28 februar 2012

Landsby på vandring

Adam av Bremen skriver om Jylland at ”jordbunden der er gold; med undtagelse af de strækninger, der ligger nær floden (dvs. Limfjorden), ser det næsten alt sammen ud som en ødemark, et saltland og en vældig ørken”. Fra denne «ørkenen» har vi imidlertid noen av de best undersøkte jernalderbosetningene i Nord-Europa. Jernalderens Vorbasse, der hele landsbyen med hus, tun og åkre med ujevne mellomrom flytter innenfor et større område gjennom en periode på flere hundre år, er for lengst blitt et lærebokeksempel for enhver vordende arkeolog.

Det er ingen steder i Skandinavia vikingtidens bebyggelser er så godt kjente som på Jylland. Her begynte man med storskala flateavdekkinger så tidlig som omkring 1960. Gjennom å skrelle av matjorden over større, sammenhengende områder ved hjelp av moderne maskiner, fikk man for første gang et helhetlig overblikk over bebyggelsesmønsteret i et gitt område – enda om det ikke fantes synlige spor bevart over markoverflaten. I pionerundersøkelser som dem ved Grøntoft mellom Ringkøbing og Holstebro, fant man de mørke flekkene som avslørte hvor de gjenfylte hullene etter jordgravde stolper som hadde båret taket i jernalderhusene befant seg, samt rester etter veggrøfter, ildsteder gjerder og innhegninger. Det var den metodikken som ble utviklet gjennom de store flateavdekkingene på Jylland, som senere også fikk innpass i resten av Danmark og deretter i Sverige og Norge.

Utgravningene i og rundt den nåværende landsbyen Vorbasse ved Billund har spilt en svært viktig rolle i arkeologenes diskusjon om bebyggelsesutviklingen i jernalder og vikingtid. Vorbasseutgravningene pågikk i årene 1974-1987 og er en de største arkeologiske undersøkelsene som har vært gjennomført i Danmark. Til sammen ble 180.000 kvadratmeter frilagt. En mengde velbevarte spor etter hus, gjerder, brønner og graver fra tiden rundt Kr.f. og frem til 1100-årene gjorde det mulig å følge Vorbasselandsbyens bokstavelig talt skiftende tilværelse gjennom over tusen år og videre frem til i dag. La oss se litt nærmere på denne – i det minste i forskningshistorien – helt spesielle landsbyen.

I historisk tid var Vorbasse en typisk hedelandsby. Bosetningen i Vorbasse bestod ved vår tidsregnings begynnelse av tre gårder. Omkring år 200 ble hele bebyggelsen flyttet til nye tomter, og gårdene ble klart større enn de hadde vært frem til da. På et senere tidspunkt forsvinner den ene gården, men de to gjenværende kan man følge frem til neste store endring. En gang på 700-tallet flytter man igjen, denne gangen 500 meter bort. Nå oppstår det som ser ut til å være en strengt ordnet landsbybebyggelse, med seks større innhegnede gårder plassert på begge sider av en gjennomgående vei. Så, rundt år 1000, skjer det store forandringer igjen, idet det bebygde området øker kraftig i omfang – selv om landsbyen fremdeles består av seks gårder. Tre ganger så stor som tidligere blir Vorbasse nå; samtidig blir gårdene mer like hverandre i størrelse enn tidligere, og landsbyens jordvei får også en oppdeling som ser ut til å være tilpasset seks jevnstore gårder. Slik ble det ved helt til landsbyen flyttes for siste gang i slutten av 1000-årene, kanskje omkring 1100. Da var Vorbassebøndene blitt kristne, og steinkirken som de hadde bygd i landsbyen var ikke like lett å flytte på. Vorbasse gikk over fra å være vandrelandsby til å bli kirkelandsby.

Om flyttingene frem til den tid lett kan skape inntrykk av manglende stabilitet, så er det andre forhold ved Vorbasse som er forbausende stabilt, først og fremst antallet gårder. Helt frem til et stort jordskifte i 1788 bestod landsbyen av de samme seks gårdene, og de samme seks toftene, som var blitt etablert da Vorbassebøndene flyttet for siste gang sent på 1000-tallet.

Til sammen åtte ganger hadde man frem til kirkelandsbyen var et faktum, og med ujevne mellomrom, flyttet hele bebyggelsen. Alle flyttingene foregikk innenfor det samme territoriet og åkerlandskapet, og frem til den siste flyttingen aldri lenger enn 400 meter hver gang. Tilsvarende flyttinger er kjent fra andre jernalderlandsbyer på Jylland, slik som i Nørre Snede. Det er ikke innlysende hvorfor man flyttet rundt innenfor et større område på denne måten. Mange har pekt på at flyttingen frigjorde landsbyenes kulturlag – dvs. akkumulert husholdningsavfall, husdyrgjødsel og annet organisk materiale som bidro til et fruktbart jordsmonn – til dyrkning. Det er selvsagt riktig, men det kan vel også tenkes andre forklaringer på fenomenet. Et like interessant spørsmål er jo hvorfor de nærmest systematisk vandrende landsbyene har vært mer utbredt – for slik ser det ut – på Jylland enn andre steder.

Det hører med til historien at det også finnes eksempler på landsbyer med større stabilitet. Omgård på Vestjylland, som var bosatt senest fra 300-årene til 900-årene, er et klassisk eksempel. Den engelske historikeren Chris Wickham minner oss på at “settlement patterns are peasant artefacts”, bøndenes tydeligste fotavtrykk i landskapet. De politiske elitene i Sør-Skandinavia bodde på isolerte stormannsgårder eller på såkalte “sentralplasser”, stikk motsatt det som var tilfelle lenger sør i Europa. Elitens gårder, som vi skal se nærmere på etter hvert, kan gjerne oppvise betydelig stabilitet. Enten det dreier seg om rikere bebyggelser, enkeltliggende stormannsgårder eller sentralplasser, er de relativt stedsstabile. Det kan tyde på at vandrelandsbyene har sammenheng med bøndenes, og ikke med elitenes, tradisjoner. Og selv om det til tider har vært foreslått at det er et stormannsmiljø som står bak de regelmessige flyttingene i blant annet Vorbasses tilfelle, ligger det en slående kontinuitet i dette mønsteret som det er vel så rimelig å se i sammenheng med konservatismen i et relativt egalitært bondesamfunn. Det er jo det samme mønsteret, et sjakkbrett av rektangulære gårdskomplekser – hver av dem inngjerdet siden 200-tallet e.Kr., hver av dem med ett eller flere langhus delt inn i en bolig- og en fjøsdel, ett eller to mindre langhus og ytterligere småhus – som gjentas gang på gang. Dersom vi følger Wickhams logikk, skal ikke landsbyene søkes nær toppen av bosetningshierarkiet, men i bunnen. Historisk sett har da også det vestlige Jylland, sammen med områder som Gotland og Setesdal, og Sveits lenger sør, vært kjennetegnet av stort innslag av bondeselveie og bondemakt.

Verken bondeselveie, énvangsbruk eller sognekirkens fravær kan i seg selv forklare fenomenet med vandrelandsbyer, men de gir oss trolig nøkkelen til hvorfor det var mulig – og kanskje også praktisk fornuftlig – å flytte rundt innenfor et større ressursområde.

1 kommentar:

Morten Eek sa...

Spennende tema, Frans Arne, kan jordsmonn og behov for friske vannkilder ha spilt inn? At vannforekomster endret seg / ble forurenset som følge av bosetning, og løsningen ble å flytte bebyggelse av den grunn? Hilsen Morten