08 mars 2018

Endetider

Troen på at verdens ende og det kommende tusenårsriket var nært forestående, var utbredt i Europa rundt år 1000, og særlig betydning ble tilskrevet årene mellom 1000 og 1033. Oversatt til norsk politisk-historisk sammenheng, betyr det tiden mellom Svolderslaget og slaget på Stiklestad – eller mellom misjonskongen Olav Tryggvasons død og helgenkongens Olav Haraldssons død. Tilfeldig? Neppe helt.
"Danemordet", 1002
Ta nå slaget ved Svolder i år 1000. Sagatradisjonen maler i skiftende grad et bilde av det blodige slaget som en slags religiøs skjebnetid, og som et oppgjør mellom gammel og ny tro. Det gjelder ikke bare figuren Olav Tryggvason og hans rolle som misjonskonge og forløper for Hellig-Olav. Ifølge Theodricus munk sverget Eirik ladejarl å ta kristendommen dersom han fikk seier ved Svolder. Odd Snorresen følger samme spor og hevder at Eirik før slaget erstattet Torsbildet i stavnen på Jernbarden med et kristent kors.
Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å finne støtte for dette i den samtidige skaldediktningen, og vi vet ikke sikkert om disse oppfatningene ble delt av dem som deltok i slaget – eller av dem som hørte om det kort tid etter at det hele var over. Men det er ingenting i veien for at en del slike forestillinger fantes allerede i år 1000. For tusenårsskiftet ble på bred europeisk front oppfattet som en særlig skjebnesvanger tid.
Det berømte vikingangrepet på Lindisfarneklosteret hadde i sin tid blitt sett på som ett av flere tegn på at dommens dag nærmet seg. «Fryktelige tegn viste seg over Northumbria og førte til frykt hos folket,» skriver den angelsaksiske krøniken under året 793: «Det var kraftige glimt av lys, og fæle drager fløy gjennom luften. En stor hungersnød fulgte etter disse tegnene, og litt senere samme år ødela hedenske menn Guds kirke i Lindisfarne gjennom plyndring og drap». Den lærde Alcuin skrev: «Se, dommen har begynt, med forferdelige konsekvenser for Guds hus».
Datidens lærde tolket Bibelen slik at verden ville forgå seks tusen år etter Skapelsen, og det mente man ville skje i år 800 (tidligere hadde man trodd det samme om år 500). Det er ikke til å undres over at de første vikingtoktene i 790-årene ble satt i sammenheng med undergangen. Da Karl den store lot seg krone til keiser av paven i Roma, skjedde det 1. juledag i 800 – på den første dag i det nye millenniet. Symbolikken var tydelig: Det romerske riket var gjenopprettet som et bolverk mot de mørke kreftene som truet.
Da det så viste seg at tusenårsriket uteble, flyttet man datoen. Det vil si: Man så for seg to særlig betydningsfulle år – slutten av det første årtusenet etter Kristi fødsel og slutten av det første årtusenet etter hans død. Det vil si år 1000 og år 1033. Årene imellom disse to datoene forventet de lærde ville være fulle av endetidstegn. Alt flere tiår før det skjebnesvangre årtusenskiftet forfattet Adso av Montier-en-Der i Frankrike en avhandling om Antikrist som fikk stor utbredelse i tiden som fulgte. For denne franske munken hadde det vært det det karolingiske dynastiet som utgjorde den siste skansen mot Antikrists komme, men i 987 var det over og ut med den siste karolingerkongen, Ludvig den dovne.
På tysk område hadde imidlertid et annet dynasti, det ottonske, overtatt hegemoniet, og da det nye millenniet nærmet seg, rendyrket Otto den 3. rollen som «romersk» keiser og kristenhetens fremste forsvarer, og fulgte på mange måter samme kurs som Karl den store hadde gjort to hundre år tidligere. I 996 lot Otto seg krone til keiser i Roma, utnevnte sin egen pave og gjorde den italienske byen til sin hovedstad. Derfra oppfordret han herskerne i øst og nord – i Polen, Ungarn og de skandinaviske landene – til å ta imot kristendommen. I pinsen i år 1000 lot han åpne sin fjerne forfar – og forbilde – Karl den stores grav i Aachen; han fant den legendariske, døde keiseren sittende på en trone, med krone og septer, og i en overraskende god tilstand.
For den som ville se, fantes det flust av tegn i tiden på at undergangen var nær. En lyssterk komet – i dag vet vi at det var Halleys komet – viste seg på himmelen i 989; monken Eilmer av Malmesbury observerte den som barn, og da den returnerte i 1066, utbrøt han: «Du kommer altså igjen? Du har vendt tilbake, du bringer av sorg til mange mødre. Det er gått lang tid siden sist jeg så deg…». Biskop Wulfstan og abbed Ælfric fulgte opp med prekener fulle av henvisninger til dommens dag og Antikrists ankomst. I Frankrike erindret Abbo av Fleury at han som ung overvar en preken i en kirke i Paris, der budskapet var at Antikrist ville komme i år 1000, og da en stor epidemi rammet landet i slutten av 990-årene, satte man det umiddelbart i sammenheng med den varslede endetiden. Og på samme måte ble hungersnød, dødsfall og pestepidemier i Sachsen tolket i disse årene.
Etter årtusenskiftet fortsatte det i samme spor: Sult og nød rammet store deler av Europa i 1005-1006; i mai sistnevnte år viste en ny stjerne seg på himmelen, og på samme tidspunkt konverterte en av keiserens kapellaner til jødedommen. I 1009 fortelles det om regn av blod, om en sol som lyste rød og ikke skinte på tre dager, fulgt av pest og død. Kjetterske bevegelser oppstod i Frankrike og Italia, noe mange oppfattet som at Antikrists horder nå var sluppet løs. Da kalifen Al Hakim lot Den hellige gravs kirke i Jerusalem ødelegge i 1009, førte det til forsterket undergangsstemning i vest og voldelige angrep mot jøder flere steder. Tre år senere ble den jødiske befolkningen i Mainz kastet ut av byen, etter at nye tegn og naturkatastrofer ledet til en tanke om at verden var i ferd med å vende tilbake til sin «opprinnelige kaostilstand».
To episoder i engelsk historie har også betydning i denne sammenheng – begge med skandinaviske vikinger i hovedrollen. Den første inntraff i 1002, det såkalte «danemordet» eller massakren på St. Brictus’ dag. De samtidige kildene er knappe i omtalen av denne begivenheten, mens noe yngre anglo-normanniske historikere tegner et bilde av et regulært folkemord, der millenaristiske forestillinger spilte en betydningsfull rolle. Ordren om å drepe «alle daner» vet vi at kong Ethelred stod bak.
Kong Ethelred hadde knyttet til seg stadig flere skandinaver som krigere og rådgivere, og sannsynligvis var det frykten for at disse vikingene skulle overta hele styret i England, som var motivet for «danemordet», slik også Den angelsaksiske krøniken hevder. Den skandinavisk-ættede befolkningen i den tidligere Danelagen var neppe aksjonens mål; til det var de var for mange og for sterke.
I London skrev biskop Wulfstan sin berømte preken, Sermo Lupi ad Angelos, der han han anklaget det engelske folk for synd og umoral, og fremstilte vikingene som Guds straffedom. I 1009 angrep Torkjell Høge England i spissen for en stor vikinghær, og med i hæren var det også nordmenn og norske høvdinger, blant annet en viss Olav Haraldsson. Wulfstan, som i mellomtiden var blitt erkebiskop i York, forfattet da på kong Ethelreds vegne en kunngjøring om at hele England skulle gjøre bot med bønn og faste i tre dager til ende; kun vann og brød skulle inntas, folk måtte gå barbente til kirken og enhver skulle gå til messe hver dag. Den som ikke fulgte opp, risikerte pisking.
Den kristne misjonsvirksomheten så vel nord som øst i Europa var ikke uten sammenheng med den utbredte troen på at endetiden stod for døren. I løpet av noen korte tiår fra 960-årene og frem til det tidlige 1000-tallet ble da også de skandinaviske landene, Polen, Russland og Ungarn innlemmet i kristenheten. Det er nærliggende at tanken på den nært forestående dommedag spilte inn når konger og stormenn i store skarer valgte å bli kristne. Innenfor den allerede etablerte kristenheten kan vi ane et lignende motiv bak de store jorddonasjonene til klostre som Cluny i Frankrike nettopp i tiden mellom 980-årene og 1030-årene.

Ingen kommentarer:

Ottar fra Hålogalands ferd mot nord

Ottar fortalte for 1100 år siden at han bodde «lengst nord av alle nordmenn», og hans beskrivelse av en reise videre nordover langs kyst...