Gå til hovedinnhold

Ronthigården i Vardø

Vardøværingen Richard Bodin var kjent som Finnmarken-redaktør, politiker, ordfører og bankmann, men han kom fra små kår i Østervågen. Rikart Rudolf Yrttiaho, som han egentlig het, kom til verden en tidlig vårdag i 1901. Østervågen var innvandrernes bydel fremfor noen i Vardø, og de mange badene var karakteristiske innslag i bybildet, og Østervågen hadde sin egen læstadianermenighet. Dagligspråket var helst finsk. Rikarts foreldre, fiskeren Robert Yrttiaho og hans unge kone, Alfa Kristina Dakkinen, har neppe vært sikre på at barnet ville overleve, for allerede få dager etter fødselen ble Rikart hjemmedøpt i Ronthigården, bydelens største leiegård.

Dagens tema er Ronthigården, og ikke Richard Bodin, selv om han nok er den mest kjente personlighet som gården har huset. Ronthigården er omdiskutert på grunn av det fremskredne forfallet, men er et klenodium. Huset representerer Vardø som innvandrerby tydeligere enn noen annen bygning eller annet kulturminne i byen. I år kan Ronthigården dessuten feire 150 års fødselsdag.

 Vardø ble aldri noen «kvenby» på linje med Vadsø. Men det innslaget av finskfødte i Vardø var likevel betydelig; i 1885 var noe slikt som 12 prosent av byens voksne innbyggere født i Finland. Dette tallet dekker imidlertid over svært store geografiske forskjeller mellom de ulike deler av byen. Med få unntak var nemlig finlenderne bosatte i Østervågen. Av de 137 innbyggerne i Vardø som i 1885 opplyste at de var født i Finland, bodde hele 73 i Kristian IVs gate og 32 i Slottsgata. I Vestervågen bodde bare en håndfull finlendere, mens det var enda lengere mellom dem hinsides Valen. Det er betegnende at finlenderne i Festningsgata og der omkring stort sett var unge kvinner som arbeidet som hushjelper hos relativt velstående familier.

40 beboere
I 1910 var det folketelling, og på det tidspunktet huset Ronthigården 7 husholdninger og til sammen nærmere 40 personer. Kun én av husholdningene kunne sies å være «norsk», mens de andre hadde etternavn som Vauha, Harjo, Huerinen og Mikonen. På det tidspunktet var husleien 5 kr. måneden for hver av de 7 ettroms-leilighetene.

Vi har en beskrivelse av huset fra 1898, da takstmennene Sætrum, Strande og Olsen gjennomgikk Ronthigården rom for rom i forbindelse med en branntakst. Det er ikke vanskelig å kjenne igjen den bygningen som fremdeles står. Riktignok hadde huset torvtak den gangen, men eksteriøret ellers må ha vært omtrent som i dag. Fra Kristian IVs gate gikk det en utvendig trapp til 2. etasje; den har vært borte i mange år, men det er lett å se spor etter den på veggen. Oppe var det i 1910 fire boligrom, og i første etasje tre. Nede lå det dessuten et bakeri. Alle innvendige vegger var beslått med mapp, og det fantes en kokeovn i hver leilighet (men ikke annen oppvarming). Hans Ronthi (f. 1905), som vokste opp i Østervågen, kunne ellers minnes at det var et plankefortau rundt gården.

Forholdene har i hvert fall vært nokså kummerlige. Noen år senere bemerker nye takstmenn at huset heller ikke er godt vedlikeholdt, at gulvene er «forslitte» osv.

Eier var A. Brodtkorb, som hadde kjøpt huset i 1893. Brodtkorb eide huset helt frem til 1947, da Irgen Olsen overtok det.

Bygd i 1866
Ronthigården er imidlertid en god del eldre enn dette. Den ble oppført midt i 1860-årene av fisker Thomas Jacobsen, som bodde i huset frem til 1874. Sistnevnte år kjøpte Johan Henrik Gurti og Johan Henrik Ronti eiendommen av Gjertrud Olsen, Thomas’ enke. I 1875 bodde det seks familier i gården.
Johan Henrik var født i Kuusamo i 1833, og flyttet til Norge med ektefellen Anna Brita og tre barn i 1867. Anna Brita drev bakeri og fjøs i gården i mange år, også lenge etter at Brodtkorb overtok eierskapet i 1893, og familien har altså gitt navn til huset. Både brød og melk fra Ronthigården ble solgt til festningen.

Hans Ronthi kunne fortelle mer om finlenderne i Østervågen og livet i Ronthigården:

«Særlig var det et søskenpar som het Urjenæ. Meget gamle folk. De bodde i Ronthigården. På søndagene så du gubban komme nedover Ronthibakken. Var det godt vær, hadde dem dobbelknept vest og rødrutete skjorte, så fór dem på Tollbukaia og der satt gubban og røkte og prata. Så gikk dem hjem og spiste middag, og derfra gikk dem ned til Urjæne i Ronthigården. Og der lå vi unga på mage på golvet og hørte de voksne diskuterte. Det var masse interessant å høre, kor dem var kjent, og kor dem var hjemme i Finland.

Ho Urjenæmor laga og solgte ingefærøl for fem øre literen. Det var ikke stort ho tjente på det, men ho holdt seg med brød… Vi bodde jo vegg i vegg med Urjenæ, slik at vi hørte hvis noen snakka der inne. Plutselig så spurte jeg broren min : Kæm er det som er hos Urjenæ nu? Ho satt og leste fra postilleran. Når hos læs hørtes det ut som det var flere folk der. Ho var veldig flink å læse, når ho fikk det til å høres ut som flere stykker.»

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…