Beretningen om den trøblete seilturen finnes sirlig innført
i notarens protokoll, som er bevart i Amsterdams byarkiv – sammen med
materialet etter en mengde andre av byens notarer. De eldste protokollene er
fra slutten av 1500-tallet, de yngste fra tidlig 1900-tall, og notararkivene
fyller hele 3000 hyllemeter. Notarene spilte en viktig rolle i datidens
Amsterdam; til notaren gikk man hver gang en kontrakt skulle inngås, når man
trengte en attest eller ta opp et lån, for å nevne noe. Det anslås at det i
byarkivet finnes to millioner notarforretninger protokollert bare for perioden
1624-1664. I det omfangsrike protokollene finner man opplysninger om personer,
steder, yrker, varer, handelsruter og mye annet.
I metropolen Amsterdam bodde tusener av nordmenn, og enda
flere var i hollandsk tjeneste som sjøfolk eller soldater. Nederlandske skip
var dessuten ofte innom norske havner, enten de var der for å hente trelast
eller på gjennomreise i viktige farter som østersjøhandelen eller handelen på
Arkhangelsk. Ingen grunn til å la seg forundre over at Norge og nordmenn har
satt tydelige spor etter seg i notararkivet, med andre ord. Deler av arkivet er
katalogisert, men mye gjenstår, og materialet har bare i begrenset grad blitt
benyttet innenfor norsk historisk forskning.
Ulykkesskipet «de
Vrouwe»
Men tilbake til «de Vrouwe Johanna Geertruijda». Straks
skipet hadde forlatt Texel og var kommet ut i rom sjø, havnet hun i en
fryktelig storm i Nordsjøen, ble påført store skader og ble liggende og drive,
alt mens strømmene førte skip og mannskap mot den lumske norskekysten. Ved et
lykketreff kom fregatten seg inn i den trygge havnen Rasvåg på Hidra, der
lokale tømmermenn hjalp til med reparasjonsarbeidet. «de Vrouwe» ble imidlertid
liggende i Rasvåg helt til slutten av april. Da hun igjen var klar, manglet tre
av mannskapet og 10 soldater. Én soldat døde i Rasvåg, men de øvrige åtte, samt
de tre sjøfolkene som ikke ble med videre over Atlanteren, må være å finne
blant de som ifølge meddelerne i Amsterdam i 1762, hadde desertert. Til sammen
ni soldater rømte nemlig i løpet av reisen, og det samme gjorde seks sjømenn.
Blant desertørene var også en sørlending, matrosen Hans Hendrik Swaan fra
Arendal.
Så, 27. juni, nådde man endelig Paramaribo på nordkysten av
Sør-Amerika. Der ble lasten losset, og man tok inn ny last bestående av sukker,
kaffe og kakao fra slaveplantasjene i den nederlandske kolonien. I begynnelsen
av november var skipet seilingsklart på ny, men nå herjet sykdom stygt blant
det gjenværende mannskapet, slik at Joachim Cutjes, skipperen om bord, så seg
nødt til å søke i land på øya Sint Eustatius i Karibien, også det en hollandsk
besittelse. Før det hadde den prøvede fregatten blitt oppbragt av engelske
kapere, men sluppet med skrekken. Seks mann døde og ble gravlagt på Sint
Eustatius, ifølge vitnemålet. To av dem var norske – messegutten Osmond
Teunissen fra Flekkefjord og matrosen Theunis Hansen fra Lista.
På det tidspunktet var det så få sjøfolk igjen at skipperen
mønstret på 13 nye matroser, som hver fikk den ikke ubetydelige sum av 200
gylden for overfarten med det ulykkesrammede skipet. Ytterligere 10 mann døde
av sykdommen på vei hjem til Amsterdam –blant dem de norske matrosene Govert
Thomas fra Flekkefjord og Christiaan Willemsen fra Drammen.
Nok en ulykke skulle komme til å rappe «de Vrouwe» før hun
nådde Texel og Amsterdam. Den 22. februar 1762, ute i Atlanteren, ble fregatten
igjen oppbragt av kapere, denne gangen franske, som stjal så vel fra lasten som
fra mannskapets eiendeler. Ikke rart at den stakkars skipperen trengte vitner
da han endelig var hjemme i Amsterdam igjen.
Vidfarne matroser
De norske sjøfolkene på «de Vrouwe Johanna Geertruijda» er
langt fra noe isolert eksempel i notarkivene. Svært mange av deres landsmenn
levde like omflakkende liv på de syv hav. Matrosen og sørlendingen Roelof
Carstensz var bare 23 år gammel da han i november 1632 kom tilbake fra kolonien
Nieuw Nederland, og da hadde han vært på Manhattan i fem år. I Amsterdam vitnet
han i en pågående disputt mellom walloneren Francois Fezard og den tidligere
kolonidirektøren Peter Minuit. Roelof bekreftet at han kjente godt til Fezard,
og at dennes sagmølle var langt mer effektiv enn de øvrige møllene. Roelof
Carstensz må altså ha vært i Nieuw Nederland allerede omkring 1627, som en av
de første nordmenn.
Eller ta Roelof Pietersz fra Westerrijsen (Mandal), som i
1646 stod på farten til å reise til Batavia med «Banda», og som før avreisen
gav en mann fullmakt til å hente i dagens Albany en del dokumenter, en kiste
med klær, gods, møbler og alt annet Roelof hadde etterlatt seg i Nieuw
Nederland. Roelof Pietersz må tydeligvis ha oppholdt seg i Amerika en god
stund, før han altså valgte å skifte beite og prøve lykken i Det ostindiske
kompanis tjeneste. Andre kilder tyder for øvrig på at Roelof var blant de 35
ombordværende som døde før «Banda» ankom Batavia.
Forlis var en realitet man daglig måtte forholde seg til, og
det er mange sjøforklaringer i protokollene. I 1652 er de to hollandske sjømenn
forklarer at de høsten før var på reise med skipper Heijn Rynts om bord i
skipet «De Groninger Toren», som var på vei fra Arkhangelsk til Amsterdam da hun
kom ut for storm og uvær på Finnmarkskysten, men ble berget i land i fiskeværet
Omgang. Noen dager senere hadde de to vitnene tråkket langs stranden på stedet
og funnet vrakrester, blant annet en dør med byen Terschellings våpen. De to
fortalte at restene skrev seg fra skipet «De Witte Valck», hvis skipper var
Claes Jansz de jonge fra Terschelling. Han hadde seilt sammen med dem fra
Arkhangelsk, men skip og mannskap var blitt borte.
Fiske og
trelasthandel
Kapring, forlis og sykdom utgjør et signifikant innslag i de
deler av arkivmaterialet som har forbindelser til Norge, men ordinære
forretningsavtaler, ikke minst fraktekontrakter, er i flertall, og de dekker så
å si hele perioden fra slutten av 1570-årene og fremover. For Nord-Norges del
er en kontrakt fra 1622 nokså typisk. Den ble inngått mellom Pieter de Latfeur,
kjøpmann i Amsterdam, og skipper Claes Pietersen Coel på skipet «St. Jan», hvis
besetning på 8 mann, herunder 2 fiskere og en bøkker, skulle seile til Finnmark
(«Lapland») for drive fiske og ta inn last i ulike havner. Eller denne fra
1614, der en kjømann i Hull, John Chadsley avtaler med skipper Claes Cornelis
Pauweuls fra Saardam på skipet «De wassende Maen» at han skal seile fra
Amsterdam med varer til «Lapland» for å drive fiskeri og seile til Kildin og
Vardø og ellers laste og losse der det er nødvendig, før han returnerer til
Hull.
Sørpå dreide et flertall av fraktekontraktene seg om
trelast, naturlig nok. Våren 1668 avtalte kjøpmann Cornelis Gerritsz Maijn i
Zaandam med skipper Broer Markes fra Koudum at sistnevnte skulle fare med «de
Groene Leeuw» skulle hente et parti trelast i Sandefjord og føre det til
Amsterdam, og deretter reise til Norge «mellom Svinesund og Mandal» og hente
mer trelast, og til sist en tredje tur til området mellom Merdø og Risør i samme
ærend. Broer skulle få 2000 gylden pr. tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar