Det var den femte dagen i mai i det herrens år 1609 da
kaptein Henry Hudson og mannskapet på de
Halve Maen la norskekysten bak seg og seilte østover mot Novaja Semlja.
Seilasen er godt beskrevet i en samtidig dagbok, ført i pennen av offiseren
Robert Juets, og der forbigås den lange turen fra Texel til Vardø med den
begrunnelse at ruten dit (altså norskekysten til Vardø) «er kjent for de
fleste». Den engelske kapteinen og hans mannskap var noen måneder tidligere
blitt engasjert av det Ostindiske kompani (VOC) i Amsterdam. Oppdraget: Å finne
en nordøstlig rute til Østen og dets rikdommer.
Årsaken var innlysende for Hudson og hele hans samtid.
Portugiserne kontrollerte den lukrative krydderhandelen med Asia, men enorme
gevinster ventet den som kunne finne et alternativ til den farefulle ferden
rundt Afrikas sydspiss, der portugiserne fremdeles var herrer. At det var et
vanskelig oppdrag Hudson hadde begitt seg ut på, visste både han og mannskapet.
Bare tolv år tidligere hadde Willem Barents omkommet på Novaja Semlja i samme
ærend.
Kildeopplysningene om at Hudsons mannskap bestod dels av
hollendere, dels av engelskmenn, kan det forresten være grunn til å ta med en
aldri så liten klype salt. Havet bandt sammen, da som nå, og sjøfolk krysset
grenser og land med bare små anstrengelser. Det var slett ikke bare den
hollandske flåten som nøt godt av norske sjøfolks innsats, heller. Da det i
1614 lyktes en hollandsk flåte å nedlegge en korsar – sjørøverskute – fra de
såkalte barbareskstatene i Nord-Afrika, viste det seg at de overlevende
piratene, som ble torturert og deretter henrettet i Amsterdam, var en broget
skare av menn ikke bare av arabisk opprinnelse, men også fra blant annet Norge,
ja noen av dem var faktisk fra Holland.
Når Hudson skrev seg inn i historien i og med reisen i 1609,
var det ikke fordi han fant noen nordøstpassasje, for det gjorde han ikke. Som
så mange andre støtte han på pakkisen da han nærmet seg farvannene ved Novaja
Semlja, og ble tvunget av sitt eget mannskap til å gjøre vendereis. Og selv om han
valgte en nokså original løsning og med sin lille ishavsskute satte kursen
vestover og ut i Atlanteren i et forsøk på i stedet å lete etter en nordvestlig
passasje til Østen, slik en alternativ teori i samtiden hevdet eksisterte, var
det heller ikke derfor han ble historisk. Det ble han derimot fordi han etter å
ha nådd franskmennenes nye koloni, Nouvelle-France,
i det nåværende Canada, fulgte kysten videre sørover og kartla den – og seilte
så inn i munningen på en stor elv, «så god som noen, bred og dyp, med god
ankergrunn på begge sider,» som det står i en samtidig kilde. I elvemunningen
lå flere øyer, deriblant en som lokalbefolkningen kalte Manna-hata – et lenapeord som betyr noe slikt som «øya med de mange
åser».
Det lenape-talende munseefolket som møtte dem, gjorde et
skremmende inntrykk på vår dagbokskriver, som i likhet med besetningen for
øvrig fryktet at de skulle bli overmannet, kanskje først og fremst fordi det
var så mange av dem. En dag kom det 28 kanoer med innfødte ut til Halve Maen,
med menn, kvinner og barn om bord, men Hudson og de andre våget ikke å slippe
dem om bord. Hva som egentlig foregikk, lar ikke dagboken oss få vite. Men noen
dager senere ble fem av mannskapet som var ute og rekognoserte i skipsbåten,
møtt av to kanoer som skjøt en ladning piler mot dem. Engelskmannen John
Coleman døde av sårene.
Hudson ville imidlertid videre, og han mente at elven, som
han slett ikke var sikker på faktisk var
en elv, kunne føre ham tvers gjennom kontinentet og videre til Østen. Halve Maen stakk derfor opp elven så
langt den var farbar – det vil si til dagens Albany omtrent, for det var elven
som i dag bærer Hudsons navn, de hadde funnet.
Noort Rivier, skulle
hollenderne komme til å kalle den da etablerte sin første bosetning på
Manhattan noen år senere. Hudson akret opp på høyde med Albany og handlet med de
folkene han møtte der. Det var antagelig mohikanere, som fremdeles ikke var
blitt fortrengt fra denne delen av Hudsondalen av mohawkene. De besøkende kom
tydeligvis langt bedre overens med dem enn hva som hadde vært tilfelle med
munseefolket; Juets beskriver lokalbefolkningen som vennlige og høflige, og
legger til at de hadde pelsverk og mange andre varer i overflod. Hudson bragte
med seg såvel pelsverk som andre saker tilbake til Europa, og gav på dette
viset næring til tanken om et hollandsk kolonirike i vest.
Sjøveien til og fra det amerikanske kontinent var godt kjent
av europeerne på Hudsons tid. Luftstrømmene langs havoverflaten i Atlanterhavet
danner et permanent mønster som gjorde overfarten nokså forutsigbar hva
vindforholdene angikk. Portugiserne hadde som de første tatt i bruk passaten i
større omfang da de oppdaget at dersom man første seilte sørover, forbi Madeira
og Kanariøyene, møter vestavinden en ved 30 grader nord. Derfra kunne man regne
med medvind over havet til Brasil eller De vestindiske øyer, for så å utnytte
andre vinder og Golfstrømmen nordover. På reisen tilbake benyttet man vinder
som går i motsatt retning lenger nord. Da det hollandske kolonieventyret i
Hudsondalen kom i gang noen år etter Henry Hudsons ekspedisjon, var det disse
rutene man benyttet.
I 1611 gjorde Hudson et nytt forsøk på å finne
nordvestpassasjen – med verst tenkelig utgang. Etter å ha overvintret ved det
som senere fikk navnet Hudsonbukta, ville Hudson reise videre vestover, men
mannskap sa «nei» - og plasserte Hudson og hans unge sønn i en åpen båt og lot
den drive for vær og vind. Ingen så dem noen gang igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar