09 januar 2016

Fra arkivenes gjemmer

Det ble en usedvanlig besværlig reise for mannskapet på fregatten «de Vrouwe Johanna Geertruijda», som la ut fra Texel med den hollandske kolonien Surinam som mål, like før jul i det herrens år 1760. Om bord var 35 sjømenn og 19 soldater, og turen kom til å vare i halvannet år. Den 10. april 1762 var fem av mannskapet på skipet hos notar Jelmer de Bruijn i Amsterdam for å avlegge sin erklæring om hva som hadde skjedd, og gjorde rede for hvordan det kunne ha seg at så mange som 33 av besetningen på 54 mann «manglet» ved ankomsten.

Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man trengte en attest eller ta opp et lån, for å nevne noe. Det anslås at det i byarkivet finnes to millioner notarforretninger protokollert bare for perioden 1624-1664. I det omfangsrike protokollene finner man opplysninger om personer, steder, yrker, varer, handelsruter og mye annet.

I metropolen Amsterdam bodde tusener av nordmenn, og enda flere var i hollandsk tjeneste som sjøfolk eller soldater. Nederlandske skip var dessuten ofte innom norske havner, enten de var der for å hente trelast eller på gjennomreise i viktige farter som østersjøhandelen eller handelen på Arkhangelsk. Ingen grunn til å la seg forundre over at Norge og nordmenn har satt tydelige spor etter seg i notararkivet, med andre ord. Deler av arkivet er katalogisert, men mye gjenstår, og materialet har bare i begrenset grad blitt benyttet innenfor norsk historisk forskning.

Ulykkesskipet «de Vrouwe»
Men tilbake til «de Vrouwe Johanna Geertruijda». Straks skipet hadde forlatt Texel og var kommet ut i rom sjø, havnet hun i en fryktelig storm i Nordsjøen, ble påført store skader og ble liggende og drive, alt mens strømmene førte skip og mannskap mot den lumske norskekysten. Ved et lykketreff kom fregatten seg inn i den trygge havnen Rasvåg på Hidra, der lokale tømmermenn hjalp til med reparasjonsarbeidet. «de Vrouwe» ble imidlertid liggende i Rasvåg helt til slutten av april. Da hun igjen var klar, manglet tre av mannskapet og 10 soldater. Én soldat døde i Rasvåg, men de øvrige åtte, samt de tre sjøfolkene som ikke ble med videre over Atlanteren, må være å finne blant de som ifølge meddelerne i Amsterdam i 1762, hadde desertert. Til sammen ni soldater rømte nemlig i løpet av reisen, og det samme gjorde seks sjømenn. Blant desertørene var også en sørlending, matrosen Hans Hendrik Swaan fra Arendal.

Så, 27. juni, nådde man endelig Paramaribo på nordkysten av Sør-Amerika. Der ble lasten losset, og man tok inn ny last bestående av sukker, kaffe og kakao fra slaveplantasjene i den nederlandske kolonien. I begynnelsen av november var skipet seilingsklart på ny, men nå herjet sykdom stygt blant det gjenværende mannskapet, slik at Joachim Cutjes, skipperen om bord, så seg nødt til å søke i land på øya Sint Eustatius i Karibien, også det en hollandsk besittelse. Før det hadde den prøvede fregatten blitt oppbragt av engelske kapere, men sluppet med skrekken. Seks mann døde og ble gravlagt på Sint Eustatius, ifølge vitnemålet. To av dem var norske – messegutten Osmond Teunissen fra Flekkefjord og matrosen Theunis Hansen fra Lista.

På det tidspunktet var det så få sjøfolk igjen at skipperen mønstret på 13 nye matroser, som hver fikk den ikke ubetydelige sum av 200 gylden for overfarten med det ulykkesrammede skipet. Ytterligere 10 mann døde av sykdommen på vei hjem til Amsterdam –blant dem de norske matrosene Govert Thomas fra Flekkefjord og Christiaan Willemsen fra Drammen.

Nok en ulykke skulle komme til å rappe «de Vrouwe» før hun nådde Texel og Amsterdam. Den 22. februar 1762, ute i Atlanteren, ble fregatten igjen oppbragt av kapere, denne gangen franske, som stjal så vel fra lasten som fra mannskapets eiendeler. Ikke rart at den stakkars skipperen trengte vitner da han endelig var hjemme i Amsterdam igjen.

Vidfarne matroser
De norske sjøfolkene på «de Vrouwe Johanna Geertruijda» er langt fra noe isolert eksempel i notarkivene. Svært mange av deres landsmenn levde like omflakkende liv på de syv hav. Matrosen og sørlendingen Roelof Carstensz var bare 23 år gammel da han i november 1632 kom tilbake fra kolonien Nieuw Nederland, og da hadde han vært på Manhattan i fem år. I Amsterdam vitnet han i en pågående disputt mellom walloneren Francois Fezard og den tidligere kolonidirektøren Peter Minuit. Roelof bekreftet at han kjente godt til Fezard, og at dennes sagmølle var langt mer effektiv enn de øvrige møllene. Roelof Carstensz må altså ha vært i Nieuw Nederland allerede omkring 1627, som en av de første nordmenn.

Eller ta Roelof Pietersz fra Westerrijsen (Mandal), som i 1646 stod på farten til å reise til Batavia med «Banda», og som før avreisen gav en mann fullmakt til å hente i dagens Albany en del dokumenter, en kiste med klær, gods, møbler og alt annet Roelof hadde etterlatt seg i Nieuw Nederland. Roelof Pietersz må tydeligvis ha oppholdt seg i Amerika en god stund, før han altså valgte å skifte beite og prøve lykken i Det ostindiske kompanis tjeneste. Andre kilder tyder for øvrig på at Roelof var blant de 35 ombordværende som døde før «Banda» ankom Batavia.

Forlis var en realitet man daglig måtte forholde seg til, og det er mange sjøforklaringer i protokollene. I 1652 er de to hollandske sjømenn forklarer at de høsten før var på reise med skipper Heijn Rynts om bord i skipet «De Groninger Toren», som var på vei fra Arkhangelsk til Amsterdam da hun kom ut for storm og uvær på Finnmarkskysten, men ble berget i land i fiskeværet Omgang. Noen dager senere hadde de to vitnene tråkket langs stranden på stedet og funnet vrakrester, blant annet en dør med byen Terschellings våpen. De to fortalte at restene skrev seg fra skipet «De Witte Valck», hvis skipper var Claes Jansz de jonge fra Terschelling. Han hadde seilt sammen med dem fra Arkhangelsk, men skip og mannskap var blitt borte.

Fiske og trelasthandel
Kapring, forlis og sykdom utgjør et signifikant innslag i de deler av arkivmaterialet som har forbindelser til Norge, men ordinære forretningsavtaler, ikke minst fraktekontrakter, er i flertall, og de dekker så å si hele perioden fra slutten av 1570-årene og fremover. For Nord-Norges del er en kontrakt fra 1622 nokså typisk. Den ble inngått mellom Pieter de Latfeur, kjøpmann i Amsterdam, og skipper Claes Pietersen Coel på skipet «St. Jan», hvis besetning på 8 mann, herunder 2 fiskere og en bøkker, skulle seile til Finnmark («Lapland») for drive fiske og ta inn last i ulike havner. Eller denne fra 1614, der en kjømann i Hull, John Chadsley avtaler med skipper Claes Cornelis Pauweuls fra Saardam på skipet «De wassende Maen» at han skal seile fra Amsterdam med varer til «Lapland» for å drive fiskeri og seile til Kildin og Vardø og ellers laste og losse der det er nødvendig, før han returnerer til Hull.

Sørpå dreide et flertall av fraktekontraktene seg om trelast, naturlig nok. Våren 1668 avtalte kjøpmann Cornelis Gerritsz Maijn i Zaandam med skipper Broer Markes fra Koudum at sistnevnte skulle fare med «de Groene Leeuw» skulle hente et parti trelast i Sandefjord og føre det til Amsterdam, og deretter reise til Norge «mellom Svinesund og Mandal» og hente mer trelast, og til sist en tredje tur til området mellom Merdø og Risør i samme ærend. Broer skulle få 2000 gylden pr. tur.

Ingen kommentarer: