått skrin.
Det virker likevel mer sannsynlig at jernstykkene er beslag og/eller hank til et trespann. Flere av de senere undersøkte gravene på Lunde viste seg å inneholde slike bøtter. Det gjelder f. eks. den rikt utstyrte kvinnegraven B 4234 fra Sletten ved Lundevågen, som innehold et trespann med jernbeslag med munningsdiameter lik 27 cm. Hankene var festet til spannet med et smalt, loddrett beslag som nedentil deler seg i to oppadbøyde ender.
Ellers er det liten grunn til å tro at det fantes saks eller kniv i graven, ettersom disse gjenstandstypene ville ha vært lett gjenkjennelige for utgraveren.
”Smaating af Messing”
De ”smaating af Messing” som Tyrholm fant i graven, representerer sannsynligvis deler av det personlige utstyr av bronse, f. eks. nøkler, spenner, fibler eller nåler. Et større trekantet stykke som på Tyrholms tegning av graven er markert vest i graven, kan være rester av et tynt bronsekar, eventuelt det trekantede øret til en vestlandskjel. Vestlandskjeler av type R. 353 ble hyppig brukt som urner i Listas folkevandringstid. I en sekundærgrav som i 1885 fantes innsatt i kanten av Loranges Haug VIII på Lunde, var det således brukt en vestlandskjel som gjemme for de brente ben og tre små stykker gullblikk, og med et bronsefat av typen R. 348 som lokk (Grieg 1938:65f.).
Gravskikken
Som Lorange konstaterte i 1877, var den gravhaugen som Tyrholm undersøkte i 1743, bare de sørgelige levningene av en stor rundhaug på 28 meter i diameter.[6] Lorange fant rester av gravkammeret i haugens sydlige del. Allerede på Tyrholms tid var det altså tatt jord fra haugen, som på den måten hadde fått form av en N-S-orientert langhaug med skrånende ender og sider. Den målte i 1743 ca. 6 meter i lengden, ca. 4 m i bredden og var ca. 0.7m høy. I hver ende stakk det frem en stein, og det var gravet groper ned i nivå med markoverflaten. I praksis var det antagelig bare kjernerøysen over gravkammeret, som ikke var fjernet før Tyrholms undersøkelse.
Selve graven var imidlertid ikke forstyrret, idet den var skåret ned i naturbakken under haugen. Under torven ble det fjernet en del stein, før Tyrholm traff på én stor og to mindre, flate dekkheller. Disse lå over selve gravrommet. Kammeret var rektangulært og målte ca. 2.7 m i lengden og ca. 1 m i bredden. Tyrholms tegning viser et omhyggelig bygget kammer, bestående av fire heller eller blokker i vest, tre i øst og én på hver av kortsidene.
Tyrholm var fast overbevist om at alle ”Hedninger” ble brent. Han konkluderer derfor med ”at dette Gravsted visselig har været for een Fornemme Familie, og i de 4 Urner 4 Noble Personers aske forvaret, af hvilke Dend 4de uden tvivl har været dend fornemste, Ligesom Glas-Urnen maa holdes for dend ypperste og Værdigste, maaskee og Personen, effter gisning, kunde have været een Kiær Frue eller Elskelig Barn, som ved denne Urne blev distingveret.”
I dag må graven uten tvil tolkes som en jordfestegrav. Midt i graven lå en kvinne med sine perlekjeder av rav og glass. I gravens hjørner stod tre hankekar og et fasettslipt glassbeger. Det er deusuten indikasjoner på at kvinnen hadde med seg et trespann og en vestlandskjel. I gravens nordlige ende lå antagelig seletøyet til en hest.
Michael Tyrholm – en biografisk skisse
Michael Tyrholm (1691-1767) var født i Hobøl i Østfold, men vokste opp i Jelsa i Ryfylke og i Evje i Råbyggelaget, der hans far, Nils Hansen Tyrholm, var sogneprest (Valkner 1975). Sin skolegang hadde han på latinskolen i Bergen, og i 1714 fikk han sin kandidateksamen i teologi fra universitetet i København. Etter noen år å ha hjulpet faren, ble Tyrholm kapellan i Lyngdal i 1719, men da sognepresten der døde to år senere, tok livet en ny vending for unge hr. Michael.
For nå begynte hans litterære løpebane. Tyrholm satte igjen kursen mot København, der han begynte å skrive. Først forfattet han den nå ukjente Een Biblisk Veyviiser, men det var med en lang Devotion panegyrisk afmalet til kong Frederik IV at gjennombruddet kom. Takket være dette skriftet fikk magister Tyrholm, nå rundt 30 år gammel, preke i slottskirken i København. I 1725 kom den neste påskjønnelsen: Utnevnelsen til sogneprest i det rikeste sognekallet i daværende Lister og Mandals amt, Vanse.
Som prest nøt Tyrholm stor anerkjennelse i sin samtid. Han var neppe pietist, men ”hadde adskillig av denne retnings aktivitetstrang, som bl. a. gav sig utslag i husbesøk”, slik det heter i Norsk biografisk leksikon (Valkner 1975). Biskop Kærup omtaler ham som én av seks lærde prester i Stavanger stift (Berge 1926:330). I 1762 ble Tyrholm hedret med tittel av konsistorialråd (Valkner 1975).
I sin embetstid utfoldet Tyrholm seg på flere felt. Blant annet leverte han fint utførte kart over hele Norge og over Stavanger stift. Inntil restaureringen i 1848 stod et resultat av Tyrholms virksomhet som treskjærer, ”De fire evangelister”, på alteret i Vanse kirke. Han bygget dessuten ny prestegård på Vanse og brukte et betydelig pengebeløp "baade (på) at opprødde og istandsette den Steen-Have, lidet Løst-huus og Jord-Kielder for urter som ved og omkring den ved Præstegaarden befindede Hauge, nu befindes." (sitat fra Aabotstaksten 1768). Fremdeles står ”hans Navn (…) med de ældre Runer indhugget i en stor Sten i Prestegardens Have” (Flood 1894:217; jfr. Haugeland 1993).
Som skribent lyktes det ikke Michael Tyrholm å få et eneste av sine arbeider trykt i sin levetid. Flere av skriftene hans er imidlertid bevart, enten i original eller i avskrift.
I Håndskriftsamlingen ved Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes to manuskrifter av Tyrholm, foruten Ms.4° 571 og Ms.fol.1056:X om Lundegravningen. Det dreier seg om en antegnelse om Thomas v. Westen (trykt i Rørdam 1877) og et lite skrift med tittelen ”Om H. Peder Clausen” (trykt i Daae).
Tyrholm forfattet dessuten en krønike om bispene i Stavanger stift (frem til biskop Nyrops død i 1733, og han planla en norsk kirkehistorie, som han neppe kom særlig langt med. Ellers skrev han enkelte biografier, visstnok dels på oppdrag (Valkner 1975).
Manuskriptets historie
Første gang kildene ymter om Tyrholms innberetning, er faktisk så tidlig som i 1743, det samme året som presten undersøkte gravhaugen på Lunde. I fogd Tostrups ”Beskrivelse af Lister og Mandals Amt” heter det nemlig: ”(D)er er og funden i dette Aar paa den Adellige Sædegaard Lundes grund Een (Urne) af Glas, med mer, som beviser Hedningernes Skikker med sine Døde, hvilket vores Sogne-Præst vel yderligere beskriver” (Finne-Grønn 1897:14-15, vår understrekn.).
Tyrholms manuskript var åpenbart ment av forfatteren å skulle offentliggjøres og trykkes. Derom vitner også sogneprestens avslutningsord, der han overdrar glassbegeret og den lille orbis aureus ”med all denne ringe og eenfoldige Afhandling, til Andres Lærdere og dybere Indsigt i vore Antiqviteters Efftergrandskning.”
Vi har uten resultat forsøkt å oppspore hvor hen Tyrholm sendte sin innberetning. Han skriver at han vedlegger glassbegeret og den lille, runde gullplaten, og det er tydelig at han iallfall har ment å skjenke gjenstandene til en samling. Med henvisning til glassbegeret skriver han: "Er da de 2de forrige regaleret med Rum iblandt de Høyeste og Værdigste Antiqvitæter, ønsker jeg og denne 3die dend Ære at nyde Sted i et Høyt Raritæt-Cabinet.” Vi vil tro at det dreier seg om Kunstkammeret i København, men har bare indisier å støtte oss på.
Hvorfor det skulle gå ni år fra Tyrholm gjorde sin undersøkelse og til innberetningen ble ferdigskrevet og vi må anta sendt av gårde, er neppe mulig å svare på i dag, etter 250 år.
Første gang vi ellers kan forstå at manuskriptet eksisterer, er i 1836. I E. C. Werlauffs ”Bidrag til den nordiske Ravhandels Historie” fra samme år, heter det nemlig at ”i en Gravhöi i Wandsöe Præstegjeld paa Listerland fandtes Ravperler med Perler af Ler, Glas og Mosaik, sammesteds ogsaa en Glasurne og maaske en Guldbrakteat” (Werlauff 1836:168). Det er grunn til å regne med at det er Tyrholms Lundegrav som omtales. Altså må Werlauff eller noen i hans nærmeste omgangskrets ha hatt tilgang til manuskriptet.
Erich Christian Werlauff (1781-1871) var ingen hvemsomhelst i 1830-årenes oldforskning. Det samme kan for så vidt sies om hans omgangskrets. Werlauff var en polyhistor, en autodidakt av den gamle skolen, neppe helt ulik Michael Tyrholm. Fra 1812 virket han som Professor extraordinarius ved Københavns universitet, med det verv ”at læse over nordisk Historie og Oldsager”. Som oldtidsgransker han man villet gi ham en viktig rolle i utviklingen av den ”moderne” arkeologien i Danmark i første halvdel av 1800-tallet (jfr. Svestad 1995). I 1829 ble han utnevnt til overbibliotekar ved Det kongelige bibliotek, en stilling han hadde helt til han mot sin vilje gikk av i 1861 - som 80-åring!
Da han skrev sin avhandling om den nordiske ravhandelens historie i 1835-36, var Werlauff dessuten universitetets rektor. Da han tiltrådte, valgte han, som den første i universitetets historie, å holde tiltredelsestalen på dansk. E. C. Werlauff var i de fleste andre sammenhenger regnet for nokså konservativ - på sine eldre dager beklaget han i et brev at han aldri hadde besøkt Norge, der hans far var født, men, som han skriver, ”jeg har aldrig været meget for Forandring i nogen Henseende, heller ikke af Opholdssted” (Engelstoft 1953:330).
Vi kan altså med sikkerhet si at Werlauff har kjent til Tyrholms manuskript allerede i 1836. Kanskje eide han allerede originalmanuskriptet. Originalen ble nemlig skjenket Universitetsbiblioteket i Christiania i 1862 sammen med et antall andre dokumenter som angikk norske forhold - av nettopp Werlauff.
Og Lundemanuskriptet var ikke det eneste av Tyrholms arbeider som var i Werlauffs besittelse. Blant de papirene han overdro til Universitetsbiblioteket noen år tidligere, i 1849, fantes nemlig Tyrholms manuskript om Peder Claussøn Friis (Daae 1859).
Ms.4° 571 er altså en avskrift av Tyrholms original i Ms.fol.1056:X. Avskriften har en egen historie. I Fortidsminneforeningens årbøker for 1866 og 1867 heter det at dette manuskriptet først er skjenket foreningen av cand. phil. Vilhelm Boye i København, og deretter, det følgende år, gitt videre til Universitetsbiblioteket. Boye er ellers mest kjent for sin avhandling om “Fund af Egekister fra Bronzealderen i Danmark”, men hvordan hadde han fått tak i avskriften?
Vi har ikke klart å bringe klarhet i det spørsmålet. Men det er ikke Boye selv som har skrevet av originalmanuskriptet. På innsiden i permen i Ms. 4° 571 finnes nemlig en anmerkning signert Boye, der han viser til Werlauffs avhandling om ravhandelens historie, og gjør oppmerksom på at denne avhandlingens omtale av Tyrholms gravning, er den eneste henvisningen til manuskriptet som han har støtt på: ” Saafremt, hvad der er meget sandsynligt, han mener det Fund, som er beskrevet i dette Mpt, er det første Gang, jeg har seet det citeret”.
Håndskriften i Ms. 4° 571 er heller ikke Boyes. Det kan se ut som om Vilhelm Boye i det hele tatt ikke har vært klar over at det fantes et originalmanuskript.
Den rimeligste forklaringen synes å være at det er Werlauff som står bak avskriften. Hvordan den så er havnet i Boyes eie, kan vi bare spekulere på.
Vi må kunne regne det for sikkert at Tyrholms originalmanuskript fantes i København i 1830-årene, trolig tidligere. Det er en nærliggende slutning at manuskriptet har ligget i Det kongelige bibliotek, som Werlauff hadde arbeidet ved siden 1798 og bestyrte fra 1829 av. Werlauff hadde en særlig forkjærlighet for eldre dansk arkeologis litteraturhistorie, og det er rimelig at han har fattet interesse for manuskriptet (Petersen 1938).
Denne koplingen til Det kongelige bibliotek er interessant, selv om det neppe kan bevises at Tyrholms skrift tilhørte muséet, og ikke Werlauffs egen (betydelige) samling av beskrivelser og tegninger av oldsaker og fornminner.
Dersom Tyrholm virkelig sendte glassbegeret og ”gullplaten” til en samling i 1752, så er det vanskelig å finne en mer plausibel mottager enn Kunstskammeret i kongens København. Kunstkammeret var opprettet allerede under Frederik III i 1650, og samlingen inneholdet også oldsaker (Jensen 1992:27). Hvis Tyrholm sendte sine funn hit, er det ikke urimelig at manuskriptet i så fall ble oppbevart der det ”naturlig” hørte hjemme, altså i Det kongelige bibliotek.
Både kunstkammeret og biblioteket var i lovens forstand kongens. Årstallene for Werlauffs transaksjoner med Universitetsbiblioteket i Christiania er derfor kan hende ikke tilfeldige? Den første forsendelsen med dokumenter som angikk norske forhold, kom jo fra Werlauff til UB i 1849 – samme år som det danske eneveldet ble oppløst og Det kongelige bibliotek gikk over i statens eie.
Et antikvarisk miljø på Sydvestlandet
”Som i renessansen finn ein i tida frå om lag 1650 til slutten av 1700-talet ikkje nokon einheitlig oldtidsgranskande disiplin, men ei antikvarisk eller oldtidsgranskande verksemd som mykje godt går hand i hand med historieskrivinga,” skriver Asgeir Svestad (1995:118). Et slikt ”altetende” antikvarisk embetsmannsmiljø fantes i Christianssands stift i tiårene rundt 1750.
Vi får et glimt av denne kretsen gjennom Tyrholms 1752-manuskript, når han - nærmest i forbifarten – skriver at han ”haver (…) endnu een Grov trekantet Glass-Perle forvaret, hvilken er funden i Kong Augvalds Grav”. Det dreier seg antagelig om Flagghaugen på Avaldsnes kirkegård på Karmøy. Flagghaugen ble undersøkt i 1725 av presten Claus Munkeberg, som fant ”noen perler” (Shetelig 1912:53).[7] Det er all grunn til å anta at Tyrholm har fått sin ”perle” (ant. en spillebrikke) fra åndsfellen Munkeberg. Koplingen til den kong Augvald som omtales i fornaldersagaene og i sagaen om Olav Trygvasson, er karakteristisk for et oldtidsgranskende miljø hvis virksomhet ”går hand i hand med historieskrivinga.”
For ettertiden fremstår Michael Tyrholm helst i genialitetens lys (se f. eks. Rudjord 1992), men det er grunn til å tone ned og i en viss forstand “desentrere” personen Tyrholm. Han tilhørte et sydvestlandsk antikvarisk miljø, bestående av intellektuelle og embetsmenn. Denne kretsen fantes spredt rundt i det daværende Christianssands stift, og med gode forbindelser til København og lærde miljøer der. I selve stiftsstaden var stiftsprost, senere biskop J. C. Spidberg en ivrig samler og oldtidsgransker. Spidberg mistet sin samling av rariteter og oldsaker og en verdifull boksamling bestående av 5-6.000 bind i bybrannen i Kristiansand i 1734 (Steen 1941:293). Et bevart manuskript, som i dag befinner seg i Universitetsbiblioteket i Trondheim, er forfattet av Spidberg og Tyrholm i fellesskap. Det bærer den omstendelige tittelen “”Beretning om den af Statholder Rantzau tilsendte Rune-Skrift. J. C. Spidbergs og M. Tyrholms Betenkninger om Rune-Skrivten paa Rune-berget i Romsdahlen”, er datert Christianssand 1734, og indikerer at den sydvestlandske kretsens interessefelt ikke var begrenset av stiftets grenser.
Det fantes med andre ord en betydelig fornforskningstradisjon med røtter i opplysningstiden på sydvestlandet da stiftet fikk sin første offentlige oldsaksamling i og med etableringen av Kristiansand Museum i 1828 (Kjellevold 1963). De nære kontaktene med lærde miljøer i København hadde på det tidspunkt likeledes dype røtter, og dette faktum kan muligens forklare at oldtidsgranskere i den danske hovedstaden engasjerte seg tildels kraftig i oppbyggingen av det nye museet i Kristiansand, ikke minst i form av gjentatte bokgaver fra Oldskriftselskabets professor C. C. Rafn, som i stiftelsesåret sendte 24 bind og hefter med sagalitteratur samt noen islandske mineraler til Kristiansand (Kjellevold 1963:14).
Ser vi nærmere på de autoriteter som Tyrholm trekker veksler på og viser til i sitt manuskript fra 1752, viser det seg at han har forholdt seg til et stort antall av renessansens og opplysningstidens lærde forfattere. Samtidig finnes spredt i manuset henvisninger til norrøne tekster (Voluspá, Eddaen) og til forfattere fra antikken (Tacitus). Dette temmelig heterogene kildetilfanget er typisk for 1700-tallets antikvariske virksomhet.
Likevel er det vanskelig å ikke la seg imponere av Michael Tyrholms belesthet. Manuskriptet avslører en intim kjennskap til samtidens lærde litteratur.
Henvisninger til O. Rudbeck og O. Worm viser at renessansens litteratur fremdeles var gangbar midtveis ut i det 18. århundre. Tyrholm har tydeligvis lest så vel Museum Wormianum og Monumenta Danica av Worm. Men her er også referanser til andre, mindre kjente skandinaviske forfattere, f. eks. til Trogillus Arnkiel, som publiserte det første gullhornfunnet fra Gallehus i 1644, eller til Petrus Lagerlöf.
Noe av den litteratur Tyrholm har forholdt seg til, er det vi med et anakronistisk begrep kan kalle ”spesiallitteratur”, således Gotthilf Treuers avhandling om branngravskikken under hedendommen fra 1688. William Camden var først og fremst poet, men skrev meget om språk og tradisjoner, deriblant oldtidsminner.
Metoden må Tyrholm blant annet ha hentet fra tyskeren Johann Daniel Major. Han gav i 1674 ut boken Unvorgreiffliches Bedencken von Kunst- und Naturalien Kammeren insgemeinen – ment som en idealfremstilling av muséene (Svestad 1995:120). Ifølge Svestad var ytterpunktene i det han kaller det klassiske epistemets mathesis: ”ein vitskap om kalkulerbar orden, og genesis; ein analyse av korleis orden blei konstituert, basert på empiriske seriar” (1995:116).
Etter Major var det to måter å erkjenne naturen på: gjennom det guddommelige Ordet og ved fornuft (Svestad 1995:120). M. Foucault hevder at kart og tegninger i datidens tekster bekrefter den klassiske kunnskapens representerende karakter (Svestad 1995:127). Slike grafiske fremstillinger er tegn uten egentlig verdi utover det å representere. Derfor kan de la seg forme nøyaktig, slik tilfellet er med Tyrholms tilsynelatende ”moderne” tegninger fra hans undersøkelse på Lunde.
Tyrholm avslører i sin beretning solid empirisk kjennskap til Listas gravminner. Det er ingen som helst grunn til å tro at Lundehaugen var den første gravhaug Tyrholm undersøkte. Således skriver han at liksom ”der er forskiel paa Høye i almindelighed, saa er der og forskiel paa Grav-Hæye i særdelished, som mand ej allene finder hos Antiqvarios, men og af Erfarenhed (…).” Også i den forstand var han typisk. Så godt som alle de fremste antikvarene bedrev utgravninger eller forfattet skildringer av gravhauger i denne perioden. Det gjelder blant annet brorparten av de forfatterne Tyrholm leste – så som Olof Rudbeck, Thomas Bartholin d. y., Johann Daniel Major og Trogillus Arnkiel.
Michael Tyrholm har det til felles med flere av sine samtidige, at de innenfor det klassiske epistemet gir temmelig detaljerte beskrivelser og ”dokumentasjon” av fornminnene og utgravningene (Svestad 1995:135; jfr. Rydbeck 1943; Klindt-Jensen 1975).
Konklusjon
Den “nye” Lundegraven slutter seg forsåvidt til de rike folkevandringstidsfunnene fra Lunde og en del andre gårder på Lista. Men mens tidligere publiserte gravfunn fra Lunde i hovedsak tilhører de 5. og 6. århundrer, må Michael Tyrholms funn tidfestes til begynnelsen av folkevandringstid, sent 300- eller tidlig 400-tall. Vi har således å gjøre med én av de eldste, rikt utstyrte jordfestegravene som kjennes fra Vest-Agders folkevandringstid. Lundegraven har tidligere blitt gitt en datering til yngre romertid, men vi har ikke funnet støtte for en slik tolkning (Bøe 1926; Grieg 1938:41; Hansen 1987).
I senere faser av folkevandringstiden får de europeiske forbindelsene, slik vi kan spore dem i gravmaterialet, en vestlig, Nordsjørelatert orientering som klarest uttrykkes i ringknappsverdet fra Snartemo V. Det gravfunnet vi her har omtalt, tilhører derimot et miljø med nære kontakter til det sydøsteuropeiske området. Gravens lysgrønne, tykkveggede og ovalslipte glassbeger falle inn under den østlige gruppen, som oftest henføres til de sydøsteuropeiske eller syriske glasshytter (Hansen 1973:21ff., 1987:257).
Konsentrasjonen av disse glassene i Skandinavia har imidlertid også fått forskere som Eldrid Straume til å åpne for den mulighet at det kan ha skjedd en forflytning av håndverkere til det nordiske området fra Sîntana de Mures-Cernjachov-komplekset ved Svartehavet (Straume 1983:100).
De deler av gravutstyret som vi tentativt har tolket som en remfordeler og flere beslag til et seletøy, kan likeledes peke mot øst. Birgit Arrhenius mener at seletøy med stempel- og karvesnittornamentikk skal tas til inntekt for forbindelser mellom Norden og Sydøsteuropa på Attilas tid (1987:462).
I samme retning peker muligens perlene fra Lundegraven. Glassperlene kan oppvise klare fellestrekk med perler fra nedre Weischel og Vorpommern, mens ravperlene kan hende er kommet fra Polen eller Baltikum.
Av Frans-Arne Stylegar og Liv Kristine Appel
Litteratur
Arrhenius, B. 1987. Skandinavien und Osteuropa in der Völkerwanderungszeit. I: W. Menghin (red.), Germanen, Hunnen und Awaren. Schätze der Völkewanderungszeit. Nürnberg.
Berge, A. 1926. Lista. En bygdebok. Tønsberg.
Bøe, J. 1926. Norsk gravguld fra ældre jernalder. Bergens Museums Aarbok 1926, Historisk-antikvarisk række, Nr.2. Bergen.
Daae, L. 1859. Nye Bidrag til Peder Claussøns Biographi. Illustreret Nyhedsblad, 13. februar 1859.
Eggers, H.J 1951. Die römische Import im freien Germanien. Atlas der Urgechicte I. Glückstadt.
Engelstoft, P. 1953. Dansk Biografisk Leksikon. København.
Finne-Grønn, S. H. 1897. Familien Tostrup fra Lister (med 6 autotypier); samt Foged Tostrups beskrivelse af Lister og Mandals amt af 1743. Christiania.
Flood, C. 1894. Listerlandet. Christiania.
Grieg, S. 1938. Listas jernalder. Bidrag til Vest-Agders eldste kulturhistorie. Oslo.
Grimsrud, O. 1998. Økonomisk ideologi i jernalder. En diskusjon om samfunnsorganisering i jernalder med utgangspunkt i arkeologisk materiale fra Lista. Upubl. avhandl. til hovedfag i nordisk arkeologi, UiO.
Hansen, U. L. 1987. Römischer Import im Norden. København.
Haugeland, I. K. 1993. Vanse prestegårdshage. Historie og restaureringsplan.Kristiansand.
Hede, H. 1964. Danmarks og Norges mønter. København.
Hougen, B. 1935. Snartemofunnene. Studier i folkevandringstidens ornamentikk og tekstilhistorie. Norske oldfunn VII. Oslo.
Jensen, J. 1982. Nordens guld: en bog om oldtidens rav, mennesker og myter. København.
Jensen, J. 1992. Thomsens museum. Historien om Nationalmuseet. København.
Kjellevold, G. 1963. Kristiansand Museum 1828-1963. Oslo.
Klindt-Jensen, O. 1975. A History of Scandinavian Archaeology. London.
Lorange, A. 1878. Indberetning om en Reise paa Lister 1877. Foreningen til norske Fortidsminders bevaring. Årsberetning.
de Lange, E. 1910. En gravplass fra ældre jernalder paa Lunde, Vanse prestegjæld, Lister og
Mandals amt. Oldtiden I. Stavanger.
Meberg, D. J. 1951. Lista i helg og yrke. Flekkefjord.
Magnus, B. & B. Myhre 1986. Cappelens Norgeshistorie, bd. 1. Forhistorien. Fra jegergrupper til høvdingsamfunn. Oslo.
Nicolaysen, N. 1866a. Foreningen til norske Fortidsminders bevaring. Årsberetning.
Nicolaysen, N. 1866b. Norske Fornlevninger. Christiania.
Olldag, I. E. 1994. Glasperler i danske fund fra romersk jernalder. Aarbøger for Nordisk Oldkyndighed og Historie 1992. København.
Petersen, C. S. 1938. Stenalder – broncealder – jernalder. Bidrag til nordisk arkæologis litterærhistorie 1776-1865. København.
Ringtved, J. 1991. Fremmede genstande på Sejlflodgravpladsen, Nordjylland. Importens lokale kontekst. I: Samfundsorganisation og Regional Variation. Norden i romersk jernalder og folkevandringstid. Jysk Arkæologisk Selskabs Skrifter XXVII. Århus.
Rudjord, K. 1992. Listaboka III. Bygdehistorie fra istid til 1800-tallet. Farsund.
Rydbeck, O. 1943. Den arkeologiske forskningen och Historiska museet vid Lunds universitet under tvåhundra år, 1735-1937. Meddelanden från Lunds universitets historiska museum. Lund.
Rygh, O. 1885. Norske Oldsager. Christiania.
Rørdam, H. F. (red.) 1877. Kirkehistoriske samlinger, 3. række. København.
Schetelig, H. 1908. Færgepengen. Spor av græsk gravskik i Norge. Sproglige og historiske afhandlinger viede Sophus Bugges minde. Christiania.
Schetelig, H. 1912. Vestlandske Graver fra Jernalderen. Bergens Museums Skrifter, Ny række, bd. II, no. 1. Bergen.
Slomann, W 1952. Sætrangfunnet. Norske Oldfunn IX. Oslo.
Steen, S. 1941. Kristiansands historie 1641-1841. Oslo.
Straume, E. 1983. Fasettslipte glass i nordiske graver fra 4. og 5. århundre e. Kr. Oslo.
Svestad, A. 1995. Oldsakenes orden. Om tilkomsten av arkeologi. Oslo.
Tempelmann-Maczynska, M. 1985. Die Perlen der römischen Kaiserzeit und der frühen Phase der Völkerwanderungszeit im mitteleuropäischen Barbaricum. Römisch-Germanische Forschungen. Bd. 43. Mainz am Rhein.
Thomsen, P. O. 1993. Lundeborg - en handelsplads fra jernalderen. Skrifter fra Svendborg & omegns museum 32. Svendborg.
Valkner, K. 1975. Tyrholm, Michael, 1691-1767. Norsk biografisk leksikon. Bd. XVII. Oslo.
Werlauff, E. C. 1836. Bidrag til den nordiske Ravhandels Historie. Kgl. Danske Vidensk. Selskabs historiske og philosphiske Afhandlinger V. København.
[1] Originalmanuskriptet er transkribert av Per Inge Nilssen, Kristiansand, på oppdrag fra artikkelforfatterne.
[2] Pers. medd. Jytte Ringtved.
[3] Sannsynligvis nokså sene, mørke perler med bølgede streker (særlig C2-D) tilhørende gruppen av “gestreifte Perlen”, gruppe 22 (Tempelmann-Maczynskas 1985:58).
[4] Disse perler tilhører sannsynligvis de såkalte “Augenperlen”, gruppe 21 (evt. 212c) som dukker opp i B2, men først blir vanlige i den sene del av yngre romertid, C2 og C3 (Tempelmann-Maczynskas 1985:48).
[5] Tilsv. Inge E. Olldags type 1104 og 1105 (Olldag 1994).
[6] Brøgger fant i 1906 at haugen opprinnelig hadde vært 2.8 m høy (Grimsrud 1998:17).
[7] ”Perlen” skal antagelig være en spillebrikke av den hvelvede typen av glass som ble funnet i Flagghaugen i forrige århundre. Tyrholms beskrivelse av gjenstanden som ”grov” og ”trekantet”, passer for øvrig enda bedre med koniske, merovingertids spillebrikker av typen fra Storhaug. Det kan ikke helt utelukkes at Munkeberg i realiteten fant en sekundærgrav fra merovingertid i Flagghaugen, eller at han faktisk undersøkte den nærliggende, nå bortkjørte Kjellerhaugen.
Frans-Arne H. Stylegar er arkeolog, kulturhistoriker og skribent.
24 november 2004
20 november 2004
Gudenes hjem og gudenes åker - et lite påaktet jernaldersentrum i nordre Vestfold
Vestfold i yngre jernalder: tankene fylles av navn og bilder – Borre, Oseberg, Gokstad, Kaupang... Ikke så rart, kan hende, at den nordlige delen av landskapet – Vestfold nord for Horten, for å si det slik – er heller ukjent i vikingtidsarkeologisk henseende. Vi snakker om den biten av Vestfold som arkeologene aldri nådde under de storstilte utgravningskampanjene i fylket på slutten av 1800-tallet. Den gang hadde utgraverne mer enn nok med å utforske gravfeltene som lå tett i tett på Raet sør for Horten, og sør for det. Men kildene sladrer likevel om at vi mistet noe på grunn av dette misforholdet. Det er nemlig tegn til at det i eldre og yngre jernalder fantes en nordlig pendant til de rike, aristokratiske miljøene i sørfylket.
Faste fornminner, topografi og stedsnavn viser oss at Vestfold i yngre jernalder bestod av en hel rekke større og mindre bygder. I flere tilfeller indikerer spesielle typer av stedsnavn på at hvert av disse mindre distriktene har vært hierarkisk oppbygd: Sentralt plassert finner vi storgården, omgitt av gårder som vitner om kult og andre ”offentlige” funksjoner, av og til også gårder med navn som knytter dem til stormennenes følgeslagere. Noen av gårdene har inngått i stormannens jordegods og var bebodd av hans undergivne. Utenfor der igjen ligger gårder som helst skal tolkes som tilhørende sosiale grupper med en friere stilling i forhold til stormannen i sentrum. Fordelingen av synlige gravminner fra jernalderen støtter opp om en slik modell; i mange tilfeller finner vi gravhauger på stormannsgården i sentrum, mens det utenfor kjernen kan anes et ”tomt” belte uten synlige gravminner. Utenfor dette beltet kommer gravhaugene igjen.
Gårdenes navn, størrelse og beliggenhet forteller altså at det var rikelig med stormenn i Vestfold. Men bare noen ganske få steder finner vi komplekser av et slag som tillater å snakke om herskere med makt utover det rent lokale. Ett slikt kompleks finnes i Tjølling i den sørlige delen av Vestfold, der vi omkring en antatt stormannsbebyggelse på Huseby – vikingtidens Skiringssal – finner en gruppe gårder som passer inn i en modell som denne. Men dersom vi holder oss til stedsnavnene, finnes det en parallell til dette komplekset lenger nord i Vestfold. Dette nordlige komplekset har bare i svært liten grad vært fremme i diskusjonen.
I Re kommune, i kirkesognene Våle og Botne, finner vi nemlig en annen ”sal” eller hall, Hundsal. Gårdsnavnet Gurann i Botne (sammensatt med gud og rann, som betyr stort hus) betegnet kanskje også i sin tid en hallbygning. I det samme området opptrer også Guåker (bokstavelig talt gudenes åker), Gudum (”gudenes hjem”) og Viskjøl. Dette navnet har man gjerne tolket som et minne om kult knyttet til den lite kjente gudeskikkelsen Vidar. Sisteleddet er skjolf, som betyr borg eller vakttårn, eller muligens høysete. Kanskje har vi en hall her også.
I dette nordlige området - kanskje det kan kalles Hundsal-komplekset - opptrer dessuten en Huseby-gård, uten at vi vet hva denne gården het tidligere. Men navnet tyder i alle fall på at området har vært viktig nok til at kongsmakten skaffet seg fotfeste her i tidlig middelalder. Dessuten finnes her en gård som heter Kaupang. Det siste navnet er vel helst et oppkallingsnavn. Vi finner et Oppsal her også, og trolig er denne og noen av de andre Oppsal-gårdene i Vestfold oppkalt etter det sagnomsuste Uppsala i Sveariket. Slik oppkalling synes å ha vært nokså vanlig i de sentrale bygdene i yngre jernalder.
Finnes det noen funn som kan styrke det bildet som gårdsnavnene gir av Våle og Botne som et område med høvdinger og haller i vikingtid? To av de ikke altfor tallrike gullfunnene fra den siste delen av eldre jernalder i Vestfold er gjort innenfor Hundsal-komplekset. Den store gullhalsringen fra Ofegstad – 247 gram veier den – er enestående i Norge, og man må til Strårup i Sønderjylland for å finne en lignende. Den danske er datert til omkring år 400, og de to bør være noenlunde fra samme tid. Funnet ble gjort på 1800-tallet i Ofegstads utmark, altså på nabogården til Hundsal.
For øvrig er Hundsal-komplekset i nordre Vestfold lite synlig i det arkeologiske kildematerialet. Her mangler for eksempel de storslåtte skipssetningene som kjennes fra Tjølling og Sandeherred – det 40 meter lange ”steinskipet” på Elgesem i Sandeherred er landets største, og slike store skipsformede steinsetninger ser ut til å inngå som et markant element i landskapet i noen av de viktigste sentralområdene i Syd-Skandinavia i jernalder – med danekongens setegårder Jelling og Lejre som eksempler.
I noen grad må forskjellene i de arkeologiske funnene mellom Skiringssal og Hundsal skyldes at arkeologenes virksomhet har vært konsentrert om sydfylket like siden de første vitenskapelige utgravningene ble utført i Vestfold fra 1860-årene av. I mangel av funn må gårdsnavnenes vitnemål må veie tungt, og de tyder på at det i yngre jernalder fantes to dominerende sentra i Vestfold – ett syd i fylket og ett i nord.
Storhaugene – gravhauger med en diameter på 20 meter eller mer – glimrer likeledes med sitt fravær i nordfylket, med unntak av kjempehaugene ved Borre. I Tjølling finnes det mange, men de aller største – de med diameter større enn 30 meter – er ikke representert her heller. I utkanten av Skiringssal-komplekset ligger imidlertid Kongshaugen som inneholdt Gokstadskipet og et meget rikt gravutstyr for øvrig. Og kanskje er nettopp formuleringen ”i utkanten” en nøkkel til å tolke også de to eneste feltene med storhauger i Vestfold – Borrefeltet i nord og Mølenfeltet syd i fylket.
Disse to spektakulære gravfeltene ligger ved hver sin ende av Raet, den store morenen som løper fra sydvest til nordøst gjennom de folkerikeste bygdene i fylket. Raet var hovedferdselsåren gjennom Vestfold; her lå de rikeste gårdene – og de fleste gravfeltene. Borrefeltet ser ut til å ha blitt tatt i bruk på 600-tallet, mens dateringen av de store gravrøysene på Mølen foreløpig er usikker. Mange ting taler likevel for at også dette feltet skriver seg fra yngre jernalder. Disse to gravfeltene har ellers det til felles at de ikke ser ut til å å ha noen direkte gårdstilknytning. Mens de aller fleste gravfelt fra denne tiden er klare gårdsgravfelter, ligger røysene på Mølen nærmest i utmark og langt fra noen storgårder. Og på Borre har man så langt ikke klart å påvise spor etter noen bebyggelse av en slik dignitet at den kan forklare storhaugene der.
Så noen gårdsgravfelter er disse to neppe. En mer sannsynlig mulighet er at de monumentale gravfeltene i hver sin ende av Vestfold-raet ikke tilhører folk som bodde i den umiddelbare nærhet av feltene. Kanskje er de å regne som regionale monumenter – ja, rett og slett nekropoler for to herskerdynastier, ett i søndre og ett i nordre Vestfold? Dette øverste sjiktet i samfunnspyramiden var mindre knyttet til bestemte gårder, som de hadde mange av. De var mer knyttet til regioner og landskap, og til sine likemenn, som for en stor del var deres egne forfedre. Når slike folk døde, var det kanskje denne forbindelsen som var viktig å markere. I så fall kan det være på Mølen at de fant sitt siste hvilested, mange av de herrene og fruene som regjerte i Skiringssal i merovinger- og vikingtid, mens deres likemenn og -kvinner i Hundsal i nord lot seg gravlegge på Borre...
Lese mer?
Se også http://www.khm.uio.no/utstillinger/kaupang/link.html
18 november 2004
Romertids pottemakeri ved Kristiansand
Den delen av Otras dalføre som kalles Torridal, er et heller ubeskrevet blad i arkeologisk sammenheng - så helt ulikt områdene ved elvemunningen, på det gamle Otruneset få kilometer lenger ut i dalen. Likevel er det ett navn her som klinger kjent og godt i en arkeologs øre: Augland. For på Augland i Torridal har vi et av de merkeligste funnsteder norsk jernalderarkeologi kjenner. Det er spor etter virkelig industri som er gravet frem her - pottemakerindustri fra en periode som ligger mer enn 1500 år tilbake i tid!
I 1974 oppdaget arkeologer under ledelse av Perry Rolfsen at det skjulte seg omfattende bosetningsspor under dyrket mark på Augland. Samme år, og året etter, ble ca. fjerdeparten av det antatt 10 daa store aktivitetsområdet gjenstand for en arkeologisk undersøkelse (det følgende i hovedsak etter Rolfsen 1980).
Det er kjent at det tidligere fantes et gravfelt på 10 hauger like sørvest for undersøkelsesområdet. Men at den tilhørende bosetningen skulle vise seg å være så omfattende og så enestående, det hadde ingen forventet.
På de 2.5 målene som ble gravet ut i 1974-75 kom det nemlig frem 8 langhus, 1 rundt hus, 1 nedgravet hus, 4 basseng med råleire, 14 keramikkovner og 141 groper! Det største langhuset (og det eneste som ble skikkelig undersøkt) var 21 m langt og 5.8 m bredt. I råleirebassengenes overflate var det tett i tett med fordypninger som har vist seg å være avtrykk etter stokker, trolig brukt til å stampe leiren. Det dreier seg om bearbeidet leire lagt ut til modning til keramikkfremstilling, kan hende også til leirklining (til husvegger av flettverk).
Gropene omfatter såvel graver som ildsteder, kokegroper, kullgroper, slaggroper og stolpehull.
Men det er sporene etter omfattende, nærmest industriell, keramikkproduksjon som gjør Augland til en helt spesiell arkeologisk lokalitet. Minst 55.000 skår av anslagvis 700-800 leirkar og 80-90 spannformede kar er funnet her. De fleste karformer er representert: importerte kar (særlig jydske typer), tidlige bolleformer, vaser med hank nede på siden, hankeløse begre, vortebegre, pokaler med stett, tutekar, bulevaser, det lille kokekaret og spannformede kar.
Det runde huset på Augland finnes det - såvidt meg bekjent - ikke paralleller til i Norge i materialet fra eldre jernalder. Heller ikke det store, delvis nedgravde huset med de mange oppbygde ildstedene. Det siste har trolig tjent som tørkehus for leirkar.
Også andre funn herfra vitner om håndverksproduksjon - her er fremkommet skår av glassbegre, smykker, spenner, perler, spinnehjul, pilespisser, skår av kleberkar, smeltedigler, glattesteiner og slagg.
Ingen vanlig bondegård
Naturvitenskapelige undersøkelser har godtgjort at det har vært dyrket korn (bygg) i nærheten av det fremgravde tunet, og det er påvist ben av ku, sau/geit og gris her. Men bosetningen på Augland har ikke vært noen bondegård i vanlig forstand. Det er grunn til å tolke anleggene som spor etter en høyst spesialisert bosetning, et pottemakeri.
Restene etter andre former for håndverksvirksomhet antyder at det har vært det rene "industriområde" her - kanskje en slags kaupang eller handelsplass. Men hvem var de, pottemakerne i Torridal?
De foreløpige analysene av det omfattende gjenstandsmaterialet tyder på at pottemakeriet var i drift i de første fire, fem århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det fører oss tilbake til romertid og folkevandringstid, som er meget funnrike perioder her på Agder.
At pottemakerne ved Otra ikke var noen heimfødinger, er sikkert. Arkeologene fant skår av mange krukker som vanligvis regnes som importert, utenlandsk vare. Det et ikke utenkelig at denne keramikken er laget på Augland etter jyske og kontinentale forbilder. Men andre av de funne gjenstandene - f. eks. glassbegerne - må være kommet hit utenfra. Glassene er produsert i romerske verksteder. Vi må regne med at det har ligget en liten anløpsplass eller havn i nærheten av pottemakeriet på Augland. Nøyaktig hvor hen, får lesere med mer detaljert lokalkunnskap enn undertegnede forsøke å finne ut av. Men både på Stray og på Mosby finnes det egnede plasser.
Romerske forbindelser
I Skandinavia forøvrig er det ikke funnet pottemakerier av Auglands karakter og størrelse. Augland-anlegget er i det hele tatt unikt og fremmedartet. Parallellene må søkes innenfor Romerrikets grenser. Tidlige pottemakerier har blitt påvist i England, bl. a. i Colchester (dat. ca. 49-60 e. Kr.). Men aktiviteten ved Otra ser altså ut til å ha fortsatt lenge etter den romerske pottemakerkunstens blomstring - langt inn i folkevandringstid må det ha vært drevet håndverk på Augland.
Og i folkevandringstid (400-600 e. Kr.) er det enda vanskeligere å finne et tilsvarende anlegg i Nord-Europa. Verken Sverige eller Danmark kan varte opp med noe lignende - og i det angel-saksiske England, som hadde utstrakte forbindelser med Sørlandet i denne perioden, er keramikkfremstilling hittil bare påvist på tre eller fire lokaliteter - og produksjonen på disse stedene kan ikke måle seg mot Augland, hva volumet angår.
Det er da også trekk ved oldsakene fra Augland som peker sørover - langt sørover. Vi har nevnt de antatt importerte vasene som ble funnet her, og glassene likeså. Men det er særlig en gjenstand som virker fremmed. Det dreier seg om en "byste" av leirgods - bare noen få centimeter høy, men likevel klassisk i sin utformning. Kunstneren - for kunstner må vi ha lov å kalle pottemakeren som har tilvirket akkurat denne gjenstanden! - har etterlignet et mannsansikt; vi kjenner igjen den velfriserte bartepryden. Slike hoder er bare kjent i et antall av fire eller fem i hele det nordlige Europa, og Auglandshodet er det eneste fra norsk jord.
De andre hodene eller "bystene" har imidlertid langt mer "primitive" trekk enn hodet fra Torridal. Men hva har det vært brukt til? Enkelte har tenkt seg at det har sittet som pryd på munningsranden av spesielt forseggjorte leirkar, men andre har trodd at hodet egentlig er et gudebilde, som har hatt sin faste plass i landsbyen. Så lenge vi ikke kjenner flere hoder av samme type som det fra Augland, står det enhver fritt å komme med andre forslag.
Men kanskje ligger nøkkelen nettopp i det at boplassen på Augland var et pottemakeri? For i de tradisjonelle pottemakerier - fra det klassiske Hellas for mer enn 2.500 år siden og til Norge nesten helt frem til vår egen tid - har det vært en utbredt skikk å feste en maske eller et ansikt til selve keramikkovnen, til vern og velsignelse for virksomheten. Kan hende er det slik også Auglandshodet har vært brukt.
Innflytelsene fra romersk og kontinentalt pottemakeri er åpenbare på Augland. Fragmenter av et såkalt knoppekar har f. eks. nære paralleller i romersk keramikkindustri.
Men selve produksjonsteknikken ser ut til å være tuftet på mer lokal grunn. For i Romerriket brukte pottemakerne dreieskive når de skulle lage en vase eller en potte. I Norge tror vi dreieskiven aldri vant innpass i jernalderen, uten at vi kan si hvorfor det ble slik. Men her som så ofte ellers i forskningens verden: Nye funn kan kullkaste det bildet arkeologene har dannet seg.
Potter på vandring
Det har lenge vært erkjent at Agder fra 300-årene av og ut gjennom folkevandringstiden var hovedsetet for en leirkarindustri som bygget på gamle tradisjoner. "Ved utgangen av århundret har fremstillingen i Agder tatt et veldig opsving, og ikke meget langt ut i femte århundre er den rent dominerende, idet arbeidet i de gamle pottemakerstrøk avtar sterkt selv om det ikke dør helt ut. Denne konsentrering av fremstillingen innen et begrenset område hvor det arbeides for et større marked, er også den eneste forklaring på at lervaren undergår så få formelle og dekorative endringer ut gjennem folkevandringstiden," skriver f. eks. arkeologen Johs. Bøe.
Men noen egentlige pottemakerier regnet verken Bøe eller andre arkeologer med før utgravningen på Augland for 25 år siden. "Selvfølgelig har det ikke vært egne spesialverksteder," hevdet Bøe for snart 70 år siden.
Deler av keramikkmaterialet fra Augland har vært undersøkt ved universitetet i Lund i Sverige, der eksperten Birgitta Hulthén har sammenlignet skårene med skår fra andre funnsteder i Agderfylkene og Telemark.
Langt de fleste karene som er funnet på Augland, er laget av leire som finnes lokalt. Denne leiren har en karakterisk sammensetning, som gjør den lett å påvise også i skår fra andre steder på Sørlandet - dersom karene fra Augland har blitt distribuert over et større område.
Og det har de - etter alt å dømme. For Auglandsleire er påvist i keramikk fra jernalderlandsbyen på Oddernes prestegård, som må ha vært et viktig og rikt område i eldre jernalder. Likeledes er leire herfra funnet igjen i kar fra Fjære i Grimstad - et annet maktsenter på Sørlandskysten!
Oddernes-komplekset
Hva slags samfunn var det som startet industrivirksomhet ved Otras bredd for nesten 2.000 år siden? Eller - sagt på en annen måte: Hvem hadde interesse av å anlegge et pottemakeri på Augland i romertid og folkevandringstid?
Det hører med til historien at det kanskje viktigste lokaliseringskriteriet for denne type virksomhet, er tilgang på egnet råmateriale - altså leire. Og akkurat det har ikke vært noe problem på Augland. Men vi må likevel regne med at de som styrte virksomheten her, ikke hadde tilholdssted så altfor langt unna.
Samfunnet på Agder i eldre jernalder bestod ikke av jevne, likeverdige bønder. Rundt i de forskjellige bygdene hersket større og mindre stormenn eller høvdinger. Stormennene holdt stort hus, oftest på gårder som vi kjenner igjen som store og viktige også i nyere tid. Rundt stormennenes hovedgårder (der arbeidskraften ofte var treller) fantes mindre gårder. På disse bodde vanlige bønder og folk som vi med et moderne ord kan kalle for leilendinger. Vi finner flere slike hovedgårder i nåværende Kristiansand kommune. Jeg tenker f. eks. på Ve i Tveit og Voie i Vågsbygd - men først og fremst på Otruneset, der gårdene Møglestu, Odde og Ellisi tidligere lå.
På Otruneset ble det for noen år tilbake gravet ut to forskjellige jernalderlandsbyer - én på Kongsgårdjordene og én der Oddernes menighetshus i dag ligger. Det er grunn til å tro at disse to landsbyene skal tolkes som tilhørende én og samme bosetning.
Slike store, samlede bosetninger knyttes i Sør-Skandinavia gjerne til stormannsseter. I Danmark er påvist flere slike store, sammenhengende høvdinggårder, forskjellig fra de mindre landsbyer og fra enkeltliggende gårder- og ofte med spor etter omfattende handels- og håndverksvirksomhet kontinuerlig gjennom mer enn 500 år av jernalderen. Oddernes er trolig et slikt senter.
Vi må forvente at slike sentra eller hovedgårder har hatt flere underliggende bosetninger. Vi kan kalle dem "satelittboplasser". Det spørs om ikke Augland har vært en slik satelittboplass til Otruneset. Lenger sør og nærmere Oddernes er det jo dessuten på Eg gravet frem omfattende spor etter jernfremstilling i eldre jernalder.
Kan hende har alle de større boplassene innenfor "Oddernes-komplekset" hatt forskjellige former for spesialiserte aktiviteter, som kan ha oppfattet både handelsaktivitet og mange ulike typer av håndverk - fra jernutvinning til smykkeproduksjon.
I så fall er det stormannen på Oddernes som har vært den styrende hånden bak pottemakeriet på Augland. Og det er stormannens vennskapelige forbindelser med andre stormenn som er årsaken til at vi finner leirkar fra Augland igjen ved andre høvdingseter, slik som Fjære i Grimstad. Pottene - eller kan hende også innholdet i pottene - må blitt gitt i gave fra Oddernes-høvdingen til den stormannen som residerte i Fjære.
***
I løpet av folkevandringstiden opphører virksomheten på Augland, uten at vi i dag kan forklare hvorfor. Første gangen vi igjen hører om stedegent pottemakeri på Sørlandet, er i årene rundt 1730, da skolemesteren Thomas Rønnow etablerte et teglverk på Kongsgård, som snart laget pottemakervare også.
Lese mer?
Det er ikke meget som er skrevet om Augland, 25 år etter at utgravningene var ferdigstilt. Men noe er det. Denne oversikten er ikke fullstendig, og den omfatter også noen artikler som kun handler om Otruneset, men kan iallfall gi en viss veiledning for dem som vil fordype seg i stoffet.
Bagøien, A. A. 1976. Kan det ha vært et høvdingedømme på Otrunes i eldre jernalder? AHÅ 1976, s. 123-145.
Bagøien, A. A. 1979. Med utgangspunkt i leirkarmaterialet på Oddernes, - et forsøk på å rekonstruere produksjonsprosesser. AHÅ 1978, s. 88-107.
Bagøien, A. A. 1980. Noen tanker om leirkarhåndverket i forhistorisk tid. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 95-100. Oslo.
Bøe, J. 1931. Jernalderenes keramikk i Norge. BM skrifter nr. 14. Bergen.
Hulthén, B. 1986. En keramisk "industrianläggning" från romersk järnålder på Augland, Kristiansand, Vest-Agder fylke i Syd-Norge. Keramikproduktionen. U. O. årbok 1984/1985, s. 59-86. Oslo.
Lund, J. 1992. Hoveder og ansigter af ler fra ældre jernalder. KUML 1990, s. 57-76. Århus.
Opstad, L. 1990. Norsk Pottemakeri. Oslo.
Rolfsen, P. 1980. Et pottemakerverksted fra romertiden. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 15-20. Oslo.
Rolfsen, P. 1992. Porten til Europa. Gård-tettsted-kaupang-by. N.U.B. nr. 3, s. 33-51. Bergen.
I 1974 oppdaget arkeologer under ledelse av Perry Rolfsen at det skjulte seg omfattende bosetningsspor under dyrket mark på Augland. Samme år, og året etter, ble ca. fjerdeparten av det antatt 10 daa store aktivitetsområdet gjenstand for en arkeologisk undersøkelse (det følgende i hovedsak etter Rolfsen 1980).
Det er kjent at det tidligere fantes et gravfelt på 10 hauger like sørvest for undersøkelsesområdet. Men at den tilhørende bosetningen skulle vise seg å være så omfattende og så enestående, det hadde ingen forventet.
På de 2.5 målene som ble gravet ut i 1974-75 kom det nemlig frem 8 langhus, 1 rundt hus, 1 nedgravet hus, 4 basseng med råleire, 14 keramikkovner og 141 groper! Det største langhuset (og det eneste som ble skikkelig undersøkt) var 21 m langt og 5.8 m bredt. I råleirebassengenes overflate var det tett i tett med fordypninger som har vist seg å være avtrykk etter stokker, trolig brukt til å stampe leiren. Det dreier seg om bearbeidet leire lagt ut til modning til keramikkfremstilling, kan hende også til leirklining (til husvegger av flettverk).
Gropene omfatter såvel graver som ildsteder, kokegroper, kullgroper, slaggroper og stolpehull.
Men det er sporene etter omfattende, nærmest industriell, keramikkproduksjon som gjør Augland til en helt spesiell arkeologisk lokalitet. Minst 55.000 skår av anslagvis 700-800 leirkar og 80-90 spannformede kar er funnet her. De fleste karformer er representert: importerte kar (særlig jydske typer), tidlige bolleformer, vaser med hank nede på siden, hankeløse begre, vortebegre, pokaler med stett, tutekar, bulevaser, det lille kokekaret og spannformede kar.
Det runde huset på Augland finnes det - såvidt meg bekjent - ikke paralleller til i Norge i materialet fra eldre jernalder. Heller ikke det store, delvis nedgravde huset med de mange oppbygde ildstedene. Det siste har trolig tjent som tørkehus for leirkar.
Også andre funn herfra vitner om håndverksproduksjon - her er fremkommet skår av glassbegre, smykker, spenner, perler, spinnehjul, pilespisser, skår av kleberkar, smeltedigler, glattesteiner og slagg.
Ingen vanlig bondegård
Naturvitenskapelige undersøkelser har godtgjort at det har vært dyrket korn (bygg) i nærheten av det fremgravde tunet, og det er påvist ben av ku, sau/geit og gris her. Men bosetningen på Augland har ikke vært noen bondegård i vanlig forstand. Det er grunn til å tolke anleggene som spor etter en høyst spesialisert bosetning, et pottemakeri.
Restene etter andre former for håndverksvirksomhet antyder at det har vært det rene "industriområde" her - kanskje en slags kaupang eller handelsplass. Men hvem var de, pottemakerne i Torridal?
De foreløpige analysene av det omfattende gjenstandsmaterialet tyder på at pottemakeriet var i drift i de første fire, fem århundrene etter vår tidsregnings begynnelse. Det fører oss tilbake til romertid og folkevandringstid, som er meget funnrike perioder her på Agder.
At pottemakerne ved Otra ikke var noen heimfødinger, er sikkert. Arkeologene fant skår av mange krukker som vanligvis regnes som importert, utenlandsk vare. Det et ikke utenkelig at denne keramikken er laget på Augland etter jyske og kontinentale forbilder. Men andre av de funne gjenstandene - f. eks. glassbegerne - må være kommet hit utenfra. Glassene er produsert i romerske verksteder. Vi må regne med at det har ligget en liten anløpsplass eller havn i nærheten av pottemakeriet på Augland. Nøyaktig hvor hen, får lesere med mer detaljert lokalkunnskap enn undertegnede forsøke å finne ut av. Men både på Stray og på Mosby finnes det egnede plasser.
Romerske forbindelser
I Skandinavia forøvrig er det ikke funnet pottemakerier av Auglands karakter og størrelse. Augland-anlegget er i det hele tatt unikt og fremmedartet. Parallellene må søkes innenfor Romerrikets grenser. Tidlige pottemakerier har blitt påvist i England, bl. a. i Colchester (dat. ca. 49-60 e. Kr.). Men aktiviteten ved Otra ser altså ut til å ha fortsatt lenge etter den romerske pottemakerkunstens blomstring - langt inn i folkevandringstid må det ha vært drevet håndverk på Augland.
Og i folkevandringstid (400-600 e. Kr.) er det enda vanskeligere å finne et tilsvarende anlegg i Nord-Europa. Verken Sverige eller Danmark kan varte opp med noe lignende - og i det angel-saksiske England, som hadde utstrakte forbindelser med Sørlandet i denne perioden, er keramikkfremstilling hittil bare påvist på tre eller fire lokaliteter - og produksjonen på disse stedene kan ikke måle seg mot Augland, hva volumet angår.
Det er da også trekk ved oldsakene fra Augland som peker sørover - langt sørover. Vi har nevnt de antatt importerte vasene som ble funnet her, og glassene likeså. Men det er særlig en gjenstand som virker fremmed. Det dreier seg om en "byste" av leirgods - bare noen få centimeter høy, men likevel klassisk i sin utformning. Kunstneren - for kunstner må vi ha lov å kalle pottemakeren som har tilvirket akkurat denne gjenstanden! - har etterlignet et mannsansikt; vi kjenner igjen den velfriserte bartepryden. Slike hoder er bare kjent i et antall av fire eller fem i hele det nordlige Europa, og Auglandshodet er det eneste fra norsk jord.
De andre hodene eller "bystene" har imidlertid langt mer "primitive" trekk enn hodet fra Torridal. Men hva har det vært brukt til? Enkelte har tenkt seg at det har sittet som pryd på munningsranden av spesielt forseggjorte leirkar, men andre har trodd at hodet egentlig er et gudebilde, som har hatt sin faste plass i landsbyen. Så lenge vi ikke kjenner flere hoder av samme type som det fra Augland, står det enhver fritt å komme med andre forslag.
Men kanskje ligger nøkkelen nettopp i det at boplassen på Augland var et pottemakeri? For i de tradisjonelle pottemakerier - fra det klassiske Hellas for mer enn 2.500 år siden og til Norge nesten helt frem til vår egen tid - har det vært en utbredt skikk å feste en maske eller et ansikt til selve keramikkovnen, til vern og velsignelse for virksomheten. Kan hende er det slik også Auglandshodet har vært brukt.
Innflytelsene fra romersk og kontinentalt pottemakeri er åpenbare på Augland. Fragmenter av et såkalt knoppekar har f. eks. nære paralleller i romersk keramikkindustri.
Men selve produksjonsteknikken ser ut til å være tuftet på mer lokal grunn. For i Romerriket brukte pottemakerne dreieskive når de skulle lage en vase eller en potte. I Norge tror vi dreieskiven aldri vant innpass i jernalderen, uten at vi kan si hvorfor det ble slik. Men her som så ofte ellers i forskningens verden: Nye funn kan kullkaste det bildet arkeologene har dannet seg.
Potter på vandring
Det har lenge vært erkjent at Agder fra 300-årene av og ut gjennom folkevandringstiden var hovedsetet for en leirkarindustri som bygget på gamle tradisjoner. "Ved utgangen av århundret har fremstillingen i Agder tatt et veldig opsving, og ikke meget langt ut i femte århundre er den rent dominerende, idet arbeidet i de gamle pottemakerstrøk avtar sterkt selv om det ikke dør helt ut. Denne konsentrering av fremstillingen innen et begrenset område hvor det arbeides for et større marked, er også den eneste forklaring på at lervaren undergår så få formelle og dekorative endringer ut gjennem folkevandringstiden," skriver f. eks. arkeologen Johs. Bøe.
Men noen egentlige pottemakerier regnet verken Bøe eller andre arkeologer med før utgravningen på Augland for 25 år siden. "Selvfølgelig har det ikke vært egne spesialverksteder," hevdet Bøe for snart 70 år siden.
Deler av keramikkmaterialet fra Augland har vært undersøkt ved universitetet i Lund i Sverige, der eksperten Birgitta Hulthén har sammenlignet skårene med skår fra andre funnsteder i Agderfylkene og Telemark.
Langt de fleste karene som er funnet på Augland, er laget av leire som finnes lokalt. Denne leiren har en karakterisk sammensetning, som gjør den lett å påvise også i skår fra andre steder på Sørlandet - dersom karene fra Augland har blitt distribuert over et større område.
Og det har de - etter alt å dømme. For Auglandsleire er påvist i keramikk fra jernalderlandsbyen på Oddernes prestegård, som må ha vært et viktig og rikt område i eldre jernalder. Likeledes er leire herfra funnet igjen i kar fra Fjære i Grimstad - et annet maktsenter på Sørlandskysten!
Oddernes-komplekset
Hva slags samfunn var det som startet industrivirksomhet ved Otras bredd for nesten 2.000 år siden? Eller - sagt på en annen måte: Hvem hadde interesse av å anlegge et pottemakeri på Augland i romertid og folkevandringstid?
Det hører med til historien at det kanskje viktigste lokaliseringskriteriet for denne type virksomhet, er tilgang på egnet råmateriale - altså leire. Og akkurat det har ikke vært noe problem på Augland. Men vi må likevel regne med at de som styrte virksomheten her, ikke hadde tilholdssted så altfor langt unna.
Samfunnet på Agder i eldre jernalder bestod ikke av jevne, likeverdige bønder. Rundt i de forskjellige bygdene hersket større og mindre stormenn eller høvdinger. Stormennene holdt stort hus, oftest på gårder som vi kjenner igjen som store og viktige også i nyere tid. Rundt stormennenes hovedgårder (der arbeidskraften ofte var treller) fantes mindre gårder. På disse bodde vanlige bønder og folk som vi med et moderne ord kan kalle for leilendinger. Vi finner flere slike hovedgårder i nåværende Kristiansand kommune. Jeg tenker f. eks. på Ve i Tveit og Voie i Vågsbygd - men først og fremst på Otruneset, der gårdene Møglestu, Odde og Ellisi tidligere lå.
På Otruneset ble det for noen år tilbake gravet ut to forskjellige jernalderlandsbyer - én på Kongsgårdjordene og én der Oddernes menighetshus i dag ligger. Det er grunn til å tro at disse to landsbyene skal tolkes som tilhørende én og samme bosetning.
Slike store, samlede bosetninger knyttes i Sør-Skandinavia gjerne til stormannsseter. I Danmark er påvist flere slike store, sammenhengende høvdinggårder, forskjellig fra de mindre landsbyer og fra enkeltliggende gårder- og ofte med spor etter omfattende handels- og håndverksvirksomhet kontinuerlig gjennom mer enn 500 år av jernalderen. Oddernes er trolig et slikt senter.
Vi må forvente at slike sentra eller hovedgårder har hatt flere underliggende bosetninger. Vi kan kalle dem "satelittboplasser". Det spørs om ikke Augland har vært en slik satelittboplass til Otruneset. Lenger sør og nærmere Oddernes er det jo dessuten på Eg gravet frem omfattende spor etter jernfremstilling i eldre jernalder.
Kan hende har alle de større boplassene innenfor "Oddernes-komplekset" hatt forskjellige former for spesialiserte aktiviteter, som kan ha oppfattet både handelsaktivitet og mange ulike typer av håndverk - fra jernutvinning til smykkeproduksjon.
I så fall er det stormannen på Oddernes som har vært den styrende hånden bak pottemakeriet på Augland. Og det er stormannens vennskapelige forbindelser med andre stormenn som er årsaken til at vi finner leirkar fra Augland igjen ved andre høvdingseter, slik som Fjære i Grimstad. Pottene - eller kan hende også innholdet i pottene - må blitt gitt i gave fra Oddernes-høvdingen til den stormannen som residerte i Fjære.
***
I løpet av folkevandringstiden opphører virksomheten på Augland, uten at vi i dag kan forklare hvorfor. Første gangen vi igjen hører om stedegent pottemakeri på Sørlandet, er i årene rundt 1730, da skolemesteren Thomas Rønnow etablerte et teglverk på Kongsgård, som snart laget pottemakervare også.
Lese mer?
Det er ikke meget som er skrevet om Augland, 25 år etter at utgravningene var ferdigstilt. Men noe er det. Denne oversikten er ikke fullstendig, og den omfatter også noen artikler som kun handler om Otruneset, men kan iallfall gi en viss veiledning for dem som vil fordype seg i stoffet.
Bagøien, A. A. 1976. Kan det ha vært et høvdingedømme på Otrunes i eldre jernalder? AHÅ 1976, s. 123-145.
Bagøien, A. A. 1979. Med utgangspunkt i leirkarmaterialet på Oddernes, - et forsøk på å rekonstruere produksjonsprosesser. AHÅ 1978, s. 88-107.
Bagøien, A. A. 1980. Noen tanker om leirkarhåndverket i forhistorisk tid. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 95-100. Oslo.
Bøe, J. 1931. Jernalderenes keramikk i Norge. BM skrifter nr. 14. Bergen.
Hulthén, B. 1986. En keramisk "industrianläggning" från romersk järnålder på Augland, Kristiansand, Vest-Agder fylke i Syd-Norge. Keramikproduktionen. U. O. årbok 1984/1985, s. 59-86. Oslo.
Lund, J. 1992. Hoveder og ansigter af ler fra ældre jernalder. KUML 1990, s. 57-76. Århus.
Opstad, L. 1990. Norsk Pottemakeri. Oslo.
Rolfsen, P. 1980. Et pottemakerverksted fra romertiden. Festskrift til Sverre Marstrander på 70-årsdagen, s. 15-20. Oslo.
Rolfsen, P. 1992. Porten til Europa. Gård-tettsted-kaupang-by. N.U.B. nr. 3, s. 33-51. Bergen.
16 november 2004
Jernalderhallen
Begrepet ”hall” opptrer i arkeologisk litteratur fra 1940-tallet og senere. Enkelte bygninger fra bronsealder har blitt betegnet som ”haller” (Becker 1972), men betegnelsen blir i økende grad knyttet til særskilt store rom eller hus fra yngre jernalder.
Følgende kriterier har vært foreslått for å kunne betegne arkeologisk en bygning eller en del av en bygning som en hall: Den må tilhøre en storgård, den må ha et rom med et minimum av takbærende stolper og den må utmerke seg ved sin plassering på gården. Ildstedene skal ikke vise spor etter bruk i forbindelse med matlaging eller håndverksaktiviteter. Gjenstandsmaterialet fra hallen skal dessuten være annerledes enn fra boligdelen i hovedhusene (Herschend 1993, Løken 2001).
Hallen antas å ha spilt en rolle i jernalderaristokratiets maktutøvelse (Herschend 1997, Hedeager 2001; 2002). Gjenstander som kan knyttes til kultiske funksjoner, som gullgubber, er ofte funnet i haller.
Det ser ut til at det enkelte steder alt fra slutten av førromersk jernalder opptrer en spesiell type hus med et uttrukket stolpepar i midten av huset. Slike bygninger er påvist på Forsand og Austbø i Rogaland, på Veien, Hønefoss i Buskerud og på Lunde, Lista i Vest-Agder. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning på gården synes å oppstå i yngre romertid (Løken 2001:81). Det har vært foreslått at slike selvstendige hallbygninger heller bør kalles ”sal”, mens betegnelsen hall heller skal forbeholdes rom i flerfunksjonsbygninger (Løken 2001:76ff, Brink 1996).
Kjente haller er påvist på lokalitetene Helgö, Uppåkrå og Slöinge i Sverige (Herschend 1995, Larsson 2002, Lundqvist 1996) og på Tissø, Lejre og Gudme i Danmark, de to sistnevnte endog betegnet som kongehaller (Jørgensen 1998, Larsen 1994, Sørensen 1994).
I Norge kjennes haller fra Borg i Lofoten (Munch 1991), Hovde i Sør-Trøndelag (Grønnesby 1999), Forsand i Rogaland (Løken 2001), Huseby i Tjølling i Vestfold (Skre og Stylegar 2004) og Veien på Ringerike i Buskerud (Martens og Gustafson 2001:17). Hallfunksjonen er på Borg knyttet til et rom i det store langhuset fra yngre jernalder. Hallene på Hovde og Forsand er egne bygninger datert til eldre jernalder.
Litteratur
Becker, Carl J., Hal og hus i yngre bronzealder. Nationalmuseets Arbejdsmark 1972, København.
Brink, Stefan, Political and social structures in early Scandinavia – a settlement-historical pre- study of the central place, Tor 28, Uppsala, 1996.
Grønnesby, Geir, Eldre jernalders hus og hall på Hovde i Trøndelag, Viking 1999, Oslo.
Hedeager, Lotte, Asgard reconstructed? Gudme – a ’central place’ in the North. I: Topographies of power in the Early Middle Ages, Leiden, 2001.
Hedeager, Lotte, Scandinavian ’central places’ in a cosmological setting. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Herschend, Frands, The origin of the hall in Southern Scandinavia, Tor 25, Uppsala, 1993.
Herschend, Frands, Hus på Helgö, Fornvännen 90, Stockholm, 1995.
Herschend, Frands, Livet i Hallen, Uppsala, 1997.
Jørgensen, Lars, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland. I: Fynden i centrum: keramik, glas och metall från Uppåkra, Uppåkrastudier 2, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 30, Lund, 1998.
Larsen, Anne-Christine, Kongehallen – et rekonstruktionsprojekt, Teknisk rapport nr. 1, 1994, Lejre.
Larsson, Lars, Uppåkra – research on a central place, recent excavations and results. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Lundqvist, L., Slöinge-projektet 1994 och 1995 – stolpar, guldgubbar och bebyggelse, Fornvännen 91, Stockholm, 1996.
Løken, Trond, Oppkomsten av den germanske hallen: hall og sal i eldre jernalder i Rogaland, Viking 2001, Oslo.
Martens, Vibeke Vandrup og Lil Gustafson, Norges bredeste jernalderhus? Nicolay 84, Oslo, 2001.
Skre, Dagfinn og Frans-Arne Stylegar, Kaupang - vikingenes by, Universitetets kulturhistoriske museer, Oslo, 2004.
Sørensen, Palle Østergaard, Gudmehallerne – kongeligt byggeri fra jernalderen, Nationalmuseets Arbejdsmark 1994, København.
Følgende kriterier har vært foreslått for å kunne betegne arkeologisk en bygning eller en del av en bygning som en hall: Den må tilhøre en storgård, den må ha et rom med et minimum av takbærende stolper og den må utmerke seg ved sin plassering på gården. Ildstedene skal ikke vise spor etter bruk i forbindelse med matlaging eller håndverksaktiviteter. Gjenstandsmaterialet fra hallen skal dessuten være annerledes enn fra boligdelen i hovedhusene (Herschend 1993, Løken 2001).
Hallen antas å ha spilt en rolle i jernalderaristokratiets maktutøvelse (Herschend 1997, Hedeager 2001; 2002). Gjenstander som kan knyttes til kultiske funksjoner, som gullgubber, er ofte funnet i haller.
Det ser ut til at det enkelte steder alt fra slutten av førromersk jernalder opptrer en spesiell type hus med et uttrukket stolpepar i midten av huset. Slike bygninger er påvist på Forsand og Austbø i Rogaland, på Veien, Hønefoss i Buskerud og på Lunde, Lista i Vest-Agder. Trolig har man alt omkring Kr.f. hatt behov for et offentlig rom der oppgaver knyttet til ledelse, fest og kult kunne foregå.
Hallen som en egen bygning på gården synes å oppstå i yngre romertid (Løken 2001:81). Det har vært foreslått at slike selvstendige hallbygninger heller bør kalles ”sal”, mens betegnelsen hall heller skal forbeholdes rom i flerfunksjonsbygninger (Løken 2001:76ff, Brink 1996).
Kjente haller er påvist på lokalitetene Helgö, Uppåkrå og Slöinge i Sverige (Herschend 1995, Larsson 2002, Lundqvist 1996) og på Tissø, Lejre og Gudme i Danmark, de to sistnevnte endog betegnet som kongehaller (Jørgensen 1998, Larsen 1994, Sørensen 1994).
I Norge kjennes haller fra Borg i Lofoten (Munch 1991), Hovde i Sør-Trøndelag (Grønnesby 1999), Forsand i Rogaland (Løken 2001), Huseby i Tjølling i Vestfold (Skre og Stylegar 2004) og Veien på Ringerike i Buskerud (Martens og Gustafson 2001:17). Hallfunksjonen er på Borg knyttet til et rom i det store langhuset fra yngre jernalder. Hallene på Hovde og Forsand er egne bygninger datert til eldre jernalder.
Litteratur
Becker, Carl J., Hal og hus i yngre bronzealder. Nationalmuseets Arbejdsmark 1972, København.
Brink, Stefan, Political and social structures in early Scandinavia – a settlement-historical pre- study of the central place, Tor 28, Uppsala, 1996.
Grønnesby, Geir, Eldre jernalders hus og hall på Hovde i Trøndelag, Viking 1999, Oslo.
Hedeager, Lotte, Asgard reconstructed? Gudme – a ’central place’ in the North. I: Topographies of power in the Early Middle Ages, Leiden, 2001.
Hedeager, Lotte, Scandinavian ’central places’ in a cosmological setting. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Herschend, Frands, The origin of the hall in Southern Scandinavia, Tor 25, Uppsala, 1993.
Herschend, Frands, Hus på Helgö, Fornvännen 90, Stockholm, 1995.
Herschend, Frands, Livet i Hallen, Uppsala, 1997.
Jørgensen, Lars, En storgård fra vikingetid ved Tissø, Sjælland. I: Fynden i centrum: keramik, glas och metall från Uppåkra, Uppåkrastudier 2, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 30, Lund, 1998.
Larsen, Anne-Christine, Kongehallen – et rekonstruktionsprojekt, Teknisk rapport nr. 1, 1994, Lejre.
Larsson, Lars, Uppåkra – research on a central place, recent excavations and results. I: Central Places in the Migration and Merovingian periods. Papers from the 52nd Sachsensymposium, Acta Archaeologica lundensia series in 8 minor, no 39, Lund, 2002.
Lundqvist, L., Slöinge-projektet 1994 och 1995 – stolpar, guldgubbar och bebyggelse, Fornvännen 91, Stockholm, 1996.
Løken, Trond, Oppkomsten av den germanske hallen: hall og sal i eldre jernalder i Rogaland, Viking 2001, Oslo.
Martens, Vibeke Vandrup og Lil Gustafson, Norges bredeste jernalderhus? Nicolay 84, Oslo, 2001.
Skre, Dagfinn og Frans-Arne Stylegar, Kaupang - vikingenes by, Universitetets kulturhistoriske museer, Oslo, 2004.
Sørensen, Palle Østergaard, Gudmehallerne – kongeligt byggeri fra jernalderen, Nationalmuseets Arbejdsmark 1994, København.
15 november 2004
Husmenn og tjenere i Tveit
I 1723 fikk Lars Torgiessen utstedt ”grundebrev” fra Claus Jørgensen, borger i Christianssand, ”paa huus og tompt med en liden have, hvorudi han saaer 5 nottinger korn, sanker foder til 1 koe og 3 fænner, samt mahling paa gaardens qvern – betaler aarlig 20 dages arbeid paa jorddrottens kost.” Lars Torgiessen var husmann, og ”grundebrevet” var en festekontrakt på plassen Kjønna under Ålefjær i Tveit. Som gjenytelse for at han fikk lov til å bruke den vesle plassen, forpliktet Lars seg til å arbeide 20 dager årlig – uten annen lønn enn kosten – for gårdeieren, Claus Jørgensen.
En husmann var en mann som med samtykke fra bøndene på gården hadde bygget seg et hus vekk fra tunet. Han fikk et lite jordstykke til sitt eget underhold. Her hadde han sin åker og sin eng. Det var innmarka hans. Det lå ikke noen egen utmark til det. Husmannens kyr fikk han lov til å la beite i bøndenes felles utmark. En husmann var altså i grunnen en nybrottsmann avhengig av bøndene på garden. Etter plassens beliggenhet kan to forskjellige slags husmannsplasser skilles ut:
Hvor finnes plassene?
En del av husmannsbrukene ble anlagt ved det gjerdet som skilte mellom inn- og utmark. Slik beliggenhet viser at disse husmennene hadde i oppgave å vokte innmarka på gården, slik at dyrene som beitet på utsiden, ikke trengte inn i innmarka, over det lave steingjerdet. Det kan se ut til at slike plasser var blant de første som ble fraflyttet, men flere steder i Tveit kan man fortsett se spor etter dem. I de tilfeller det finnes tradisjon om de som en gang levde der, heter det gjerne at det var en kone som holdt til der. Slik er det iallfall lenger vest i fylket. En husmannsplass på Foss gikk under navnet ”Guris toft”.
Andre plasser ble etablert helt ute ved gårdsgrensen. Hovedoppgaven til disse husmennene syens å ha vært å vokte eiendomsgrensen, særlig for å unngå at folk på nabogården flyttet på byttesteinene. De drev også med gjeting, for at husdyrene ikke skulle overskride gårdsgrensen, som sjelden var markert med gjerde. Husmannsplassene ligger ofte vis-a-vis hverandre – på hver sin side av gårdsgrensen, slik at det ser ut til at når oppsitterne på én gard lot rydde en plass på sin side av grensen, svarte nabobøndene med samme mynt.
Midt på 1800-talet utgjorde husmannsklassen en betydelig arbeidskraftreserve i bygdene våre. Delvis hadde husmennene arbeidsplikt, og delvis arbeidet de hos bøndene for lavere daglønn enn på det frie marked. Det har vært hevdet at det var færre husmenn på Agder enn i andre landsdeler. I 1865 var det 0.38 husmenn for hver bonde i Aust-Agder, mens tilsvarende tall for Vest-Agder var så lavt som 0.11. Landsgjennomsnittet på det tidspunkt var 0.53.
Mange husmenn i Tveit
I så måte må Tveit være helt atypisk, iallfall hvis vi ser på forholdene slik de var i 1801. I folketellingen for det året finner vi 63 husmannsfamilier i Tveit, mens det var 81 bondehushold. Det gir 0.78 husmenn for hver bonde – altså himmelhøyt over snittet i Vest-Agder i 1865. Kan hende var Tveit et unntak på Agder. Men det kan også tenkes at husmannsvesenet var i relativt større tilbakegang i Vest-Agder i 1865 enn i andre amter, slik at folketellingen for 1865 ikke gir et riktig bilde. Mange husmannsplasser var dessuten i bruk bare i kortere perioder – oftest før, sjeldnere etter 1865. På Lømsland, der det bodde 1 husmannsfamilie i 1801, vet vi f. eks. fra skriftlige kilder at det har vært plassfolk også på tre andre steder.
En husmann drev en umatrikulert plass, altså en del av gården som ikke var skyldsatt. Av plassen betalte de leie til bonden, i form av arbeid og/eller pengeavgift. På Agder var oftest arbeidsplikten avgrenset til noen få dager i året, og det kunne gjelde både mann og kone. På Dønnestad fikk Gisle Ommundsen feste på en husmannsplass i 1720, mot fire dagers pliktarbeid. I 1723 ble det tinglyst grunnseddel fra Niels Olsen Foss til Hans Ommundsen på plassen Bakken, ”paa at opsætte sig et hus og bolig paa min grund mod nogle arbeidsdage”.
Mange betalte bare et visst pengebeløp, og slapp arbeidsplikten.
Men som vi har sett, fantes det husmenn som hadde nokså tung arbeidsplikt – slike som Lars Torgiessen, som måtte stå til disposisjon for jordeieren 20 dager årlig. Arbeidsplikten for husmennene skulle oftest utføres i onnene, da plassmannen ellers hadde nok å gjøre selv med å få potetene i jorden eller avlingen i hus.
Arbeidsplikt
En nokså typisk husmannskontrakt har vi bevart fra plassen Dalen under Lømsland. Denne plassen lå inne ved Jovannet. I 1818 ble det tinglyst festebrev ”fra Guttorm Andreas Christensen Lemsland til huusmand Ole Olsen Dahlen m. h. paa et stykke jord Dahlen kaldet, efter de der nedsatte stene og pæle, samt Borgaaskjærret og 3de Skrubbeskjær, alt beliggende i udmarken – for brug og raadighed for ham og kones livstid, samt at tage i min skov det fornødne brænde og løvbrydning, dog uten at fælde noget duelig træe, og forøvrigt med samme hugst tilføye den mindste skade som muligt. Hvad husene paa pladset angaar, da gives dem frihed at benytte samme for deres levetid, men efter deres død eller fraflyttelse, tilfalder de grundeieren. De materialier som behøves til husenes vedligeholdelse, maa hugges i grundeierens skov, og samme skal af ham fremkjøres til det sted hvor de vorder forbrugt. Paa disse vilkaar binder Ole Olsen sig til 1. at svare 9 arbeidsdager paa egen kost, tiden bestemmes af jorddrotten. 2. at holde husene paa pladset i forsvarlig stand. 3. kreaturet gaar sammen med kreaturet på Lømsland. 4. En dags gjedsel i ugen, saa lenge kreaturet gaar i skoven. 5. Villig til at forrette dagarbeide naar grundeieren forlanger det, mod vanlig dagløn.”
Ole Olsen skulle altså stille opp for bonden når sistnevnte fant det for godt – riktignok ”mod vanlig dagløn”. Kontrakten varte livet ut, men Ole og konen hadde ingen garanti for at barna deres fikk overta plassen når de selv var borte. Lenge etter (1917) hevdet slike bygselhusmenn at de livsvarige festekontraktene var en tvilsom fordel når resultatet av rydding og dyrking av en plass bare var økt avgift eller høyere bygselsum når et av barna skulle overta.
Ikke alle husmenn var jordarbeidere. Andre tok forefallende arbeid (var ”daglønnere”, som man gjerne sa) eller drev med håndverk. Husmannen Ommund Gundersen på Føreid var smed, Torjus Svendsen på Kjevik var skredder, mens Tarald Tellefsen på samme gård var snekker.
Ikke stemmerett
Husmennene var politisk umyndige. Grunnloven fra 1814 hadde slått fast at husmennene ikke skulle ha stemmerett ved valg. Husmannen stod utvilsomt under bonden på samfunnsstigen. Men alle husmenn var ikke like, og plassfolk og fattigfolk var ikke alltid synonyme begreper. I 1801 rubriseres f. eks. tre sagmestere og én møller i Bua som ”husmenn med jord”. Men de fleste husmannsplassene var nok temmelig små og fattigslige. I et skifte etter husmannskonen Åse Jørgensdatter på Skådet under Øvre Dønnestad får vi vite at husene på plassen bestod av én stue med kjøkken og en enkel kakkelovn i stuen, og et stolpehus. Da husmannen Sven Hoskuldsen på plassen Auglandsdalen under Justvik ble enkemann i 1768, eide han 3 kyr og 2 geiter, og av bygninger 1 gammel stue, 1 fjøs og 1 løe. De 4 bøndene på Justvik påtok seg ”at forsørge den gamle enkemand til hans død”, mot å få det han måtte etterlate seg. Sønnene fikk ingen arv, ettersom ingen av dem hadde anledning til å forsørge ham, heter det.
Husmenn i betydningen plassmenn dukker opp i kildene på 1500-tallet. Fremveksten av det moderne husmannsvesenet fant sted særlig på 1600-tallet og ble avviklet etter 1850. Det er ikke utenkelig at det fantes husmenn også før 1500-tallet, i høymiddelalderen. Mange av de kjente husmannsplassene i Tveit ligger iallfall på steder som bærer preg av å ha vært dyrket og bosatt i lang tid før 1500-tallet, og flere steder ligger det tufter etter plasser som ikke er kjent fra skriftlige kilder. Hamre hadde 6 husmannsplasser allerede i 1723, og det fantes husmenn både på Sanden og i Groviga i 1600-årene. Justvik står ikke oppført med husmenn i 1801, men vi kjenner likevel til 3 husmannsplasser på gården.
Tjenere og husmenn
Utviklingen av husmannsvesenet har i første rekke sammenheng med en sterk befolkningsvekst med knapphet på jord og sosial differensiering til følge. Folk uten gård ble gjerne husmenn når de giftet seg: gifte tjenestefolk var like uvanlig som ugifte husmenn i Tveit. Mange av de ”tjenerne” som opptrer i folketellingen 1801 må være barn av plassfolk. I 1801 var det 94 tjenere på gårdene i Tveit. Det gir et snitt på 1.16 tjenere pr. bondehushold.
Husmannsfamiliene i Tveit i 1801 var nokså små, ofte bestående av bare mann og kone. Generelt var det stor forskjell i størrelsen på husholdene mellom bønder og husmen. Den avgjørende forskjellen ligger i tidspunktet da barna flyttet hjemmefra. Husmannsbarna forlot foreldrene sine langt tidligere enn bondebarna. Derfor var tjenerholdet temmelig stort hos bøndene, mens det knapt eksisterte på husmannsplassene. Mange unge forlot et husmannshushold for å bli tjener i et bondehushold. Når vi tar tjenerinstitusjonen med i betraktningen, kommer derfor husmannsklassens rolle som produsent av arbeidskraft for bøndene enda tydeligere frem: Bondehusholdene overtok husmannsbarn så snart de kom i arbeidsdyktig alder, og beholdt dem så i en del år frem til de nådde gifteferdig alder og brøt ut for å danne egne hushold – i mange tilfeller på en husmannsplass.
Størrelsen på husmannens hushold var regulert ved en forordning av 1754. For husmennene skulle det være tillatt å holde hjemme én sønn og én datter over 16 år, ikke flere. Resten av ungeflokken pliktet å søke tjeneste. Hvis ikke risikerte de straff, for lensmann og fogd var pålagt å sørge for at ingen gikk i dagdriveri.
Fraflytting
Etter 1850 begynte antallet husmenn å gå tilbake i landet som helhet. Tilbakegangen var forholdsvis langsomt i de første tyve årene, men tok så fart i siste fjerdedel av forrige århundre. Årsaken til tilbakegangen var først og fremst den store omleggingen av næringslivet, hvis virkninger da begynte å bli merkbare. Det skaptes nye arbeidsmuligheter som de unge foretrakk fremfor å overta husmannsplassen. Noen dro til industri eller anlegg. Noen søkte til skoler – andre dro til Amerika. Samtidig ble jordbruket omlagt, og behovet for arbeidshjelp ble mindre. Mange husmannsplasser ble dessuten solgt fra gården og omgjort til selvstendige småbruk. Vesholta ble kjøpt fri i 1839. I 1805 kjøpte Markus Eriksen Ormelia av bøndene på Øvre Ve. Da ble det regnet med at gården kunne gi 1 ½ kyrs føde og en utsæd på 1 ½ tønne. Ormelia skulle (fortsatt?) holde hjuring to dager ukentlig.
Det var først fra et sent tidspunkt av at lovgivningen begynte å regulere forholdet mellom husmann og bonde. En husmannsvennlig forordning av 1750 ble trukket tilbake i 1752, og en ny, mer moderat av 1792 fikk liten praktisk betydning. Først husmannsloven av 1851 regnet skriftlig, tinglyst kontrakt som hovedregel, og beskyttet husmannen bl. a. ved å sette øvre grense for arbeidsplikten. Når loven kom nettopp i 1851, er det rimelig å se en sammenheng med Thranebevegelsens agitasjon og kamp for husmennenes rettigheter.
I 1801 var det et fåtall Tveit-gårder som skilte seg ut ved å ha nokså mange husmannsplasser. Størst var Boen med 8 husmenn, men flere av dem var nok først og fremst håndverkere. Men Dønnestad fulgte hakk i hæl med 7 plasser, og både Ålefjær, Prestegården, Drangsholt og Hamre hadde 6. På Ve var det 4 husmenn, og på Føreid og Foss 3. 2 husmannsfamilier holdt til på hver av gårdene Hånes, Kostøl og Bjelle, mens det var 1 husmannsplass på Lømsland, Ryen, Strømme og Brennevann.
Enkelte av de store og gode gårdene i Tveit hadde altså få eller ingen husmenn. Her er til gjengjeld antallet tjenere nokså stort. Et av brukene på Benestad hadde 5 tjenere, og det samme hadde et bruk på Lømsland. På Ryen hadde et bruk 3 tjenere, mens to av brukene på Timenes hadde 4.
En husmann var en mann som med samtykke fra bøndene på gården hadde bygget seg et hus vekk fra tunet. Han fikk et lite jordstykke til sitt eget underhold. Her hadde han sin åker og sin eng. Det var innmarka hans. Det lå ikke noen egen utmark til det. Husmannens kyr fikk han lov til å la beite i bøndenes felles utmark. En husmann var altså i grunnen en nybrottsmann avhengig av bøndene på garden. Etter plassens beliggenhet kan to forskjellige slags husmannsplasser skilles ut:
Hvor finnes plassene?
En del av husmannsbrukene ble anlagt ved det gjerdet som skilte mellom inn- og utmark. Slik beliggenhet viser at disse husmennene hadde i oppgave å vokte innmarka på gården, slik at dyrene som beitet på utsiden, ikke trengte inn i innmarka, over det lave steingjerdet. Det kan se ut til at slike plasser var blant de første som ble fraflyttet, men flere steder i Tveit kan man fortsett se spor etter dem. I de tilfeller det finnes tradisjon om de som en gang levde der, heter det gjerne at det var en kone som holdt til der. Slik er det iallfall lenger vest i fylket. En husmannsplass på Foss gikk under navnet ”Guris toft”.
Andre plasser ble etablert helt ute ved gårdsgrensen. Hovedoppgaven til disse husmennene syens å ha vært å vokte eiendomsgrensen, særlig for å unngå at folk på nabogården flyttet på byttesteinene. De drev også med gjeting, for at husdyrene ikke skulle overskride gårdsgrensen, som sjelden var markert med gjerde. Husmannsplassene ligger ofte vis-a-vis hverandre – på hver sin side av gårdsgrensen, slik at det ser ut til at når oppsitterne på én gard lot rydde en plass på sin side av grensen, svarte nabobøndene med samme mynt.
Midt på 1800-talet utgjorde husmannsklassen en betydelig arbeidskraftreserve i bygdene våre. Delvis hadde husmennene arbeidsplikt, og delvis arbeidet de hos bøndene for lavere daglønn enn på det frie marked. Det har vært hevdet at det var færre husmenn på Agder enn i andre landsdeler. I 1865 var det 0.38 husmenn for hver bonde i Aust-Agder, mens tilsvarende tall for Vest-Agder var så lavt som 0.11. Landsgjennomsnittet på det tidspunkt var 0.53.
Mange husmenn i Tveit
I så måte må Tveit være helt atypisk, iallfall hvis vi ser på forholdene slik de var i 1801. I folketellingen for det året finner vi 63 husmannsfamilier i Tveit, mens det var 81 bondehushold. Det gir 0.78 husmenn for hver bonde – altså himmelhøyt over snittet i Vest-Agder i 1865. Kan hende var Tveit et unntak på Agder. Men det kan også tenkes at husmannsvesenet var i relativt større tilbakegang i Vest-Agder i 1865 enn i andre amter, slik at folketellingen for 1865 ikke gir et riktig bilde. Mange husmannsplasser var dessuten i bruk bare i kortere perioder – oftest før, sjeldnere etter 1865. På Lømsland, der det bodde 1 husmannsfamilie i 1801, vet vi f. eks. fra skriftlige kilder at det har vært plassfolk også på tre andre steder.
En husmann drev en umatrikulert plass, altså en del av gården som ikke var skyldsatt. Av plassen betalte de leie til bonden, i form av arbeid og/eller pengeavgift. På Agder var oftest arbeidsplikten avgrenset til noen få dager i året, og det kunne gjelde både mann og kone. På Dønnestad fikk Gisle Ommundsen feste på en husmannsplass i 1720, mot fire dagers pliktarbeid. I 1723 ble det tinglyst grunnseddel fra Niels Olsen Foss til Hans Ommundsen på plassen Bakken, ”paa at opsætte sig et hus og bolig paa min grund mod nogle arbeidsdage”.
Mange betalte bare et visst pengebeløp, og slapp arbeidsplikten.
Men som vi har sett, fantes det husmenn som hadde nokså tung arbeidsplikt – slike som Lars Torgiessen, som måtte stå til disposisjon for jordeieren 20 dager årlig. Arbeidsplikten for husmennene skulle oftest utføres i onnene, da plassmannen ellers hadde nok å gjøre selv med å få potetene i jorden eller avlingen i hus.
Arbeidsplikt
En nokså typisk husmannskontrakt har vi bevart fra plassen Dalen under Lømsland. Denne plassen lå inne ved Jovannet. I 1818 ble det tinglyst festebrev ”fra Guttorm Andreas Christensen Lemsland til huusmand Ole Olsen Dahlen m. h. paa et stykke jord Dahlen kaldet, efter de der nedsatte stene og pæle, samt Borgaaskjærret og 3de Skrubbeskjær, alt beliggende i udmarken – for brug og raadighed for ham og kones livstid, samt at tage i min skov det fornødne brænde og løvbrydning, dog uten at fælde noget duelig træe, og forøvrigt med samme hugst tilføye den mindste skade som muligt. Hvad husene paa pladset angaar, da gives dem frihed at benytte samme for deres levetid, men efter deres død eller fraflyttelse, tilfalder de grundeieren. De materialier som behøves til husenes vedligeholdelse, maa hugges i grundeierens skov, og samme skal af ham fremkjøres til det sted hvor de vorder forbrugt. Paa disse vilkaar binder Ole Olsen sig til 1. at svare 9 arbeidsdager paa egen kost, tiden bestemmes af jorddrotten. 2. at holde husene paa pladset i forsvarlig stand. 3. kreaturet gaar sammen med kreaturet på Lømsland. 4. En dags gjedsel i ugen, saa lenge kreaturet gaar i skoven. 5. Villig til at forrette dagarbeide naar grundeieren forlanger det, mod vanlig dagløn.”
Ole Olsen skulle altså stille opp for bonden når sistnevnte fant det for godt – riktignok ”mod vanlig dagløn”. Kontrakten varte livet ut, men Ole og konen hadde ingen garanti for at barna deres fikk overta plassen når de selv var borte. Lenge etter (1917) hevdet slike bygselhusmenn at de livsvarige festekontraktene var en tvilsom fordel når resultatet av rydding og dyrking av en plass bare var økt avgift eller høyere bygselsum når et av barna skulle overta.
Ikke alle husmenn var jordarbeidere. Andre tok forefallende arbeid (var ”daglønnere”, som man gjerne sa) eller drev med håndverk. Husmannen Ommund Gundersen på Føreid var smed, Torjus Svendsen på Kjevik var skredder, mens Tarald Tellefsen på samme gård var snekker.
Ikke stemmerett
Husmennene var politisk umyndige. Grunnloven fra 1814 hadde slått fast at husmennene ikke skulle ha stemmerett ved valg. Husmannen stod utvilsomt under bonden på samfunnsstigen. Men alle husmenn var ikke like, og plassfolk og fattigfolk var ikke alltid synonyme begreper. I 1801 rubriseres f. eks. tre sagmestere og én møller i Bua som ”husmenn med jord”. Men de fleste husmannsplassene var nok temmelig små og fattigslige. I et skifte etter husmannskonen Åse Jørgensdatter på Skådet under Øvre Dønnestad får vi vite at husene på plassen bestod av én stue med kjøkken og en enkel kakkelovn i stuen, og et stolpehus. Da husmannen Sven Hoskuldsen på plassen Auglandsdalen under Justvik ble enkemann i 1768, eide han 3 kyr og 2 geiter, og av bygninger 1 gammel stue, 1 fjøs og 1 løe. De 4 bøndene på Justvik påtok seg ”at forsørge den gamle enkemand til hans død”, mot å få det han måtte etterlate seg. Sønnene fikk ingen arv, ettersom ingen av dem hadde anledning til å forsørge ham, heter det.
Husmenn i betydningen plassmenn dukker opp i kildene på 1500-tallet. Fremveksten av det moderne husmannsvesenet fant sted særlig på 1600-tallet og ble avviklet etter 1850. Det er ikke utenkelig at det fantes husmenn også før 1500-tallet, i høymiddelalderen. Mange av de kjente husmannsplassene i Tveit ligger iallfall på steder som bærer preg av å ha vært dyrket og bosatt i lang tid før 1500-tallet, og flere steder ligger det tufter etter plasser som ikke er kjent fra skriftlige kilder. Hamre hadde 6 husmannsplasser allerede i 1723, og det fantes husmenn både på Sanden og i Groviga i 1600-årene. Justvik står ikke oppført med husmenn i 1801, men vi kjenner likevel til 3 husmannsplasser på gården.
Tjenere og husmenn
Utviklingen av husmannsvesenet har i første rekke sammenheng med en sterk befolkningsvekst med knapphet på jord og sosial differensiering til følge. Folk uten gård ble gjerne husmenn når de giftet seg: gifte tjenestefolk var like uvanlig som ugifte husmenn i Tveit. Mange av de ”tjenerne” som opptrer i folketellingen 1801 må være barn av plassfolk. I 1801 var det 94 tjenere på gårdene i Tveit. Det gir et snitt på 1.16 tjenere pr. bondehushold.
Husmannsfamiliene i Tveit i 1801 var nokså små, ofte bestående av bare mann og kone. Generelt var det stor forskjell i størrelsen på husholdene mellom bønder og husmen. Den avgjørende forskjellen ligger i tidspunktet da barna flyttet hjemmefra. Husmannsbarna forlot foreldrene sine langt tidligere enn bondebarna. Derfor var tjenerholdet temmelig stort hos bøndene, mens det knapt eksisterte på husmannsplassene. Mange unge forlot et husmannshushold for å bli tjener i et bondehushold. Når vi tar tjenerinstitusjonen med i betraktningen, kommer derfor husmannsklassens rolle som produsent av arbeidskraft for bøndene enda tydeligere frem: Bondehusholdene overtok husmannsbarn så snart de kom i arbeidsdyktig alder, og beholdt dem så i en del år frem til de nådde gifteferdig alder og brøt ut for å danne egne hushold – i mange tilfeller på en husmannsplass.
Størrelsen på husmannens hushold var regulert ved en forordning av 1754. For husmennene skulle det være tillatt å holde hjemme én sønn og én datter over 16 år, ikke flere. Resten av ungeflokken pliktet å søke tjeneste. Hvis ikke risikerte de straff, for lensmann og fogd var pålagt å sørge for at ingen gikk i dagdriveri.
Fraflytting
Etter 1850 begynte antallet husmenn å gå tilbake i landet som helhet. Tilbakegangen var forholdsvis langsomt i de første tyve årene, men tok så fart i siste fjerdedel av forrige århundre. Årsaken til tilbakegangen var først og fremst den store omleggingen av næringslivet, hvis virkninger da begynte å bli merkbare. Det skaptes nye arbeidsmuligheter som de unge foretrakk fremfor å overta husmannsplassen. Noen dro til industri eller anlegg. Noen søkte til skoler – andre dro til Amerika. Samtidig ble jordbruket omlagt, og behovet for arbeidshjelp ble mindre. Mange husmannsplasser ble dessuten solgt fra gården og omgjort til selvstendige småbruk. Vesholta ble kjøpt fri i 1839. I 1805 kjøpte Markus Eriksen Ormelia av bøndene på Øvre Ve. Da ble det regnet med at gården kunne gi 1 ½ kyrs føde og en utsæd på 1 ½ tønne. Ormelia skulle (fortsatt?) holde hjuring to dager ukentlig.
Det var først fra et sent tidspunkt av at lovgivningen begynte å regulere forholdet mellom husmann og bonde. En husmannsvennlig forordning av 1750 ble trukket tilbake i 1752, og en ny, mer moderat av 1792 fikk liten praktisk betydning. Først husmannsloven av 1851 regnet skriftlig, tinglyst kontrakt som hovedregel, og beskyttet husmannen bl. a. ved å sette øvre grense for arbeidsplikten. Når loven kom nettopp i 1851, er det rimelig å se en sammenheng med Thranebevegelsens agitasjon og kamp for husmennenes rettigheter.
I 1801 var det et fåtall Tveit-gårder som skilte seg ut ved å ha nokså mange husmannsplasser. Størst var Boen med 8 husmenn, men flere av dem var nok først og fremst håndverkere. Men Dønnestad fulgte hakk i hæl med 7 plasser, og både Ålefjær, Prestegården, Drangsholt og Hamre hadde 6. På Ve var det 4 husmenn, og på Føreid og Foss 3. 2 husmannsfamilier holdt til på hver av gårdene Hånes, Kostøl og Bjelle, mens det var 1 husmannsplass på Lømsland, Ryen, Strømme og Brennevann.
Enkelte av de store og gode gårdene i Tveit hadde altså få eller ingen husmenn. Her er til gjengjeld antallet tjenere nokså stort. Et av brukene på Benestad hadde 5 tjenere, og det samme hadde et bruk på Lømsland. På Ryen hadde et bruk 3 tjenere, mens to av brukene på Timenes hadde 4.
11 november 2004
Aspects of Medieval landownership in SW Norway - and in Shetland
A document[1] mentioning Thorvald Thoresson in the Norwegian Riksarkiv has caused much debate over the years, and, in my opinion, much confusion as well. The document, dated 1292, describes a legal settlement in the aftermath of what seems to be a dispute over farm boundaries in Kvinesdal in the present-day county of Vest-Agder in SW Norway. According to the common interpretation of the text, not only is an otherwise unknown first wife of Thorvald Thoresson, Sigrid Olaf’ s daughter, mentioned, but also a son, Thorgils, and a son-in-law, Bothvar.[2]
The content of the legal settlement is usually taken more or less for granted. To summarise: the document apparently states that Thorvald was the owner of the farm Ytre Egeland, and that Valthiof, the owner of the neighbouring farm Gullestad, against the clear advice of others, had cleared two shielings in the hill-land of Ytre Egeland. Ytre Egeland, according to this reading of the letter, belonged to Thorvald's first wife, Sigrid, who had inherited the farm from her deceased father, Olaf Halvardsson. In 1292, a legal settlement was made between the owner of Gullestad on the one hand, and Lord Thorvald, Lady Sigrid, their son, Thorgils, and Thorvald’s son-inlaw, on the other.
If this is indeed the true meaning of the text, we are stuck with three close relatives of Lord Thorvald - a wife, a son and an in-law, none of whom has left any apparent traces in his later family history. I believe that an alternative interpretation of the 1292 document is possible, and, indeed, plausible, and that we thus can dispose of two of Thorvald’s alleged relatives, namely Thorgils and Bothvar. This rendering of the text differs from the traditional one in two respects: firstly, that it takes into consideration the possibly vertical relations of dependency between settlement units in the form of estates or manors[3] and, secondly, that it analyses the text in its proper, historical context, i.e. Norwegian society in the late thirteenth century.
The Geographical Setting
Kvinesdal is a valley in the present-day county of Vest-Agder. The part of Kvinesdal relevant to this discussion, is the parish of Liknes, located at the fjord that is now called Fedefjorden (earlier: Kvinesfjorden). This is the part of the valley best suited for agriculture. The best and biggest farms in Kvinesdal in modern times were located on the valley floor between the fjord and the mouth of the river Kvina. And it is here that we find the two farms involved in the dispute in 1292, Outer Egeland and Gullestad. Their size was only matched by two other farms in Liknes (one of these being Rafoss, the owner of which was present at Egeland in 1292),[4] and only surpassed by one farm, Upper Egeland, situated across the river from Outer Egeland and Gullestad.
Separating Upper and Outer Egeland from each other, is a fourth farm, the vicarage, that goes by the name of Eljestraum. The parish church of Liknes is located on Eljestraum.
In early modern times, i.e. from the late sixteenth century onwards, when fiscal sources are abundant from the parish, both Outer and Upper Egeland seem to have supported at least two tenant families each. Outer Egeland was in fact divided into two – for every practical purpose except fiscal ones – separate farms. These subdivisions were named Uppergarth and Nethergarth, and they were separated from each other by a massive turf dyke, ’Jorhaien’.
These, then, are the historical farms relevant to our document.[5] A typical settlement in SW Norway consisted of a ‘tun’ made up of one or several farms. Next to the "tun" was the best farming land, variously called the ‘Storåker’, the ‘Gamleåker’ or ‘Fløda’. On these fields, cereals were grown on an annual basis. This annual cropping demanded heavy manuring (cow dung, turf, midden deposts etc.), and most of the manuring was done on the ’Storåker’. All the farmers had their separate part of this field.
Outside the field lay meadow lands and additional corn fields, called ‘voll’ or ‘tjukkeng’. These were divided into strips or ‘teiger’ belonging to each farm. The strips of one farm lay in between strips belonging to other farmers, rather similar to the Shetland run-rig system. A certain number of strips was called a ‘teiglag’, and the different farmers all had one or several strips in each ‘teiglag’. The ‘Storåker’ was a separate ‘teiglag’. The size of a farm or a ‘tun’ in a rental or fiscal sense (measured in ‘huder’ in relatively recent times) was, as a rule, dependent on the size of the ‘Storåker’ alone. The ownership of the ‘teiger’ only changed through inheritance or through buying or selling.
Farther away lay the outer meadows, the ‘tynneng’. The whole complex was surrounded by a fence made of stone or, in some known cases, turf, called the ’utmarksgjerde’ or simply the ‘gard’. Outside the dyke were moors and common grazing lands. These grazing lands were held in common by all the farmers, but their use was also regulated. Each farmer had the right to keep a certain number of grazing animals - the exact number depended on his part of the settlement as a whole, i.e. the relative size of his share of the ’Storåker’. The hill dyke or ’gard’ was the only fence in existence. There were no fences in the infield, thus making this another version of the common European medieval open-field system.
At the margins of the big farms lay minor satellite farms (called ‘heiegardar’) and cottages. Some of these became independent farms in their own right during the seventeenth and eighteenth centuries
Landownership in Kvinesdal
In the seventeenth century most farmers in Liknes were tenants. A pattern was then emerging of land-holding farmers becoming each other’s tenants, and a substantial part of the population were on the verge of becoming freeholders, as the estates owned by church, king or aristocracy were bein sold, at the beginning of the period to wealthy burghers or government officials, and then, later on, to the tenants themselves.
As late as the early seventeenth century, however, one-third of the farms in Liknes parish were in aristocratic possession. Fifteen farms, amongst them 4/7 of Upper Egeland, belonged to the Danish Rosenkrantz family. Apart from Upper Egeland and the neigbouring farm of Åmodt, the majority of these farms were in fact ’heiegardar’ at some distance from the centre of Liknes. This relatively huge estate was owned by the Lady Anne Rosenkrantz in 1617.[6] The historian Per Seland has argued forcefully that the ownership of the Rosenkrantz estate in Kvinesdal can be followed backwards through time to the knight, Lord Erlend Eindridesson of Losna in Sogn in Western Norway (died c. 1452).[7] How herra Erlend acquired the estate, we do not know. In the period 1436-1446 Thoralde Bergulvsson owned one part of Upper Egeland, as well as substantial estates in Western Norway.[8] There is reason to believe that he in fact owned the part of the farm that was not in Erlend Eindridesson's possession. Thoralde Bergulvsson was a direct descendant of the knight, herra Ogmund of Byre in Fister, Ryfylke (mentioned 1318-1331), and he seems to have inherited Ogmund’s estates.[9]
The relationship of two supposed contestants of the 1292 dispute, is a whole different story. In the post-medieval period both Gullestad and Outer Egeland belonged to one and the same family of freeholders/landowners. Their estate encompassed not only Outer Egeland and Gullestad, but several lesser farms as well - in reality most of the farms in the outer valley to the West and to the North of the Rosenkrantz estates. Together, these two estates constituted the main part of the parish - to all practical purposes, the area that was still in the early seventeenth century called Liknes manntall (i.e. census).[10]
In the mid-sixteenth century, when the source situation improves, Outer Egeland was owned by one Ståle Vrålson, and Gullestad belonged to his brother, Anders Vrålson.[11]
Were one to look for a main or central settlement inside this complex of large farms, Upper Egeland would be the obvious choice. Not only is Upper Egeland the largest of the farms, but it is here that the aristocratic presence in Kvinesdal has left its clearest impression. The great Norwegian historian, Alexander Bugge, long ago argued that (Upper) Egeland was the site of the medieval thing in Kvinesdal.[12] The majority of the medieval written documents that we know of from Kvinesdal, are in fact issued at Upper Egeland, and in one them, the lagmann in Agder, Jon Simonsson, states that a named person ‘came to me at (Upper) Egeland’.[13] In another letter, Upper Egeland is referred to as ‘Eeghelandh myghle’, i.e. the large Egeland.[14] Around 1540, the lensherre (i.e. feudal overlord) in Lister, Stig Bagge, may have used Upper Egeland as his residence.[15]
Oral tradition points towards Upper Egeland as a special kind of settlement, too. According to one folk-tale, there once lived at Upper Egeland a man that had 12 sons and 13 horses (horses being a sure sign of might and wealth in these parts). At one time, as Kvinesdal was being attacked by the ’Englishmen’, the Egeland man and his sons tricked the attackers into believing that a strong military force was present to defend the valley's inhabitants. They did this by parading around and around a big mound not far from the parish church, Endelaushaugen (i.e. the ‘endless’ mound).[16]
The Medieval Background
I will argue that the true meaning of the 1292 dispute is in fact related to the origins of the historical farms in Kvinesdal, and that this origin should be sought in a period not long before 1292, in the form of a great restructuring that marks a crucial turning point in the settlement history of SW Norway.[17]
Of the farming system and settlement structure that immediately preceded the historical farms, we still know but little.[18] What we do know for a fact, is that the huge infield-outfield systems of the historical period were preceded by a similar, but more small-scale system in the Migration period (c. 350-550 AD). At some point, after c. 550 AD and maybe as late as the Viking Age, the hill dykes were moved and the infield made much larger. In several cases, the location of the farms also changed, and the total number of farms decreased.[19]
The archaeologist Ottar Rønneseth has argued that this restructuring is in fact a medieval phenomenon, which probably took place as late as the period of the Landslov of Magnus the Law-mender (1274).[20] He further claims that this restructuring, whereby the hill dykes were moved so as to incorporate large areas of meadow lands, also involved the appearance of farm boundaries in the form of straight lines, so that the lands of each farm would make geometrical figures.[21] At the same time, the farms were registered for the first time, so that each farm became an independent tax unit. From then on, the farms were divided according to the principles set down in the Landslov, which led to the steady growth in the tun’s size and marked the birth of run-rig farming (teigblanding).
This locking of the farming landscape is of course related to the fiscal valuation of all settlements units that finds its expression in the so-called boltall; the normative land rent numbers divided into bol units of different name, that the Landslov reckons with.[22] This development is paralleled in Shetland as well.[23]
What we do not know, is what kind of settlement and farming structure it was that directly preceded the historical one. According to Rønneseth, the farming system of the Viking period was characterised by extensive, large-scale grain production, and animal husbandry played a minor part in the economy. While that may still be the case, it is no longer possible to uphold Rønneseth’s idea of a ’phase II’ in the development of the farming systems in SW Norway, at least not as interpreted by him. Rønneseth based his theory on the assumption that the only house structures present in the archaeological record, were the ones visible above ground. This, of course, is no longer true, as multiple archaeological investigations carried out particularly in Rogaland during the 1980s and 1990s have shown.[24] However, the available Viking Age house structures in SW Norway are still very few, so one has to rely on other evidence than the archaeological record to try to bridge the present gap between the Migration period and the Medieval period, as far as the farming system and settlement structure are concerned.
The hill dykes in SW Norway are in many cases very extensive complexes comprising several ‘tuns’ or farms. The farms within one such infield-complex were usually not physically separated from each other; stone or turf dykes were in fact not established along the farm boundaries until relatively recently, i.e. as a result of the severances and general improvement in farming methods in the nineteenth century. In view of the present lack of support for Rønneseth’s hypothesis that many of the abandoned Migration period farms (ødegårder) were in use till well into Medieval times, I have suggested that the phenomena ascribed by Rønneseth and others to the birth-period of the historical farm (viz. the thirteenth century), should in fact be separated into two distinct phases.[25] The first of these phases is to be understood as a restructuring of the settlement structure and the introduction of a new farming system around the year 600 or somewhat later, involving at the same time a contraction of the existing settlements and an enlargement of the infield- outfield-system, and thus giving rise to the huge infield-complexes and the phenomenon of abandoned farms and alleged lack of archaeological finds that until recently were interpreted by Nordic researchers as a result of social and economic crisis.[26] The second phase involves the gradual splitting up of these large complexes, resulting in the birth of independent, i.e. historical, farms, as described by Ottar Rønneseth.
The infield-complexes seem to have been units with at least some degree of cooperation between the inhabitants. Rønneseth has shown that the building of the hill dykes of one such complex must have happened as one, orchestrated effort - a ‘chain reaction’ within each Siedlungsraum.[27] Due to the particular topography of this part of SW Norway, the areas most suitable for agriculture are found at some distance from each other. In coastal areas like Jæren and Lista, at the mouth of fjords in the outer valleys as well as in the mountain valleys in the interior are found the most extensive and continuous farming areas. It is in these areas, Liknes of course being one of them, that the majority of the huge infield-complexes are located, and it is of course in these very same areas that it has been possible to maintain a large population. In more marginal areas, the dominant pattern seems to be one of solitary farms, i.e. settlements not connected to other farms by common dykes.
Most of the huge complexes are found where archaeological and written sources indicate central places.[28] Usually, the parish church is located inside one such complex. As for the place names, it seems that the majority of the allegedly late partitioning names (-bø-, -hus-, -gard- etc) are found within the complexes. The parish of Spangereid in Vest-Agder serves as a case in point. In Spangereid we find, in addition to the church farm of Stokka, a clustering of farms with such relatively late partitioning names: Presthus, Midbø, Haugtuna and Gare. Located within this complex is one of the most impressive archaeological sites in SW Norway, comprising a huge Iron Age cemetery, several large boathouses and a court site, as well as a number of Viking-period boat graves and a Romanesque stone church.[29] In the interior, the parish of Åseral in Robyggjalog shows the same pattern, with the farms Gard, Austrhus and Åbø clustered around the parish church. It is a common claim among historians that the Agder region historically was dominated by freeholding farmers.[30] While this is indeed true, a different pattern emerges if one introduces the infield-complexes into the picture. It is in fact the more marginal, solitary farms that are dominated by freeholders, while the Crown, the aristocracy and various ecclesiastical owners control substantial parts of the central farming areas, i.e. the infield-complexes.
In a few cases, the names of these large complexes are found in medieval written sources.[31] There are some indications that the infield-complexes were divided into separate tuns or farms during the twelfth and thirteenth centuries. The earliest evidence is supplied by a rune stone from Lista in Vest-Agder. This stone stands in the boundary between the infields of the two farms of Huseby and Lunde. The inscription, dated by Magnus Olsen to the twelfth century, reads: Hér skiptir morkunni, i.e. ‘Here is the boundary between the fields’.[32] In cases like this, where two or more tuns are located within an infield-complex, the evidence is in accordance with the ‘odalsskipte’ in the West-Norwegian Gulathings-Law, where the whole farm was supposed to be divided in two, and a straight line drawn right across the infields. Where a ’tun’ (or township) consists of several farms (called ‘bruk’ in Norwegian), the pattern is consistent with the ‘skipte’ in the Landslov, where separate tuns are no longer (as a rule, that is) being established, but instead a new house is built and the inheritor gets his share of the ‘Storåker’, and of the meadows, thus paving the way for a system similar to the run-rig system of the Scottish Northern Isles.
The origin of the historical farm structure in SW Norway is thus related to the breaking-up of the large infield-complexes. This Medieval restructuring is not a phenomenon exclusive to Norway. In many parts of Scandinavia radical changes in settlement structure and farming methods are known to have taken place in the High Middle Ages. In Denmark settlements and cemeteries melt together to form the socalled church villages, and the building of Romanesque stone churches together with the introduction of three-field agriculture results in a permanent locking of the settlements and the cultural landscape in an already established structure.[33] On the Swedish mainland the runic inscriptions supply evidence that the settlement structure known from seventeenth-century maps goes as far back as the eleventh century,[34]
while on Öland it has been shown that the settlements as well as the boundaries between them were being regulated at some point in the Middle Ages, thus giving the boundaries their strict geometrical appearance.[35]
It is becoming increasingly clear that the typical farm in the Viking Age and Early Medieval period was in fact a small manor.[36] The Viking Age in Scandinavia was dominated by big, cohesive estates.[37] In Denmark, many of the torp-villages have been shown to be the result of the breaking-up of such estates during the twelfth century.[38] It can be argued that the infield-complexes of SW Norway are in fact the Northern equivalent to these South Scandinavian estates. The infield-complexes can thus be seen as identical in structure to the ducal farm in Papa Stour or the earldom manors of Orkney, being comprised of a large core of old arable land with a fringe of attached farms occupied by servants of some kind.[39] The origin of these SW Norwegian estates should be sought in the great restructuring at some point after c. 600 AD. It could be argued that the freeholders of the Iron Age became the thralls and/or tenants on the manors of the Viking Age. On the eve of the Later Middle Ages, these estates were breaking up, and their fragments were becoming discrete farms, run by free tenants.
My main argument is that the three seemingly separate and non-related arguments – the historians’ debate on the origins of the markebol, the debate on the transition from thralldom and other form of social dependencies to the Medieval type of strictly economic tenantship,[40] and the archaeologists’/cultural geographers' debate on the development of dyke systems and the origins of farm boundaries – are in fact describing three different aspects of one and the same process, namely the transition from Viking age ‘desmesne farming’ based on slavery and other forms of more or less unfree labour, to the Medieval system of open-field, tenant farming.[41]
When the land rent in the thirteenth century became a public tax on land, it is obvious that the rent now was a function of separate farms – independent of the relationship between the landowner and the land user. This development is related to the social-economic processes whereby the landowners’ other bonds to their subjects were weakened and eventually lost much of their earlier importance. The landowner’s right to extract rent was stripped of its social obligations towards the land users, and became an object that could be traded and inherited just like any other possession. From Vest-Agder, we know of a division of the farms into skatt farms. This division disregards the type of farm structure that was common in SW Norway, i.e. the partitioning of each farm into several ’bruk’, as it as a rule presupposes un-divided farms. Andreas Holmsen has argued that the division into skatt farms happened at some point before the Black Death, probably in the late thirteenth century and in connection with the (first) public taxation of the land.[42] The oldest document listing the skatt farms in Liknes, tells us that Gullestad and Outer Egeland were one skatt farm each, while Upper Egeland was two skatt farms.
With this in mind, it is now time to take a closer look at the 1292 document from Kvinesdal.
The 1292 Document
There is no doubt that the boundary being described in the document is the one between the historical farms of Gullestad and Outer Egeland. The boundary markers mentioned are, with one notable exception, still known as such on the two farms. However, several smaller cottages and underlying farms have since then become independent farms in their own right, the majority of them in the seventeenth and eighteenth centuries. One of these underlying farms, Våskeland, is actually referred to in the 1292 document. Våskeland did not become an independent farm until c. 1600.[43] One little-observed fact is that the first of the boundary marks mentioned, Skotberget, is actually located on the other side of the river from Outer Egeland and Gullestad, in what is now the hill-land of the vicarage, Eljestraum.[44] This should be taken as an indication that the vicarage was not yet established as a separate farm in 1292, and that the Liknes priest at that time had his stofa on one of the other farms.[45] What is even more interesting to us, is that this makes it probable that Upper and Outer Egeland at one point were neighbouring farms (as one would expect from the name elements ‘Upper’ and ‘Outer’, but not from today's farm boundaries), and, indeed, that they are in fact end products of the breaking up of one single, older estate.[46]
The crucial sentence in the 1292 letter, and the one that has caused most difficulties, is the one stating that ‘Þa gæk [Valpiouar] Þorkæls sun til sat mals viðr hærra Þoruald Þores sun. ok fru S[igriði] Olafs dottor ok Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans mædr hansaulum (...)’. This is usually interpreted as describing an agreement between Thorvald Thoresson, his wife Sigrid Olaf’s-daughter and Thorvald’s son and son-in law on the one side, and Valthiof of Gullestad on the other.[47] However, grammatically another interpretation would make more sense, namely that the phrase ‘Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans’ points back to Valthiof, and not to Thorvald. As the whole phrase ‘Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans’ is nominative, it belongs together with the subject – with Valthiof, that is, and not Thorvald and Sigrid. According to the linguist Merja Steenros, what we have here is a phenomenon known as ‘splitting of heavy groups’, not uncommon in older Germanic languages.[48]
Historically, then, the document describes a dispute between herra Thorvald Thoresson and his wife Lady Sigrid Olaf’s-daughter on the one side, and Valthiof of Gullestad, his son Thorgils and his son-in-law Bothvar on the other. If this was not the case, and Thorvald and Sigrid had not only a son, Thorgils, but also a married daughter (the unnamed wife of Bothvar), we would run into serious difficulties when trying to explain why Valthiof, who obviously had committed a serious offence when establishing his two shielings in the hill-land of Outer Egeland at a time when Sigrid was still unmarried, was not taken to court until some 15-20 years later![49]
It is therefore proposed that the document should be read like this:
‘Sigurth the Priest, Jon the Priest, Nicholas Desting, Orm at Brekne, Thorer Flikkr, Thorkell at Røydland, Ljot at Rafoss, Thorald at Hamre, Jon the Icelander, Thorkell the Priest’s Son, Sverting Dans and Ivar Dos send God’s blessing and their own to all friends of God and of themselves who see this letter or hear it read. In the year when 1292 winters had passed since the birth of Our Lord, we walked the bounds between Egeland and Gullestad. The boundary goes from Skotberget into Steindør, from Steindør to Nasesteinen Rock above the sheep pasture and from the rock to the cairn where the hill is highest. Thence to the place where the stream that comes from Mjåvatnet runs into Kjeldåsvatnet, and thence to the holm that lies nearest Våskeland. Thorkell Helung and Thorgeir at Grøtteland made book oath and swore, according to their memory and to the word of the eldest men, that the boundary between Egeland and Gullestad had been as described above since time immemorial, until the time that Valthjof, after the demise of Olaf Halvardsson, went ahead and made two shielings, in the hill-land of Egeland, and used these for a few years, while the maiden Sigrid Olaf’s-daughter was under age, even though this was outlawed and forbidden by her representatives. And because of the aforesaid abuse, Valthjof Thorkellsson then made an agreement with the lord Thorvald Thoresson and the lady Sigrid Olaf’s-daughter, and so did his son Thorgils and his son-in-law Bothvar, and confirmed with hand-shaking that all the bounds between Egeland and Gullestad would for ever remain just as Thorkell and Thorgeir had witnessed. However, Valthiof would have the right to cross the bounds, for droving only and not for pasture. And of all the penalty fees that we had decreed would fall to him, Sir Thorvald gave up all except for a friend’s gift of four marks, which he received as a token, with the following agreement: that if Valthjof or his descendants should break this agreement, which we have settled with our judgment, then the penalty fee of four marks of gold will be payable to Sir Thorvald and lady Sigrid or to their heirs, and the same will apply to each breach of this agreement, as well as to any disturbance caused hereafter. This letter was written at Egeland on the Friday before St Botolf’s Day, in the thirteenth year of the rule of our honourable Lord King Eirik and Duke Hakon. And to confirm this testimony, we each set our seal, those that were available, on this letter.’[50]
Why, then, are Valthiof’s relatives included in the settlement? And who are the representatives of the lady Sigrid, the vmboðs monnom who in vain had tried to stop Valthiof from going into the hill-land of Outer Egeland? As I have mentioned earlier, Gullestad and Outer Egeland were owned by the same family of freeholders in the mid-sixteenth century, and there is reason to believe that this was the case at least as early as the fourteenth century.[51] If the people who lived on Gullestad and Outer Egeland were related to each other in 1292, then one could argue that Thorgils and Bothvar were actually lord Thorvald Thoresson’s tenants on Outer Egeland, and that they used Uppergarth and Nedhergarth, respectively, and that their father resp. father-in-law was the farmer on the neighbouring farm of Gullestad. The fact that Valthiof could take the law into his own hands in the hill-land of Outer Egeland, could then partly be explained by his seniority in relation to the tenants of this farm.
However, Valthiof had been warned by Sigrid’s representatives that he was in fact committing a serious offence. Family bonds can explain why he succeeded in his wrong-doing for some time, but not why he chose to take the law into his own hands in the first place. The answer, in my opinion, is that the boundary relations were not as clear and obvious as the witnesses at the trial asserted, and that these boundaries were in fact a relatively recent phenomenon in 1292. The document does not clearly state that Valthiof is the owner of Gullestad. Perhaps he was also a tenant of Thorvald’s, and that the conflict is really about which part of the Kvinesdal estate of Thorvald and Sigrid the different tenants have usage rights to.[52]
The 1292 verdict is issued at Egeland. According to the traditional rendering of the letter, this Egeland is Outer Egeland. An alternative interpretation would be that ’Egeland’ in this respect is Upper Egeland, the large Egeland. It is here, and not on Outer Egeland or Gullestad, that we find aristocratic owners in later years. Half of Upper Egeland belonged to Thoralde Bergulvsson in the 1440s. The other half at the same time belonged to the knight Erlend Eindridesson of Losna in Sogn in Western Norway. Thoralde was a descendant of herra Ogmund of Byre in Fister, Ryfylke, and he in fact inherited Ogmund’s estates. Thoralde could very well have been Erlend Eindridesson’s legal representative in Kvinesdal at that time. Either way, there is a very clear connection between the aristocratic estates in Kvinesdal and the West Norwegian aristocracy. P.A. Munch long ago suggested that Sigrid's father, Olaf Halvardsson, might have been a son of herra Hallvard of Horda in Sandeid in Ryfylke,[53] who was killed in 1288 in Stavanger by Isak Gautesson of Talgje, also in Ryfylke.[54] In 1292, we might thus have a similar situation, whereby one Western aristocratic family (i.e. Sigrid's) owned estates in Kvinesdal, while another family of lesser nobility acted as their local representatives. The sources unanimously point to Upper Egeland as the residence of these representatives.
The conflict in 1292 could then be interpreted as follows:
Thorvald Thoresson had married into a SW Norwegian aristocratic family. This family owned major farms in several places in Rogaland and Agder, one of them being Upper Egeland in Kvinesdal. Surrounding Upper Egeland are several subordinate farms – two of them being Outer Egeland and Gullestad. These farms have relatively recently become separate skatt farms, and the boundary between them has thus been given a new economic significance. The boundaries, however, are not totally agreed upon, and the tenant of Gullestad has cleared two shielings in the hill-land of what had been up till then one large manor. In the new system in the late thirteenth century this is a legal offence, and the owner of the manor farm, herra Thorvald, is called upon to settle the dispute. Valthiof can then be understood as a SW Norwegian parallel to Ragnhild Simunsdatter of Papa Stour, reacting against the radically new system that was being introduced on the eve of the Later Middle Ages not only in Norway, but in Shetland as well.[55]
This alternative interpretation makes sense, at least to this writer, because it introduces Upper Egeland into the picture. Moreover, if the obscure figures of Thorgils and Bothvar are in fact not related to Thorvald, but are instead his tenants on Outer Egeland, then Torvald’s later biography makes sense as well. It could then be argued that his marriage to lady Sigrid did not produce any offspring, and that Sigrid probably died at a young age.
Sammendrag
Et dokument som i dag finnes i Riksarkivet, og som omtaler Torvald Toresson, har vært meget omdiskutert gjennom årene. Dokumentet er datert 1292 og beskriver en domsslutning i etterkant av det som tilsynelatende er en diskusjon om gårdsgrenser i Kvinesdal i Vest-Agder. Ifølge den alminnelige tolkningen av teksten, nevnes ikke bare en ellers ukjent første hustru av Torvald Toresson, Sigrid Olavsdatter, men også en sønn, Torgils, og en svigersønn, Bodvar.
Dokumentet fastslår tilsynelatende at Torvald var i besittelse av gården Ytre Egeland, og at Valtjof, som eide nabogården Gullestad, hadde tatt seg,til rette og ryddet to støler i Ytre Egelands utmark. Ytre Egeland skulle etter denne tolkningen tilhøre Torvalds første hustru, Sigrid, som hadde arvet gården etter sin far, Olav Halvarsson. Overensskomsten i 1292 skulle følgelig være inngått mellom eieren av Gullestad på den ene side, og herr Torvald, fru Sigrid, sønnen deres, Torgils, og Torvalds svigersønn, Bodvar, på den annen.
Artikkelforfatteren argumenterer for en alternativ lesning av dokumentet, og at vi på det viset kan kvitte oss med to av Torvalds angivelige nære slektninger, nemlig Torgils og Bodvar. Denne tolkningen skiller seg fra den tradisjonelle i to henseende: for det første, fordi den tar utgangspunkt i de vertikale avhengighetsforholdene mellom bosetningsenheter som kan ha eksistert også i Sørvest-Norge, og for det annet fordi den analyserer 1292-dokumentet i sin rette historiske sammenheng, dvs. det norske agrarsamfunnet henimot slutten av 1200-årene.
I artikkelen taes det til orde for at bakgrunnen for konflikten i 1292 faktisk har direkte sammenheng med den historiske gårdsstrukturens oppkomst i Kvinesdal, og at denne oppkomsten skal søkes i en tid forut for 1292, i form av en storstilt omstrukturering som utgjorde et vendepunkt i den sørvestnorske bosetningsutviklingen. Denne omstruktureringen innebar at vikingtidens og den tidlige middelalders lokale gods ble oppløst, og at kulturlandskapet ble låst i en ny struktur idet matrikkelgårdene med mangbølte tun og teigblanding oppstod.
Artikkelforfatteren tar til orde for at tre tilsynelatende adskilte problemkompleks – debatten om overgangen fra trelldom til middelalderens saklig-økonomiske leilendingssystem, historikernes diskusjon om markebolets opprinnelse og arkeologenes/ kulturgeografenes diskusjon om gjerdesystemenes utvikling og gårdsgrensenes alder – faktisk kan forstås som tre sider av en og samme prosess, nemlig overgangen fra vikingtidens storgodsdrift basert på slaveri og andre former for mer eller mindre ufri arbeidskraft, til middelalderens "open-field"-jordbruk og leilendingssystem.
Denne nytolkningen av 1292-dokumentet innebærer oppsummeringsvis at Torvald Toresson har giftet seg inn i en sørvestnorsk stormannsslekt. Slekten er i besittelse av hovedgårder flere steder i Rogaland og Agder, og Øvre Egeland i Kvinesdal er en av disse. Omkring Øvre Egeland ligger et antall underliggende bosetninger – deriblant Ytre Egeland og Gullestad. Disse gårdene har relativt nylig blitt egne skattegårder, og grensene mellom dem har dermed fatt en ny, økonomisk betydning. Grenseneforholdene anses imidlertid ikke for endelig avklart, og leilendingen på Gullestad har ryddet to støler i utmarken til det som inntil nylig hadde vært betraktet som ett stort gods. I det nye systemet i slutten av det 13. århundre er denne handlingen å regne for et lovbrudd, og eieren av hovedgården Øvre Egeland, herr Torvald, blir budsendt for å avgjøre disputten. Valtjof blir dermed å regne for en sørvestnorsk parallell til Ragnhild Simonsdatter på Papa Stour, idet han reagerer mot det nye og radikalt annerledes skatte- og bosetningssystemet som ble introdusert ved overgangen til senmiddelalderen, ikke bare i Norge, men også på Shetland.
[1] DN I, p. 74.
[2] See, for instance, Crawford, 1984a, pp. 50-51; Munch, 1859, vol 4:2; Per Seland, 1964, pp. 115f.; Løyland, 1999, p. 64.
[3] See, for instance, Frode Iversen, 1999.
[4] The owner, Ljot, might have been a freeholding odelsmann, as might Thorald at Hamre, Thorer Flikkr, Orm at Brekne and Thorkell at Røydland. He is also the only one of the jurors that with any certainty can be directly linked to Kvinesdal. The names Sverting Dans and Ivar Dos speak of men of nobility, Sverting Dans could be related to the Agmund Dans that was executed by King Håkon V. c. 1310 (Bull, 1923). The name Jon Icelander speaks for itself. Nicholas Desting is not known from other sources, but in 1325 one "Om Desting" is mentioned amongst Norwegian merchants in a customs list from Lynn, England (DN XIX, pp. 649-650). Toralde Hamre is a juror also in 1316 (DN II, p. 109), and in 1322 he is present at the law-thing at Avaldsnes (DN I, p. 145). There is a farm Hamre close to Gullestad, but we do not know if this is the Hamre of Thorald; there are several farms by that name in Vest-Agder and the neighbouring county of Rogaland. Two priests and one priest's son are also acting as jurors in 1292. None of them are known from other sources, with the possible exception of Sigurth, who might be identical to the "Sigurth priest at Liknes" that was present at the law-thing at Avaldsnes in 1322 (DN I, p. 145).
[5] I borrow the term "historical farm" from Ottar Rønneseth's doctoral thesis. The term is meant to distinguish between the late Iron Age settlements that are very common in these parts of Norway, and the farms that can be recognized from the written sources. The historical farms were then again transformed into today's modern farms in the nineteenth century, through the improvement of farming methods. See Rønneseth, 1974.
[6] Lister lens jordebok c. 1617.
[7] Per Seland, 1964a.
[8] DN VI, p. 491; IX, p. 257; X, p. 142.
[9] Asgaut Steinnes, 1924.
[10] Per Seland, 1964a; 1965; Stylegar, 1999a.
[11] Per Seland, 1965, p. 78. For what it's worth, the rare name Valthiof reappears in Kvinesdal after c. 1600 (in the compressed form Vodju), not at Gullestad, but at Outer Egeland.
[12] Bugge, 1920, pp. 97-152, 192-252.
[13] DN IV, p. 827 (1547).
[14] DN VI, p. 655 (1495).
[15] See, for instance, Edvard Bull, 1923a.
[16] Daae, 1881, p. 90; Hans Seland, 1917, p. 54.
[17] Compare Ronneseth, 1974.
[18] Our limited knowledge of Viking period settlements is so far a paradox in Norwegian archaeology, as opposed to, for instance, the situation in the Northern Isles. See Stummann Hansen, 1999b.
[19] Stylegar, 2001, pp. 9-32.
[20] Rønneseth, 1974.
[21] For the argument that the strict geometry of the farm boundaries means that they are a relatively recent phenomenon, see Hovstad, 1980.
[22] Holmsen, 1979, pp. 23-24; Halvard Bjørkvik, 1966, pp. 441 f.
[23] Smith, Toons and tenants, 2000.
[24] Løken, 1998; Stylegar, 2001.
[25] Stylegar, 2001.
[26] Myhre, 1993.
[27] Rønneseth, 1974, pp. 114ff.
[28] Stylegar, 2000.
[29] Stylegar, 1999.
[30] See, for instance, Låg, 1999.
[31] This seems to be the case in Kristiansand, where the modem farm of Mebø is referred to as "Mebø in Tufften" in a fourteenth-century source, "Tufften" probably being the infield complex. Other instances are known as well - the aforementioned parish name Åseral is referred to as a farm name is a couple of Medieval sources. See Rønneseth, 1974; Låg, 1999.
[32] Olsen, 1954, pp. 128 ff.
[33] Porsmose, 1993.
[34] Pedersen & Widgren, 1998, p. 431.
[35] Pedersen & Widgren, 1998, p. 306.
[36] Christensen, 1983, pp. 1-34; 1990, pp. 35-37.
[37] See, for instance, Lund, 1993, pp. 118-130.
[38] Porsmose, 1988.
[39] Compare Frode Iversen, 1999. "Hva arvet Erlend?", for a somewhat similar interpretation in a West Norwegian setting, and for a very interesting discussion of the place-name element gardr.
[40] See Tore Iversen, 1997.
[41] This large scale restructuring of the settlements probably implies that the traditional Norwegian place name chronology needs rethinking. If all the historical farms actually are a consequence of a restructuring process taking place in the High Middle Ages, then the different groups of names should indicate a synchronous social hierarchy rather than different ages.
[42] Holmsen, 1953.
[43] Årli, Kvinesdal, 1965, vol. 2, p. 11.
[44] Erfjord, 1990, pp. 38-40.
[45] See Sandvik, 1965.
[46] Since Eljestraum even today owns the land on both sides of the 1292 border between Gullestad and Outer Egeland, one would assume that these two farms belonged to one and the same owner when the vicarage was separated in the 1300s, as they did somewhat later.
[47] For references, see note 1.
[48] Dr Merja Steenros, Stavanger University College, personal communication.
[49] The difficulties with the traditional rendering of the document are discussed in the following works: Crawford, 1984a; Crawford, 1992; Crawford and Ballin Smith, 1999.
[50] Translation by Merja Steenros.
[51] See note 45.
[52] In Iceland, subordinate farms belonging to one and the same estate were in fact counted as discrete legal entities, even if they had one owner, see Frode Iversen, 1999, p. 351. One would expect this to be the case in Medieval Norway as well.
[53] Munch, 1859, vol. 4:2, p. 277.
[54] Meling, 1999.
[55] Brian Smith, 2000.
The content of the legal settlement is usually taken more or less for granted. To summarise: the document apparently states that Thorvald was the owner of the farm Ytre Egeland, and that Valthiof, the owner of the neighbouring farm Gullestad, against the clear advice of others, had cleared two shielings in the hill-land of Ytre Egeland. Ytre Egeland, according to this reading of the letter, belonged to Thorvald's first wife, Sigrid, who had inherited the farm from her deceased father, Olaf Halvardsson. In 1292, a legal settlement was made between the owner of Gullestad on the one hand, and Lord Thorvald, Lady Sigrid, their son, Thorgils, and Thorvald’s son-inlaw, on the other.
If this is indeed the true meaning of the text, we are stuck with three close relatives of Lord Thorvald - a wife, a son and an in-law, none of whom has left any apparent traces in his later family history. I believe that an alternative interpretation of the 1292 document is possible, and, indeed, plausible, and that we thus can dispose of two of Thorvald’s alleged relatives, namely Thorgils and Bothvar. This rendering of the text differs from the traditional one in two respects: firstly, that it takes into consideration the possibly vertical relations of dependency between settlement units in the form of estates or manors[3] and, secondly, that it analyses the text in its proper, historical context, i.e. Norwegian society in the late thirteenth century.
The Geographical Setting
Kvinesdal is a valley in the present-day county of Vest-Agder. The part of Kvinesdal relevant to this discussion, is the parish of Liknes, located at the fjord that is now called Fedefjorden (earlier: Kvinesfjorden). This is the part of the valley best suited for agriculture. The best and biggest farms in Kvinesdal in modern times were located on the valley floor between the fjord and the mouth of the river Kvina. And it is here that we find the two farms involved in the dispute in 1292, Outer Egeland and Gullestad. Their size was only matched by two other farms in Liknes (one of these being Rafoss, the owner of which was present at Egeland in 1292),[4] and only surpassed by one farm, Upper Egeland, situated across the river from Outer Egeland and Gullestad.
Separating Upper and Outer Egeland from each other, is a fourth farm, the vicarage, that goes by the name of Eljestraum. The parish church of Liknes is located on Eljestraum.
In early modern times, i.e. from the late sixteenth century onwards, when fiscal sources are abundant from the parish, both Outer and Upper Egeland seem to have supported at least two tenant families each. Outer Egeland was in fact divided into two – for every practical purpose except fiscal ones – separate farms. These subdivisions were named Uppergarth and Nethergarth, and they were separated from each other by a massive turf dyke, ’Jorhaien’.
These, then, are the historical farms relevant to our document.[5] A typical settlement in SW Norway consisted of a ‘tun’ made up of one or several farms. Next to the "tun" was the best farming land, variously called the ‘Storåker’, the ‘Gamleåker’ or ‘Fløda’. On these fields, cereals were grown on an annual basis. This annual cropping demanded heavy manuring (cow dung, turf, midden deposts etc.), and most of the manuring was done on the ’Storåker’. All the farmers had their separate part of this field.
Outside the field lay meadow lands and additional corn fields, called ‘voll’ or ‘tjukkeng’. These were divided into strips or ‘teiger’ belonging to each farm. The strips of one farm lay in between strips belonging to other farmers, rather similar to the Shetland run-rig system. A certain number of strips was called a ‘teiglag’, and the different farmers all had one or several strips in each ‘teiglag’. The ‘Storåker’ was a separate ‘teiglag’. The size of a farm or a ‘tun’ in a rental or fiscal sense (measured in ‘huder’ in relatively recent times) was, as a rule, dependent on the size of the ‘Storåker’ alone. The ownership of the ‘teiger’ only changed through inheritance or through buying or selling.
Farther away lay the outer meadows, the ‘tynneng’. The whole complex was surrounded by a fence made of stone or, in some known cases, turf, called the ’utmarksgjerde’ or simply the ‘gard’. Outside the dyke were moors and common grazing lands. These grazing lands were held in common by all the farmers, but their use was also regulated. Each farmer had the right to keep a certain number of grazing animals - the exact number depended on his part of the settlement as a whole, i.e. the relative size of his share of the ’Storåker’. The hill dyke or ’gard’ was the only fence in existence. There were no fences in the infield, thus making this another version of the common European medieval open-field system.
At the margins of the big farms lay minor satellite farms (called ‘heiegardar’) and cottages. Some of these became independent farms in their own right during the seventeenth and eighteenth centuries
Landownership in Kvinesdal
In the seventeenth century most farmers in Liknes were tenants. A pattern was then emerging of land-holding farmers becoming each other’s tenants, and a substantial part of the population were on the verge of becoming freeholders, as the estates owned by church, king or aristocracy were bein sold, at the beginning of the period to wealthy burghers or government officials, and then, later on, to the tenants themselves.
As late as the early seventeenth century, however, one-third of the farms in Liknes parish were in aristocratic possession. Fifteen farms, amongst them 4/7 of Upper Egeland, belonged to the Danish Rosenkrantz family. Apart from Upper Egeland and the neigbouring farm of Åmodt, the majority of these farms were in fact ’heiegardar’ at some distance from the centre of Liknes. This relatively huge estate was owned by the Lady Anne Rosenkrantz in 1617.[6] The historian Per Seland has argued forcefully that the ownership of the Rosenkrantz estate in Kvinesdal can be followed backwards through time to the knight, Lord Erlend Eindridesson of Losna in Sogn in Western Norway (died c. 1452).[7] How herra Erlend acquired the estate, we do not know. In the period 1436-1446 Thoralde Bergulvsson owned one part of Upper Egeland, as well as substantial estates in Western Norway.[8] There is reason to believe that he in fact owned the part of the farm that was not in Erlend Eindridesson's possession. Thoralde Bergulvsson was a direct descendant of the knight, herra Ogmund of Byre in Fister, Ryfylke (mentioned 1318-1331), and he seems to have inherited Ogmund’s estates.[9]
The relationship of two supposed contestants of the 1292 dispute, is a whole different story. In the post-medieval period both Gullestad and Outer Egeland belonged to one and the same family of freeholders/landowners. Their estate encompassed not only Outer Egeland and Gullestad, but several lesser farms as well - in reality most of the farms in the outer valley to the West and to the North of the Rosenkrantz estates. Together, these two estates constituted the main part of the parish - to all practical purposes, the area that was still in the early seventeenth century called Liknes manntall (i.e. census).[10]
In the mid-sixteenth century, when the source situation improves, Outer Egeland was owned by one Ståle Vrålson, and Gullestad belonged to his brother, Anders Vrålson.[11]
Were one to look for a main or central settlement inside this complex of large farms, Upper Egeland would be the obvious choice. Not only is Upper Egeland the largest of the farms, but it is here that the aristocratic presence in Kvinesdal has left its clearest impression. The great Norwegian historian, Alexander Bugge, long ago argued that (Upper) Egeland was the site of the medieval thing in Kvinesdal.[12] The majority of the medieval written documents that we know of from Kvinesdal, are in fact issued at Upper Egeland, and in one them, the lagmann in Agder, Jon Simonsson, states that a named person ‘came to me at (Upper) Egeland’.[13] In another letter, Upper Egeland is referred to as ‘Eeghelandh myghle’, i.e. the large Egeland.[14] Around 1540, the lensherre (i.e. feudal overlord) in Lister, Stig Bagge, may have used Upper Egeland as his residence.[15]
Oral tradition points towards Upper Egeland as a special kind of settlement, too. According to one folk-tale, there once lived at Upper Egeland a man that had 12 sons and 13 horses (horses being a sure sign of might and wealth in these parts). At one time, as Kvinesdal was being attacked by the ’Englishmen’, the Egeland man and his sons tricked the attackers into believing that a strong military force was present to defend the valley's inhabitants. They did this by parading around and around a big mound not far from the parish church, Endelaushaugen (i.e. the ‘endless’ mound).[16]
The Medieval Background
I will argue that the true meaning of the 1292 dispute is in fact related to the origins of the historical farms in Kvinesdal, and that this origin should be sought in a period not long before 1292, in the form of a great restructuring that marks a crucial turning point in the settlement history of SW Norway.[17]
Of the farming system and settlement structure that immediately preceded the historical farms, we still know but little.[18] What we do know for a fact, is that the huge infield-outfield systems of the historical period were preceded by a similar, but more small-scale system in the Migration period (c. 350-550 AD). At some point, after c. 550 AD and maybe as late as the Viking Age, the hill dykes were moved and the infield made much larger. In several cases, the location of the farms also changed, and the total number of farms decreased.[19]
The archaeologist Ottar Rønneseth has argued that this restructuring is in fact a medieval phenomenon, which probably took place as late as the period of the Landslov of Magnus the Law-mender (1274).[20] He further claims that this restructuring, whereby the hill dykes were moved so as to incorporate large areas of meadow lands, also involved the appearance of farm boundaries in the form of straight lines, so that the lands of each farm would make geometrical figures.[21] At the same time, the farms were registered for the first time, so that each farm became an independent tax unit. From then on, the farms were divided according to the principles set down in the Landslov, which led to the steady growth in the tun’s size and marked the birth of run-rig farming (teigblanding).
This locking of the farming landscape is of course related to the fiscal valuation of all settlements units that finds its expression in the so-called boltall; the normative land rent numbers divided into bol units of different name, that the Landslov reckons with.[22] This development is paralleled in Shetland as well.[23]
What we do not know, is what kind of settlement and farming structure it was that directly preceded the historical one. According to Rønneseth, the farming system of the Viking period was characterised by extensive, large-scale grain production, and animal husbandry played a minor part in the economy. While that may still be the case, it is no longer possible to uphold Rønneseth’s idea of a ’phase II’ in the development of the farming systems in SW Norway, at least not as interpreted by him. Rønneseth based his theory on the assumption that the only house structures present in the archaeological record, were the ones visible above ground. This, of course, is no longer true, as multiple archaeological investigations carried out particularly in Rogaland during the 1980s and 1990s have shown.[24] However, the available Viking Age house structures in SW Norway are still very few, so one has to rely on other evidence than the archaeological record to try to bridge the present gap between the Migration period and the Medieval period, as far as the farming system and settlement structure are concerned.
The hill dykes in SW Norway are in many cases very extensive complexes comprising several ‘tuns’ or farms. The farms within one such infield-complex were usually not physically separated from each other; stone or turf dykes were in fact not established along the farm boundaries until relatively recently, i.e. as a result of the severances and general improvement in farming methods in the nineteenth century. In view of the present lack of support for Rønneseth’s hypothesis that many of the abandoned Migration period farms (ødegårder) were in use till well into Medieval times, I have suggested that the phenomena ascribed by Rønneseth and others to the birth-period of the historical farm (viz. the thirteenth century), should in fact be separated into two distinct phases.[25] The first of these phases is to be understood as a restructuring of the settlement structure and the introduction of a new farming system around the year 600 or somewhat later, involving at the same time a contraction of the existing settlements and an enlargement of the infield- outfield-system, and thus giving rise to the huge infield-complexes and the phenomenon of abandoned farms and alleged lack of archaeological finds that until recently were interpreted by Nordic researchers as a result of social and economic crisis.[26] The second phase involves the gradual splitting up of these large complexes, resulting in the birth of independent, i.e. historical, farms, as described by Ottar Rønneseth.
The infield-complexes seem to have been units with at least some degree of cooperation between the inhabitants. Rønneseth has shown that the building of the hill dykes of one such complex must have happened as one, orchestrated effort - a ‘chain reaction’ within each Siedlungsraum.[27] Due to the particular topography of this part of SW Norway, the areas most suitable for agriculture are found at some distance from each other. In coastal areas like Jæren and Lista, at the mouth of fjords in the outer valleys as well as in the mountain valleys in the interior are found the most extensive and continuous farming areas. It is in these areas, Liknes of course being one of them, that the majority of the huge infield-complexes are located, and it is of course in these very same areas that it has been possible to maintain a large population. In more marginal areas, the dominant pattern seems to be one of solitary farms, i.e. settlements not connected to other farms by common dykes.
Most of the huge complexes are found where archaeological and written sources indicate central places.[28] Usually, the parish church is located inside one such complex. As for the place names, it seems that the majority of the allegedly late partitioning names (-bø-, -hus-, -gard- etc) are found within the complexes. The parish of Spangereid in Vest-Agder serves as a case in point. In Spangereid we find, in addition to the church farm of Stokka, a clustering of farms with such relatively late partitioning names: Presthus, Midbø, Haugtuna and Gare. Located within this complex is one of the most impressive archaeological sites in SW Norway, comprising a huge Iron Age cemetery, several large boathouses and a court site, as well as a number of Viking-period boat graves and a Romanesque stone church.[29] In the interior, the parish of Åseral in Robyggjalog shows the same pattern, with the farms Gard, Austrhus and Åbø clustered around the parish church. It is a common claim among historians that the Agder region historically was dominated by freeholding farmers.[30] While this is indeed true, a different pattern emerges if one introduces the infield-complexes into the picture. It is in fact the more marginal, solitary farms that are dominated by freeholders, while the Crown, the aristocracy and various ecclesiastical owners control substantial parts of the central farming areas, i.e. the infield-complexes.
In a few cases, the names of these large complexes are found in medieval written sources.[31] There are some indications that the infield-complexes were divided into separate tuns or farms during the twelfth and thirteenth centuries. The earliest evidence is supplied by a rune stone from Lista in Vest-Agder. This stone stands in the boundary between the infields of the two farms of Huseby and Lunde. The inscription, dated by Magnus Olsen to the twelfth century, reads: Hér skiptir morkunni, i.e. ‘Here is the boundary between the fields’.[32] In cases like this, where two or more tuns are located within an infield-complex, the evidence is in accordance with the ‘odalsskipte’ in the West-Norwegian Gulathings-Law, where the whole farm was supposed to be divided in two, and a straight line drawn right across the infields. Where a ’tun’ (or township) consists of several farms (called ‘bruk’ in Norwegian), the pattern is consistent with the ‘skipte’ in the Landslov, where separate tuns are no longer (as a rule, that is) being established, but instead a new house is built and the inheritor gets his share of the ‘Storåker’, and of the meadows, thus paving the way for a system similar to the run-rig system of the Scottish Northern Isles.
The origin of the historical farm structure in SW Norway is thus related to the breaking-up of the large infield-complexes. This Medieval restructuring is not a phenomenon exclusive to Norway. In many parts of Scandinavia radical changes in settlement structure and farming methods are known to have taken place in the High Middle Ages. In Denmark settlements and cemeteries melt together to form the socalled church villages, and the building of Romanesque stone churches together with the introduction of three-field agriculture results in a permanent locking of the settlements and the cultural landscape in an already established structure.[33] On the Swedish mainland the runic inscriptions supply evidence that the settlement structure known from seventeenth-century maps goes as far back as the eleventh century,[34]
while on Öland it has been shown that the settlements as well as the boundaries between them were being regulated at some point in the Middle Ages, thus giving the boundaries their strict geometrical appearance.[35]
It is becoming increasingly clear that the typical farm in the Viking Age and Early Medieval period was in fact a small manor.[36] The Viking Age in Scandinavia was dominated by big, cohesive estates.[37] In Denmark, many of the torp-villages have been shown to be the result of the breaking-up of such estates during the twelfth century.[38] It can be argued that the infield-complexes of SW Norway are in fact the Northern equivalent to these South Scandinavian estates. The infield-complexes can thus be seen as identical in structure to the ducal farm in Papa Stour or the earldom manors of Orkney, being comprised of a large core of old arable land with a fringe of attached farms occupied by servants of some kind.[39] The origin of these SW Norwegian estates should be sought in the great restructuring at some point after c. 600 AD. It could be argued that the freeholders of the Iron Age became the thralls and/or tenants on the manors of the Viking Age. On the eve of the Later Middle Ages, these estates were breaking up, and their fragments were becoming discrete farms, run by free tenants.
My main argument is that the three seemingly separate and non-related arguments – the historians’ debate on the origins of the markebol, the debate on the transition from thralldom and other form of social dependencies to the Medieval type of strictly economic tenantship,[40] and the archaeologists’/cultural geographers' debate on the development of dyke systems and the origins of farm boundaries – are in fact describing three different aspects of one and the same process, namely the transition from Viking age ‘desmesne farming’ based on slavery and other forms of more or less unfree labour, to the Medieval system of open-field, tenant farming.[41]
When the land rent in the thirteenth century became a public tax on land, it is obvious that the rent now was a function of separate farms – independent of the relationship between the landowner and the land user. This development is related to the social-economic processes whereby the landowners’ other bonds to their subjects were weakened and eventually lost much of their earlier importance. The landowner’s right to extract rent was stripped of its social obligations towards the land users, and became an object that could be traded and inherited just like any other possession. From Vest-Agder, we know of a division of the farms into skatt farms. This division disregards the type of farm structure that was common in SW Norway, i.e. the partitioning of each farm into several ’bruk’, as it as a rule presupposes un-divided farms. Andreas Holmsen has argued that the division into skatt farms happened at some point before the Black Death, probably in the late thirteenth century and in connection with the (first) public taxation of the land.[42] The oldest document listing the skatt farms in Liknes, tells us that Gullestad and Outer Egeland were one skatt farm each, while Upper Egeland was two skatt farms.
With this in mind, it is now time to take a closer look at the 1292 document from Kvinesdal.
The 1292 Document
There is no doubt that the boundary being described in the document is the one between the historical farms of Gullestad and Outer Egeland. The boundary markers mentioned are, with one notable exception, still known as such on the two farms. However, several smaller cottages and underlying farms have since then become independent farms in their own right, the majority of them in the seventeenth and eighteenth centuries. One of these underlying farms, Våskeland, is actually referred to in the 1292 document. Våskeland did not become an independent farm until c. 1600.[43] One little-observed fact is that the first of the boundary marks mentioned, Skotberget, is actually located on the other side of the river from Outer Egeland and Gullestad, in what is now the hill-land of the vicarage, Eljestraum.[44] This should be taken as an indication that the vicarage was not yet established as a separate farm in 1292, and that the Liknes priest at that time had his stofa on one of the other farms.[45] What is even more interesting to us, is that this makes it probable that Upper and Outer Egeland at one point were neighbouring farms (as one would expect from the name elements ‘Upper’ and ‘Outer’, but not from today's farm boundaries), and, indeed, that they are in fact end products of the breaking up of one single, older estate.[46]
The crucial sentence in the 1292 letter, and the one that has caused most difficulties, is the one stating that ‘Þa gæk [Valpiouar] Þorkæls sun til sat mals viðr hærra Þoruald Þores sun. ok fru S[igriði] Olafs dottor ok Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans mædr hansaulum (...)’. This is usually interpreted as describing an agreement between Thorvald Thoresson, his wife Sigrid Olaf’s-daughter and Thorvald’s son and son-in law on the one side, and Valthiof of Gullestad on the other.[47] However, grammatically another interpretation would make more sense, namely that the phrase ‘Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans’ points back to Valthiof, and not to Thorvald. As the whole phrase ‘Þorgils sun hans ok Boðuar magr hans’ is nominative, it belongs together with the subject – with Valthiof, that is, and not Thorvald and Sigrid. According to the linguist Merja Steenros, what we have here is a phenomenon known as ‘splitting of heavy groups’, not uncommon in older Germanic languages.[48]
Historically, then, the document describes a dispute between herra Thorvald Thoresson and his wife Lady Sigrid Olaf’s-daughter on the one side, and Valthiof of Gullestad, his son Thorgils and his son-in-law Bothvar on the other. If this was not the case, and Thorvald and Sigrid had not only a son, Thorgils, but also a married daughter (the unnamed wife of Bothvar), we would run into serious difficulties when trying to explain why Valthiof, who obviously had committed a serious offence when establishing his two shielings in the hill-land of Outer Egeland at a time when Sigrid was still unmarried, was not taken to court until some 15-20 years later![49]
It is therefore proposed that the document should be read like this:
‘Sigurth the Priest, Jon the Priest, Nicholas Desting, Orm at Brekne, Thorer Flikkr, Thorkell at Røydland, Ljot at Rafoss, Thorald at Hamre, Jon the Icelander, Thorkell the Priest’s Son, Sverting Dans and Ivar Dos send God’s blessing and their own to all friends of God and of themselves who see this letter or hear it read. In the year when 1292 winters had passed since the birth of Our Lord, we walked the bounds between Egeland and Gullestad. The boundary goes from Skotberget into Steindør, from Steindør to Nasesteinen Rock above the sheep pasture and from the rock to the cairn where the hill is highest. Thence to the place where the stream that comes from Mjåvatnet runs into Kjeldåsvatnet, and thence to the holm that lies nearest Våskeland. Thorkell Helung and Thorgeir at Grøtteland made book oath and swore, according to their memory and to the word of the eldest men, that the boundary between Egeland and Gullestad had been as described above since time immemorial, until the time that Valthjof, after the demise of Olaf Halvardsson, went ahead and made two shielings, in the hill-land of Egeland, and used these for a few years, while the maiden Sigrid Olaf’s-daughter was under age, even though this was outlawed and forbidden by her representatives. And because of the aforesaid abuse, Valthjof Thorkellsson then made an agreement with the lord Thorvald Thoresson and the lady Sigrid Olaf’s-daughter, and so did his son Thorgils and his son-in-law Bothvar, and confirmed with hand-shaking that all the bounds between Egeland and Gullestad would for ever remain just as Thorkell and Thorgeir had witnessed. However, Valthiof would have the right to cross the bounds, for droving only and not for pasture. And of all the penalty fees that we had decreed would fall to him, Sir Thorvald gave up all except for a friend’s gift of four marks, which he received as a token, with the following agreement: that if Valthjof or his descendants should break this agreement, which we have settled with our judgment, then the penalty fee of four marks of gold will be payable to Sir Thorvald and lady Sigrid or to their heirs, and the same will apply to each breach of this agreement, as well as to any disturbance caused hereafter. This letter was written at Egeland on the Friday before St Botolf’s Day, in the thirteenth year of the rule of our honourable Lord King Eirik and Duke Hakon. And to confirm this testimony, we each set our seal, those that were available, on this letter.’[50]
Why, then, are Valthiof’s relatives included in the settlement? And who are the representatives of the lady Sigrid, the vmboðs monnom who in vain had tried to stop Valthiof from going into the hill-land of Outer Egeland? As I have mentioned earlier, Gullestad and Outer Egeland were owned by the same family of freeholders in the mid-sixteenth century, and there is reason to believe that this was the case at least as early as the fourteenth century.[51] If the people who lived on Gullestad and Outer Egeland were related to each other in 1292, then one could argue that Thorgils and Bothvar were actually lord Thorvald Thoresson’s tenants on Outer Egeland, and that they used Uppergarth and Nedhergarth, respectively, and that their father resp. father-in-law was the farmer on the neighbouring farm of Gullestad. The fact that Valthiof could take the law into his own hands in the hill-land of Outer Egeland, could then partly be explained by his seniority in relation to the tenants of this farm.
However, Valthiof had been warned by Sigrid’s representatives that he was in fact committing a serious offence. Family bonds can explain why he succeeded in his wrong-doing for some time, but not why he chose to take the law into his own hands in the first place. The answer, in my opinion, is that the boundary relations were not as clear and obvious as the witnesses at the trial asserted, and that these boundaries were in fact a relatively recent phenomenon in 1292. The document does not clearly state that Valthiof is the owner of Gullestad. Perhaps he was also a tenant of Thorvald’s, and that the conflict is really about which part of the Kvinesdal estate of Thorvald and Sigrid the different tenants have usage rights to.[52]
The 1292 verdict is issued at Egeland. According to the traditional rendering of the letter, this Egeland is Outer Egeland. An alternative interpretation would be that ’Egeland’ in this respect is Upper Egeland, the large Egeland. It is here, and not on Outer Egeland or Gullestad, that we find aristocratic owners in later years. Half of Upper Egeland belonged to Thoralde Bergulvsson in the 1440s. The other half at the same time belonged to the knight Erlend Eindridesson of Losna in Sogn in Western Norway. Thoralde was a descendant of herra Ogmund of Byre in Fister, Ryfylke, and he in fact inherited Ogmund’s estates. Thoralde could very well have been Erlend Eindridesson’s legal representative in Kvinesdal at that time. Either way, there is a very clear connection between the aristocratic estates in Kvinesdal and the West Norwegian aristocracy. P.A. Munch long ago suggested that Sigrid's father, Olaf Halvardsson, might have been a son of herra Hallvard of Horda in Sandeid in Ryfylke,[53] who was killed in 1288 in Stavanger by Isak Gautesson of Talgje, also in Ryfylke.[54] In 1292, we might thus have a similar situation, whereby one Western aristocratic family (i.e. Sigrid's) owned estates in Kvinesdal, while another family of lesser nobility acted as their local representatives. The sources unanimously point to Upper Egeland as the residence of these representatives.
The conflict in 1292 could then be interpreted as follows:
Thorvald Thoresson had married into a SW Norwegian aristocratic family. This family owned major farms in several places in Rogaland and Agder, one of them being Upper Egeland in Kvinesdal. Surrounding Upper Egeland are several subordinate farms – two of them being Outer Egeland and Gullestad. These farms have relatively recently become separate skatt farms, and the boundary between them has thus been given a new economic significance. The boundaries, however, are not totally agreed upon, and the tenant of Gullestad has cleared two shielings in the hill-land of what had been up till then one large manor. In the new system in the late thirteenth century this is a legal offence, and the owner of the manor farm, herra Thorvald, is called upon to settle the dispute. Valthiof can then be understood as a SW Norwegian parallel to Ragnhild Simunsdatter of Papa Stour, reacting against the radically new system that was being introduced on the eve of the Later Middle Ages not only in Norway, but in Shetland as well.[55]
This alternative interpretation makes sense, at least to this writer, because it introduces Upper Egeland into the picture. Moreover, if the obscure figures of Thorgils and Bothvar are in fact not related to Thorvald, but are instead his tenants on Outer Egeland, then Torvald’s later biography makes sense as well. It could then be argued that his marriage to lady Sigrid did not produce any offspring, and that Sigrid probably died at a young age.
Sammendrag
Et dokument som i dag finnes i Riksarkivet, og som omtaler Torvald Toresson, har vært meget omdiskutert gjennom årene. Dokumentet er datert 1292 og beskriver en domsslutning i etterkant av det som tilsynelatende er en diskusjon om gårdsgrenser i Kvinesdal i Vest-Agder. Ifølge den alminnelige tolkningen av teksten, nevnes ikke bare en ellers ukjent første hustru av Torvald Toresson, Sigrid Olavsdatter, men også en sønn, Torgils, og en svigersønn, Bodvar.
Dokumentet fastslår tilsynelatende at Torvald var i besittelse av gården Ytre Egeland, og at Valtjof, som eide nabogården Gullestad, hadde tatt seg,til rette og ryddet to støler i Ytre Egelands utmark. Ytre Egeland skulle etter denne tolkningen tilhøre Torvalds første hustru, Sigrid, som hadde arvet gården etter sin far, Olav Halvarsson. Overensskomsten i 1292 skulle følgelig være inngått mellom eieren av Gullestad på den ene side, og herr Torvald, fru Sigrid, sønnen deres, Torgils, og Torvalds svigersønn, Bodvar, på den annen.
Artikkelforfatteren argumenterer for en alternativ lesning av dokumentet, og at vi på det viset kan kvitte oss med to av Torvalds angivelige nære slektninger, nemlig Torgils og Bodvar. Denne tolkningen skiller seg fra den tradisjonelle i to henseende: for det første, fordi den tar utgangspunkt i de vertikale avhengighetsforholdene mellom bosetningsenheter som kan ha eksistert også i Sørvest-Norge, og for det annet fordi den analyserer 1292-dokumentet i sin rette historiske sammenheng, dvs. det norske agrarsamfunnet henimot slutten av 1200-årene.
I artikkelen taes det til orde for at bakgrunnen for konflikten i 1292 faktisk har direkte sammenheng med den historiske gårdsstrukturens oppkomst i Kvinesdal, og at denne oppkomsten skal søkes i en tid forut for 1292, i form av en storstilt omstrukturering som utgjorde et vendepunkt i den sørvestnorske bosetningsutviklingen. Denne omstruktureringen innebar at vikingtidens og den tidlige middelalders lokale gods ble oppløst, og at kulturlandskapet ble låst i en ny struktur idet matrikkelgårdene med mangbølte tun og teigblanding oppstod.
Artikkelforfatteren tar til orde for at tre tilsynelatende adskilte problemkompleks – debatten om overgangen fra trelldom til middelalderens saklig-økonomiske leilendingssystem, historikernes diskusjon om markebolets opprinnelse og arkeologenes/ kulturgeografenes diskusjon om gjerdesystemenes utvikling og gårdsgrensenes alder – faktisk kan forstås som tre sider av en og samme prosess, nemlig overgangen fra vikingtidens storgodsdrift basert på slaveri og andre former for mer eller mindre ufri arbeidskraft, til middelalderens "open-field"-jordbruk og leilendingssystem.
Denne nytolkningen av 1292-dokumentet innebærer oppsummeringsvis at Torvald Toresson har giftet seg inn i en sørvestnorsk stormannsslekt. Slekten er i besittelse av hovedgårder flere steder i Rogaland og Agder, og Øvre Egeland i Kvinesdal er en av disse. Omkring Øvre Egeland ligger et antall underliggende bosetninger – deriblant Ytre Egeland og Gullestad. Disse gårdene har relativt nylig blitt egne skattegårder, og grensene mellom dem har dermed fatt en ny, økonomisk betydning. Grenseneforholdene anses imidlertid ikke for endelig avklart, og leilendingen på Gullestad har ryddet to støler i utmarken til det som inntil nylig hadde vært betraktet som ett stort gods. I det nye systemet i slutten av det 13. århundre er denne handlingen å regne for et lovbrudd, og eieren av hovedgården Øvre Egeland, herr Torvald, blir budsendt for å avgjøre disputten. Valtjof blir dermed å regne for en sørvestnorsk parallell til Ragnhild Simonsdatter på Papa Stour, idet han reagerer mot det nye og radikalt annerledes skatte- og bosetningssystemet som ble introdusert ved overgangen til senmiddelalderen, ikke bare i Norge, men også på Shetland.
[1] DN I, p. 74.
[2] See, for instance, Crawford, 1984a, pp. 50-51; Munch, 1859, vol 4:2; Per Seland, 1964, pp. 115f.; Løyland, 1999, p. 64.
[3] See, for instance, Frode Iversen, 1999.
[4] The owner, Ljot, might have been a freeholding odelsmann, as might Thorald at Hamre, Thorer Flikkr, Orm at Brekne and Thorkell at Røydland. He is also the only one of the jurors that with any certainty can be directly linked to Kvinesdal. The names Sverting Dans and Ivar Dos speak of men of nobility, Sverting Dans could be related to the Agmund Dans that was executed by King Håkon V. c. 1310 (Bull, 1923). The name Jon Icelander speaks for itself. Nicholas Desting is not known from other sources, but in 1325 one "Om Desting" is mentioned amongst Norwegian merchants in a customs list from Lynn, England (DN XIX, pp. 649-650). Toralde Hamre is a juror also in 1316 (DN II, p. 109), and in 1322 he is present at the law-thing at Avaldsnes (DN I, p. 145). There is a farm Hamre close to Gullestad, but we do not know if this is the Hamre of Thorald; there are several farms by that name in Vest-Agder and the neighbouring county of Rogaland. Two priests and one priest's son are also acting as jurors in 1292. None of them are known from other sources, with the possible exception of Sigurth, who might be identical to the "Sigurth priest at Liknes" that was present at the law-thing at Avaldsnes in 1322 (DN I, p. 145).
[5] I borrow the term "historical farm" from Ottar Rønneseth's doctoral thesis. The term is meant to distinguish between the late Iron Age settlements that are very common in these parts of Norway, and the farms that can be recognized from the written sources. The historical farms were then again transformed into today's modern farms in the nineteenth century, through the improvement of farming methods. See Rønneseth, 1974.
[6] Lister lens jordebok c. 1617.
[7] Per Seland, 1964a.
[8] DN VI, p. 491; IX, p. 257; X, p. 142.
[9] Asgaut Steinnes, 1924.
[10] Per Seland, 1964a; 1965; Stylegar, 1999a.
[11] Per Seland, 1965, p. 78. For what it's worth, the rare name Valthiof reappears in Kvinesdal after c. 1600 (in the compressed form Vodju), not at Gullestad, but at Outer Egeland.
[12] Bugge, 1920, pp. 97-152, 192-252.
[13] DN IV, p. 827 (1547).
[14] DN VI, p. 655 (1495).
[15] See, for instance, Edvard Bull, 1923a.
[16] Daae, 1881, p. 90; Hans Seland, 1917, p. 54.
[17] Compare Ronneseth, 1974.
[18] Our limited knowledge of Viking period settlements is so far a paradox in Norwegian archaeology, as opposed to, for instance, the situation in the Northern Isles. See Stummann Hansen, 1999b.
[19] Stylegar, 2001, pp. 9-32.
[20] Rønneseth, 1974.
[21] For the argument that the strict geometry of the farm boundaries means that they are a relatively recent phenomenon, see Hovstad, 1980.
[22] Holmsen, 1979, pp. 23-24; Halvard Bjørkvik, 1966, pp. 441 f.
[23] Smith, Toons and tenants, 2000.
[24] Løken, 1998; Stylegar, 2001.
[25] Stylegar, 2001.
[26] Myhre, 1993.
[27] Rønneseth, 1974, pp. 114ff.
[28] Stylegar, 2000.
[29] Stylegar, 1999.
[30] See, for instance, Låg, 1999.
[31] This seems to be the case in Kristiansand, where the modem farm of Mebø is referred to as "Mebø in Tufften" in a fourteenth-century source, "Tufften" probably being the infield complex. Other instances are known as well - the aforementioned parish name Åseral is referred to as a farm name is a couple of Medieval sources. See Rønneseth, 1974; Låg, 1999.
[32] Olsen, 1954, pp. 128 ff.
[33] Porsmose, 1993.
[34] Pedersen & Widgren, 1998, p. 431.
[35] Pedersen & Widgren, 1998, p. 306.
[36] Christensen, 1983, pp. 1-34; 1990, pp. 35-37.
[37] See, for instance, Lund, 1993, pp. 118-130.
[38] Porsmose, 1988.
[39] Compare Frode Iversen, 1999. "Hva arvet Erlend?", for a somewhat similar interpretation in a West Norwegian setting, and for a very interesting discussion of the place-name element gardr.
[40] See Tore Iversen, 1997.
[41] This large scale restructuring of the settlements probably implies that the traditional Norwegian place name chronology needs rethinking. If all the historical farms actually are a consequence of a restructuring process taking place in the High Middle Ages, then the different groups of names should indicate a synchronous social hierarchy rather than different ages.
[42] Holmsen, 1953.
[43] Årli, Kvinesdal, 1965, vol. 2, p. 11.
[44] Erfjord, 1990, pp. 38-40.
[45] See Sandvik, 1965.
[46] Since Eljestraum even today owns the land on both sides of the 1292 border between Gullestad and Outer Egeland, one would assume that these two farms belonged to one and the same owner when the vicarage was separated in the 1300s, as they did somewhat later.
[47] For references, see note 1.
[48] Dr Merja Steenros, Stavanger University College, personal communication.
[49] The difficulties with the traditional rendering of the document are discussed in the following works: Crawford, 1984a; Crawford, 1992; Crawford and Ballin Smith, 1999.
[50] Translation by Merja Steenros.
[51] See note 45.
[52] In Iceland, subordinate farms belonging to one and the same estate were in fact counted as discrete legal entities, even if they had one owner, see Frode Iversen, 1999, p. 351. One would expect this to be the case in Medieval Norway as well.
[53] Munch, 1859, vol. 4:2, p. 277.
[54] Meling, 1999.
[55] Brian Smith, 2000.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Tuneskipet eller Haugenskipet?
Skipsgravene fra vikingtiden på Rolvsøy er en klassiker i norsk arkeologi. Den klart mest kjente av dem kom for dagen og ble undersøkt av Ol...
