Gå til hovedinnhold

Finnmarksmila



Hvor langt er det egentlig fra Vardø til Kiberg – sjøveien, altså? Spør vi litt eldre kilder til råds, varierer svarene. ¾ mil, ifølge kartografen Melchior Ramus (1689), som et annet sted oppgir 1 mil; ½ mil, ifølge en anonym kilde (ca. 1600). Det blir ikke mindre forvirrende om vi ser på andre oppgitte avstander i Finnmark på kart og i skrift fra 1600- og 1700-tallet. Hvordan kan det ha seg?

En gammel mil tilsvarte i teorien 11 km, men det stemte slett ikke alltid, og svært sjelden lengst nord i landet, verken til lands eller vanns. I innlandet kunne en mil gjerne være atskillig kortere – tradisjonelt regnet man for eksempel 18 mil fra Bossekop til Karasjok kirkested, mens den «egentlige» avstanden var nærmere 12 mil. Derfor kunne man også høre utsagn som at «finnmarksmilene er korte», forstått på den måten at avstandsberegningen som lå til grunn for skyssbetalingen, ikke tilsvarte de virkelige forhold.

Det forholdt seg stikk motsatt med miledistansene til sjøs. På eldre karter fremgår dette tydelig. På et finnmarkskart fra 1706 er det tre ulike målestokker: «Tyske» eller vanlige mil, en kortere «dalemil», samt en lengre «finnmarksmil».

Det er ingen tvil om at dette er et fenomen med dype røtter. I et håndskrift fra slutten av 1500-tallet er seilingsavstanden fra Andsnes til Vardø angitt til 30 «store norske mil», mens avstanden uttrykt i moderne terminologi er over 400 kilometer – svært lange mil, med andre ord.

En noe senere forfatter har merket seg de lange sjømilene i nord, og han gir også en forklaring på forholdet:

 «I sær ere de lange Søemile i Nordlandene og Finmarken bekiendte, hvor de ere ansætte fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines, hvorved de baade blive ulige, og mangen en Mil er saa lang som to maalede Mile…»

Ro-skifter
«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Og hensikten med mileregningen var rent praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer), mens den i indre Finnmark var avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere.

Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Mellom Vardø og Varangerbotn regnet man for eksempel en drøy dagsreise, og i en kilde som amtmann Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes osv.

Av interesse er også den såkalte «seksmilsregla» som viser nordfarernes dagsetapper fra Bergen like til Vardø.

Den lange «finnmarksmila» holdt seg lenge, i hvert fall til den første moderne oppmåling av kysten i 1830-årene.

Kommentarer

Hvordan forholdt det seg med milas lengde i innlandet lengre sør i Norge, hvor det var hesteskyss som gjaldt? Var den like variabel der?

Og i hvilken grad påvirket slik som bosetningsforhold milas lengde, uansett transportmiddel? Kunne en mil "strekkes" litt for å nå fram til eksisterende boplass, og "krympe" der bosetningene lå litt tettere?


Mvh
Kjell Ingvaldsen

Populære innlegg fra denne bloggen

Slavemarkedet i Kaffa

Sommeren 1473 reiste et usedvanlig følge gjennom det østeuropeiske steppelandet. Italieneren Angelo Squarciafico hadde påtatt seg å frakte elleve kvinnelige slaver på hesteryggen fra den genovesiske havnebyen Kaffa på Krim og hjem til deres eiere i Genova. Genoveserne var i navnet fremdeles herrer i Kaffa, og slavene var byens mest profitable eksportvare. Men den politiske situasjonen i Svartehavet var blitt usikker; de tyrkiske osmanenes nærvær innebar at det var blitt på det nærmeste umulig for genoveserne å ta seg sjøveien gjennom Bosporos og Dardanellene. Bare to år senere ble da også genoveserne kastet ut for godt fra Kaffa og sine øvrige handelskolonier i regionen.
Slavene hadde stor verdi for de to genoveserne som eide dem, og man kan saktens forstå at de ville sikre sin investering. Hva som var Angelos egne beveggrunner for å legge ut på den farlige reisen i 1473, vet vi ikke. Ingen kilder forteller heller om italieneren og hans menneskelige last noen gang kom frem til Genova…

Hvor gammel er Vardøhus festning?

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…