12 august 2014

Korsaren fra Tønsberg



Tidlig på morgenen 24. januar 1615: En stor gruppe nedbrutte menn føres til retterstedet Volewijk utenfor Amsterdam. De er «tyrkiske» pirater, som man kaller dem, korsarer fra de islamske «barbareskstatene» i Nord-Afrika. Som andre større og mindre byer i datidens Europa hadde også Amsterdam en fast plass der dødsdømte ble henrettet og de maltrakterte likene stilt ut, bokstavelig talt til spott og spe. Her møtte piratene sin skjebne denne vinterdagen for snart 400 år siden. Det var verken første eller siste gang at nordafrikanske sjørøvere ble henrettet i Amsterdam; det spesielle i dette tilfellet er at rettsprosessen mot dem avslørte at «tyrkerne» når alt kom til alt var en broket samling menn ikke bare fra barbareskstatene, men også fra store deler av Europa. Blant dem var også tre nordmenn.

Piratskipet var den 2. november året før blitt lurt i en felle av den garvede sjørøverjegeren Lambert Hendriksz, kjent som Moy Lambert («Kjekke Lambert»), som hadde kamuflert sin krigsflåte som franske handelsskip. Da hadde piratkapteinen Hugo Clerck operert i Den engelske kanal en tid, med et skip utstyrt med nitten kanoner. Etter en flere timer lang kamp etterfulgt av et forsøk på å flykte til havs ble Clerck og hans gjenværende mannskap på 51 mann fraktet til Amsterdam i lenker. Rettssaken som fulgte viste at kapteinen selv var engelskmann, fra Southampton, mens styrmannen, Jan Price, også var engelsk. Kanonéren om bord var derimot norsk – Andries Pauwelsz het han, og oppgav å være hjemmehørende i Tønsberg. To andre av mannskapet var også fra Norge – sørlendingen Occo Olof fra Flekkerøy og Pieter Martsen, som ikke opplyste noe nærmere om hjemsted. Resten var engelskmenn, irer, skotter, hollendere, flamlendere, franskmenn og arabere.

Mange av mennene hadde herjet som pirater i Middelhavet i månedsvis, var blitt arresterte, men igjen sluppet fri av hertugen av Firenze, og deretter seilt til Mamora (dagens Mehdya) i den hensikt å slutte seg til korsarene der. Det var der de traff på kaptein Clerck, og snart var de i gang igjen. Nye sjøfolk sluttet seg til dem fra mannskapet på skip de kapret. Da spanierne erobret Mamora i 1614, flyttet piratene basen sin til Salé. Ifølge en samtidskilde kapret disse korsarene flere enn 30 hollandske, engelske og franske skip før de ble tatt. Byttet var gull og juveler, men også hvete, sild og sardiner. Clercks korsarer var dessuten kjent for å være svært voldelige og for å bruke tortur.

Tortur ble de selv utsatt for da de havnet i Moy Lamberts klør og hollenderne ville tvinge tilståelser og flere opplysninger ut av dem. Straffen for de fleste av dem ble altså døden ved henging.
De islamske statene i Nord-Afrika (Marokko, Algerie, Tunisia og Tripolis) drev utstrakt sjørøveri gjennom flere hundre år. Hensikten var først og fremst å skaffe kristne slaver til den osmanske slavehandelen og til slavemarkedene i Nord-Afrika og Midtøsten.  I mange tilfeller var det imidlertid mulig å frikjøpe de tilfangetatte sjømennene, og flere eurepeiske stater betalte dessuten tributter for å få fritt leide. Danmark-Norge inngikk en fredsavtale med Algerie i 1746 og deretter med de andre barbareskstatene etter tur, men frem til den tid ble også danske (og norske) skip kapret, og både før og senere var det mange norske sjøfolk som satt i «tyrkeriet». Det er anslått at så mange som 1 million mennesker ble korsarenes bytte fra det 15. til det 19. århundre. Selv om sjørøverne først og fremst opererte i det vestlige Middelhavet, hendte det at de gjennomførte raid så langt vest som i Sør-Amerika og så langt nord som til Island.

Det er viktig å huske på at korsarene etter nord-afrikansk standard var kapere, ikke pirater. I så måte skilte de seg ikke fra andre, statsautoriserte pirater i samtiden. Ens egne kaprere kunne i andres øyne være forbryterske sjørøvere. De europeiske statene holdt seg da heller ikke for gode til å slutte forbund med korsarene. Frankrike støttet dem mot Spania, og senere støttet England og Nederlandene dem mot Frankrike. Vår gamle kjenning Moy Lambert ble i 1617 anklaget av engelskmennene for å ha inngått en avtale med de «tyrkiske» piratene og forsynt dem med krutt, og i klageskriftet pekes det på det underlige ved at man vil bevæpne slike «som ikke bare er kristenhetens fiender, men menneskehetens».

Samme Lambert var utsatt for engelskmennenes vrede også i 1614, da han for å ta et piratskip i Cork, Irland, drepte «above 40 of his majesty's subjects» og forsvant fra stedet med varer til en verdi av 6 000 pund, tilhørende en kjøpmann i London. Akkurat dette piratskipet var nylig kommet under engelsk beskyttelse. Moy Lamberts metoder var også i andre sammenhenger like brutale som korsarenes. I 1624 dukket han opp i havnen i Algier med tilfangetatte korsarer der fra byen.  Da pasjaen nektet å forhandle om en fredsavtale med Nederlandene, lot Moy Lambert en del av dem henge fra rånokken, kastet de andre over bord og seilte bort. Da han kom tilbake med flere fanger, ble det likevel forhandlinger…

Mange av de «tyrkiske» piratene var utlendinger, slik som de tre nordmennene i 1614. Den nederlandske 1600-tallshistorikeren Simon de Vries illustrerer dette gjennom å peke på at av en piratflåte på 18 skip som la ut fra Algier i 1660, var hele 13 av kapteinene europeere som hadde avsverget sin kristendom. 6 var grekere og 2 franskmenn, og for øvrig var det én hver fra Genova, Wales, England, Sverige og Danmark. Videre hadde tre av de fire korsarskipene som ble igjen i havnen kapteiner av engelsk eller portugisisk opprinnelse. Flere av de mest beryktede korsarene var faktisk hollendere, og noen av dem hadde også konvertert til islam under oppholdet i barbareskene. Murat Reis, som stod bak et mye omtalt slavetokt på Island i 1627, da nesten 400 mennesker ble bortført, var født i Haarlem som Jan Jansz. Selveste admiralen for den algierske kaperflåten omkring 1620, Süleyman Reis, het egentlig Dirk de Veenboer og var fra Hoorn. Om førstnevnte heter det at han førte hollandsk flagg mot de spanske arvefiendene og tyrkisk mot alle andre.

Det hendte også at korsarer vendte hjem. Henry Mainwaring reiste til England med kongelig pardon, ble adlet, valgt til parlamentet og utnevnt til viseadmiral i Den kongelige marine.
Hva så med kanonéren Andries Pauwelsz fra Tønsberg og de to andre nordmennene? Jo, bare dager før henrettelsen søker en borger i Amsterdam, Jurgen Clasen Bolt, om pardon på Andries' vegne. Saken ble oversendt Admiralitetet for avgjørelse, men jeg vet foreløpig ikke hva resultatet ble. Selve søknaden beror iallfall i det nederlandske nasjonalarkivet, og gir sikkert interessante opplysninger om hvordan en sjømann fra Tønsberg endte opp som «tyrkisk» sjørøver.

5 kommentarer:

Kjell Ingvaldsen sa...

Reagerte litt på uttrykket "avsverget sin kristendom". Det kan ikke utelukkes at de var ærlige konvertitter til islam. Denne perioden var jo en tid med stor religiøs splittelse i Europa, mellom protestanter og katolikker, og mellom forskjellige protestantiske retninger.

Kjell Ingvaldsen

Frans-Arne Hedlund Stylegar sa...

Det er Simon de Vries på 1600-tallet som bruker uttrykket, ikke jeg.

Kjell Ingvaldsen sa...

Da burde du gjøre det klarere at det var et sitat fra en kilde, og ikke dine egne ord. På den tiden var det en vanlig utrykksmåte, som vel gjenspeilet den manglende forståelsen man hadde for religionsfrihet.


Kjell Ingvaldsen

Hege sa...

Navnene på nordmennene klinger så lite norsk i mine ører.

Frans-Arne Hedlund Stylegar sa...

http://arkeologi.blogspot.no/2014/07/nordmenn-i-hool.html