Tusen år i Sosteli

Det begynte rundt et velfylt lunsjbord på Nationalmuseet i København i 2010, på avdelingen for «Naturvidenskabelige undersøgelser». Vi kom inn på Sosteli og Anders Hagens utgravninger der i årene etter 2. verdenskrig, og jeg nevnte at jeg hadde lyst til å få utført en pollenanalyse fra myra like ved gårdsanlegget. Charlie Christensen, som da var på vei over i pensjonistenes rekker, ble plutselig tankefull. «Sosteli? Det er noe kjent med det navnet,» kom det fra ham, «jeg må ta en tur i museets magasin». Samtalen rundt bordet ble starten på et nytt og spennende kapittel i utforskningen av ødegården i Åseral – for i magasinet lå et omfattende naturvitenskapelig materiale fra Sosteli lagret, pollenprøver og trekullprøver som i sin tid var blitt møysommelig innsamlet, men som ingen hadde sett nærmere på siden 1954.

Alle planter produserer hvert eneste år en stor mengde blomsterstøv eller pollen som spres ved hjelp av insekter, vær og vind. Pollenet inneholder et tungt nedbrytbart stoff og bevares derfor godt for eksempel i en myr. Myra blir på den måten et naturlig arkiv over vegetasjonsutviklingen. Ved å bestemme de forskjellige plantenes pollen i ulike lag kan man gjenskape fortidens landskap. Det er dette som kalles pollenanalyse.

Dette var en kjent metode også på 1940-tallet, og Anders Hagen hadde lært betydningen av den under et studieopphold ved Nationalmuseet sommeren 1945, der han blant andre traff Jørgen Troels-Smith, som drev nettopp med pollenanalyse. En helt ny og revolusjonerende metode, kalt radiokarbondatering eller bare «C14», gjorde det dessuten mulig å datere de ulike avsetningene i myrer og vann mye mer nøyaktig enn tidligere.

Hagen kommer til Sosteli

I Åseral hadde bosetningen i Sosteli vært forlatt i mange hundre år, men aldri glemt. Under krigen målte lærer Tarjei Liestøl opp de synlige hustuftene i Sosteli, og sendte rapport om stedet til Oldsaksamlingen i Oslo. I 1946 besøkte derfor Anders Hagen Sosteli for første gang, fremdeles full av inntrykk fra oppholdet i København året før, og på jakt etter et doktorgradsprosjekt.

Hagen forstod raskt at Sosteli var en lokalitet med store muligheter – her fantes ikke bare godt bevarte hustufter av en type som frem til da bare var kjent på Lista og Jæren, men også rydningsrøyser og andre tydelige spor etter dyrking. Og ikke bare det: Like ved ødegården lå et større myrområde, der pollen fra vegetasjonen i området måtte ha blitt lagret gjennom uminnelige tider. Arkeologen kom straks i tanke om sine danske kolleger og det spennende arbeidet de holdt på med ved Moselaboratoriet ved Nationalmuseet.

Det tok ikke lang tid før et stort utgravningsprosjekt var blitt stablet på bena. Og alt i 1947 var Troels-Smith på plass i Sosteli for å hente ut pollenprøver fra myra. Flere steder viste det seg at torvlaget var nesten 3 meter tykt. Imens pågikk de arkeologiske utgravningene av hustufter og gravhauger.

Etter flere feltsesonger og et omfattende arbeid med analyser av gjenstandsfunnene, publiserte Hagen sin doktoravhandling om Sosteli i 1953. Først og fremst basert på keramikkfunnene fra utgravningen konkluderte arkeologen med at gården i Sosteli bare var i bruk i et par hundre år i folkevandringstiden, for så å bli forlatt for alltid.

I avhandlingen gjorde ikke Hagen noe stort nummer ut av det store naturvitenskapelige materialet som var blitt samlet inn. Men han hadde på ingen måte glemt pollenprøvene, og i 1954 var teamet igjen på plass i Sosteli for å hente enda mer materiale. Men dels på grunn av at man manglet penger til å analysere de mange pollenprøvene, og dels fordi både Hagen og Troels-Smith snart fikk andre presserende arbeidsoppgaver, ble prøvene liggende i magasinet i København helt frem til 2010. Snart ble hele dette store og viktige vitenskapelige materialet glemt, i Norge og (nesten) i Danmark.

Slik var altså situasjonen helt frem til 2010, da Charlie husket at han hadde støtt på noen prøver merket med «Sosteli» i magasinet i København. Det viste seg å være flere hundre små torvprøver beregnet til pollenanalyse, større jordprøver lagt på sprit samt utvalgte trekullbiter til C14. I årene som var gått siden Hagen & Co. forlot Sosteli, var myra ved gårdsanlegget for lengst blitt dyrket opp, og lagene som inneholdt viktig kunnskap om den lokale vegetasjonshistorien, ødelagt.

Vest-Agder fylkeskommune så betydningen av det nyoppdagede materialet, og satte av penger til pollenanalyse og C14-dateringer. På det tidspunktet var det allerede bestemt at en planlagt, fast utstilling om fylkets folkevandringstid skulle lokaliseres til Minne, og man ville ikke la sjansen gå fra seg til å presentere helt nye forskningsresultater der.

Som sagt, så gjort. Og pollenanalysene, støttet av en serie med nye dateringer, gav et nokså annerledes bilde av ødegården i Sosteli enn det som hadde vært presentert frem til da.

Et helt nytt bilde

For det første ble området ryddet og gården etablert allerede i det 1. århundre etter Kristi fødsel, et par hundre år tidligere enn det Hagen mente. I pollendiagrammene ser vi at det på denne tiden skjer en drastisk nedgang i mengden av pollen fra trær, mens gresspollen og pollen fra andre beiteindikatorer vinner frem. Noe senere opptrer kornpollen for første gang, fra bygg og hvete/havre.

Den intensive dyrkningsfasen fortsetter frem til midt på 500-tallet e.Kr. Det vil si at det bodde folk på gården i Sosteli i nesten 500 år, gjennom hele romertiden og folkevandringstiden. Vi skal altså ikke se for oss gårdsdriften i Sosteli bare som en kortvarig episode. Trolig ble gården i Sosteli etablert like tidlig som mange av gårdene nede i Kyrkjebygd – og den var i drift like lenge som mange av dem.

Men rundt 550 e.Kr. viser pollendiagrammene at situasjonen har endret seg. Skogen kommer tilbake, og gressmark og beiteland er på vikende front. Noe har skjedd, og det er ikke lenger folk i Sosteli. Enten det nå skyldes sykdom, krig, uår eller andre forhold. Men denne ødegårdsfasen varer ikke lenge, bare omkring 50 år.

Omkring år 600 blir Sosteli igjen oppdyrket, men med en litt annen økonomisk tilpasning enn tidligere. For mens korndyrking hadde vært det sentrale før ødeleggingen, er det nå større vekt på husdyrhold. Det kan tyde på at det hadde oppstått en ny form for arbeidsdeling mellom gårder og bygder, der områder med spesielt god tilgang på beiteland prioriterte husdyrhold og produksjon av husdyrprodukter i større grad enn tidligere.

Samtidig viser pollen fra myra at det foregikk dyrking av hamp i Sosteli. Hamp brukte man særlig til rep, og det var vanlig å legge plantestenglene i bløt i myrer. Sannsynligvis har myra i Sosteli vært benyttet til bløtlegging i vikingtiden, og derfor er mengden av pollen fra hamp så stor. Pollenet har blitt avsatt direkte i myra, uten å bli transportert gjennom lufta.

Helt på slutten av vikingtiden, rundt år 1000, kan det spores et drastisk fall i mengden av gresspollen og andre pollentyper som tyder på menneskelig nærvær. Fra da av var det bjørkeskogen som dominerte. Først nå ble Sosteli en ødegård, etter (nesten) sammenhengende drift i bortimot 1000 år.

Tusen år i Sosteli

Slik kan vi oppsummere Sostelis lange og spennende historie i de århundrene stedet hadde fast bosetning. Den nye kunnskapen er viktig og interessant, men forteller selvsagt bare om noen helt generelle rammer rundt det livet som i sin tid ble levd i Sosteli. Tidsdybden er likevel egnet til å ta pusten fra en: 30 påfølgende generasjoner med gårdsbeboere i Sosteli betyr at det var like lang tid mellom dem som forlot Sosteli for godt mot slutten av vikingtiden og dem som ryddet gården i romertiden, som mellom deg som leser dette og vikingene.

Og fremdeles er det mye ugjort med det store naturvitenskapelige materialet fra Sosteli. Lagserien fra myra der dekker en periode på mer enn 8000 år, og går helt frem til ca. 1400 e.Kr. Vi får håpe at noen en gang tar opp tråden, for Sosteli bærer helt sikkert på flere hemmeligheter.