Gå til hovedinnhold

«… derimod rullere russiske Kopeker»

Noen år etter 2. verdenskrig fikk museet i Vardø et par eldre, russiske kobbermynter i gave. Rikard Lind kom med den ene; han hadde funnet den i Kramvik. Den andre var det Kåre Paulsen som leverte – det var en stor, tung 5 kopek som han hadde funnet da da grunnen til det nye rådhuset på Valen ble gravd ut i 1953. Myntene har pregningsår i 1790 og 1782, og de er absolutt ikke sjeldne. Når jeg velger å trekke dem frem, er det fordi de forteller om en helt spesiell – og lite kjent – side ved pomorhandelen for 200 år siden. Den gangen var nemlig russisk skillemynt som dette et vanlig betalingsmiddel i Vardø og Nord-Norge for øvrig.

Arkeologen Povl Simonsen ved Tromsø museum skrev i sin tid om «de store mengder av funn i Finnmark av russiske mynter fra tiden 1760-1790». Det var for 50 år siden – og siden er det kommet mange flere funn til. Ikke minst har metallsøkernes inntreden gitt funn av mye russisk kobbermynt. Nylig har også vårt eget museum fått en fin liten samling av slike «pomormynter» som er funnet i Nordland og Troms i de senere år. Så å si alle er fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet.

Dette var altså gangbar mynt i Finnmark fremdeles i 1820-årene, da en embetsmannkommisjon klager over nettopp dette. «Det har i Finmarken i en Deel Aar været en Sjældenhed at see norske Penge, derimod rullere russiske Kopeker», het det.

Bakgrunnen var todelt: For det første ble det bare i begrenset grad preget norske mynter av mindre valører i de første årene etter 1814, slik at det faktisk var myntmangel i Nord-Norge i mange år. For det andre førte pomorhandelen og den russiske fiskerivirksomheten i vær som Kiberg og Hamningberg til at tilgangen på russisk småmynt var stor.

Da den nevnte kommisjonen i 1826 reiste rundt for å foreslå «midler til å oppnå fremgang i Finmarkens amt», forklarte handelsmenn i det ene været etter det andre at de tok imot – og betalte ut – varer i russiske penger. Det fantes ikke noen fastsatt kurs mellom norske daler og russiske rubler, først og fremst fordi den skillemynten som havnet i Finnmark i stort antall, ikke lenger var gangbar mynt i Russland! Kopekmyntene var altså gamle allerede da de krysset grensen, og kunne altså ikke veksles inn. Flere handelsmenn fortalte da også at de tok russiske penger i betaling etter vekt – slik at 45 femkopeker ble satt likt med 1 norsk daler.

For fiskere og folk flest hadde systemet en stor ulempe: For å betale skatter og avgifter måtte de ha norske penger, og for å skaffe disse, måtte de betale ekstra til handelsmannen. Fra Vardø fortalte kommisjonen: «I de sidste 5 á 6 Aar har Almuen i Almindelighed ikke kunnet faae norske Penge for sine Vare; derimod har de tildeels hos de Handlende faaet kasserede russiske Penge».
Det fortelles at de utgåtte kopekene ble samlet i tønner og skipet til Hamburg. Antagelig gikk de til myntverket der, og ble smeltet om til nye mynter.

Kommentarer

Fantastisk! Det er jo dette som er kjernen byttemiddel - en respektert verdi. Det samme med kauriene du skriver om i en annen bloggpost. At man i Finnmark respekterte og benyttet utgåtte kopeker på tidlig 1800-tall på grunn av norsk myntmangel var helt nytt for meg og ganske sikkert for mange andre lesere av blogen også.

Populære innlegg fra denne bloggen

Da Spangereid skulle bli Sørlandets første kjøpstad

I et brev fra 1549 som vi dessverre bare har bevart et ekstrakt av, heter det at lensherren i Lister len, Otte Stigssøn, har foreslått for kong Christian den 3. å anlegge en kjøpstad «paa et beleiligt Sted ved Strandsiden» i lenet. Dette er i og for seg gammelt nytt, og noen bygrunnleggelse på Agdesiden ble det jo ikke i den omgangen. Men det er likevel interessant å spørre hvor man tenkte seg å etablere den nye byen, som i så fall ville ha blitt den første og eneste på kyststrekningen mellom Skien og Stavanger? Svaret: Spangereid ved Lindesnes.
Flere forfattere har vist til brevet fra 1549 (Bugge 1925:136). Sverre Steen (1941:9) diskuterer det i forbindelse med sin diskusjon om utviklingen av maritim infrastruktur i kristiansandsområdet i denne perioden, og prosjektet blir kommentert i ulike lokale studier (Rudjord 1974:152; Eliassen 1995:57; Abrahamsen 1997:17; Skjekkeland 2000:259). De fleste har vært tilbakeholdende med å foreslå noen nærmere lokalisering av den planlagte kjøpsta…

Kvinne - kriger - viking?

Serier som «Vikings», understøttet av fantasy-sjangerens ulike uttrykksformer, har popularisert bildet av den kvinnelige vikingen, hun som deltar aktivt i væpnet kamp og svinger sverdet med like stor selvfølgelighet som sine mannlige kolleger. Det er en vesentlig del av forklaringen på at sosiale medier og nyhetstjenester i inn- og utland gikk på høygir da svenske arkeologer i september i år publiserte en fagartikkel som argumenterer for at den gravlagte i en rikt utstyrt våpengrav på Birka i Mälaren, faktisk var en kvinne.

Artikkelforfatterne har lykkes i å kjønnsbestemme skjelettet i Birkagraven, og konkluderer med at den gravlagte kvinnen ikke bare hadde vært kriger i levende live, men militær leder. Det siste utleder forfatterne av det faktum at kvinnen hadde fått med seg et brettspill over i det hinsidige, og at hun dermed var trent i strategisk tenkning.

Publiseringen var godt tilrettelagt med tanke på å skape blest – og, får vi tro, debatt. Og med drahjelp først og fremst fra twi…

En bergensfarers tragiske endelikt ved Flekkefjord i 1489

I den sørvestlige forhallen i Marienkirche i Lübeck henger et epitafium; motivet er en Bergensfarer, en tremaster fra Lübeck som er forlist på en forrevet kyst. To av mastene er knekt. Sjøfolkene ligger i vannet, noen klamrer seg til kister og planker, andre svømmer; noen få har klart å ta seg i land. Bildet er forsynt med to innskrifter. Den ene har blitt sitert i ulike sammenhenger, den inneholder følgende formaning: Ok, guden gesellen, holdet nicht to licht!Er gi to scepe gat, gat jo to der bicht!Et was so kort ene tyt,
Dat wy unses lebendes wurden quid.
En paternoster vor alle cristen seelen!
Altså noe slikt som: «La den som skal gå om bord, skrifte! Det tok så kort tid før vi mistet våre liv!» Den andre innskriften på bildet blir sjeldnere gjengitt, men den lyder: Anno Domini 1489 des fridages vor alle Gades hilen do bleff schipper Hans Ben up de bergerreise vor denn Berksunde mit 33 man, de Got al gnedich si. Paternoster vor alle cristen Seelen! Med andre ord: Tavlen er satt opp til m…