Gå til hovedinnhold

Finnmarksmila



Hvor langt er det egentlig fra Vardø til Kiberg – sjøveien, altså? Spør vi litt eldre kilder til råds, varierer svarene. ¾ mil, ifølge kartografen Melchior Ramus (1689), som et annet sted oppgir 1 mil; ½ mil, ifølge en anonym kilde (ca. 1600). Det blir ikke mindre forvirrende om vi ser på andre oppgitte avstander i Finnmark på kart og i skrift fra 1600- og 1700-tallet. Hvordan kan det ha seg?

En gammel mil tilsvarte i teorien 11 km, men det stemte slett ikke alltid, og svært sjelden lengst nord i landet, verken til lands eller vanns. I innlandet kunne en mil gjerne være atskillig kortere – tradisjonelt regnet man for eksempel 18 mil fra Bossekop til Karasjok kirkested, mens den «egentlige» avstanden var nærmere 12 mil. Derfor kunne man også høre utsagn som at «finnmarksmilene er korte», forstått på den måten at avstandsberegningen som lå til grunn for skyssbetalingen, ikke tilsvarte de virkelige forhold.

Det forholdt seg stikk motsatt med miledistansene til sjøs. På eldre karter fremgår dette tydelig. På et finnmarkskart fra 1706 er det tre ulike målestokker: «Tyske» eller vanlige mil, en kortere «dalemil», samt en lengre «finnmarksmil».

Det er ingen tvil om at dette er et fenomen med dype røtter. I et håndskrift fra slutten av 1500-tallet er seilingsavstanden fra Andsnes til Vardø angitt til 30 «store norske mil», mens avstanden uttrykt i moderne terminologi er over 400 kilometer – svært lange mil, med andre ord.

En noe senere forfatter har merket seg de lange sjømilene i nord, og han gir også en forklaring på forholdet:

 «I sær ere de lange Søemile i Nordlandene og Finmarken bekiendte, hvor de ere ansætte fra Blaae til Blaae, eller saa langt henne som et Næs eller Forbierg kan øines, hvorved de baade blive ulige, og mangen en Mil er saa lang som to maalede Mile…»

Ro-skifter
«Mil» var altså opprinnelig ikke en abstrakt enhet, men knyttet til bestemte naturformasjoner som var lett synlige fra leia. Og hensikten med mileregningen var rent praktisk, og ikke i utgangspunktet ment for avstandsberegning på et kart: I eldre tid var en mil avstanden mellom to ro-skifter (skifte av roere om bord i datidens fartøyer), mens den i indre Finnmark var avstanden mellom to skifter av reinskyss. Det er ikke så vanskelig å forstå at størrelsen på mila av den grunn kunne variere.

Vanligvis regnet man seks mil på en dagsreise, og vi har bevart flere miletabeller fra ulike perioder som viser både roskiftene og dagsreisene på våre kanter. Mellom Vardø og Varangerbotn regnet man for eksempel en drøy dagsreise, og i en kilde som amtmann Lillienskiolds finnmarksbeskrivelse (1698) er roskiftene tydelig markert, uten at han bruker denne betegnelsen selv. Han oppgir imidlertid konsekvent 1 mils avstand langs kysten av Varanger – 1 mil til Kiberg, 1 mil videre til Komagvær, 1 mil derfra til Skallnes osv.

Av interesse er også den såkalte «seksmilsregla» som viser nordfarernes dagsetapper fra Bergen like til Vardø.

Den lange «finnmarksmila» holdt seg lenge, i hvert fall til den første moderne oppmåling av kysten i 1830-årene.

Kommentarer

Hvordan forholdt det seg med milas lengde i innlandet lengre sør i Norge, hvor det var hesteskyss som gjaldt? Var den like variabel der?

Og i hvilken grad påvirket slik som bosetningsforhold milas lengde, uansett transportmiddel? Kunne en mil "strekkes" litt for å nå fram til eksisterende boplass, og "krympe" der bosetningene lå litt tettere?


Mvh
Kjell Ingvaldsen

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…